"Vad härligt jobb du har!" var det en som sa til meg i det jeg strøk hjemom med skiene mine etter endt gymtime, med roser i kinna. "Jommen som jeg har!", tenkte jeg og smilte for meg sjøl. Å få være ute og leke, óg få betalt for det - det er ingen dårlig deal.
"Så fine dere er!", tenkte jeg da jeg så utover pultrekkene, mens jeg smilte for meg sjøl. Jeg kunne bare se hårkrona til den enkelte, for samtlige satt med krum rygg over faktateksten sin. Det håndfaste prosjektet var å skrive en faktatekst som skulle ha korrekt oppbygging, med innledning, hoveddel og avsluttning, samt inneholde minst ett argument for, og ett argument mot. Det vidløftige, altomfattende prosjektet er å vokse seg stor. Å bygge seg selv, med en solid grunnmur i bånn, vegger som kan tåle livets vinder, og et tak til vern om loftsetasjen, med rot og personlighet og unike tanker. Alle disse individene som virkelig kjemper md nebb og klør for å finne sin livsvei. Kontinuerlig, oppstykket, i rykk og napp, og frem, og opp, og tilbake igjen.
"Mitt ord er lov!" tenkte jeg, og smilte innvendig da utbruddet av streik ble lagt dødt i nest siste time. Streiken ble utløst etter at jeg hadde skamrost dem for innsatsen i skriveverkstedet, og de krevde belønning - men fikk avslag. Det var en lukt i rommet akkurat da - og det var lukten av seier og respekt for læreren. Det er tøft å være sjef.
"Hur ska det gå?" tenkte jeg resignert, etter nok en håpløs krangel i siste friminutt, med et ironisk flir for meg sjøl. Lykken midt i sorgen. Sorgen midt i lykken.
Livet slamrer med dørene. Men hvem har sagt at det skal være lett? Det blir det jeg gjør det til. Jeg skal gi alt jeg sier at jeg har.
