I det høyresida fikk makt til å definere krisa, fikk de også makt til å definere den uunngåelige løsningen. Trykksverten på krigstypene i 2001 hadde ikke tørket, før Clemet smidde og Astrid Søgnen ble utnevnt til leder for prosjektet. Det må ha vært en god dag på jobben for Clemet. Det tok bare måneder før forhandlingsmandatet om arbeidstid og tariff var overført fra stat til KS, Kunnskapsløftet var en realitet, og lærerrådene som til da hadde styrt skolepolitikken, var historie. Politikerne leverte målene til skoleeierne, kommunene, - dette skulle de levere på. Rektor skulle rapportere til kommunen. Og lærerne rapportere til rektor. Sterkt influert av en østerriker som har vunnet nobelprisen i økonomi, og blant annet satt som rådgiver for Margret Tatcher i sin tid. De som ikke så skolen som en kunnskapsbedrift og læreren som en effektiv leverandør i dette markedet skulle knuses. Undervisning er et produkt, og hvis ikke produktet holder det det lover, så må det kvalitetssikres og kontrolleres av ansvarlige økonomer, jeg mener rektorer, som er utdannet ved BI. Svake resultater gir ledelsen, og politikerne plikt og rett til å disiplinere læreren.
Kartleggingsprøver, førtester, retester, halvårsprøver, helårsprøver, nasjonale prøver, M-prøver, lesekartlegging (LUS, SOL), ukesluttprøver. For tjue år siden ble seksåringen lovet en smooth overgang med læring gjennom lek. I dag møter de en skole som skal lære dem å lese før høstferien, med lange økter og få pauser, - læringstrykk heter det. Når vi vet at den ene faktoren som har mest betydning for læring er relasjonen mellom elev og lærer, er det underlig å tro at dette bidrar positivt. Hvordan slår dette ut? Ungdata og elevundersøkelser rapporterer om at 1 av 5 føler at de ikke passer inn, opplever angst, prestasjonspress, eller er ensomme. Kristin Halvorsen sa en gang at det viktigste et barn lærer på skolen er hvordan få og beholde en venn. Det er det faen ikke tid til.
Hvis man skal belønne gode resultater, ser det ut til at en må ta ressurser fra dem med svakere resultater, for å belønne de gode. Det måtte bli strekk i laget. En hver lærer må i dag bestemme seg. Skal man være lojal oppover, eller nedover. Det samme må rektor. Der hvor lærerne krummer ryggen er det elevene som lider mest. Der hvor rektor bøyer av er det lærerne som ryker. Utslitt, - sykemeldt, straks en del av reservelaget, som de lærerne som av ulike årsaker ikke jobber i skolen, kalles. I løpet av de åtte årene jeg har jobbet som lærer har jeg selv dratt i nødbremsen to ganger. Den ene gangen måtte jeg søke meg ut. Jeg orket ikke en tøff klasse til høsten, etter fire år med kamp om ressurser, assistenter, hjelp. Jeg tok et års permisjon. Nå er det nok en lærer jeg kjenner som har trykket på panikknappen. Etter en mannsalder i skolen, har han de siste årene slitt. Han er erfaren, så han får ikke hjelp. Når man gir beskjed oppover, får man beskjed om at dette må man løse innenfor eksisterende økonomiske rammer. Om man sier at det er skjært til beinet, - ja så må man bare finne en løsning. Være løsningsorientert. Man møter en vegg av kutt.
Ledelsen går på kurs i tillitsbasert relasjonsledelse. Hvis du må kalle det det, har du allerede tapt. Eller det gir en snedig pekepinn på hva slags ledelse som regjerer. Kommunen jeg jobber i har høy voksentetthet, og lav lærertetthet. Det betyr at vi har en bråte med assistenter, men få utdannede pedagoger å sette inn der skoen trykker. Vi har i årevis latt de aller mest sårbare elevene sitte på grupperom med 50 år gamle damer, med et ufaglært elevsyn, og høyst tvilsomme faglige og didaktiske ferdigheter. Men mange av de er voksne, gode, oppegående medmennesker, nydelige, varme damer, med omsorg, og ønske om å gjøre en god jobb. Vi har ikke tid til å samarbeide med dem, avklare, eller drive opplæring av assistentene. Så det går på halv tolv. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Nå har fem av disse damene fått beskjed om at det ikke er behov for dem på skolen. De følger elevenes vedtak, og når elevene forlater oss, forsvinner de med lavest ansiennitet til et annet sted i kommunen. Vi er alle enige om at vi vil ha høyere lærertetthet enn voksentetthet. I 2012 gråt min kollega fordi hun fikk, med en tekstmelding fra ledelsen, beskjed om at klassens assistent måtte flyttes til min klasse. Der satt vi, to utslitte unge pedagoger, og gråt fordi vi begge så sårt trengte et par ekstra hender i klasserommet. En av oss mistet en voksen, den andre fikk en voksen. Men ingen fikk en ekstra lærer. Dette er et anekdotisk eksempel. Men det finnes antakelig hundrevis av slike eksempler. Rektor har ikke noe valg, han eller hun må finne løsninger innenfor de økonomiske rammene som finnes. Rektor må avgjøre, - hvem overlever å stå aleine? Den gangen vant jeg, med bitter ettersmak. Løsninger innenfor dagens økonomiske rammer koster mer enn byråkratene kan forestille seg. Det er underlig at vi skal ha både verdens billigste og verdens beste skole.
I dag var det portrettintervju med Astrid Søgnen i Morgenbladet. Den utløsende faktoren til at jeg måtte få dette ut i skrift. Igjen. Hun er gallionsfigur og fiendebilde. Selv er jeg skolepolitisk flyktning. Det vil si at jeg er bosatt i Oslo, men jobber i en nabokommune. Jeg håper vinden fra høyre snart snur. Det er alt.
