Hjemmekontor i dag

Siden det er kristi himmelsprett'n i dag, så besluttet jeg i går at jeg skulle ha hjemmekontor i dag. PC er min eneste kollega som du ser. Nyttig - men ikke særlig sosial...Å jobbe på hjemmekontor er ensomt - og effektivt. I går ble jeg innkalt på intervju til den plassen kor ingen skulle tru at nokon kunne bu. Én araber-flick-flack for dèt! Men det blir hektisk. Jeg skal nemlig ned og opp med tog samme dag som jeg leverer bachelor'n og får utdelt hjemmeeksamen. Men det ordner seg - leverer bachelor'n på tirsdag, skriver hjemmeeksamen på toget og sjarmerer rektorer i senk innimellom der en plass! Det er tid for Super-C.

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bort om orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

15 sider - 21600 minutter

Sola gir faen i værmeldingene og fortsetter ufortrødent å skinne. Tiden går fort og nå er det faktisk sommer. Jeg har shorts på. Våkner hver morgen i halv 7-7 tida av sola som står opp over Gløshaugen: vekkeklokke er unødvendig. Har skapt en slags kaoskontroll i å ligge litt på forskudd med ting som ikke er så prekære, men like fullt må gjøres. Håpefullt mål: B. Realistisk mål: stå! Har fått tilbakemelding på 1. utkast på bachelor'n. Det var tett med kommentarer. Bah. Skriver om nabospråkforståelse, og kjenner egentlig at jeg gir katta i hele tematikken. Dét er ikke spesielt motiverende. Alt jeg klarer å tenke på er om jeg får jobb der ingen skulle tru at nokon kunne bu. I den forbindelse vil jeg sende de hjerteligste gratulasjoner til Urine som har fått 100% fra høsten av, der nokon skulle tru at noen ville bu. Kredd!

Det gjelder å være effektiv. 09:05 Foreløpig later jeg som jeg har all verden tid. Jeg krever å få surfe bekymringsløst et kvarter til. 09:16 Oppdager sjokkert at den oppgaven ikke skriver seg selv. Jeg har mindre kraft en krutt.

Y.C.B.M.U

Det er 18 mai. Nasjonal bakrus dag. Hele denne helgen har vært en utopi. En selvforherligelse ut av en annen verden. Først grand prix på lørdag, der hele Norge går ut i en sånn spontan allsang fra lørdag kveld, og langt langt inn i søndagen. Og så er det 17. mai som jo er en folkefest av de sjeldne. Alle var glade. Kanskje med unntak av ei kjerring i øverst i Nordre, som følte for å lage litt dårlig stemning. Men ellers var ALLE glade. Jeg så rundt meg i går og ALLE har pyntet seg. ALLE nynnet på den fairytale-låta og ALLE spiser is. Og naturen har jo på en måte ejakulert langs veier, gater og torg. Det er så grønt. Og sola virket nesten som om den hadde ligget til lading siden i fjor. Det var et eventyr. Jeg gråt litt da barnekoret stemmet i med "Ja, vi elsker" mens jeg stod å strøyk skjorta mi på morgenkvisten, jeg ble blank i øya da krigsveteranene marsjerte ned Nordre til jubel og applaus. For en nydelig, nydelig dag.

Jeg mener at 18. mai burde vært fridag. Og det mener jeg ikke fordi at jeg sitter på skolen i joggebukse og har en fingerbøl med tiltakslyst akkurat nå. Jeg sier det ikke bare på vegne av meg selv. Jeg mener at hele det norske folk burde få lov til å holde på til de slukner den 17.mai. Jeg så små barn i går, i 22-tida, som gikk rundt og fortsatt var på høygir. Det er ikke mulig å gå å legge seg. Ikke nok med at det er slemt at folk skal på jobb den 18., men at folk skal ha eksamen 18.mai det synes jeg strider mot alle regler. Det er så man skulle satt seg på et fly til Haag og tatt opp dette her. Det skulle ikke vært lov å ha eksamen 18. mai. Jeg skjønner at man må ha eksamen, det er jeg helt enig i, man må jo se hva man har lært. Men eksamen 18. mai det er faktisk noe av det slemmeste jeg vet om. Å sitte her å drikke kaffe og blogge fortoner seg i så måte som en drøm!

Det som er litt slitsomt med avisene i dag er at de for 100. dag på rad dreier seg om Alexander Rybakk. Jeg må innrømme at jeg var litt lei av Rybakk allerede før lørdag, og sånn skal det jo ikke være, men på grand prix så merket jeg at hadde jeg hatt en fele så hadde jeg tatt den fram, og jeg var med på allsangmaraton, og paljettene satt løst og jeg var med på festen og jeg synes det var UTROLIG morro at vi vant. Jeg satt jo med hjertet i halsen under hele grand prix, litt fordi jeg ville at Norge skulle vinne, men kanskje mest fordi det hadde vært helt krise hvis Island vant, som kom på en god 2. plass. Tenk hvis Island plutselig skulle arrangert Grand Prix til neste år? De ha'kke en krone, altså, de står til rett under arma i gjeld. Det hadde blitt sånn utendørs telt-grandprix.

Og så må jeg bare få kommentere Synnøve Svabøs kommentering av finalen. Hun hadde mye å si, det skal hun ha. Det var innimellom en pause på noen sekunder - i showet, DA kunne hun ha snakket. MEN nei! Hun venter til de begynner å snakke, da begynner hun å snakke. I vinnerøyeblikket velger Synnøve Svabø å snakke om puppene sine, det er vanskelig å konsentrere seg. Vi vinner Grand Prix for 3. gang i historien, det er 14 år siden sist, og så står det ei dame å jabbe om puppene sine??

Sisters are doing it for themself!

En helt gjennomsnittlig mandag i mai, med klassisk skiftende trondheimsvær. Hengt på kapellet i hele dag, og FAKTISK fått begynt på den helsikkes oppgaven. Tok 16:10 bussen hjem til Susanne for å møte gjengen, for middag og spill. Men først tok vi turen til Clas Olhson for å kjøpe slange til dekket til sykkelen til Susanne, som hun ponga på vei til Ila lørdagkveld. Pssssssjjj...var det ikke sånn, Susie? Etter litt rådføring med betjeningen fant vi riktig slange. Etter remas kvalende middagsvalg, var det rett hjem og mekke sykkel. Etter at Susanne fant ut at ventilen ikke skulle gjennom gummidekket, og vi fikk erstattet de to spiseskjeene med skikkelig verktøy klarte vi å få trøkt på plass det som skulle på plass. At vi måtte demontere fremre bremsekloss, i den grad at den nå ikke funker, må anses som detaljer. Sykkelen har atter to hjul - selv om jeg tror Susanne går med en konstant frykt for at hjulet bare skal ramle av. Susanne - vi festa det riktig. Det sitter. Med svetteperler i panna og olje på henda ble jeg og Susanne kalt inn av husmødrene Line og Ann-Helen. Da var det duket for en bedre middag med Chili con carne. Og så spill. Som det ble uavgjort i. Og det var greit - for da ble ingen sure. Ka du tru? Var det skinnklær som ble gravd opp i Vestby-funnet, Susanne? Kvelden ble avsluttet fordi Ann-Helen skulle hjem og se paradise hotel. Her hjemme har det vært oppvaskmøte. Og jeg håper inderlig at vedkommende nå har skjønt at å vaske kjøkkenet innebærer å faktisk vaske kjøkkenet. Så lenge det er liv er det håp. Jeg har oppdratt en sjimpanse før, så jeg kan godt oppdra en til. Mandag har vært en fin start på uka. I morgen er det tirsdag.

I disse konfirmasjonstider...

Jeg er døpt. Men så har det gått over igjen. Jeg har døpt, men jeg har meldt meg ut igjen. Er ikke så lenge siden heller. Betyr det at jeg får, på en måte, dobbelt helvette? Kan kanskje si det sånn at jeg aktivt har tatt stilling for helvette. I tillegg er jeg jo homo. Så det blir varmt og godt når den tid kommer. Men. Jeg leser i aftenposten idag at "gudstroen daler ned i skjul". Veldig lyrisk og godt sagt. Det betyr at stadig færre tror på noe særlig. Færre og færre tror altså på eventyr. Fra 10% i 1991 til 18(!)% i år. Men man må jo kalle det brukbar oppsluttning med ca 82% som tror. Egentlig. Burde vært snudd til en gladsak dette her. Det er jo tross alt 2000 år siden Herren manifisterte seg i form av sin sønn, og det har jo vært på moten ganske lenge. Slengbuksene var jo virkelig en døgnflue i så måte. Jeg vil si at det ser lyst ut. Kirka har jo fortsatt en fantastisk, gullkantet avtale med den norske stat. Alle som blir født, enten dem vil eller ikke, er automatisk medlem og hever automatisk 300 kroner per person, i året, dersom man ikke aktivt melder seg ut. Det er en ganske god deal altså. Men det er kanskje en ganske god deal for disse barna også, tross alt. 300 kroner i kontigent i et liv, for å slippe helvette? Hm...

Slipp løs - det er vår!!

Vårtegn skal være rituelle og banale: Lukta av tørr asfalt, naturen i byen. Den tomme lommeboka. Vops, blakk i vår igjen, hvorfor er jeg alltid blakkest i mai? Men en is koster nesten ingenting. Den kalde, mørke tida er over. Først nå når det er slutt, forstår jeg hvor deppa jeg var. Nå er det lyse morgentimer. Lange kvelder. Fem-seks timer søvn holder. Våren er kicket. Lykkepillen. Jeg bare sykler. Suser gjennom gatene, med vidvinkel og zoom, tar inn menneskene, pulsen, støyen, byen min, Trondheim. Fregner og rødruss, med rølpete pågangsmot, tut og kjør, og snekkerbukser som slenger, og pupper. Og alle dei fine jentene. Hvor var de i februar? Hundebæsj, utepils, snart 17.mai, engangsgriller, flørt og forelskelse, pollenallergikere som nyser. Før hadde alle en vårforkjølelse. Nå vet alle at det er allergi. Korps. Postgirobygget på radioen i år igjen, tar det aldri slutt? Og midt oppi denne euforien skal jeg klemme ut av meg 15 sider om nabospråk. Ikke én motivert celle i skråtten. Men shit au. Det må nå gå - nå når det er vår.

Hjelp. Hvilken dag. Det er løvetann i gata og det er bare 10 dager til verdens beste dag. Jeg merker at jeg begynner å koke innvendig. Til deg som er russ så sier jeg bare hold ut. Jeg har vært litt shaky i dag, og det er ikke på grunn av semifinalen i champions league i går, selv om det var rystende i seg selv. Men i natt så drømte jeg at jeg var forfulgt av noen som ville drepe meg, og jeg måtte flykte opp til Crac de Chevalier, sammen med eks'n. Jeg klarte å rømme, det gikk Bra. Vi stod på et hjørne av en gate i Damaskus og kom i diskusjon om hvem av oss som var den smarteste. Så våknet jeg. Og jeg lurer på om jeg har noe innebygget sinne. Altså, om det er ett eller annet som vil ut. Så; ikke tirr meg i dag. Ikke prikk meg på skuldren, ikke pust meg i tryne med dårlig ånde eller noe sånt. For jeg merker jo at jeg potensielt er på randen av ett eller annet, at jeg plutselig kan klikke også i våken tilstand. Amen.

Siste pølse legges 14.05.09. Måtte feires med pils.

Russegenerasjon X feirer våren 09

Torsdag var det duket for en helaften på Rotvoll. Været var som bestilt; 20 grader og skyfri himmel...Det var en underlig følelse av å være for gammel for dette som råka meg når jeg hadde dratt på meg den røde buksa igjen. Men når det er 20 kroner for pilsen og "forelska i lærer'n" over eter'n...så er det russefest no matter age. Den tøffeste etappen var den som førte oss hjem. Kl 03:30 ca hadde Susie og jeg fått nok, eller Susie hadde ikke fått nok, men jeg overtalte henne til at vi kom til å bruke ganske lang tid, og at det var på tide å kaste inn håndkle. Så vi begynte å tråkke. 03:50 fant jeg en potetgullpose i veikanten som jeg dro kjensel på. 04:15 var vi kommet til Buran ca. 05:15 var jeg i seng. Med verdens såreste føtter. Og i går fikk jeg bekreftet mistanken fra dagen før, jeg er for gammel til å være russ. Tok bussen til Susanne for å være fyllesyke i lag, og da jeg så årets russ med ølposene dinglende, så sendte jeg en stille takk for at den tiden er forbi. Det burde vært et merke å få for å ha gått hjem fra Rotvoll etter 12 timer fest. Det krever sin kvinne.

"På benken i studenterlund, der sitter han og hun,
to ganske nylig tente bluss,
i tyve grader pluss"