Fødselsdag i skogen

Jeg har vært i tida 9129 dager så langt. Og det er 9125 dager til jeg fyller 50. Jeg er inne i andre halvdel av tjueåra. Jeg har et mangeartet, godt og travelt liv, og er grådig fornøyd med tilværelsen. En tilværelse jeg ikke en gang så konturene av for bare 365 dager siden. De siste 3,9 % av mitt liv har gjort noen heftige hallingkast.

Det var bursdag i skogen 5. november. Jeg er av typen som ikke liker rampelyset sånne dager kan bringe med seg. Jeg føler meg beklemt under fremførelsen av bursdagssangen. Trives ikke så alt for bra med å være kakespisingas midtpunkt. Og jeg synes det er anstrengende å skåles for. Det kunne aldri falt meg inn å selv gå henn å arrangere en feiring av meg selv. Men jeg blir veldig glad, og veldig rørt, og ikke så rent lite ydmyk når andre velger å benytte anledningen til å vise at de setter pris på meg. 25-års dagen min tror jeg i så måte kommer til å gå inn i historieboka.

Kidsa mine har gnålt om to ting i det siste. Hvem den mystiske kjæresten min er. Og hva jeg ønsker meg til bursdagen min. Dette kulliminerte forrige uke i en avtale om at hvis de bakte kake til meg - vell, så skulle jeg avsløre hvem min kjære er. Ettersom den store dagen har nærmet seg så har jeg vel mer eller mindre skjønt at jeg kom til å få kake. Spørsmål om hva slags nøtter jeg ikke tåler, og hvor alvorlig "spor av nøtter" jeg tåler har vært høyfrekvente. Hva som har drevet dem mest; nysgjerrigheten eller snillheten, skal være usagt. Onsdag siste time:

Meg: Jaja, skulle det nå bli bursdagsfering i morgen, så tar vi det i siste time, når vi egentlig har naturfag.
Elevene: Men det blir ikke det altså.
Meg: Neinei, da blir det naturfag som vanlig.

Så kom torsdag siste time. Jeg regnet kaka som innkassert, så jeg hadde gruet meg hele dagen for min store avsløring. Lærer'n e'kke vinkelrett, for å si det sånn. Som sagt regnet jeg med kake, men jeg hadde vel egentlig ikke tenkt særlig lengre enn det. Og jeg hadde ihvertfall ikke drømt om hva som ventet meg i klasserommet. For der stod de. På rekke og rad. Englene mine. De hadde skrevet tale, én replikk hver. Tavla var pyntet og langbordet dekket med lys og servietter. Om jeg ble overrasket? Og om klumpen veltet opp i halsen og tårene regelrett spratt? Etter klemming, kakespising, gaveoppakking, og bursdagssang, klang taktfaste rop om tale - denne gangen var det min tur. Jeg rensket halsen for snørr og tårer og tenkte at nå er det ingen vei tilbake. Skapet sprenges! Man står nok litt på siden sånne øyeblikk, for det er nesten for skummelt å være inni seg selv. Men jeg hørte meg selv si: "Kjæresten min er ei jente, ei helt fantastisk jente som faktisk heter det samme som meg". Det ble stille en ganske lang stund, før Den slagferdige sa: "Jeg synes egentlig det var rarere at dere heter det samme, enn at det var en jente". Så var det sagt. Og ingenting var annerledes.

Resten av dagen fortsatte bare i ren skjær lykke. Pakke i posten fra den fineste je veit, hilsninger i verdens gang (din luring), middag i gode venners lag. Det var en alle tiders avrunding på det 25. og lover mye godt for det 26.