Vi bøyer stort sett nakken for fornuften og rasjonaliteten. Det å la følelsene løpe av med en, er ikke en høyt skattet egenskap. Amygdala, følelsessenteret, får skylden når noe går galt. Fornuft kommer av det tyske ordet vornuft, det å fornemme. Å fornemme betyr "å oppfatte", og avleder ordet fornem, som betyr det som bør tas, foretrekkes foran andre. Etymologisk ordbok levner ingen tvil. Fornuften er å gjøre det foretrukne. Det er veldig trygt. Jeg tråkker i glasshus med piggsko og slegge, her nå. For jeg velger ofte fornuften. Men det er veldig kjedelig.
Det er ikke mye rom levnet for ufornuften. Vi lever så kort, og vi vil gjerne trå rett. Jeg skal leve med meg selv hele livet. Og noe av det som gjør det spennende, er å studere hvordan jeg gjør det. Hva er min måte? Og hvordan fungerer den, synes jeg? Ofte så fungerer det ganske bra, særlig når jeg er fornuftig. Når jeg fornemmer hva som er det rette å gjøre. Men like ofte er fristelsen for å gjøre det helt motsatte der. Hvis jeg er helt ufornuftig, - hva skjer da?
Ofte skjer det forbausende lite. Innimellom faller selvfølgelig alt i dass, og man angrer for at man styrte mot vest, når man skulle mot øst. Men veldig ofte er skadeomfanget av å ta på tøysko i april, eller male en vegg i skarp grønn, forbausende lite. Det er ihvertfall ikke uopprettelig. En vårforkjølelse og nye fargepensler, og så er allting glemt. Det er rom for å være alvorlig vinglete. Det er slingringsmonn. Å lære av andres feil er det rimeligste alternativet. Men ikke så gøy.
Ufornuftige sko. Et ufornuftig kjøp. En ufornuftig flørt. Ufornuftige timer. Ufornuftig arbeidsdag. Ufornuftige klær. Ufornuftig mat. Ufornuftig.
Ufornuften slynger oss ut av vaner, mønstre og hverdag. Forpliktelser, ork, ansvar og god stil. Ufornuften løsner lenkene, og gjør at man letter. Hvor man lander er neimen ikke godt å si. Ufornuft er et tappert forsøk på å male himmelen blå, selv når den er helt helt grå, og det ikke er tegn til opp let. Å være ufornuftig krever ubekymret tiltro til at det vil ordne seg. Livet lærer en begge deler. At det både vil, og vil ikke, ordne seg. Oftest helt uten egen innblanding. Er det noe vi mennesker hater så er det at det ikke spiller noen rolle hva vi gjør. Allikevel er det ofte sant. Det er ihvertfall ikke usant. Så da kan man unne seg det morsomme alternativet til fornuftighet, den plettfries fristende, syndige, men søte søster: ufornuften. Innimellom.
