Sirkus Pride

En ukes homo-fest er kommet til veis ende. Det er ekstremt gøy og ekstremt utmattende på samme tid. For første gang var jeg ikke bare tilskuer, men også deltaker i paraden. Det var litt større enn jeg hadde regnet med.

I de siste ukene har jeg snakket om Europride til mange venner og bekjente. Dette fordi jeg har gledet meg på en måte som de nok ikke helt greier å sette seg inn i. De fleste av mine venner er streite som linjaler, hvite som snø, og synes kjønnskategoriene mann og kvinne er mer enn romslig nok. De kan på ingen måte forventes å forstå nøyaktig hvordan det er å være en del av en minoritet, en tidvis truet og trakassert gruppe, som synes noen av samfunnets språklige båser er hakket for trange og endimensjonale. De kan heller ikke forventes å forstå fullt ut hvor godt det er å være del av et felleskap, som er så raust, fylt med kjærlighet og toleranse som homo-rørsla. Det er i hvert fall slik jeg opplever det. (Og jeg mener ikke dette til forkleinelse for alle mine heterofile venner, men det er noen ganger jeg tror det er litt morsommere å være homo).

Det er ikke noe dagligdags over å gå side om side med en to-meter-lang mann i outrert kvinnebekledning, på høye hæler, eller en gummikledd asiatisk gutt lenket til femme-fatale i sekretæroutfit. Det er lite normalt over det. Men det er heller ikke poenget. For det er det spørsmålet jeg oftest får: - Undergraver ikke dette ekstreme sirkuset normaliseringskampen? Hvis dere vil bli tatt på alvor og gjøre det selvfølgelig og normalt å være homo, er det ikke på tide å dempe glam-faktoren og droppe fjør-boaen? Kanskje.

Men i møte med hat og usynliggjøring så er det outrerte, kitschen og fjøra et av våre sterkeste kort. Jeg tror ikke homofiles rettigheter vinnes ved at det går en gjeng sure lesber og dresskledde menn i et musestille tog gjennom sidegatene i Oslo. Det er en ukuelighet i sirkusnummeret "Prideparaden" som insisterer på at vi ikke vil være som alle andre. Og vi ber ikke om tillatelse eller unnskylder oss for det heller. Vi ber om menneskerettigheter og frihet på en litt bråkete måte. Det sier noe om at vi ikke vil bli så himla normale. Det er ikke normaliteten det står om. For uansett hva vi gjør; - og en tverreligiøs bukett ynder å tro, vi er ikke propaganda, det smitter ikke og vi er ikke i rekrutteringsbransjen. Vi kommer til å forbli en minoritet, mer frilynt, mer fargerik og mer festlige enn majoriteten. Vår historie er en historie om å være usynlige. Det feirer vi at vi ikke er lengre.

Som alle klovner, har vi også nok å gråte over. Russlands homolov, 77 land som forbyr homofili ved lov, ti av dem med dødsstraff, hatvold, mobbing, marginalisering og trakassering, i skolen, i arbeidslivet, i familiene og i bygdene. Europride er først og fremst en feiring, av alt som er blitt bedre. Alvoret ligger i en ukuelig optimisme. - Jeg er meg, ikke på grunn av, men ofte på tross av.  Ved å ufarliggjøre og detronisere nedsettende ord og fordommer - vi gjør det til vårt eget, vinner vi frihet og terreng.

Og så er det også sånn, at når lampene slukkes og den feite transen synger, så legges glitteret på hylla. Mascara og neglelakk fjernes og på mandag er det på med det musegrå hverdagslivet. It's an act - et skuespill. En uke i året er hele hovedstaden vår scene. Men så er det tilbake til å være nesten som alle andre.

Gleder meg til neste år. Da har sikkert KrF tenkt å gå også. Det blir fint.

Orkesterplass

Eller "ringside" om du vil. For et par netter siden våknet jeg til noe jeg først trodde var et dramatisk fall i oppgangen. Et rabalder kunne høres nedigjennom trappene. Katta, som vanligvis ikke leer et værhår før vekkeklokka kimer, sperret øynene opp, og før jeg rakk og gni søvnen ut av øynene, kom partysvenske og nøkler ut inngangsdøra i 1. etasje så det gjallet i mursteinsgården. Dette var ingen vanlig fallulykke. Jeg skjønte fort at her var det bare å holde gluggene åpne. Jeg kunne bli et viktig nøkkelvitne. Utkastelsen utløste skarpe utfall mot det jeg antok var et kvinnemenneske i andre enden. Bebreidende unnskyldninger, "Du hatar mig", og "Snälla, jag skulde bare öpne en flaske bubbel" gjorde ikke kjæresten det grann vennligere stemt. Hennes holdning var så kald så solbrillene dogget på innsida. Hans siste ord i det han trampet avgårde var "Det här er urettvist!" - en sprengladning som fikk hårluggen opp og promillen ned. 1. akt var over.

De fleste teater opererer med tjue minutters pause. Dette var intet unntak. Jeg rakk å gå på toalettet. Så var vi i gang igjen. Denne karen fòr ikke med løst prat, han skulle kjempe til siste åndedrag. Nå hadde det dukket opp enda et fruentimmer. Ikke uanfektet av hele oppstusset løp hun, som jeg tror var en venninne av den hjertekalde, mellom de to dramatisk anlagte. Mens gnistene sprutet, forsøkte hun å mekle etter hvert som de eksploderte. Gnistregnet tok en kunstpause da venninna proklamerte "Ni älsker hverann", og et øyeblikk trodde jeg det skulle bli stille. Men svensken fornektet seg ikke, og greide å forspille sjansene for fred også denne gangen. Nå marsjerte venninnen en vei - resignert. Flickvännen innomhus - forsmådd. Og den ulykksalige svensken en tredje vei - i misforstått triumfmarsj påklaska mange utropstegn.

På dette tidspunktet var klokka blitt nærmere halv seks og jeg var lys våken. Jeg bestemte meg for å stå opp og lage meg en skikkelig frokost. Rollen som nøkkelvitne gjør noe med ernæringsbehovet så tidlig på dagen. Egg og bacon. Og akkurat da jeg skulle sette meg ned for å spise morgenmaten min, kom de tre tilbake, fra hver sin kant. The Grand Finale. Sola hadde nå rukket over hustakene og flombelyste scenen. Jeg dro kjøkkenbordet borttil glaset, og pus, som nå var kommet til hektene satte seg godt til rette i karmen. Selv om svensken nikket på feil steder og unnskyldningene var krampeaktige, kastet de da noe av seg. Utmattelse utpeker ingen vinnere. Flickvennen var på retrett. Og endte med tragisk og dypt nedverdigende remis. I trappeoppgangen kunne høres slepende trinn fra to par føtter.

Da forstillingen var over, var det nesten så Muskatt og jeg reiste oss i begeistring. Det er ikke ofte en får underholdning til frokosten, fra orkesterplass uten å betale ei krone.