Vørter

Da jeg stod ved panteautomaten på Rimi i dag, mens jeg nøysommelig la inn vørterølflaske etter vørterølflaske, vørterøl - som har blitt drukket som en kilde til næring, styrke og mot i et ellers litt blodfattig novemberinferno, kikket jeg på den knappen som gir lodd i Røde Kors-lotteriet. Jeg kunne vinne 2 millioner kroner. Da tenkte jeg at det hadde faen meg vært noe i en tid som denne. Det hadde ikke hjulpet på en eneste en av mine bekymringer akkurat nå, men det hadde vært en feit trøst. Jeg trykket på knappen, - to ganger for å bekrefte valget.

Jeg var innom butikken forleden dag. Jeg skulle kjøpe melk og brød. Med brødet under armen løftet jeg en melkekartong ut fra melkeskapet. Melken spratt ut av hånden, og falt fra håndhøyde rett ned på gulvet. Melkekartongen ble liggende på siden, skrukkete, men ok. Jeg turte ikke å legge den tilbake for så å hente en ny, da jeg ble iakttatt av tre ansatte som sto og fylte på med varer. Dersom jeg hadde gjort det resolutt, med en nesten truende mine så tror jeg ikke de hadde sagt noe. Men jeg ble engstelig, og da blir man knepet. Da begynner de å snakke til deg og da har du tapt. Men det man kan gjøre - og som jeg gjorde, som er mye tryggere - er å ta melken i vognen min og kjøre rundt hjørnet. Og da setter man den bare fra seg. Hvor som helst. Slipp melken ned i fryseren for den del. Så tar du en ny runde, henter deg en ny, og går og kjøper den. Du tar ikke med deg vognen bort, for den har du parkert på det trygge stedet, og så kom du plutselig på at du trengte en melk til...

Ingen hjul på bussen

I følgetongen pendling, har vi nå kommet til tiden for forsommerlige sykkelturer, i anledning skoleåret som ebber ut. Jeg var derfor oppsatt med sykkel denne torsdagsmorgenen. Og jeg skulle ta buss, som vanlig, fra min bopel og til Oslo sentralbanestasjon (Hvorfor jeg busser med sykkel er en annen diskusjon, men hvis vi holder oss til premissene i saken, står vi igjen med ovenfor nevnte scenario). Klokken var 06:51, og bussen var befolket av hverdagstrøtte pendlere, som meg selv, hvis felles konklusjon også denne morgenen hadde vært at "man er ikke syk, selv om man er liggende når man våkner". Det skal opplyses om at jeg har begått denne dødssynden med å ta med meg sykkel på buss en gang før. Det gikk den gang forholdsvis greit, jeg slapp fra det med liv, lemmer og selvrespekten i behold, og i all ubetenksomhet og beskjedenhet ville jeg utføre dette stuntet en gang til. Denne gangen ble jeg imidlertid stående nokså kinkig til. En korrpulent herre med koffert, og to slitne kontorister hang i hver sin stropp fra taket, og okkuperte den rommelige midtre delen av bussen. Jeg ble dermed henstilt til å tre sykkelens forhjul inn i en bygningsarbeiders kne, hvis bukse til alt hell var polstret, og videre innover den fremre gangbanen i bussen. Jeg forsøkte å lempe og balansere sykkelen, og meg selv, med sekk, slik at hverken jeg eller sykkelen ramlet omkull og ville ikke være til sjenanse for noen. To påstigninger senere, med positiv befolkningsvekstrate hadde stemningen gått fra trøtt, til kjølig, for ikke å si fiendtlig. Jeg var bokstavelig talt beklemt, forsøkte å smile, men det artet seg mer som et fårete "unnskyld, unnskyld! unnskyld... Jeg besluttet at det eneste riktige å gjøre var å forlate skipet før det ble polsk riksdag ombord. I det bussen ruller inn på holdeplass nr. 3, og mennesker stiger av, og jeg har fått områdd meg såpass at jeg har nådd frem til døren, har bussjåføren stengt dørene. Jeg spør beskjemmet om jeg kan få gå av - her? Hvorpå det unnslipper ham et fnys, etterfulgt av følgende represalie: "Ja! Hvorfor sykler du ikke egentlig?" Jeg kjente umiddelbart at jeg ville forklare.. Men jeg ble altså så overrumplet av denne manglende sympatien og forståelsen for at jeg hadde gjort mitt aller beste. Og det eneste jeg greide å si var: Jeg skal det nå...

Dette hadde han altså ikke noe med. For alt han visste kunne sykkelen være punktert, jeg var på vei til verksted, jeg kunne vært skadet. Det kunne vært en rekke, helt adekvate og alminnelig akseptable forklaringer til at jeg ikke syklet. Sannheten er i all ærlighet bare at det ikke slo meg.

Narrow love - mitt liv som vegglist

Da jeg kom inn i livet til lyset i mitt liv, kom jeg akkurat for sent til å nyte fordelene av en normalt bred seng (faktisk litt over normalt bred). Dette innlegget inneholder ingen pikante avsløringer, så er det sagt med en gang. Snarere skal det være en slags overlevelsesmanual når kjærligheten får trange forhold.

Lyset i mitt liv er oppsatt med en leilighet med to soverom, på henholdsvis 15 og 8 kvadratmeter. Det største rommet har en seng med målene 180x200, det minste rommet har en seng med målene 80x200. Begge mål er oppgitt i centimeter, og sengene er av typen rammemadrass oppstilt på ca 25 cm høye trebein. Lyset i mitt liv deler tak med sin bror, og de har ordnet det slik at de har hatt det største rommet, med den største sengen, på åremål. 2011 var det brors tur til å ha opsjonen å sove på tvers i sengen. Vi har unntaksvis, ved brors fravær, fått låne den store sengen, men i det store og det hele har vi måttet finne løsninger for soving i liten seng. En olympisk øvelse som hittil er fullstendig neglisjert av IOC.

I starten var det helt uproblematisk. Å sove sammen i samme seng utløste en så durabelig dose lykkeendorfiner at det forekom meg helt naturlig å ha samme sovepositur som en spiker. Evnen til å sove som en tømmerstokk, det vil si på siden, med en arm under deg og den andre helt parallellt med kroppen, kan oppøves. Det kan også veksles slik at en sover i tømmerstokk, mens den andre kan breie seg i "soldat-stillingen", det vil si på ryggen, med armene ned langs sidene. Ross' "hug and roll"-strategi utgår når man har 40 centimeter avmålt terretorium. Det begrenser seg egentlig til hug... Av en eller annen grunn ble det ofte til at jeg lå innerst. Dette resulterte i flere netter med dårlig søvnkvalitet, og en kropp som var alt annet enn uthvilt da alarmen kimte. Senere hadde vi et øyeblikks ærlighet og fant ut at lyset sov best innerst, undertegnede ytterst. Men det helt revolusjonerende kom da vi for et par uker siden skrudde av beina, og kom ned på bakkeplan. Når sant skal sies førte dette til at jeg sov som en bjørn i dvale, i godt og vel en uke. Helt til jeg brått våknet med nummenhet i beina og intense smerter i korsryggen. Tilstanden vedvarte i 2 dager. De samme to

Her følger tipsene i listeform:

1. Det hjelper å være nyforelsket.
2. Ha en åpen dialog på om du foretrekker å ligge innerst eller ytterst.
3. Trekk sengen en to-tre centimeter ut fra veggen.
4. Skru av beina.
5. Del en singeldyne - det er ikke plass til mer.
6. Forsøk å sove i ulik høyde - det vil si plasser dere slik at de bredeste partiene på kroppen ligger i ulik høyde.
7. Unngå voldsomme snuoperasjoner.
8. Ved overoppheting - stikk et bein ut fra dyna.

Panterne

Jeg panter innimellom, når jeg har fylt opp en vanlig bærepose. Eller to. Og jeg innser at jeg utsettes for et komplott. Det er konspirasjon. Hver gang jeg skal pante så spretter de frem. De som har svarte søppelposer med tomflasker. Det er studenter, eller de som henter flaskene før søppelfordelerne tar dem. De som har vogner fulle. Hvor kommer de fra? De dukker jo opp bak buskas, der hvor det ikke er buskas. Og så lurer jeg på om de har sånn hemmelig tegn; det rekogniseres og så sier de: "Der kommer Christine - DA skal vi pante". Og du verden, de er så lette til beins. De er pantere. Som i kattedyret. Et tonem raskere enn oss andre. Jeg forsøker å dra på litt, men de akselerer, og kommer foran meg, selv om de bærer tungt. Og med i planen, har jeg også lagt merke til, er jo det at når de har tre flaske igjen, så kortslutter automaten. Tu tu tu tu tu tu... Og da venter man jo på at noen skal komme å hjelpe til, men det gjør det ikke. For de er opptatt med tipping, eller posten. Jeg lurer på om de har startet frisørsalong og. Den lyden er ganske enerverende...

Invictus

Out of the night that covers me,

black as the pit from pole to pole,

I think that whatever gods may be

for my unconquerable soul.

In the fell clutch of circumstance,

I have not winced nor cried aloud.

Under the bludgeonings of chance

my head is bloody, but onbowed.

Beyond this place of wrath and tears

looms but the horror of the shade,

and yet the menace of the years finds,

and shall find me,

unafraid.

It matters now how strait the gate,

how charged with punishments the scroll.

I am the master of my fate:

I am the captain of my soul.

av William Ernest Henley

Spessielt å hæindle mjølk i dag...

Hadde itte trudd den dagen sku' kommå, att je møtte blikket ått far min i mjølkeskåpa på Grønland - Kjøp Tine ekstra lett, folkens. From Byveien gård with love.

Byveien

Reklame