Kjærlighet kjem og kjærlighet går,
ingen veit vægen vi vandre,
men din vil je vara i dager og år,
je vil itte sjå på andre.

Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt,
og visa med seljelyd låter.
Min glede er din, din glede er min,
og sorgen er min når du gråter.

A for advent, B for Bredeli, E for Edin

Like sikkert som det er desember, så er det Norges håndballyndlinger å finne på skjermen. Denne gangen er det verdensmesterskap. Det er ikke advent før Harald Bredli brøler inn i stua di. Hundre kilo med bart og ekte engasjement.

"Hvis Katja Nyberg scorer på den, skal jeg gå fra København til Århus"
"Jeg bare lurer på hva som skjer med Gro Hammerseng - flotteste lesba på toten"
"Kari Mette Johansen er helt ledig ute på venstrekanten, og så er Nøstvold der... Jada! Å herlighet, jeg trodde det var en slow motion! Det gikk så sakte!"
"Jeg har kysset Katrine's. Det var deilig. Reddet Norge på tampen med tåa. Like rask i reaksjonen som en dragracer!"

At VM avholdes i Kina denne gang stikker kjepper i hjulene og julestemningen for oss vanlige arbeidstakere, med faste arbeidstider og dårlig med flexitid. Kampene går midt på høylyse dagen, og man kan verken avspasere eller sjukmelde seg midt i julestria. Men vi er løsningsorienterte vi lærere. I dag var det siste kamp i gruppespillet, Norge - Romania. Norge var om ikke avhengig av, så i hvertfall rimelig sultne på, å ta med seg alle 4 mulige poeng inn i mellomspillet. Så vi koblet like gjerne opp tv'n på klasserommet, vi. Shit - la gå - det er snart jul. Midt i en helt ordinær engelsk og rle-time. Lærte elevene noe? Ja - jeg fikk sneket inn litt om tidssoner og tidsforskjeller i pausa - noe som glei rett inn i naturfagspensumet vi holder på med nå. Var lærer'n glad og fornøyd? Ja. Ingen skade skjedd. Litt sunn, norsk sportsånd er fint å ta med seg gjennom livet.

For de av oss som ikke bare nyter synet av vakker håndballsport, men og så de lange slanke beina til kaptein Hammerseng, må med tungt hjerte innse at hun valgte å takke nei til landslaget i denne omgang - for å spare nettopp de lange, slanke beina sine (Ta godt vare på dem - for all del). Gro savnes selvfølgelig også som ankerfeste og superlim i midtrekka, men det samme kan man jo si om Katja. Hun har unektelig et tungt og godt skudd når det klaffer. Men jeg merker at jeg ikke savner Katja så mye likevell. Nå er det ikke helt feil å kvile aua på unge Herrem heller, der hun fosser inn en perfekt utført flyver fra kant. Allikevel så er det Edin som stikker av med seieren for øyesukkertøy. Det er den frekke edge'n som gjør det tror jeg. En dragning som spinner historietråder tilbake til en ungpikefascinasjon for danskenes egen Anja Andersen. Edin er jo nødt for å være skeiv? Jeg merker det er litt for lett å tilgi henne skuddbommene.

En velfortjent juleferie

For første gang i mitt liv preges ikke adventstida av pensumbøker, eksamensnerver, lesesal, klementiner, og lange dager over bøkene. Alt dette er byttet ut med konflikthåndtering, foreldreangst, klasserom, ukeplaner og rettebunker. Klementinene består. Og akkurat nå fremstår denne juleferien som mer velfortjent enn noen gang. Midt oppi alt kaoset som råder på jobben for tiden, lengter jeg vekk. Til skogen. Til kalde kick. Gleden ved å takle kulde og årets mest menneskekrympende årstid, er det eneste som kan slippe løs tilstrekkelig mengde med dopamin i hjernen. Å slå leir mellom trærne, grave seg ned, fyre bål og ligge i timesvis ved flammene er blant de vesentlige gleder som jeg savner. Uansett hvor enkelt og banalt det høres ut. Det er nesten religion. Det rykker i gamle urinstinkter og jeg dras mot følelsen av frihet og kontroll. På tur oppdager man fort hvem man er. Fasadetilpasning egner seg ikke. Det er ekte og ujålete. Avkledd og oppriktig. Jeg har lyst til å stikke til skogs med min utkårede. Du er antakelig minst like attraktiv i ullundertøy med luesveis. Kan vi få til det i romjula, kjære? Skitur...plis:) Vi skal være under stjernehimmelen. Bort fra byen. Flakk fra gatelykter, bygninger og reklameskilt stenger for sikten. 100 milliarder stjerner. Slik alle som en gang har levd før oss har stått. Lyset som har vært underveis i mange år når vi ser det. Den nærmeste stjerna ser vi slik den var for fire år siden. Kanskje har den allerede sluknet? Og når strålene som akkurat nå sendes fra de fjerneste stjernene, treffer vår klode, da er ikke vi her lenger.

La det snø, la det snø, la det snø...

Ut å måke bilen, spa vekk brøytekanter, skrape ruter, komme for seint på jobb...Ja nå gjelder jo ikke dette meg da. Jeg har gangsavstand - mildt sagt - til arbeidsplassen min. Dog, jeg skulle gjerne vært en del av dette bannende fellesskapet av morgentrøtte bilkostere og isskrapere. For ingen ting er vakrere enn vinter'n. Men vi trenger snø snart. Stjerneklart om nettene og nysnø om morgenen og lyden av skritt i kram snø. Ja, jeg lengter. Jeg er lei av gråvær, regntunge skyer og plussgrader. Jeg og klassen har gjort en iherdig innsats for at snøen snart skal komme. Vi har noen oppsparte gymtimer, og de hadde jeg tenkt å bruke i en hel utedag i snøen. Men snøen lar vente på seg. Til tross for at det i hvert eneste vindu på klasserommet, henger flotte snøkrystaller. De er ment for å lokke til seg de ordentlige... Adventstid uten snø er fattig. Det skal glitre i snøkrystaller, fra himmelens høye haller, dekke vært hus og hvert tre. Skogen skal bli hvit på en eneste natt, barna skal lage snømenn, og bygge seg slott i snøland.

Be nice to the heterosexuals - it takes two of them to make one of us!

Det er 14 norske kvinner som heter Audun. Ikke så underlig når det er sammensatt av kvinnenavnene Aud og Unn. Det er nesten så du tenker at Tjostolv er et fornuftig navn.

Trent pilates i skogen i kveld. Spennende affære.

LKGGBKP

Jeg skal fortelle ganske kort om en hittil ganske ukjent fagmodul i lærerutdannelsen. LKGGBKP. Forkortelsen står for Løsingskompetanse i grunnleggende glidelås- og blåknuteproblematikk. Faget er obligatorisk med en avsluttende praktisk prøve. Fagplanen har en hierarkisk suksessiv oppbyggning, hvor utprøving og casebasert læring er sentrale læringsformer. Man begynner med glidelåser som har kjørt seg fast i klaffer, og avanserer så via glidelåser som har revner midtveis, før man avslutter med glidelåser som er fullstendig ute av spor. I opplæringen knyttet til knuter starter man forsiktig med enkle dobbeltknuter av alt for lange lisser, og blåknuter generelt. Derfra beveger man seg innom blåknuter på våte lisser, høstsemesteret avrundes med blåknuter i minusgrader, med kalde fingre. Faget må bestås før man uteksamineres.

Super-læreren rider igjen...

I går var det mandag. Mandager i barne-bransjen er vanligvis et reint helvette. Euforiske unger som utøver et ubegriperlig og høyst subnormalt støynivå - på vei ned fra helgas sukkertopp. Gårsdagen var et imidlertid et hederlig unntak. Jeg har en hel rad av konspiratoriske teorier om hva foreldre gjør - eller snarere ikke gjør, med barna sine i helgene. De fleste av dem har manglende grensesetting, fravær av frisk luft og fysisk utfoldelse, utvidede leggetider, og et veldig inntak av godt gammeldags rørsukker, som bærende forklaringspilarer - tuftet helt og holdent på Poppers deduktive metode. En logisk slutning om enkeltting ut fra allmene observasjoner. Kombinert med litt trøtte lærere lar dette seg blande som bensin og vann. Men som sagt - gårsdagen var avviket. Det faktum at gårsdagen gikk så lekende lett resulterte i at jeg i dag red til skolen på min høye hest - i trygg forvisselse om at mandagen var forbi og at tirsdager er lett match. Tirsdager er for min del som regel slitsomme, da jeg har alle 6 timene alene med klassen. Hvilket betyr få pusterom. Men det er som regel gode dager.

Dagen i dag begynte med oppsporing av forsvunnen gymbag. Antallet gule lapper på skrivepulten min pleier å være proposjonal med hvor god dagen er. I dag har jeg ikke kunnet se skrivepulten min for bare gule lapper. Det har vært stjeling av forbuden frukt, isposer, øresus forårsaket av snøball, lovnader om juling. På samme måte som de gule lappene, er lunsjpausa en utmerket lakmustest for stressnivået - i dag: to after eight og en snus. I say no more. Etter å ha fotfulgt enkelte inn på bussen, med håp om en fredfull hjemreise, er det tid for planlegging. Denne gangen ekskursjonsplan. Men først; en diskusjon rundt behovet for en slik plan, og hvor vidt ekskursjonsplanen overlapper eller fullstendig underminerer uteskoleplanen. Skal den være trinndelt, og hvordan skal den måles, veies og vurderes. Og ikke minst: skal den ene delen av planen være et vedlegg til hovedplanen, da deler av planen må regnes å være litt på siden av den opprinnelige planen. Hodepine.

I morgen er atter en dag. Den er bare ikke planlagt ennå.

Fødselsdag i skogen

Jeg har vært i tida 9129 dager så langt. Og det er 9125 dager til jeg fyller 50. Jeg er inne i andre halvdel av tjueåra. Jeg har et mangeartet, godt og travelt liv, og er grådig fornøyd med tilværelsen. En tilværelse jeg ikke en gang så konturene av for bare 365 dager siden. De siste 3,9 % av mitt liv har gjort noen heftige hallingkast.

Det var bursdag i skogen 5. november. Jeg er av typen som ikke liker rampelyset sånne dager kan bringe med seg. Jeg føler meg beklemt under fremførelsen av bursdagssangen. Trives ikke så alt for bra med å være kakespisingas midtpunkt. Og jeg synes det er anstrengende å skåles for. Det kunne aldri falt meg inn å selv gå henn å arrangere en feiring av meg selv. Men jeg blir veldig glad, og veldig rørt, og ikke så rent lite ydmyk når andre velger å benytte anledningen til å vise at de setter pris på meg. 25-års dagen min tror jeg i så måte kommer til å gå inn i historieboka.

Kidsa mine har gnålt om to ting i det siste. Hvem den mystiske kjæresten min er. Og hva jeg ønsker meg til bursdagen min. Dette kulliminerte forrige uke i en avtale om at hvis de bakte kake til meg - vell, så skulle jeg avsløre hvem min kjære er. Ettersom den store dagen har nærmet seg så har jeg vel mer eller mindre skjønt at jeg kom til å få kake. Spørsmål om hva slags nøtter jeg ikke tåler, og hvor alvorlig "spor av nøtter" jeg tåler har vært høyfrekvente. Hva som har drevet dem mest; nysgjerrigheten eller snillheten, skal være usagt. Onsdag siste time:

Meg: Jaja, skulle det nå bli bursdagsfering i morgen, så tar vi det i siste time, når vi egentlig har naturfag.
Elevene: Men det blir ikke det altså.
Meg: Neinei, da blir det naturfag som vanlig.

Så kom torsdag siste time. Jeg regnet kaka som innkassert, så jeg hadde gruet meg hele dagen for min store avsløring. Lærer'n e'kke vinkelrett, for å si det sånn. Som sagt regnet jeg med kake, men jeg hadde vel egentlig ikke tenkt særlig lengre enn det. Og jeg hadde ihvertfall ikke drømt om hva som ventet meg i klasserommet. For der stod de. På rekke og rad. Englene mine. De hadde skrevet tale, én replikk hver. Tavla var pyntet og langbordet dekket med lys og servietter. Om jeg ble overrasket? Og om klumpen veltet opp i halsen og tårene regelrett spratt? Etter klemming, kakespising, gaveoppakking, og bursdagssang, klang taktfaste rop om tale - denne gangen var det min tur. Jeg rensket halsen for snørr og tårer og tenkte at nå er det ingen vei tilbake. Skapet sprenges! Man står nok litt på siden sånne øyeblikk, for det er nesten for skummelt å være inni seg selv. Men jeg hørte meg selv si: "Kjæresten min er ei jente, ei helt fantastisk jente som faktisk heter det samme som meg". Det ble stille en ganske lang stund, før Den slagferdige sa: "Jeg synes egentlig det var rarere at dere heter det samme, enn at det var en jente". Så var det sagt. Og ingenting var annerledes.

Resten av dagen fortsatte bare i ren skjær lykke. Pakke i posten fra den fineste je veit, hilsninger i verdens gang (din luring), middag i gode venners lag. Det var en alle tiders avrunding på det 25. og lover mye godt for det 26.

Mandagmårra-drøm

Det er dager som glir lett forbi
uten bannord eller raseri
Mandag er et svare slit
Jeg springer hit og dit.
Enkelte dager burde man bare holdt senga,
Drukket kakao
Og ventet på at jobben ble et triveligere sted.

Novemberrain

Dagen har vært en dus og bleik novembersøndag. Vi har stort sett ligget langflate - i restitusjonens navn, litt vissne og forkomne etter nattas strabaser. For Susie var det en stor kveld. Hun var på sin aller første fest på lokale. Jilt. Jeg og Brummun hadde på oss pøbbskoa og fuktet strupen såpass i går at den har vært litt tørr i dag. Er det en proposjonal sammenheng mellom følelsen av savn, ukedag og mengden alkohol konsumert dagen i forveien. I dag har det tidsvis vært uutholdelig å være på hver vår kant av landet.

Jeg vil ha samværsrett
gi meg en togbillett
til kjæresten min
- med knapp margin, hadde jeg klart det med dresin.
når du ikke er her, så vil jeg være der du er
Du er så himmelsk vakker att
den vakreste jeg noen gang har hatt
Min skatt - jeg må sove hos deg i natt.

Magisk Maizenna

Vi lærer om faststoff, væsker og gass, deres egenskaper og prosessene mellom disse aggregattilstandene i Natur& & Miljø denne uken. I den forbindelse klinket jeg til med et forsøk i klassen i dag - til stor fascinasjon og begeistring. Prøv selv - det er enkelt og veldig gøy. Bland Maizenna (maisstivelse) og vann i en bolle. Prøv deg fram med hvor mye du trenger. Vugg på bollen og du ser at det er en flytende masse. Etterpå prøver du å røre fort rundt med ei skei. Klarer du det?

Ta litt "saus" opp i hånda og rull fort rundt. Klarer du å lage en ball? Dersom det er vanskelig trenger du kanskje litt mer Maizenna i blandingen. Rull hele tida og kjenn at det faktisk er en hard ball. Men hva skjer når du slipper opp?

Det ble mye søl og 10 minutter ekstra med opprydding i klasserommet. Men nysgjerrigheten var vekket.

Å gå med friertanker

I dag har vi hatt internasjonal dag på skolen. Feiret FN-dagen på forskudd, med felles aktiviteter for hele barneskolen, inkl. klassen for språkopplæring for enslige, mindreårige asylsøkere. Det betydde for min del en hel dag med å organisere lek-hiten "Røve flagget".

1. klassing: Veit du hva? Han, han fridde meg i stad...
Meg: Sa du ja da?
1. klassing: *ser spørrende på meg*
Meg: Ja, han spurte om du ville gifte deg med han? Du ble fridd til ble du ikke?
1. klassing: *ser enda mer himmelfallen ut* Eh...nei, han gjorde slekk *demonstrerer å bli dunka i skulderen og satt fri
Meg: *skjønner hvor dum jeg har vært* Åh...du ble befridd!?
1.klassing: *sender meg et oppgitt blikk og løper sin vei*

jaja...når de ikke har grammatikken på plass så...

Som fersk lærer går jeg ofte rundt å lurer litt på hvilken forelesning det var jeg sovna i, eller hvilken pensumbok jeg aldri åpnet, som gjør at jeg tidvis føler meg fullstendig inkompetent til jobben jeg til daglig utfører. En slags kaospilot. Jeg er selvfølgelig ikke inkompetent, høgskolen har klart å putte mye "fag" inn i hodet mitt, dog ikke så mye didaktikk, men det er en annen sak. Og gudene skal vite at lærerutdanningen har en lyseblå tiltro at "faglig kompetanse" er roten til alt godt. Likevell farer det vemmelige blaff gjennom frøkna; "Dette er jeg ikke forberedt på".

Når jeg tenker etter så er antallet lærebøker jeg ikke åpnet slett ikke få i tallet, og det må ha vært tidenes mest avgjørende tidspunkt å henfalle til dagdrømmene. Sånn for selvransakelsens skyld. Men jeg så heller ingen titler på pensumlistene som minnet om "Klasseledelse", "Du er sjefen - gruppedynamikk i en klasse", "Hvordan få en ørens lyd"...

I første omgang har vi gitt elevene og foreldrene deres skylda for det som egentlig bare handlet om at lærerne, rent utdannelsesmessig, har blitt sviktet i flere år – og fortsatt blir det. Profesjonalisme, samarbeid, ledelse og sosial kultur. Hvor var forelesningene?? Vi lever i samfunn hvor politikerne på den ene siden forlanger høy faglig og akademisk standard, men på den annen side totalt svikter de mennesker og institusjoner som skal sikre denne standarden.

Så reduseres de pedagogiske virkemidlene til straff og konsekvenser. At vi går med på det viser bare hvor hjelpeløse vi føler oss. Vi mangler til en viss grad lærere som har mot til å stå opp og si sannheten, som blant annet er at de i sin utdannelse ikke har lært noe som helst om hvordan man leder konstruktive dialoger med barn og foreldre, og hvordan man utøver et konstruktivt lederskap i sosialt komplekse og kompliserte grupper.

Så da blir det slik som de sier i rekrutteringskampanjen for lærerutdanningen; "Har du det i deg?" - for dette er ikke noe du får tilført i utdannelsen, men noe du bør ha med deg før du går inn porten - og for all del sørge for at du ikke mister i løpet av årene du er der.

1 time til mitt første foreldremøte. Nå gjelder det faktisk å puste. Med magen.

Happy hour

Nok en gang har Norge blitt kåret til verdens beste land å leve i. At styrtrike Norge scorer høyt er vel ingen overraskelse, men det er altså fjerde år på rad at vi topper UNDPs liste. Norge kan glede seg over flere tiår med sammenhengende økonomisk vekst (målt i BNP Brutto Nasjonalprodukt). Økt rikdom har imidlertid ikke gjort oss lykkeligere. For mange år siden lanserte professor Johan Galtung begrepet Brutto Nasjonal Lykke. Det gikk ut på at jo flere materielle goder vi får jo lykkeligere blir vi. Men så kommer man til et punkt hvor enda flere goder dreier lykkekurven nedover. Er det der vi er nå? Mye kan tyde på det. Vi lever i en tid der alle skal være lykkelige. Alt skal være fabelaktig, alt skal være som en episode av friends. Man skal ha masse venner, man skal være sosial og blid hele tiden. Men. Verden er ikke sånn. Livet er ikke sånn. Og hvis man går rundt og tror dèt så blir man ulykkelig. Man må ha litt perspektiv på disse tingene. Det er lov å være ulykkelig. Du kan kan ikke være lykkelig 24 timer i døgnet, man må lære seg å leve med at du også er ulykkelig, for hvis du aldri er ulykkelig, så vil du aldri skjønne når du er lykkelig. Det er noe med disse pendelsvingningene som er helt nødvendige for balansen. Den amerikanske psykologiprofessoren Martin Seligman ved University of Pennsylvania er kommet så langt at han tør gi en slags oppskrift på lykken. Verdensomfattende statistikker og en mengde psykologiske undersøkelser fra hele kloden peker nemlig på noen faktorer som forskerne er enige om i større eller mindre grad baner veien for lykken. Forskningen viser at den viktigste enkeltfaktoren i jakten på lykken er genene. Lykken er i høy grad arvelig, og hvis man er født av optimistiske foreldre, er det stor sannsynlighet for at man også selv får en lett og positiv tilværelse. Økonomi, sivil status, religion og utdannelse hadde mye mindre betydning i den sammenhengen. Så: Sørg for å bli født av livsglade foreldre. Finn deretter en ektefelle, en gud, en hjertesak og en masse venner. Da skulle din lykke være gjort.

LYKKEFAKTORER:

Penger:
Betyr lite. Når basisbehovene er dekket har inntekt utover det lite å si for lykkefølelsen.

Utdanning:
Ingen snarvei til lykke. Personer med høy IQ er heller ikke mer lykkelige enn de med lav.

Alder:
Unge personer er ikke spesielt lykkeligere enn eldre. Eldre er faktisk mindre deprimerte. Personer i alderen 30 til 50 år er minst lykkelige.

Ekteskap og kjærlighet:
De som er gift er generelt lykkeligere enn de som er single, og de som har funnet kjærligheten opplever mer lykke. Men her vet ikke forskerne om man blir lykkelig av ekteskapet, eller om de som gifter seg generelt er lykkeligere enn andre.

TV:
På ingen måte lykkebringende. De som ser mer enn tre timer TV hver dag, og da spesielt såpeserier, er mer ulykkelige enn de som bruker mindre tid foran skjermen.

Religiøs tro:
En klart positiv faktor.

Venner og familie:
Den viktigste faktoren. De som rapporterer at de har sterke bånd til venner og familien, og som bruker tid og krefter på dem, er langt lykkeligere enn de som ikke har det slik.

Alkohol:
De som drikker et eller to glass med øl eller vin er lykkeligere enn de som har totalt avhold. Men de som drikker mye mer enn gjennomsnittet er mindre lykkelige.

Jobb:
Svært viktig for lykkefølelsen, og de som har en jobb der de har stor frihet og mulighet til å bestemme over egen hverdag er oftest lykkelige.

Barn:
Synes å ha en negativ effekt på lykkefølelsen. Barnløse er nemlig lykkeligere enn foreldre.

Lykken skal gro, som gresset bak do.

Tap av kjennemerke. Ep. 2

I dag har jeg vært på Økern. Anledningen er selvfølgelig de forsvunnede bilskiltene. Risløkka Biltilsyn nærmere bestemt. Det gikk overraskende greit. Å komme seg dit that is. Jeg hadde jo øvd litt i går, med å ta litt bane og trikk rundt om i byen, bare for å få litt følelse med gangen i det. Så i dag var det lekende lett å ta trikken til jernbanetorget, og bane 5 mot Vestli. Av på Risløkka, og så finne Østre Aker vei 50. Barnelitteraturen skulle hjelpe meg godt på vei. Vestli - Anne Cath. Vestly. Og hvor bor baker'n? M-hm. Vell fremme ved bestemmelsesstedet var det mindre kø enn ventet - nok en gang. Bare 6 stk foran meg, og et respektabelt antall skranker var betjent. En fyr som nok var litt lei av jobben sin ekspederte meg. Jeg kunne ikke hente ut prøveskilter. Off course. For da måtte jeg hatt med meg vognkortet del 2. Som ligger på Toten. Men han kunne hjelpe meg å registrere tapet i databasen slik at min kjære far kunne få hentet ut prøveskilter på Gjøvik. At jeg valgte å drakse med meg permen min med papirer hjem på ferie, må settes på lista for flaks. Så vi er et skritt nærmere. Bilen er nå avskiltet. Men jeg må ha 2 stk prøveskilter, ett for å frakte bilen fra verksted og hjem, og ett for å komme meg fra Toten til Sherwood. Alt dette til den beskjedne sum av 250 kroner per døgn. Så er det imidlertid slik at jeg ikke kan få nye skilter sendt som postoppkrav, da jeg ønsker prøveskilter nå. Forstå det den som kan. Nye skilter må hentes på samme sted som prøveskilter blir utstedt. Noe annet klarer simpelthen ikke pc'n å forholde seg til. Så for det første må jeg vente 14 dager på nye skilter. Disse skal jo tross alt meisles ut for hånd. Og når de endelig kan hentes ut så må dette gjøres på Gjøvik, for så å bli sendt til Sherwood. Gi meg en L for lettvint. Tror jeg belager meg på 2-3 uker uten bil først som sist. At jeg nå har skiftet batteri, registerreim, fått orden på tomgang-problemet, montert motorvarmer OG fått splitter nye skilter - bør bety at folkevogna går som ei klokke - vinteren igjennom!

På vei tilbake tilbake til feriestedet, med trikk, blir fire schpaa kæber overveldet av den mektige utsikten utover Oslo havneområde. Panoramaet består av høyhus, med glassvinduer, en uryddig kai med stabler av containere, havet skal ha for sin naturlighet, samt enkelte innslag av grønt. Da falt det fra den ene: "Sjekk DENN fine utsikta a? Norsk natur assa, jenter"... Jeg har tenkt meg ut i skogen i dag, og det var fristende å gi en stående invitasjon om å slå følge...

Tap av kjennemerke. Ep. 1

Tyven, tyven skal du hete for du stjal mitt bilskilt. I dag ble jeg oppringt av min far som kunne meddele at skiltene på min nette kjøredoning har forsvunnet over natta. For å sitere bilverkstedmannen som hadde ringt min far: "Hadde itte du skjelter på 'anna biL dinn a?" Joda. Hadde. Legg merke til preteritumsformen. For å sitere det formelle språket i min anmeldelse av forholdet: "Skiltene ble stjålet da bilen befant seg på x bilverksted i tidsrommet x-x" Jah-ha. Det var nettopp dette jeg planla å bruke en av mine sårt tiltrengte høstferiedager på. Dette er en del av voksenlivet tenkte jeg da jeg hastet avgårde til trikkestoppet. Frastjålet bilskilter - å hanskes med slikt er en erfaring å putte i sekken. Prøvelsen med å anmelde innbrudd har jeg allerede utført og bestått. Nå står anmeldelse av tap av kjennemerke for tur.

For å gjøre det hele akkurat så komplisert at det blir moro så er jeg i Oslo, bilen på Toten, og begge skal vi sammen kjøre til Sherwoodskogen først på søndag. Biltilsynet ligger på Gjøvik og har åpningstider, og papiret de trenger er her - hos meg. Dette medfører en hel del utfordringer som jeg skal komme tilbake til.

Det spesielle med tyveri av bilskilt, som dere skal være klar over, kjære venner, er at det er bare kjøretøyets eier som kan anmelde forholdet. Det er litt viktig å være klar over, for ellers kunne dette gått som smurt. Obstacle nr. 1 var selvfølgelig å lokalisere nærmeste politistasjon. På gulesider skulle den ligge på Grønland. Nuvell. Nå har jeg blitt sterkt advart mot å rusle gatelangs nedider, men jeg tenkte igjennom saken og besluttet at destinasjonen måtte anses som relativt trygg. I hvertfall på høylys dag. Uten videre problemer så fant jeg både fengsel, moskè og politistasjon. Litt hjelpesløs henvendte jeg meg i resepsjonen, på Grønland Politihus altså, ikke moskèen, og ble henvist videre til politivakten. Jeg fastslo at køen var bemerkelsesverdig liten, og ble litt glad. Kort tid senere ble jeg betjent av en vennlig, ikke-etnisk-norsk politikvinne og fikk med meg 2 skjema som jeg skulle fylle ut. "Skjemaer!" tenkte jeg, litt motløs. La på en pris og tok den tiden jeg trengte. Heldigvis hadde jeg vært såpass fremsynt at jeg holdt meg med medbrakt penn, for slike var ikke til utlåns.

Vell utfyllt ble jeg sluset inn igjen. Denne gangen ble jeg ekspedert av en bautastein av ei politidame, overhengende sannsynlig lesbisk, av den nordnorske varianten; blid og behjelpelig. Hun plystret mens hun arbeidet, og fikk meg til å føle at mitt problem var av betydning. Hun kopierte, ordnet, lette opp nummeret til biltilsynet, forklarte at jeg måtte få tak i prøveskilter og var i det hele tatt til så mye hjelp hun bare kunne. Jeg takket så mye for hjelpen og sa jeg var glad det fortsatt finnes sånne som henne. På utsiden ringte jeg biltilsynet. Og her er jeg nå; ved obstacle 2. Jeg har brakt på det rene at min far kan hente ut prøveskiltene. Problemet består i at jeg må finne en måte å få overbrakt han, eventuelt biltilsynet på Gjøvik, min kopi av anmeldelsen. Mitt håp er at jeg kan faxe dette papiret direkte til biltilsynet, da min far ikke har tilgang til fax. Og på den måten slippe å avbryte høstferien med kjæresten 2 dager før tida for å komme meg til biltilsynet for å hente ut prøveskilter.

Det beste med tyveri er at det medfører så mye deilig ekstraarbeid.

Ting jeg har tenkt på

Stort sett går hverdagen for seg i et tåkehav av jobb. Men jeg tenker litt innimellom. Jeg har bare mindre tid til å skrive det ned.
Here goes:

Når man er ung har man fine, vide horisonter, overskudd til å tenke på fellesskapet og så har man ennå ikke fått nok bitter erfaring til å ha blitt kynisk og problemorientert. Idealismen og optimismen lever godt hos de unge. Ettersom årene sniker seg på så snevrer horisonten inn, man slutter å tro at det går an å endre verden og den viktigste politiske saken er ikke lengre likelønn eller sletting av u-landsgjelda, men barnehagepriser og skattelette.

Hos dagens sprekkmette tenåringer er det tydeligvis ikke slik. Man kan si mye om Frp, men spesielt fellesskapsorienterte er de ikke. Det handler om meg, mine penger, mine valg, mine rettigheter og min trygghet.

Frp-seieren i skolevalget viser at ungdommen er genuint opptatt av skattefrie sommerjobber, mer valgfrihet i skolen og tøffere kriminalpolitikk.

Meg meg meg.

Og det bekymrer meg. For hvis man er så opptatt av seg selv og egne rettigheter (og så lite opptatt av fellesskap og krig og fred og sånn) når man er søtten, hvor ender man opp da?

Dessuten: Jeg tenkte jeg skulle bedrive ørlite folkeopplysning i disse svineinfluensatider. For innimellom, også i vanlige influensa-år, så hender man hører folk si at de lurer på om de ikke begynner å få litt influensa. “Jeg føler meg litt dårlig, kanskje jeg har fått influensa?” sier de. Og da sier jeg at nei, det har du ikke.

For man lurer ikke på om man har fått i influensa. Influensa kommer som en tordenbyge og lar deg gå fra frisk & pigg til døden nær i løpet av et par timer. Du har så vondt i hele kroppen, selv i neglene, at alt annet enn søvn er grusomt - men til gjengjeld så sover du lett tjue timer i døgnet. Du har feber og det er ingen det er mer synd på i hele verden enn deg.

Det er altså aldri nødvendig å lure på om du har influensa. Hvis du lurer, så har du det ikke. Rett og slett.

Jeg har tilbrakt litt tid i Oslo den siste tiden - en hovedstad innrettet i indianersommersol og sensommerklima. Sånne dager i livet er givende og inspirerende, og travle i tempoet. Hvorfor savner jeg ikke Renåfjellet, bygda og den vide horisonten i landskapet, roen og det gjennomsiktige.....?

Jeg kan legge ut om om distansen, blasertheten og reservasjonen som sentrale trekk ved det urbane mennesket. Høfligheten er en nødvendig egenskap for å fungere i det urbane rommet. Dette synes jeg er interessant. Gjelder det en annen høflighet i det urbane miljøet enn i det rurale?

Bymennesker har en enorm frihet til å iscenesette seg selv på ulike sosiale scener som storbyen tilbyr. Urbaniteten representerer individualitet, og ofte nekter man å innordne seg under én sosial kode. Bylivet gir mulighet til stadig å forflytte seg identitetsmessig, søke nye inspirasjonskilder, eksperimentere med sin personlighet og prøve ut hvor mange ulike fasetter man kan leve med. De sosiale normene er i stor grad fragmentert i byen. Det kan jeg like...

Kjærestedager

Helga er tilbrakt for det meste i horisontal stilling, sammen med en kjæreste som har hatt store problemer med å forholde seg vertikalt til verden, med en rygg som har slått seg vrang. Heldigvis har vi nå laget vei i vellinga, slik at kiropraktor konsulteres first thing monday morning. Batteriene er ladet, og jeg er klar for ei ny uke. Siste uka før potetferien setter inn. Skal ikke legge skjul på at det skal bli eksepsjonelt godt. Dessuten har jeg smakt fårikål for første gang. Jeg tror ikke det stod på kokkekunstene til min kjære, men jeg har smakt bedre. Modifiserer: sau er best som genser, men duger i gryteform au!

Lærerlivet er spinnvillt
Jeg strever febrilt
kastet ut på dypt vann,
som yngstemann
med kontaktlæreransvar
svømmeknappen i et badekar
Det er kort mellom seier og nederlag
Motvind og medvind,
tap og vinn med samme sinn
Heia Norsk Lærerlag
NM i tidsklemme og lang arbeidsdag
Hvem kan mase om fag
når forsamlingen har fortvilte ansiktsdrag
kjæresteferien er premien

Blåmandag etter blåtur!

Det er logisk.

Hode, skulder KNÆR og tær!

Etter den tidligere nevnte fjellturen har kneet mitt, nærmere bestemt det høyre kneet, voldt meg en del besvær. Etter 2 uker med knivstikk under kneskåla konsulterte jeg lege i dag. En myndig, østeuropeisk damelege, med et usedvanlig slappt håndtrykk, ba meg ta av meg buksa. Kunne ikke helt skjønne at dette var påkrevd, da jeg for anledningen hadde tatt på en nokså vid bukse, og dermed, uten problemer, kunne blottlegge skadeomfanget ved å dra opp buksebeinet. Men jeg svelget mine protester og strippet ned. Etter noen bøye-og-tøye øvelser kunne hun konstatere at jeg hadde svært "fleksible" ledd. Løftet ikke på øyenbrynene av den konklusjonen, da "løse" hofter var én av mine medfødte skavanker, og jeg stort sett er mer tøyelig enn det som godt er, hva leddutslag angår. I tillegg er det ingen hemmelighet at det til familien hefter en del skrøpelighet knyttet til armer og bein. Disse er konstruert lange og skranglete fra naturens side. Damelegen ville gi meg voltaren, men jeg bedyret min dårlige erfaring med disse pillene, og slapp. Jeg blir allikevel videresendt til MR for å sjekke ut om noe er alvorlig galt. Hurra. Det er dette jeg trenger nå.

I tillegg til kroppslige plager, plages jeg med at bilen min nekter å starte. Det spørs om ikke batteriet er modent for utskiftning. Dette er dritt. 1. fordi det stjeler verdifull og kjærkommen tid, og 2. fordi det er uhyre trælete å være foruten motorisk fremkomstmiddel i Sherwoodskogen.

Som om ikke det var nok, skal jeg bake kake til i morgen. (kake på lærerværelset hver fredag) Uten stekeovn. You do the math. Og internett og telenor er lite samarbeidsvillige. For å bokstavelig talt se på den lyse siden, så har vi nå fått lys på kjøkkenet. Etter 5 uker. Verden går da fremover må vite. Om jeg henger med eller har lyst til å være med på ferden, se dét er ikke så nøye.

13.09.09

Det lysner av dag
Jeg snurrer på en karusell
Hjerte slår ett slag
Jeg tror det er liv i meg læll
Men jeg blir svimmel av
å sjå på øya dine
Det føles som å gå på slak line
Men så sa du ja
da er alt bra

Litt på halv tolv - en lærers bekjennelser.

For å unngå murring om lite blogging fra min side, kommer en liten oppdatering her. Livet i Sherwoodskogen går bra. Enkelte ganger har jeg inntrykk av at det ikke bare er en viss vaktmester som går igjen her på skolen, men undertegnede likeså. Det blir mange og lange kvelder ved kontorpulten. Man rulles inn i det ene vidløftige prosjektet etter det andre. Det er spennende, men tidsnøden merkes på kroppen. Snart er årsplanene inne, og det gir forhåpentligvis et lite pusterom. Siden sist har klassen min vært på kommunens høyeste topp. 1800 m.o.h. At vi fikk alle opp, sammen og samtidig, var ikke mindre enn en bragd. Enkelte begynte å planlegge egen begravelse allerede på ca 1000 m.o.h, telefoner til mamma om dette oppleggets uforsvarlighet ble tatt, og helikopter lå nok som neste nummer på anropslista. Det skal legges til at det blåste stiv kuling, at tåka lå tykk som havregrøt, og at regn og haggel gjorde turen tøff nok for 12-åringer. Allikevel er jeg glad for at været ble som det ble. For det første kunne jeg ikke skue ned i det 800 meter høye stupet - noe som gjorde svetteperlene i panna færre, og pulsen lavere, i det vi hadde 12 unger, slitne, og virrende rundt oppå toppen. For det andre så skreller en slik tur av så mange lag. Noen fikk virkelig vist hva som bor i dem. Trosset gnagsår, munnsår, levevilkår, lemenår og øyehår for å komme fra det hele i live. Andre, som til daglig er av de harde nøttene, var ikke fult så oppesenn, når de ikke kunne føle fingrene sine lengre. Nå er dagen endt, og penga tjent. Det har vært en fin-fin dag, egentlig. Fylt av en akkurat passe dose problemer. Garderobeproblematikk, pc'er som nekter å la seg koble opp til verdensveven, gammel melk, noen tårer...men masse humor, fine øyeblikk, og gode unger. I helga frakter NSB meg tilbake til byen. Det skal bli godt, kjenner jeg.

Todays lesson:

DON'T SWALLOW YOUR SHAMPOO - IT MAKES YOU BURP BOBLES!

Todays Lesson is presented by:

Susanne

Todays Lesson is sponsored by:

Herbal Essences.

Valg 09

Livet i skogen går sin uvante og skeive gang. Arbeidslivet er ikke for pyser. Det er helt sikkert. Selv om vi lever et relativt isolert og tilbaketrukket liv her, men valgkampen har kommet inn i stuen vår også. Jeg får stadig servert gode intensjoner og styrking av både det ene og det andre opplæringstilbudet. Av folk som ikke har satt sine to gode sko på en skole siden slutten av 70-tallet. Mer disiplin? Mindre disiplin? Privat eller offentlig disiplin? Får vi en ny rød-grønn regjering - javell. Får vi en ny konstellasjon så er det ingen tvil om at de vil føle et markant behov for å reformere skolen. Og hvem vil få merke det på kroppen? Jo - vi. Lærerne. Så jeg vil kaste en brannfakkel inn i skoledebatten.

Den norske skolen er altfor bra. Norske elever vet for mye og er altfor flinke til å lese og regne. De går ut av skolen og kan mer og vet mer enn de fleste i verden. Det er ikke bra. Det vi i praksis gjør i den norske skolen er å utdanne klyser. Jeg ønsker en skole som holder ungene nede, en skole med ukvalifiserte lærere som går tidlig, forbereder seg dårlig og tipper dersom de får et spørsmål.

Hva om vi går inn for å bli det landet i verden som tar imot flest flyktninger? La oss snakke om EU. Jeg synes avkristning er en fin ting. Crazy motherfucker

Leaving.

Lærerlivet i et nøkkelknippe

Blyantene er spisset, håret er vasskjemt og den nye hverdagen har slått ned i våre unge sinn med stor tyngde. Læringskurven har vært bratt de siste dagene. Jeg har lært at lærerlivet består umåtelig mye av nøkler. Man er handikappet uten, de skrangler når man går, de er med deg over alt, og de bør ikke mistes. Nøkkelknippet er på kort tid blitt en del av kroppen. Man låser opp, og att att att. Opp - og att att att. Jeg har forstått at man i bransjen har en overdreven tiltro til møter. Ta et møte på det - og problemet forsvinner. Sannheten er en annen. Det er bare min yrkesgruppe som kan fordype seg i en diskusjon om skrifttyper. Vi bruker dagene før elevene kommer til å legge planer. Det er timeplaner, årsplaner, romplaner, inspeksjonsplaner, aktivitetsplaner, ukeplaner, ekskursjonsplaner, individuelle planer, prosjektplaner, kake-på-fredagerplaner og ikke minst: kaffekokingsplan. Det finnes ingenting en lærer ikke kan planlegge. Egon Olsen go home.

Men vi trives. Det vesle samfunnet her har tatt umåtelig godt imot oss. At vi ennå bor under svært midlertidige forhold får vi sette på regningen for lokalbefolkningens lune, men litt trege lynne.

De viktige veivalgene

Løkkeskrift eller stavskrift? Og er stavskrift EGENTLIG det samme som formskrift?? Hvor sammenhengende må en skrift være for å regnes som sammenhengende? Oh, the important questions in life...

Nekter å avslutte campingsessongen...

...på tross av regnværet. Seint onsdagkveld skvatt a mor i godstolen, da nyheten om at ei kvige, med pappa sitt øremerke på, fløyg rundt med en klappstol på hodet, uti åsen. Klappstolen skulle være i tre, og av den gamle typen. Til tross for at det er en tragedie for kviga sjøl, hu får jo verken i seg vått eller tørt med denne stolen hengende rundt halsen, så kan man ikke annet enn å le av bildet som dukker opp i hodet. Til all ulykke så har kviga heller ingen bjelle, for den har a mistet. Sannsynligvis har hun lusket rundt en hyttevegg, hvor det grønneste gresset har spiret frem under klappstolen. Etter vitners beskrivelser så er kviga mager, og fryktelig sky. Stakkars vesle, hu er sikkert vettskremt. Telefonene har strømmet inn med omtanke, og kollegaer av pappe (bønder) som vil hjelpe. Kviga er sist sett av ei dame, uti vegen, men det var selvsagt kvelden i forveien. Sannsynlig at kviga står på samma plassen 12 timer seinere. Guri malla som folk er snartenkte. Dramatikken fortsetter. Hvis kviga ikke har dukket opp innen onsdag, blir det manngard.

Onsdag meldte eg og ho oss ut av verden og inn i den beste teori for litt lykke og litt fri. Totenåsen. Rødvinsdunk, full tank og stø kurs mot sæterlivet. Sola stod de kjekke bi, og vi var på gli inn i 4 eventyrlige dager. Ho, som er usedvanlig glad i dyr, knyttet varige bånd til en spesiell firbent allerede på vei opp til hytta. Jeg har ikke sett makan til dyretekke. Sau nr. 7016 vil nok aldri bli glemt, udødeliggjort i egen sang. Du kan ta det helt med ro, den er nok av de priviligerte, vinterforede, ender ikke opp i noe fårikål, og kanskje er Oda Marie, som hun etterhvert ble døpt, på plass og hilser deg velkommen til sæters også neste år. Jeg kjempet titt og ofte med de firbente om oppmerksomheten, og ikke sjelden trakk de det lengste strået.

Det er alltid litt som skal gjøres når man ankommer ei hytte. Ved skal hugges, ting skal ryddes litt på plass, kjøleskap skal fyres opp, en skal gjøre seg litt kjent. Etterhvert kunne vi krysse av på samtlige punkter og kveldsroen og solen senket seg over tretopper og engangsgrill. Ølen smakte makeløst godt i seinsommerkvelden som lå utover de skogkledte åsene. Utsiktene for de nærmeste dagene så også lyse ut, urørte, ubrukte. Nå gjaldt det bare å forsinke tida. Et par fornøyde sjeler kunne benke seg for grilltallerken alla oss to. Sommerkoteletter, 1st price potetsalaten får vår 1. pris, salat, maiskolber og rødvin. Det ble noen glass, i horisontal positur på sofa'n og noen vertikale samtaler. Solgangsbrisne ble vi. At ingen hadde plass til kameler i halsen da hodene traff puta får vi sette på regningen for stolthet.

Rødvin tar større plass i hodet dagen derpå enn den gjør i magen kvelden før, så begge var sånn passe i formen torsdag morgen. Matlysten lå nede hos enkelte. Dagens viktigste måltid er sjelden viktigere. Frokosten bestod av egg og bacon, juice og vann. Og en raus kopp med kaffe. Blandet etter alle kunstens regler. Radio er undervurdert i dagliglivet. p3's A-liste bidro med topp stemning. Tennene ble børstet og kroppen føltes mye mer opplagt etter en kald dukkert i kulpen. Vi skulle få storfint besøk og vi hadde allerede innsett at vi måtte ha nye forsyninger av ett og annet - både vått og tørrt. Golf'n humpet seg nedover til bygda - eller til byen - alt ettersom hvordan man orienterer seg her i verden, og besøket ble plukket opp på veien. Det er stor forskjell på engangsgriller og urutinert nok hadde vi glemt å ta opp kotelettene fra fryser'n. Lunken grill og hardtæla mat er en dårlig kombo. Men med litt forvarming i panna ble det ei råd. Etter litt fånyttes og lavmælt protest fra min sida spilte vi Fantasi. Flink til å mime "debattere" nå, Frøken Ø. Det trivelige besøket måtte brått forlate oss da besøkets far hadde vært på fisking og fått en kvist i øyet. Det var kortvarig med grådig koselig. Mens jeg fulgte besøket nedover i nattens mulm og mørke hadde Ho blitt trøtt. Jeg tok ett par kalde til, i lunk fra ovnen og ei vakker jente som sov på mitt fang. Funderte litt over livet. Det er ikke alt sovende ører skal få med seg.



Dag 3 var vidunderlig fra ende til annen. Vi stod opp, det gjorde vi, men stort annet enn å gå ut, og legge oss ned igjen i sola ble ikke gjort. Det er mer enn plass, til to, på èn madrass. Himmelen var blå og bekymringene få - for ikke å si fraværende. Yatzi er obligatorisk på hyttetur. Men det er nok sant som de sier: Hell i spill - uhell i kjærlighet. Jeg hadde i hvertfall ikke hellet med meg i spill den kvelden. "Skar je sætta det på sjanse, hæll skar je stryke liten straight??" Kvelden kom med fisking på Laupen. Den eneste vi klarte å lure den kvelden var en abborpinne. Selv om betta var få, så var det mye spenning i lufta. En øl og blåbærsøll, to tap i "idiot", og så ble det godnatt. Og tusen takk for en fin dag.

Fortvilt over terningene

Paradis

Lørdagen var det slutt på finværet. Det var regn i lufta. Selv om været var grått var det ingen grå morgen. Kaffe og frokost på senga, egner seg kanskje best i slikt vær. Nei, det egner seg godt uansett vær. Late morgener er ubeskrivelig gode og altfor sjeldne. Morgenen ble faktisk så lat at vi plutselig fikk litt dårlig tid. Heldigvis er vi begge av det driftige slaget - så vi slengte oss rundt og rakk toget. Med ett er vi revet tilbake til verden og virkeligheten. Så lenge var Eva i paradis...

Man vet at man har koblet helt ut når byfrøkna synes byen plutselig er litt travel og masete....

Dæ var da, og itte nå

Dagen i dag har jeg tilbragt sammen med mine respektive besteforeldre, 4 av slaget. Jeg er kvalm på vafler, og høy på kaffe. Men jeg kunne sikkert dytta ned noen plater til, med sæterrømme og sukker, bare for å få noen timer til i deres verden. Det er ikke så ofte de 4 møtes, men når de gjør det, får jeg som 3. generasjon glimtvise innblikk i en svunnen tid. Det er på-tår, bæssmorknupp, og kolbutwist. Som språkentusiast burde jeg hatt med notatblokk, det hagler med snart utdødde godbiter. Jeg må få sitere mormor på følgende: "Je lik itte å vara så fin je vøttø, er mer slikk sportI". Hva de sitter inne med om kunnskaper og historier om folk og fe, stort og smått, stedsnavn, giftemål, jintenavn, årstall og begivenheter som har foregått her på bygda i uminnelige tider. "Den gongen det brænn oppå Klaustad, vart'n stoppe på Ower'n, så fækk'n låne en sykkel". Så spennende det høres ut. Å ha levd da. Det er juletrefester, loffere, "under krigen", "skomakerstuggun", "slikk det har vørti meg fortælt" og mye mellom linjene. Det sies nok mye som går meg hus forbi. Jeg studerer mine forfedre og mødre, studerer hver rynke, linjene i ansiktene deres, hver eneste en kan spores tilbake til levd liv. Skulle ønske jeg kjente dem på et tidligere tidspunkt. Og så tenker jeg på at det blir tomt når de blir borte og julesangen; "tider skal komme, tider skal henrulle, slekter skal følge slekters gang". Heldig er jeg som har alle fire, og som får ta del i min egen forhistorie fra tid til annen.

Hoppeloppeland

Mens andre bloggere (les: hendingar og rosa&trøffel) har fellesferie og vell så det, fortsetter jeg ufortrødent å rapportere fra regnværet. Værgudene jobber overtid. Noen har tatt feil av regndansen og soldansen. Jeg vet ikke. Noe er galt i hvertfall. Sommeren her føles tidvis som en eneste lang reklamepause.

En av de desidert mer gunstige sidene ved å komme fra gård er at uthus, loft, kjellere og stabbur er fylt til randen av ting og tang, møbler, kopper og kar, antikviteter og snurrepiperier. "Gammelt ræl" som urbane interiørentusiaster, aka byfolk, overbyr hverandre for å få kloa i. Bestemor er like himmelfallen hver gang jeg henviser til prislappen på et stort Norgesglass i Oslo. Så i tillegg til å ha vært på Ikea i dag og kjøpt en del nytt, har jeg vært på lokal skattejakt. Og den som leter skal som kjent finne:

Den gamle platesamlinga til fatter'n
En gammel flaske
Fillerye (som Omma (Oldemor) har vevd)
Frokostservise til seks
Middagsservise til fire etter Omma
To blikkbokser
6 kjøkkenstoler som skal få nytt liv i blank svartmaling
Salatbestikk

Og det beste av alt: It's free!

Naiv. Super.

En drittsekk, er og blir, en drittsekk. Svart eller kvit, kong salomo eller jørgen hattemaker. Og det finnes mange der ute, som sikkert vil ha det jeg har. Og det skjønner jeg godt. For jeg har mye som er bra, fint og flott. Lommetyver, ranere, doplangere, kriminelle, voldtektsmenn, bråkmakere. Husker noen som sa på en film en gang at det finnes bare en form for synd og det er stjeling. Kommer du for seint, stjeler du av min tid. Selger du meg dop, så stjeler du min framtid. Dreper du meg, stjeler du mitt liv. Lyver du for meg, stjeler du min rett til sannheten. Jeg liker ikke å bli lurt. Liker ikke å bli behandlet dårlig. Liker ikke å bli ranet, truet, eller føle meg redd. Opp gjennom tida har jeg mer enn en gang blitt beskyldt for å være i overkant naiv. Vokser det nok av meg, ser nok annerledes på livets realiteter når jeg har erfart dem i tur og orden. Naiv er gjerne ensbetydende med å være barnslig, enfoldig, troskyldig...og ja; lettlurt. Men la meg få be: Min naivitet skyldes ikke mangel på kunnskap eller erfaring. Men er en gjennomtenkt livsholdning. Det er ikke en lakmustest for min umodenhet. Naivitet er mitt privelegium - og kan bringe meg langt og forbi.

Å tenke store tanker. Tørre å være annerledes, ikke kvie seg for å være fremragende. Jeg etterlyser flere naive mennesker. Mennesker som viser tæl og tro for det gode. De kommer ikke i flokk, men oftest alene. Alle snakker om effektivitet. Hvordan samfunnet skal bli mer effektivt, mer riktig. "Det e'kke riktig" - sier folk. Men ingen snakker om hvordan man skal gjøre samfunnet til et koseligere sted. Ingen lager vafler og gjør sitt for at alle skal kose seg litt mer. "Det kan lett gå godt", sa en god venninne titt og ofte til meg. Spesielt i situasjoner hvor jeg var litt i overkant Ludvigsk og pessimistisk. Å møte folk med en grunnleggende, og ja - naiv tiltro til verden er befriende og enkelt. Min erfaring er at disse menneskene ofte er lite sjølhøytidelige og annerkjenner at en selv ikke er perfekt. Ytre staffasje og status er ikke det viktige. For over 600 år siden, i 1401, begynte de å bygge den mektige katedralen i Sevilla, Spania. I et dokument som gjengir vedtaket om å bygge katedralen, finner vi følgende ord: «La oss bygge en kirke her som er så stor at de som kommer etter oss, vil tenke at vi var gale som overhodet hadde drømt om den.» Når skal vi begynne å bygge et samfunn slik vi vil ha det - og ikke ut fra slik som det er?

Bli ikke lei av å bli lurt. Det er en liten pris å betale for å møte hverdagen og framtida med en naiv innstilling til morgendagens muligheter. Fool me ones - or twice - I don't care. Den dagen jeg skuler mistenksomt over skulderen, for å ikke bli lurt. Den dagen har jeg tapt, den dagen har jeg mistet min tro på et bedre samfunn. Og verden er med ett et mindre koseligere sted å leve.

Oshlo - fra den fagre sida

Våknet opp med bittersøtt rødvinshode i går. Men med frokost i magen og sol i tilværelsen var det bare en ting som føltes riktig: å komme seg ut, i Oslos frie natur. Så gikk turen opp mot Maridalen Skole på sykkel. Noen har nemlig fått det for seg at jeg burde jobbe der. Etter å ha sett plassen så kan jeg vel forsåvidt si meg enig i det. Langt vekk fra asfaltjungelen, 4-feltstrafikk, og Karl-Johan så ser det ut til at man kan trives. Derfra svingte vi synålsdekkene inn på grusveien, opp til Kari-toppen. Skogens blåe gull stod bungnende i lyngen, så det var bare å huke seg ned og høste fra hånd til munn. Å bare sykle, suse avgårde, la blikket gli, med vidvinkel og zoom, snuse inn blomsterenga i djupe sukk, blåklokkene som duver i dragsuget fra eikene. Landskapet løfter på å hatten og ønsker oss velkommen inn. Med hjerte i halsen kom jeg meg velberget fra nedkjøringen. Jeg blir nødt til resignere og si at jeg verken er like durkdreven og djerv som da a bæssmor og je var småjinter. Sladden sitt itte dær'n skar lengre. Vell nede stod en hund og ventet på frisk luft, og både jeg og Hun var sultne som små ulver. Sommerkotelettene fikk sin renesanse på en engangsgrill nedtil Sognsvann. I det tretoppene hadde klart å krafse til seg solskiva, var vi mette, glade, og fornøyde og tilfreds. Til alt overmål stod brått og plutselig en vakker skapning i vannet, for å "hæle" seg, og jeg lot meg ikke by opp til dans to ganger. Svingte meg med det såmmå. Så ble det badet til jeg var lett blålig og helnuppete. Forfrisket og salige kom vi tilbake til sivilisasjonen...Te og ost og kjeks. Resten skal småfuglene få kviskre om i sommernatta.

Sommertime blues

Skulle ønske jeg hadde inspirasjon til å skrive noe her. Men det har jeg ikke. Ikke så masse som har skjedd her - mest fordi jeg innimellom ikke har et liv. Hele juli har regnet bort - snart. Sender i den forbindelse nok et "heihei, og takk for sist" til de som klagde over varmen. Brunfargen falmer. Det er nok nå. De angrer, okå? Gi meg sola tilbake. Har ca en million ting å gjøre og det går skremmende fort mot slutten av min 9 uker lange ferie. Sjukt. Jeg er redd august blir apokalyptisk hektisk. Agurknytt:

-Jeg har blitt bileier.
-Jeg er venn med Else Kåss Furuseth på Facebook - OG hun er kommet ut av skapet. Føles riktig å ha en slik fantastisk dame på mitt lag.

Skal du få gratis av meg!

Blir så jævla sur òg vøttø...

FAEN!!

(Må ventilere en plass)

Et sommerintervju

Det er fint lite å skrive hjem om for tiden. Dette kan ha en klar sammenheng med at jeg er for en stor del, nettopp hjemme, og da skulle det jo være unødvendig å skrive hjem om noe som helst. Og ellers skjer det fordømt lite. Dette henger sammen. Jeg slår øynene ned, det iler fra nakken og jeg rødmer litt i magen. Men ellers: ikkeno.

Men. Jeg skal gjøre noe nå som er sånn... litt kleint. Nå som sommeren er her så kommer det, både i aviser og på tv - klassiske sommerintervjuer. Over alt. I takt med flått-nytt og badetemperaturer. Det skal være rom for det kleine også. Dette er jo en allsidig blogg. Jeg leser sjelden sånne sommerinterjuer selv. Jeg ser at de er der, og så prøver jeg å bla, håper at jeg har fukt nok på fingertuppene til å komme meg over på neste side. Jeg har aldri blitt sommerintervjuet før. Dette henger selvfølgelig sammen med at jeg ikke er kjendis. Men jeg tror jeg skulle fikset det. Det dreier seg om å holde seg helt på overflata og ikke gå i dybden på noe som helst, og snakke om ting som har med sommer å gjøre. Noe som egentlig er ganske uinteressant. Men la oss nå prøve. Here goes.

(I bakgrunnen her hører du måkeskrik, bølgeskvulp, litt sånn sjektedunking - muligens litt sånn plasking -badende barn i det fjerne, gjerne noe trekkspill)

Hvordan liker du helst å spise jordbær?

Med melk, ispedd ca 1/4 fløte, og sukker på. Som i Alf Prøysens vise.


Hva er din favoritt-is?

Daim Ball-topp er en sikker vinner. Men ellers er krone-is med jordbær en klassiker som aldri går av moten. Jeg tåler jo ikke nøttene som er på toppen av krone-isen med sjokolade. I tillegg så følger det litt sjokolade med jordbær-krone-isen, mens det i motsatt tilfelle - ikke følger med jordbær på sjokolade-krone-isen.


Hva legger du helst på grillen?

Hyppigst så legger jeg nok pølser på grillen, fordi det krever minst mulig mikk-makk og tilbehør, sånn når man griller på engangs i park etc. Lompe og ketsjup and you got yourself a d(m)eal. Den gode gamle grillkoteletten tar meg tilbake til min barndoms sommer. Men jeg er nok litt sånn Macgyver her - alt er godt og alt kan grilles. Jeg har uansett en parole å komme med: Kast ut gass-grill og alt slags annet tant og fjas. Det skal være kull. Og det skal ha en eim av tennvæske. Ellers er det ikke grillmat.

Seilbåt eller motorbåt?

Kommer ann på hvor langt man skal. Til Danmark f.eks. er det en fordel med motor. Men jeg er pro lystseilas. Tror ikke man trenger båt en gang til den slags.


Hva er det mest sommerlige du har gjort denne uken?

Gått barbeint til butikken.

Hva har gledet deg mest denne sommeren og..

Å bade på Laupen. Og de øyeblikkene når man ligger og soler seg, og så går solen bak ei sky. Og jeg ser ut som ei ribba høne på 1-2-3. Og akkurat, AKKURATT!, når sola kommer frem igjen og den livgivende varmen brer seg over huden...Dèt er sommer.

Hva er bare helt for jæ… denne sommeren?

Just nu er ikke været noe å slå salto for. Ellers er det for langt mellom både det ene og det andre.

Vin/Øl/gul saft eller vann til maten?

ØL

Sydlandsk. norsk eller interailferie?

Ingenting som matcher sommeren i Norge. Helt ærlig.

I denne byen/bygda i Norge har jeg faktisk feriert!

Trondheim, Kragerø, Skipstvedt, Bergen, Oslo, Toten, Grimstad, Arendal, Erfjord, Geiranger, Mandal, Morgedal, Vågå, Lom...Signøyner-aktig.

Best var det om jeg og …. strandet på en øde øy…

hm...

Tar ut hele ferien i sommer eller sparer til vinteren?

Som lærer forekommer ikke dette valget meg særlig relevant. Vi har ferie når kidsa har ferie. Vi har mye ferie, men den er lite fleksibel.

Beinhardt med tretti varmegrader

Det har vært varmt gitt. Skikkelig varmt. Men i dag har det blitt kaldt. Så jeg vil bare få gratulere. Til alle sutrekoppene som har klaget over den uutholdelige varmen. Dere har nå blitt bønnhørt. Håper dere er ordentlig fornøyde med dere selv.

Sammarn på Toten

Da er sammarn på Toten offisielt i gang. Eti is på billitt-kiosken. Je trur nok at dæ er den plassen i hele Norge som'n får mæst is for peinga. Vasse litt i mjøskanten på Hekshus-stranda. Itte så ravgæli kaldt. Vatne blommer. Vøri over seg næmm og fikse vasslangen ått kua, med kubandasje. Klunnersamt og midlertidig - ja. Men dæ funke. Lufter nyslint raigras over hele byvægen. Nydelig. Myggstikk på leggen og ei gjengsinn fluggu på rommet. Det ættno laje med no - når dæ er sammarn på Toten.

Ja, til livet, selv om du er lesbisk

Forrige uke tilbrakte jeg i hovedstaden, som sto på skeiva 7 dager til ende. Det opplagte høydepunktet var paraden på lørdag. En marsjerende fest av livsbejaende, vakre, stolte og bevisste mennesker - og jeg tør påstå - samtlige godt forankret i seg selv og sin egen identitet. Enten det nå er som dronningen av høye hæler (fy fader jeg bøyer meg så i støvet for de drag-damene, som kom seg igjennom på 10cm pluss, PÅ BROSTEIN, til 20 i stil!!), bamse, løs-bart eller gjennomsnittlig revisor. Frp-byråd, for velferd og sosiale tjenester, Sylvi Listhaugs utspill om at utkledning i homoparaden bidrar til å skape mindre toleranse overfor homofile, stilte jeg meg i utgangspunktet ikke så uenig til. Men så har jeg heldigvis en ganske klok og oppegående venninde, som fikk meg til å løfte blikket to hakk opp fra min egen vedtatte navle, og se videre.

Jeg har aldri vært den som har vaiet høyest med regnbueflagget eller stått på barrikadene for homokampen. Jeg har vel egentlig sett det slik at jeg kan føre min egen, lille, og høyst personlige homokamp, ved å vinne aksept og respekt i min omverden, ved å vise at det ikke knytter seg så mye "annerledeshet" til min homofili. Mange er kanskje av den oppfatningen at man kommer ut av skapet en gang for alle, og så er dèt gjort. Sånn er det ikke. Man kommer ut hver dag. På nytt og på nytt. Nye bekjentskaper, kollegaer, tilfeldige forbipasserende vitner til din offentlige kjærlighet, hånd i hånd ned en gate. Jeg vil aldri forsøke å rettferdiggjøre, langt mindre forsvare, og jeg håper jeg en dag også slipper og forklare min legning. Men jeg har sagt meg villig til å forsøke å forklare, i den grad det er nødvendig for at den heterofile befolkningen skal kunne forstå og ha adgang til en fremmed og forholdsvis lukket fellesskap. Noen er skeptiske - de fleste nysgjerrige. Jeg har til en viss grad en iboende skepsis mot det homofile og lesbiske miljøet. Jeg vil helst basere min vennekrets på ålreite folk, uavhengig av legning, og trekkes ikke mot et miljø hvor jeg opplever like mange rigide regler og normsystemer for kunsten å være lesbisk, som jeg gjør det blant mine hetero-venner.

Men. Jeg er en annen homo nå, enn jeg var for noen dager siden. Jeg har aldri vært så stolt og så lesbisk som lørdag ettermiddag mellom 15:00 og 19:00. Det banket i hjerte da jeg så parolen "stolte foreldre og venner", en liten tåre i øyekroken når de Å så ønskede barna trasket forbi, intetanende om hvilken kamp som ligger bak deres eksistens...Og midt oppi alt dette flotte, rørende, vakre, og glade politiske karnevalet av en parade surrer det noen tanker om hva man vil med en slik parade. Er det for å feire oss selv, feire vår annerledeshet? Ja. Er det for å vise oss frem, være synlige, vise vårt mangfold? Ja. Er det for å fremme toleranse og respekt? Ja, det mener jeg. Men overfor hvem? Den heterofile verden? Ja, den også. Men kravet som da må stilles er at de er villige til å ta hele pakka - fra bamsen i lakk og lær, politikvinnen i uniform, med mohawksveis og maskulin gange, til skrullene og det forelskede lesbiske paret i kjoler. Det krever en grunnleggende trygghet på sin egen identitet for å akseptere det mangfoldet. Det har jeg kanskje ikke hatt, men det tror jeg at jeg er i ferd med å få.

Man kan bare være seg selv på egne premisser. Ikke andres. For hvem skal ha eieskap til din identitet, andre enn du selv? Og paraden gav meg en fellesskapsfølelse som jeg aldri har opplevd maken til. Som en liten menighet av udelt positive folk. Her er vi alle ulike, alle annerledes. Vi er jo alle helt forskjellig fra alle andre. Det er en personlig seier, og det er en seier for homokampen. Jeg hadde hjertet i halsen når Karl Johan var kledt i regnbueflagget, og de mest ekstreme fikk danse gjennom gatene med offentlig støtte. Det hadde ikke vært noe problem om alle i paraden bare var "vanlige" folk i dress og kjole. Men det hadde ikke vært rare feststemninga heller, om noen hundre små menn i dress spaserte rolig gjennom Oslos gater og snakket lavt om toleranse. Jeg tenkte "Jeg er så glad for å at jeg er lesbisk" Hva er du? Hetero? Gud, så kjedelig. Takke meg til. Fra nå av er jeg litt mer lesbisk - selv når jeg kjøper brød.


«Ja til livet, selv om du er lesbisk, selv om du er sliten og synes alt er tridst! Ja til livet, livet er en gave, sammen går vi hånd i hånd og gir hverandre håp.»

Sola skinner i Trondheim i dag. Det er akkurat som at Grandiosa kom med den tynne bunnen sin: Overraskende! 2009 ass. Alt kan skje!! Det er 2 dager til sensur. 2 dager til skattepengene cashes inn. Og i Oslo har statsmetrologene lovet at sola skal skinne, om mulig, enda mer enn her i Trondheim.

HVOR ER' U BOR HENN A???

La meg ta deg med til byen min. Korr e’æ du bor a? La meg ta deg med til ah…ta-ta deg med til Trondheim. Trondhjæææm. En reise gjennom byen min, en gåtur i studietida mi. A walk down Memory Lane. Bon Voyage.

Trondheim går forbi hjernen og inn et annet sted hos meg. Gatene er fylt med minner fra en studietid som har kommet til veis ende. Det er stress å være student, men fy faen så moro jeg har hatt det. Jeg står til oppunder arma i gjeld til Lånekassa, men hey! - kassa har sponset mine beste år. Jeg har hatt tid til alt – og penger til det viktigste. Jeg har drukket en hel del øl, sittet mye rundt kafèbord og snakket høyt om ting jeg ikke har bakgrunn for å mene noe som helst om. Studert har jeg og gjort. Hver desember og mai måned. På den måten har jeg lagt grunnlaget for det jeg senere vil kalle ”livserfaring” og samtidig lagt grunnlaget for det jeg nå kaller ”faglig dyktighet”.

Her er Gamle Kongevei 6, et gult hus fylt til randen av fine, men også forferdelig kaotiske minner. Det var på mine knappe 6 kvm her, at jeg grublet meg gjennom et år på universitetet, fant ut at jeg var skeiv, og overlevde min første forelskelse, som at på til var en ulykksalig straight crush. Det var rundt dette kvartalet jeg gikk da jeg hadde forspist meg på Popps og hadde tidenes mageknip. Hilste på postbudet og følte meg dønn aleine i verden. Her var jeg fyllesjuk i 2 dager sammenhengende uten å klare å få i meg mer enn ei halv pakke Ritz kjeks. Her er hjørne med ferske vårruller, bakgården sykkelen min ble stjelt, dagen etter at jeg hadde kjøpt sykkellås. Det var her jeg mistet min uskyld og det var her vi hadde politiet på døra, en tidlig morgen, 1. mai. ”Skru ned musikken? Det er arbeidsdag i morgen sa du? – Skal bli!!” Jeg var aldri mer ulykkelig enn jeg var her. Men jeg ville ikke byttet Gamle Kongevei 6 mot noe.

Her er solsiden – som fylles til randen hver gang været er stabilt i mer enn 20 minutter av blide, omgjengelige trøndere. Her er festningen, med fotball, øl, kubb og øl, og øl og grilling. Her er Nedre Bakklandet 79. Jeg tror jeg må få si at er min favoritt. Årene med Bærumsgutta mine. Her stod jeg og sparket i grusen og ventet på å få kysse den jeg da synes var den vakreste i verden. Her snublet vi inn døra med Burger King påsan i lanken, hver helg, hele året igjennom. Her hadde vi spisskammers i kjelleren, som frarøvet oss alle evnen til å planlegge mer enn 1 time av gangen hva vi skulle spise. På mine 20 kvadrat her skrev vi norskmappe på senga, diskuterte livets viderverdigheter. Her var det høyt under taket, lave dørstokker og ingen smelling i dørene.

Følg Ladestien, gjennom Svartlamoen, forbi Ramp og Dora. Her har jeg syklet flere ganger enn jeg har tall på. For å besøke min hjertens kjær i Korsvika. Her tryna jeg rett i fjellveggen, her har jeg spasert mang en søndagstur. Under brua ved Trikkestallen hadde vi vår første krangel om vi skulle ha to på sykkelen eller ei, på vei hjem fra byen en sein lørdagskveld. Her har jeg gått med dunkende hjerte, pulsen i hodet, gele i knærne og klumpen i halsen. Følger man Ladestien helt til Rotvoll, finner du mitt andre hjem. Rotvoll altså, med alle byggene og allè’en som jeg har blitt så glad i. I snø, regn, slaps, is og hålke, i solvær og overskyet vær har jeg trasket her. Opp og ned. Årstidene har kommet og gått, trærne har skutt knopper, bladene har kommet, blømet, blafret og visnet henn, lite visste jeg at det var studietida som gikk. Tenk å få ha skole ”på landet” nesten midt i byen. Ikke alle som kan si hei til kuer på vei til forelesning.

Det siste halvåret har singellivet fått sin renessanse i Elgeseter gate. Det blir flere sesamburgere av sånt. Og jeg har blitt kjent med den andre siden av byen, forbannet meg over hvor langt det er hjem fra byen, og hyllet mitt fantastiske kollektiv. Livin it up in Moosestreet.

Det er så mange steder jeg skulle nevnt. Bakklandet – vår egen skomakergate. Den gode nabo. 3B – med billig vin på tirsdager i gamledager. Kjøpmannsgata – Metro. Domen. Nidarosdomen. Nordre gate på en lørdag. Nidelven, stille og vakker du er, her hvor jeg har gått og drømt. Den gamle bybro er lykkens portal. Æ e så gla’ i aillt som e her hjæmme, fra Ilevolden og te’ Lade gård: Trondhjæm kainn æ aildri glæmme, byen e’ jo aillti’ leikeplassen vår.

Ord for dagen.

Er det litt komisk når colakorken har påskriften: "En dans i boblerus?" Word!

Formen er oppadgående - omgitt av Ibux, cola, vannmelon og vann med isbiter. Begynner å gå rutine i dette her nå. Og i kveld er det på'an igjen. Men etter det skal jeg ikke røre alkohol på leeenge.

Hihi

Hoppet på bussen til byen for å trene i formiddag. Jada. Litt paradoksalt å ta bussen for å dra å trene. Men la oss ikke henge oss opp i det. Så jeg hopper på bussen, litt i min egen verden, i ei sliten joggebukse og pannebåndet litt på halv tolv. Registrerer at det er få ledige plasser, så jeg blir stående i bakerste del av bussen. Og så hører jeg "Hei, Christine!" og der ser jeg Milly som jeg har vært vikar for. Og så hører jeg "Hei, Christine!" "Hei, Lærer!" "Heihei, Christine" "Heia, Christine!!". Jeg snur meg rundt og oppdager at jeg er omgitt av hele gjengen. 20 smilende små fjes! Som alle vil si hei. Og er glade for å se meg. Herlighet så fantastisk. Jeg elsker kidsa. Og kidsa elsker meg.

Sossen og vi

Etter en litt sein start tok jeg godt innpå i går. Siden jeg og Henrik er blitt nyrike, eller ihvertfall blir nyrike på sikt, nærmere bestemt august, feiret vi jobb og lo av finanskrisa sammen med BI-sossen i natt. Jeg hørte i går at det er forskjell på BI-folk - det er BI-folk og BI-soss. Førstnevnte skal visstnok være spiselige. Men jeg må innrømme at det er vanskelig å se forskjell på blazerne. Jeg og Henrik gjorde vårt beste for å ikke gli inn. Etter to raske øl i baren, vi tok to i slengen, for Henrik synes prisen på en var så latterlig lav, vurderte vi en shot. I et øyeblikks klarhet foreslo jeg noe å spise, før vi slo oss på spriten. Begge drakk på nesten tom mage - det er ytterst viktig å følge alkohol-vett reglene. Jeg, fordi det var lenge siden middag, Henrik, fordi han var på fylla dagen før og. Så jeg løp ut og kjøpte to burgere til 17 kroner som jeg smuglet inn, og som vi konsumerte på hvert vårt toalett. Deretter styrta vi ølen og ut på dansegulvet. Vi eide gulvet, eller gulvet eide oss, alt ettersom man ser det. Ingen slår Henrik i antall svinger. Så inngikk vi veddemål om å prøve oss på hver vår dame, men gjorde aldri alvor av det, for lyset ble skrudd på. Drit i damene - Burger King neste. Der lot vi oss hisse opp av enda flere blazere med sleik. Henrik fortalte forøvrig ei artig anekdote om en fyr som studerte økonomi på BI som skulle kjøpe seg tyggis på 7/11. Noe som jo koster en 10-12 kroner. Men som måtte betale 7 kroner kontant og resten på kort. Ha ha. Det lo vi mye av. Jeg ble forferdelig ukoordinert på vei hjem. Slo inn sånn omtrent borte ved nidarosdomen. Veldig rart. Det var rørende vakkert over Elgeseter bru i natt. Nappet med meg noe blomster utenfor domen, som jeg heiv i nidelva. Var en liten seremoni egentlig. Litt "Farvel". Litt "Æ ska ailti ælsk dæ, Trondhjæm". På denne årstiden er det aldri mørkt i trondheim. Og klokka halv 5 i dag morges lå hele byen svøpt i et silkebløtt morgenlys, med rosa skyer til. Snublet meg i seng og formen i dag har egentlig vært bra minus. En tanke vondt i hodet, men ikke verre enn at det har løst seg med en god frokost og en kopp kaffe.

Det er lov å være blid...

I min søteste søvn ble jeg i dag tidlig (jeg har sommerferie - så klokka var vel nærmere halv 10) vekket av et anrop med ukjent nummer:

- Hei det er rektor xxx som ringer, vil gjerne tilby deg stillingen som kontaktlærer på 7.trinn hos oss?

You say what??? Hæ? Come again? Meg? Je kjæm!!! Og på de sekundene så forsvant inferno av bekymringer som har kvernet rundt i hodet mitt den siste uka. I mangel på en plan B så har jeg klynget meg til håpet om plan A. Men hvem trenger vel en plan B når plan A funker som fjell?? Nå blir det fri i sommer, for første gang siden jeg var 15 år, skal jeg ha fri. Et kjempehøytrykk er på vei, med sommer til deg og meg. For de som tviler vil jeg gjenta med et smil, få gjenta langtidsvarslet med et smil: Nå er det solskinn og sang. Helt uavhengig av værvarslet. Lykliga gatan here we come.

ADJUNKT

Så er det over. Jeg er etter all mulig, overveiende, sannsynlighet ferdig utdannet lærer. Heretter kan jeg tittulere meg selv adjunkt. Frøken Østby would do the trick to. Jeg kan ennå huske den dagen jeg stod, mutters aleine på Lerkendal, på imatrikuleringsdagen, og speidet desperat etter oransje t-skjorter (fadderene våre hadde slike) og kjente ingen. Jeg husker at vi ble pakket inn i små minibusser og skysset langt ut på landet til et sted de kalte Rotvoll. Jeg husker huskereglene for å huske hvilket bygg som inneholdt hva. A for administrasjon, B for bibliotek, C for Kantine (den var litt tynn), D for Det som lå lengst unna eller noe, og E var midt inni, og inneholdt studiEloftet. Jeg husker mange mennesker som jeg snakket med de første dagene som aldri skulle bli mine venner, og så husker jeg noen som det skulle vise seg at ble mine aller beste. Og så husker jeg at jeg følte meg hjemme. Og jeg lo da det stod på et eller annet papir at jeg var ferdig utdannet i år 2009. Jeg ler ikke nå lengre. Hvor ble disse årene av?

Feels like shit

jeg prøvde bare bryte ting før vi kom langt nok. Jeg ser at det er vanskelig å forstå. Jeg skjønner du synes det er leit. Synes det er leit sjøl. Tror jeg emigrerer til Pluto. Skjønner ikke at det skal føles så jævlig å gjøre det eneste riktige.

Drita.com

Å du heilage skapar...hodet føles for trangt, våknet med den gamle gode betonghjelmen tredd nerover øra i dag morges, og nå sitter jeg og super cola, ettertenktsomt. Det var jo alle gode ideers feite mor å dra på fylla når man har hjemmeeksamen. Hadde det frøktelig artig, så lenge jeg kan huske. Men det er jo å karakterisere som særdeles uansvarlig og usæriøst. En ting ville vært å være med på noen øl, noe helt annet er det å veive i seg et ukjent antall shots. Fylleangst x 10 000. Jeg innser nå at jeg har en hel del ting jeg må ordne opp i. Bare å sette igang å rydde i skapet - jeg veit at det nok er noen lik der inne. Så starting right now, skal jeg bli et nytt og bedre menneske.

BAKRUSEN

av André Bjerke

I Moralens navn

velsigner jeg bakrusen:

Uten den ville jeg forlengst

ha forherdet meg i dyd!

Jeg ville ha båret min helgenglorie

som en arrogant lord bærer sin flosshatt;

jeg ville ha brystet meg som en spansk hane

av hemningsløs fortreffelighet

- og min sjel ville visselig være fortapt ...

Men nu sitter jeg isteden

i en elektrisk stol av bakrus,

rystende under fryktelige støt

av en skyldfølelse på 4000 volt!

Ja, her sitter jeg tuktet og ydmyk

som en katolikk i skriftestolen,

men ute av stand til å skrifte noe som helst,

for jeg er knuget av et veldig,

verdensomspennende hukommelsestap!

Jeg er ganske konkurs på erindring:

“Store Gud, hva gjorde jeg igår?”

“Alt, alt gjorde du igår.

Ditt synderegister er som Heliogabais.

Først var du ganske enkelt

jordens suverent klokeste menneske,

og du karakteriserte knusende

dine samtlige venner og bekjente

som dilettanter, plebs, fjærkre og statsfunksjonærer!

Så ble du også den sterkeste på jorden (Nietzsche pluss Goliat)

og her var det du forordnet rivning av huset.

Presis klokken kvart på 4 i natt ble du Napoleon.

Du stormet broen ved Arcole;

du seiret tilintetgjørende ved Wagram og Austerlitz,

og først klokken 9 i dag morges

var du aldeles definitivt på St. Helena!”

Og nu, venner, er jeg meget liten,

neppe større enn Tommelise da hun var på det minste. ...

Å, jeg skal bli så snill, så snill!

Jeg skal være som jordbær og fløte mot hele menneskeheten!

For fra nu av er jeg en pøniterende.

Og fra nu av, venner, vil vi hyppig oppsøke bakrusen

på det at vi aldri skal forherde oss i Dyden,

den verste av alle laster!

Ikke bare burde burde...

Lenge siden siste innlegg nå. Det har skjedd en del siden sist. Har vært på 5 dagerstur i Tafjordfjella. Greit for alt som er gjort. Det føles rimelig meningsløst å dra fra sommer og sol, til fordel for snø og minusgrader, men det betaler seg når man på tur ned får våren i reprise. Men herre jemini som jeg savna ei lommelerke på visse tidspunkt. Da jeg kom hjem hadde smågutta i heimen investert 3 timer og 240 meter aluminiumsfolie, og pakket inn rommet til Lisa. En god investering, men veldig takknemlig for at deres kreativitet ikke hadde rammet mitt rom der jeg kom hjem med 15 kilo våt sekk som skulle pakkes ut. Men de er nå søte da.






Det er mye man burde-burde om dagen, og finværet stikker stadig kjepper i hjulene. Hele helga er tilbrakt i horisontal stilling i parken, med øl, grill, gode venner, kubb, latter og sang. "Kan vi tro at glasnost?". I dag slukket jeg leselampa på 5. lesesalplass, rett frem, ved veggen. Min midlertidige flyttemelding til kapellet er nå ugjenkallelig trekt tilbake. At det er mugg i kaffekoppen tyder vel på at jeg ikke har frekventert plassen så ofte i det siste. Og det er sikkert mange som blir glad for at plassen atter er ubebodd av termos, pensumbøker og bunker av utskrifter. Det er den beste plassen på hele lesesalen som nå er up for grabs - løp og kjøp. Den har varmeovn for kalde dager, og parkeringsgløtt, samt utluftingsmuligheter. Ingen gjenboere. Den er all yours. Men den var min. Man fortjener fast plass når man har tilbrakt ei hel fordømt påske der. Utbytte var en C. I say no more. Hørt i det siste: "Jeg er så lei bachelor'n at jeg tror jeg bæsjer på meg!" (Sitat Urine).

Bacheloroppgaven begynner å bli ferdig pusset. Innlevering skjer i morgen den dag. B for Bachelor. Gi meg en vettug sensor. Vi har nå nådd det punktet hvor den blir dårligere og dårligere for hver gjennomlesning. Så det må vel bety at den er ferdig. Det er sikkert litt som å være gift: man er nyforelsket i starten og får aldri nok av hverandre, men så etterhvert, som man vokser og blir bedre kjent, ser man dårlige sider ved hverandre og bruker mesteparten av tiden på å irritere seg over skjevheter og uvaner man ikke får unna. Av og til ser man det som gjorde at man forelsket seg til å begynne med. Mest sannsynlig ser jeg det ikke før noen dulter meg i siden og sier "fytterakkern! bra mann! eh. jeg mener. bachelor." og minner meg på hva jeg elsket da jeg begynte, hva jeg jobber med hver eneste dag, og hva som er resultatet, og at det potensielt er helt ok. Ååååh, jeg ha mer sol. Så gjenstår forberedelser til intervju, og hjemmeeksamen i friluftsliv. Gjett om telefonen vil være avskrudd?! Torsdag er det feiring av at Ann-Helen har overlevd naturfagsekskusjon, nei jeg mener...innlevering av bachelor. Da får hjemmeeksamen være hjemmeeksamen. Ikke bare burde burde. Mye jeg vil jeg vil.