Dessuten snakket kong Harald om homofile i nyttårstalen sin. Det er ikke bare historisk, men det lover godt for homoåret 2011.

Tschjueti

Dagen i dag er dagen for tilbakeblikk, for å kikke seg over skulderen på året som gikk, og for å oppsummere. Hvor har jeg vært, hvor er jeg, og hvor skal jeg? Denne dagen er jo egentlig som alle andre dager. Vi får ikke tilbake den tiden som har gått. Det ligger forandringer i neste sekund, som vi ikke kan forutse. Men nyttårsaften minner oss på dette, og fyller vel i så måte en viktig funksjon fordi vi kan gjøre opp status. Nå er det et år siden forrige gang vi drakk champagne, satte fyr på hverandres dunjakker med stjerneskudd, kysset feil folk.

I januar i fjor hadde jeg kjæreste. Men i tjueti som i totusenogni satte 22. januar en effektiv stopper for dette. Jeg har vurdert å stryke datoen fra kalenderen, eventuelt la være å stå opp denne dagen, men nå ser det ut til at det blir unødvendig, siden jeg ikke har kjæreste, og at skadeomfanget derav begrenses effektivt ved dette faktum. Så kanskje trenden vil snu. Det vil også si at jeg har vært singel i snart ett år. Dessuten var det jævlig kaldt. Jeg opplevde 42 minus. Det er særlig kaldt når fyren er tom for parafin.

Februar var kaotisk, men jeg begynte å lytte stadig oftere til Melissa Horn. Og når hun sang "hur ska det gå?" så sang vi høyt i bilen. Vi tok OL-gull, men jeg så aldri noe til medaljene. Vi dro til Trondheim på vinterdekk for å planlegge sommeren på skinner.

I mars ble årets kanskje viktigste avgjørelse tatt, nemlig den om å forlate skogen og flytte til byen. Det var en avgjørelse tatt i dyp fortvilelse over tingenes tilstand. I april kom lyspunktene litt tettere, og fortvilelsen ble etterhvert ispedd ganske mye nostalgi over at mye av det som var fint måtte forlates med alt som ikke var så fint. Jeg lærte elevene om kunsten å være homo. Og synes på den måten at jeg fullendte min misjon ved mitt opphold. Vi rakte en hel hage, som ikke hadde vært raket på 10 år, som en slags riveterapi.

I mai feiret jeg årets beste dag på værst tenkelige måte. Jeg gikk rundt i bunad sammen med feil mennesker, på feil sted, på en tid av året hvor alt som var viktig og riktig tilhørte en svunnen studenttid. Så vi dro på hoteltur til Trondheim, for å spise sushi, men ting ble ikke noe mer riktig av den grunn. Juni var begynnelsen på slutten og jeg opplevde en større sorg enn jeg på noen måte hadde kunnet forutse ved å forlate skogen. Jeg begynte å sove med vinduet åpent, og det luktet syrin, og lammene brekte, og det føltes vondt å skulle dra nå når endelig sola var kommet tilbake. Men før jeg hadde rukket å tenke så mye på det så satte jeg meg på Europatoget til den mest velfortjente ferien jeg noen gang har hatt.

August var en blanding av vemod og forventning. Av noe som er over og noe som begynner. August var flyttelass til byen, nye fjes, blanke ark og et flonka nytt fargeskrin. En mulighet til å definere en del ting på nytt, uten innarbeidede forventninger eller nedtråkkede stier. Jeg er på konsert med Melissa Horn på Operataket, og oppdager Lars Winnerbäck. September er en måned som drukner i dårlig tid. Og jeg fortsetter med å bo i ullgenserne mine langt utover oktober og drømmer om jobben om natta. Midt inni der et sted oppdager jeg til min overraskelse at det jeg trodde var noe, ikke er noe i det hele tatt. Det som er, er noe jeg ikke visste eksisterte, og dette river et visst fundament vekk. I tillegg rekonstrueres en hel historie, til noe jeg fremdeles ikke vet hva blir.

November er alltid bursdag, enda en oppsummerende tid. Og jeg kan med sikkerhet si at jeg har en av verdens fineste mennesker som bestekompis. Som ordner med ballonger, champagne, pakker og kake, og gir meg en følelse av at det faktisk er noe som er verdt å feire. Og så var jeg syk. Skikkelig syk. En hel uke. Men det bidro helt klart at batteriene ble oppladet til adventsinnspurten.

Det nye året skal bli bedre, tøffere, mykere, fullere, mer våkent og varmere. Jeg skal lese bøker, spise havregrøt hver morgen, høre mer på radio, danse i regnet, kysse mer, spise mer frukt, nakenbade minst to ganger, reise til Paris og Marokko, dra på hyttetur, ha en fest for to på taket, spise mer jordbær, tro på meg selv og ta flere bilder.

Det burde gå, det?

Julestemning er...

...når 25 elever sitter som små miniatyrbestemødre, og bryter ut i spontan juleallsang. Å kjære, da er ikke tårene i øyekroken langt unna.

Selvopplevd

Å ungdomstid, du slette tid...

Kleine komplekser og en irriterende usikkerhet som alltid er der. Leite etter seg sjøl, mens man er livredd for hva man kan finne. Jeg skal ikke påberope meg en spesielt traumatisk ungdomstid, men dog. Denne synes jeg traff.

De säger att det är kul att vara ung och fri
Fri från vadå, från förpliktelser, tjena
Man skulle va horan, madonnan
Smart och korkad på samma gång

"Best underveis"

Jeg pendler. Og trives med det. Jeg tilbringer omtrent en time hver dag, på vei til eller fra jobb. Omlag 50 minutter av denne timen er jeg reisende med NSB og Jernbaneverket. Det går stort sett fint, men jeg innser nå, i takt med kulderekordene, at det kan by på noen utfordringer.

For ikke lenge siden hadde jeg klassen med på tur. Ute var det 17 speik, og toget videre fra Oslo S var, om ikke selvfølgelig, så iallefall innstilt. Vi fikk beskjed om å henvende oss i en brakkeanordning ved spor 9. Der var det dessverre lite å hente. Venting uten informasjon om hva som skjer er en påkjenning for voksne, men gudhjelpemeg, forsøk deg med 9-åringer som venter i 17 blå, uten å vite hva som skjer...og hvorfor i all verden kan ikke lærer'n gi noe svar??? *hold kjeft unger, SÅNN er det å ta tog i Oslo om vinter'n*. Som en tåkelur i kuldedisen lød det kjærkomment over høytaleranlegget: nytt tog var satt opp på spor 11. Etter å ha telt opp riktig antall toppluehoder først ved avgang plattform 9, deretter ved ankomst plattform 11, før NSB opplyser om at vi piskadeisen skal være plattform 12 om 3 minutter. Alle mann, alle! Check! Tuuut tuut! Toget går.

I går var jeg SÅ nær ved å rekke toget. Men nesten river ingen mann av hesten. Etter en halv, helkald, time kunne jeg imidlertid la meg underholde av et Hare Krishna-orkester i full vigør - og det hele veien hjem. I tillegg fikk jeg sitte rett overfor den grinete lesba som belærte meg om idealisme, på doen på SO, fredag. Mandags-bonus.

I dag var toget innstilt på grunn av manglende togsett. Jeg ser for meg morgenmøtene i NSB og Jernbaneverket på denne måten:

-Ja, da skulle alt ligge til rette for normal trafikkavvikling. Er det noen som mangler noe?

-Ja, jeg mangler et togsett?

-Et togsett? Ja har du leita godt?

-Ja, jeg var nede ved sporet, og det var ikke der.

- Ja, men kjære - hvor hadde du det sist da?

Er det mulig å miste et togsett?

Allikevel synes jeg NSB får ufortjent mye kjeft. Jada, det er irriterende med innstilte, forsinkede, manglende togsett. I en årrekke var NSBs slagord "Det kommer alltid et tog". Det er jo, i vinterhalvåret, en sannhet med modifikasjoner. Men før dèt promoterte NSB seg med "Best underveis". Og der synes jeg de innfrir. I forrige uke kunne jeg lytte til en svært høylydt telefonsamtale, hvor skolen hadde fått slettet medpassasjerens eksamensoppgave. Dette ha vært et unikt tilfelle, og "HVORFOR i h¤%&#€ skjer dette akkurat MEG HVER GANG?". I dag var det ei som valgte å transportere et helt juletre, med lys, fot og hele stasen på, med toget. I går Hare Krishna, i dag juletre. Ikke en kjedelig dag.

Everybody’s looking for love, synger Jason Derulo, og vi går inn dørene, vrir av oss skjerfet, rundt og rundt hodet, gnir hendene mot hverandre for å få igjen varmen, vi kjenner dundringa fra bassen i brystet...

Jeg danser, men jeg blir ikke forelska, for hun jeg tenker på når Robyn synger, hun vet jeg ikke hvor er, kanskje er hun rett ved siden av meg, men jeg smiler og danser, tar imot ølen og drikker den, letter fra bakken når låta tar av, henda i været, henda på hodet, henda på hjertet, og alle de andres hender er overalt, og blikkene deres over drinkene leter etter noe, kanskje noen å ta med seg hjem, men jeg vet det, jeg vet at innerst inne, så ser vi alle sammen etter den ene å ta med seg hjem igjen og igjen. Du vet det du også, det er derfor vi er der. Hver fredag og lørdag mellom 2300 og 0300. Hele natta lang, side om side med alle de andre som leter etter noen.

10 i går, 8 i dag. Dagens karma poeng: Å støtte en eldre dame over Grønlands torg, samt bære hennes to handlenett, og plassere alle tre i en trygg taxi.

- Du var snill, finnes det snille folk i dag òg?

Jada, de er bare litt bedre gjemt.

Når alt stemmer.

Vintersportssessongen er endelig i gang. Det var en heidundrende start på skisessongen forrige helg. Det kom litt brått på, men ikke noe mindre hjertelig gjensyn for det. "Er vi der igjen nå?" Jeg er jo oppvokst med Tv i bakgrunnen. Så det er trygt og godt.

Men det dukket opp et spørsmål; "Hvordan går jeg når alt stemmer?". Det er det jo veldig mye snakk om innenfor langrenn. "Når alt stemmer - å, det er ingen som går som han når alt stemmer". Jeg er veldig usikker. Har jeg en del å gå på? Når alt stemmer? Jeg rekker polet, jeg rekker t-banen, jeg husker at jeg ikke har brød i fryseren. Jeg vil si jeg halser, hvis jeg skal gjøre alt det. Det er mange toppidrettsutøvere som hangler litt nå i starten av sessongen. Det er jo mye de skal prestere. På kort tid. Og jeg er litt skeptisk til denne enorme formen til Bjørgen, så tidlig i V-cup'en, men ikke et ord mer om det. Jeg sier bare at dersom det ikke blir gull på hjemmebane, i VM. Hoderulling. Jeg nevner det bare.

Men. Det er virkelig sjelden at alt stemmer for mitt vedkommende. Kanskje jeg er overtrent? Det vises jo ofte sånne sammendrag av løpene, hvor enkelte partier vises i slow motion. Og tenk hvis jeg kunne fått et slikt sammendrag på dagen. Et sammendrag av dagens begivenheter, når alt stemte. Hvor fantastisk hadde ikke det vært?

Et liv i uvitenhet.

En av elevene mine følte seg urettferdig behandlet i friminuttet, her forleden dag. Han ville ikke inn i klasserommet igjen, da dette var stedet hvor antatt gjerningsmann befant seg. Jeg sa at det var greit, og at han skulle komme inn når han følte seg klar. Vi hadde en liten peptalk på gangen:

Jeg: Okei, jeg skjønner at det kan ta litt tid. Det er jo ofte sånn at det kan ta litt tid å skifte humør, hvis man har vært veldig lei seg eller sint, så tar det litt tid..Men nå har vi ordnet opp. Og vi vet hva slags regler som gjelder om hvem som skal stå på boksen går. Men som sagt, kom inn når du har sluttet å være sint og lei...

Elev: Neida! Man bare gjør sånn! (Eleven gjør en vribevegelse, med hånden formet som rundt en stor bryter, ved øret. Og setter opp verdens søteste smil).

Jeg: Jaha?

Elev: Man kan bare gjøre sånn!

Jeg: Så du har en bryter ved øret?

Elev: Ja!

Jeg: okei, og hvordan fungerer den?

Elev: Man bare vrir, og så blir man blid igjen.

Jeg: Tenk at det har jeg aldri hørt om før. Og tenk at du har en sånn kjekk bryter da?!

Elev: Alle har det! Du også. Prøv! Gjør sånn og så smiler du.

Jeg: (Gjør håndbevegelsen - og må jo - smile)

Elev: Se det virker!

Jeg: Hm, ja...Okei, nå ER det jo ingen faktisk bryter bak øret. Men det er jo kjekt hvis trikset kan fungerer.

Elev: Jo-o! Det er en bryter der. Se nå! (Vrir frem og tilbake og skifter ansiktsuttrykk fra sur til blid, og fra blid til sur).

Jeg: Men det er hodet ditt som bestemmer at det virker. Og det er jo fint da, at man kan kontrollere disse tingene med hodet.

Elev: (ser litt oppgitt, men overbærende på meg) Tenk at du har levd i 26 år, uten å vite at du har en slik bryter, da...

...

Bokbadet.

I dag har jeg brukt de siste slantene før lønning på? Bøker, ja! Helt riktig. Og dette er en lærer verdig, dere. Dèt skal vi være klar over.

På kassalappen stod "Baobabtreet", en bok som kan assistere meg i forklaringen av tilpasset opplæring for elever. Eeer det rettferdig at nesehornet, fuglen, antilopen, løven og apekatten får samme oppgave? Nemlig å klatre opp i et høyt tre. Nei, det er det ikke. Og det skjønner barn. Voila! Derfor får noen "lov" til noe, og andre ikke, fordi vi er forskjellige. Og det er fint. Litt frustrerende til tider. Men fint.

"Barnas store humorbok" - greit med et arsenal av vitser som kan applauderes av elevene, og nikkes bifallende til, av foreldre på foreldremøte. "Hvordan går det med sønnen din på skolen? - Bedre, men jeg deltar fortsatt på foreldremøtene under falskt navn". Kanskje ikke den. Men det var noe å humre av.

"Helt alminnelig galskap - En oppslagsbok over psykiske lidelser". Det er greit å kunne slå opp, tenker jeg. Når man er i tvil. I tillegg ble det en bok som morfar skal få i julegave. Den handler om krigen. Det liker morfarer å lese om.

November.

Tidlige novembermorgener blir til travle dager som strekker seg langt inn i kvelden. Ukene er smekkfulle av jobb, med møter som glasur. Jeg kjenner at jeg lever.

Tidlig morgen på vei til jobben

Tidlig om morgenen på vei til jobben
er du med på å vikle små begivenheter
ut av innpakningspapiret -

At ungene morser adjø til deg på vinduet
At verkstedarbeideren kakker snadda mot gjerdestolpen
før han hiver seg på sykkelen
At karene som bygger ut den vesle lekeplassen
setter veskene med mat og termos fra seg
i den flyttbare bua
og at tobakkshandleren
starter opp den snåle bilen sin
for å være på plass i god tid.

Ubetydeligheter alt sammen.
Men forsynt med fotnoter
om at dette skal du savne mest
engang.

(Kolbein Falkeid)

Fødselsdag i byen.

"Gratulerer med 76 års dagen" stod det på en av bursdagstegningene jeg mottok i dag. "Ha-ha - veldig morsomt!", sa jeg, smilte, og tenkte at vi må jobbe mer med tallforståelsen. Klassens streber, som var opphavet til tegningen, synes ikke det var morsomt, og satte sporenstraks i gang med å rette opp det hun skjønte var en pinlig feil.

I morgen går startskuddet for det 27. leveåret. Jeg er spent på hva det vil servere.

Lærerens ikke-eksisterende private liv

Følgende samtale forløp i matfri i dag, i det jeg skulle utføre en teipreparasjon av en lefsete bok for en elev:

Elev: Har du kjæreste og sånn hjemme?

Jeg: Nei, du...dèt har jeg ikke..

Elev: Hva gjøøør du hjemme da?

Jeg: Har du kjæreste hjemme?

Elev: Nei!?!

Jeg: Så hva gjør du da?

Elev: Jeg leker med S.

Jeg: Mm...sånn er det når man ikke har kjæreste.

Elev: Men du leker vel ikke med S. ?

Jeg: Nei, men jeg er sammen med vennene mine..

Elev: Har du venner?

...

Klementiner!

Vi har snudd primstaven , og har kommet frem til at det er vinterhalvåret. Bæmsjakkabom – da er det klementiner i butikkene.

Før var jeg en sånn en som mente det var helligbrøde å spise klementiner i oktober. Nå har jeg tatt til vettet og innsett at alt jeg synes er hyggelig og som gjør meg til et bedre menneske, ikke er helligbrøde. Ingen vits å være en liten tyggegummityggende moralist på noe som ikke skader andre eller dreper deg!

Let the universe push in

Lørdag formiddag - den første på lenge, hvor jeg ikke må jobbe, har overhengende gjøremål, eller er fyllesyk. Det føles fantastisk. Jeg skulle egentlig vært ute og sett etter vinterjakke, for det har blitt betydelig friskere drag i lufta, den siste uka. Men det er ikke noe hast, jeg vet ikke om jeg orker. Jeg har lest avis, spist deilig frokost. Drukket kaffe og snublet over det ene etter det andre. Tankene er like klare som himmelen er blå.

I don't need a woman, I need a champion.

Middag i tussmørket.

Nå i høstmørket. Det blir mørkere. Jeg har nå ved to anledninger helt mat ned i mine egne tøfler. Det følger en forklaring. Det er et eller annet ved at når det blir hyggelig. Og det gjør det fordi det er litt mørkt. Sitter sånn litt i tussmørket. Og da må man spise middag ved et lavt bord. For da trekker man raskere til lenestolen, fordi det blir sånn "Å, se det har allerede mørkt". Middag ved fjernsynet og der stolen er behagelig og bordet er litt lavere. Det innebærer en viss risiko. Dette er sesongbetont. Det er helt fysisk. Når du sitter og spiser ved et lavt bord så har du altså ikke den der, så har du ikke den bordplata som dekker dine lår og knær. Og tær. Skjønner dere hvor jeg vil? Det oppstår en avstand mellom egne knær og tallerken. Den kan være litt uheldig. Da må man lene seg over. Og det er der nuddelsuppe, og kanskje pytt-i-panne, og det er veldig leit å stryke suppe fra menyen nå, bare fordi man risikerer og få det i sine egne tøfler, men når man da kombinerer denne avstanden mellom knærne og tallerkenen med høyskaftede tøfler så blir det varmt. Da fryser man ikke på tærne på en stund. Litt som å tisse i buksa egentlig. Først veldig varmt, så fryktelig kaldt. Bør man gå over til tørrfor? Knekkebrødsmuler i bh'n? Ikke å anbefale. Knebrett? For oss i stylingkomiteen som styler med telys og begynner å grine hvis noen drar med seg stolen så teppet får en krøll -vi sliter litt med det brettet. Det er litt sånn man får lov å ha i sengen når man er syk. Løfte tallerkenen opp? Den er varm.

The real trouble in your life are apt to be things that never crossed your worried mind; the kind that blindside you at 4pm some idle tuesday.

Sliten, men lykkelig. Lykkelig, men sliten.

Det er en helt surrealistisk opplevelse å telle ned til foreldremøte. Særlig når det begynner å dreie seg om timer og minutter. Man er spent. Man gleder seg. Til det er over. Man er nervøs. Man frykter det værste. Man planlegger. Man gjennomgår i hodet. Man lar seg vikle inn i detaljer. Man rydder klasserom. Og så er man der. Så står man foran en horde som har overlatt sin mest dyrebare skatt til deg, i hovedandelen av barnets våkne timer. De kan potensielt spise deg levende. Det gjelder å puste. Med magen. Legge seg ned et stemmeleie eller to. Foreldremøte er den eneste anledningen jeg kan komme på hvor jeg ønsker å legge på noen år på baken. Jeg er tjuefem...snaaaart tjueseks altså! Jypling! Jeg noterer 14 timers arbeidsdag. Men jeg nagla det. Jeg fikk det til. De likte meg. De lo av de teite vitsepoengene mine. Konklusjon; jeg har foreldremojo. I hvertfall på 1. foreldremøte. Godt påbegynt er halvveis fullført. Et lite steg for menneskeheten, et stort steg for meg, som sliter med en langt fremskreden foreldreangst. Det er håp.

En sommer er over.

Sommeren er altså så over, når du ser de der bittesmå skolestarterne med så stor sekk at bare føttene og den der lysegrønne 1. klassecapsen stikker ut, oppe og nede. Vi er i gang igjen. Skolestarten er overstått, og det markerte Kristin Halvorsen, kunnskapsministeren, på mandag. Da heiv hun ut brannfakkelen om at hun vil tvinge norske kommuner til å prioritere skole fremfor eldre og funksjonshemmede. Og så ble lærer ukas mest omtalte yrke. "Det er lærerne som er den viktigste enkeltfaktoren i et hvert klasserom". "Det handler om å gi god undervisning til alle elever". "To dårlige lærere er ikke like bra som en god". Lærer. Folk er engasjerte i lærerne. Det er godt å vite, når man har en så hektisk hverdag at man ikke blunker mellom mandag og fredag.

Interrail 2010, vol 5.

Etter Firenze bar det sørover til Roma. Vi ankom togstasjonen Termini relativt tidlig mandag morgen. Og la meg gjøre en ting klart; Roma, i midten av juli er grååådig varmt, og fryktelig klamt og det renner over av turister. Og skulle jeg valgt reisetidspunkt igjen hadde jeg vel styrt unna akkurat denne tiden av året. Det er rett og slett for varmt.

Den morgenen hadde det italienske bankvesenet bestemt seg for å shut down. Det betydde i praksis at vi ikke fikk tatt ut penger i minibankene. Vi hadde begynt å tenke på valutaslutt, i det vi skulle gå over til kunas i Kroatia om noen dager, og hadde inntatt en litt reservert holdning til uttak, for ikke å krysse grensa med lommene fulle av ubrukelig euro. Første forsøk på uttak ble gjort i Firenze uten hell. Vi besluttet at dette måtte være lokalt betinget og satte vår lit til ATM'ene på Termini. Da disse også viste seg å være kortsluttet stod vi i den italienske hovedstad, som er kaotisk og lidelig varm, as mentioned earlier, uten cash. Det vil si, til sammen klarte vi å skrape sammen noen mynter.

Overnattingsreservasjonene var allerede gjort. Etter mailkorrespondanse og anbefalinger fra vår tysk-amerikanske venninne Eva, hadde vi med alt hell fått plass ved Casa Internazionale delle Donne. Jeg skal komme tilbake til dette stedet. Da vi endelig fant riktig buss, måtte vi ha billett. Som sunnmøringen uttrykte det: "Ej he sjelda vore so glad for at ein buss he kosta 2 euro". Vi hadde akkurat nok. Siden vi nok så ganske forvirra ut der vi stod, med tydelig backpackerholdning. Litt lute i ryggen og med litt flakkende blikk, ble vi adressert av en hyggelig herre som skulle gi oss et hint om når vi skulle stige av bussen. Jada. Så vi gikk ombord. Planen var at S. skulle stå foran og skrike ut når vi var på riktig holdeplass, mens jeg og sunnmøringen stod inneklemt lengre bak. Bare trøkk på! Bare treng på! Virru værra med så heng på! Vi må ha med rubb og rake, det er plass til fler på taket. Bare klor deg fast og heng på! Gjør plass til et barnekor - og fandens oldemor. Kjør! Med hånda på hjertet - jeg har aldri stått så trangt og vært så inneklemt, hatt så lite forutsetninger for å komme meg av og vært så varm. Det rant svette i strie strømmer på ryggen. Etter hvert var bussen så full at utsikten til bittelille S. var helt sperret. Det brøt selvfølgelig ut kaotiske tilstander i det 3 nordmenn og 60 kilo bagasje skulle fødselshjelpes ut av dette karosseriet. Men vi kom oss ut, og vi fant frem.

Til Casa Internazionale delle Donna:

Hvor kvinnene så slik ut (se over), bare legg til ca 30 år.

Establisementet var bare for kvinner, og i første etasje lå det et kvinnesenter, med leger, psykologer, selv-hjelpsgrupper, husmorstrim og you name it. I 2. etasje; hostel. Lukten av brente brystholdere hadde lagt seg, men vi ble periodevis dysset i søvn av trommesoloer, fløytespill og fra vinduet vårt hadde vi god utsikt til flere oppvisninger i moderne dans, hvor et kvinnemenneske lå og vrei seg på bakken i takt/utakt til rytmene. Stedet var svært rolig, på dagtid, betjeningen noe avmålt, men det var også min opplevelse av italienere generelt. Og stedet lå virkelig sentralt i forhold til det meste vi skulle se. Så det anbefales hvis man er 1. et reisefølge bestående av kun kvinner. 2. man vil bo relativt billig. 3. man ikke lar seg sjenere av inntørkede bitre rødstrømper, som plasserer en i utkanten av husets restaurant, serverer litt sur, men grådig billig vin, samt en og annen luskende traktorlesbe i korridorene.

Fortsettelse følger.

Rester

Dette med restemat er vrient. Og med kun 1 person i husholdet, blir det av og til rester. Og jeg befinner meg stadig i den litt samvittighetsgnagende situasjonen, hvor det har blitt igjen en del etter middag. Jeg er oppvokst med at mat skal ikke kastes. Men det ender jo som regel opp med at den, til syvende og sist, blir kastet. Får man bedre samvittighet, blir verden et bedre sted hvis man lar maten sakte råtne i et kjøleskap? Nei. Fra gammelt av så har jeg hatt for vane å la maten samle litt pannelugg før det er aktuelt å la den forgå. Det har jeg sluttet med, for da ryker gjerne den svært hendige tupper-ware-boksen, som var rundt, og som var så god å lukke, fordi du bare tørr ikke å åpne, fordi du ser at der inne lever det no. Og det kvitter vi oss med. Jeg har også registrert at jeg har ennå ikke møtt to mennesker med samme forhold til dette med restekasting. Jeg ser at selv innenfor samboerskap driver vi å hiver ting bak hverandres rygg. Fordi den lista aldri ligger på samme sted. For to mennesker. Jeg synes for eksempel at maten ihvertfall bør ha blitt kald. Når det fortsatt ryker av maten, da blir jeg litt sånn; "nei, vettu hva?". Lapskaus er en matrett som er bedre dagen etter. Det har stått litt, det har grommet seg til littegrann. Sjokoladekake og. Rett i fryser'n og så opp igjen. Den blir annerledes altså. Og bedre. Men jeg blir ikke klok. Aller værst er det når restene ikke er i tilstrekkelig mengde til å utgjøre et nytt måltid. Bare en liten darrt. Hva gjør man med det? Skal man slutte å lure seg selv?

Interrail 2010, vol 4.

I Milano var det mørkt da vi kom og mørkt da vi dro. Altså sein ankomst, og tidlig avreise. One night only. Det var bønder i demonstrasjon, traktorer så langt øyet kunne se og stort politioppbud.

Fra Milano, via Genova, til Riomaggiore, den siste byen i rekken av fem fiskerlandsbyer, bedre kjent som Cinque Terre (5 land). Hele Cinque Terre-området har status som nasjonalpark, og står på UNESCOs verdensarvliste. Området er populært blant backpackere, så da vi hørte om stedet, ryddet vi plass i reiseplanen, for å få det med oss. Bilfrie, tradisjonelle landsbyer, med turstier langs steil kystlinje og urørt natur - høres fint ut. Og det er det. Fra nord; Monterosso, Vernazza, Corniglia, Manarola, og Riomaggiore. Som perler på en snor altså, klamrer disse byene seg fast til klippene. Eldgamle vandrestier forbinder byene med hverandre i et 11 kilometer langt belte av terrassejordbruk. Druer, sitroner og oliven henger høyt. De vertikale dimensjonene er svimlende, men avstanden mellom byene er ikke større enn at neste by kan skimtes i oppstigningen fra den forrige. Pastellfargede hus, tett i tett, ved siden av, over og under hverandre, sammenkoblet med labyrinter av trapper og smug smurt inn i fjellet. Kirkespir, borgmurer, middelalderklostre. Båter som dupper i havnen, mellom hauger av garn og oransje bøyer. Klesvasken er på plass, vinduskarmer med blomsterpotter i. Kjerringer som skriker og sladrer utenfor baker'n, hvor de har fersk focaccia.

Jeg og A.H tok på oss gode sko, solkrem og hatt mot sola. Allerede ved avgang viste gradestokken 32 grader. Fra riomaggiore til Manarola, fortoner stien seg som den reneste autostradaen. Det er her man liksom skal bli amorøs da. Kjærlighetsstien. Men vi snubler avgårde og ankommer Manarola, før tidsskjema. Derfra til Corniglia er det brattere, flere trapper og smalere stier. Korpulente, velfødde amerikanere tramper og stønner i motgående retning. Man hører dem selvfølgelig lang vei. I Corniglia blir det lunsj, og litt bading på undertegnede - også her får jeg med meg et lite stykke amerika. 3 jenter på vei mot beskjedne bølger med flytemadrassene under armen utbryter: "Oh my god, we could, like - DIE out here". Jeg mumler "hope you do" og fortsetter slaraffenlivet under hatten, med boka og en beskjeden reisehåndduk til underlag på steinene. Etter en behagelig siesta i skyggen med to vennlige nederlendere. De inviterer oss til sitt bord, da det er fult overalt. Alle har siesta. Og som to kaldblodige nordmenn anser heller ikke vi det som ansvarlig å stampe og gå, når sola står som høyest på himmelen. Stien videre er brattere, lengre og smalere. Her kommer norsk fjellvanthet til sin rett, og vi fnyser av ustødige amerikanere som har beskrevet stiene som "crazy". Nåja. Vi har sett både brattere og værre.

Vel fremme i Vernazza, er vi slitne og stolte. Nei - vi gikk ikke siste stykket til Monterosso. Vi hadde fått nok, selv om det var fristende å stå løpet ut. Vi skulle til å hive oss på toget hjemover, men det gikk ikke før om en times tid, så da ble det fotball-VM og en øl, av typen velfortjent.

Tredjemann hadde tilbrakt dagen ved havet, som hun hadde lengtet så lenge etter. Vi bodde hos Patrizia's guesthouse. Jada. Damen hadde resepsjon i hovedgata, og vi visste at vi skulle sove på 11-manns mixed dorm. Men vi visste ikke at vi måtte klyve til toppen av byen, med de, nå enda tyngre, ryggsekkene. Og vi visste ikke at vi skulle sove på et kjøkken, på feltsenger, sammen med Kentucky-Joe. En eksentrisk college-student - fra jada - USA. Som røyket sokkene sine i passe doser hver kveld, og så ut som en brille-Jeti, med Harry-Potter-innfatning. All denne kulturen til den nette pris av rundt 250 spenn. Det er nesten for godt til å være sant. Det aller beste hadde vært om vi fikk sove i entreen, men den gang ei. Okei; reisetips: book overnatting i Cinque Terre i GOD TID, det er fullt i høysessongen.

Så var det Pisa. Etter å ha tråkket opp alle trappene som var å tråkke i Cinque Terre for å finne husrommet for natten, var det i Pisa ikke noe skussmål. Vi tok taxi fra togstasjonen til hotellet. Ja, du leste riktig. Nå var det HOTELL - ingen s der. Med basseng. Pisa er det skjeve tårnet, det skjeve tårnet er Pisa. Vi tok alle de klassiske turistbildene, og poserte i urteite posisjoner sammen med alle de andre turistene. Vi pirket borti tårnet, vi hadde det på ryggen, vi støttet det opp, vi dyttet det ned. Fikk med oss en VM-kamp der og. Sammen med en tysk Erlend Loe-lookalike m. familie. Alle ikledd supportereffekter. Tyskland vant.

Etter Pisa dro vi til Firenze, eller Florence, ens ærend for å se Michelangelos davidstatue. Mens jeg og S. nøyde oss med utendørskopien, stod vår tapre fotturist, og kultiverte venn i 2 timer i billettkø for å få med seg the real deal. Hats off. Jeg vet at mange skryter veldig av Firenze, men vi synes egentlig at det var en brun by. Det er mulig at vi på det tidspunktet var litt mettet på inntrykk, og reisemaraton. Men vi kan ikke si at Firenze bergtok oss.

Interrail 2010, vol 3.

Fra reisedagboka 29.06.2010:

I natt har vi bodd på YOHO international youth hostel Salzbourg. Natten vil for all ettertid være kjent som "the night of the bedbug incident". (Involverte personer vil være fullstendig anonymisert, da dette er klassifisert som sensitivt materiale. red.anm.) Kl 02:30 blir jeg vekket av en lettere intens prikking på skuldra. Vedkommende som står for prikkingen har ligget våken i flere timer allerede og overveid rettferdigheten i å vekke undertegnede. Men da jeg skal ha snudd meg i overkøya bikket vektskåla i favør vekking, da vedkommende i underkøya tok dette til inntekt for at jeg sov lett i det aktuelle tidspunktet. Så feil kan man ta. "Ehm...vi har bedbugs på rommet!!!". Med et lettere panisk ansiktsuttrykk. Jeg kunne ikke for mitt bare liv legge to og to sammen, og fatte hva som hadde forårsaket en slik alarmering av sovende folk. Jeg tror jeg svarte noe sånt som "Ja, du finner eurax, anti-bac, alovera og myggstift i toalettmappa mi ved vasken. Ta for deg! Help yourself." (Anti-bac hadde blitt anerkjent som anti-klø-middel på turen, ved en tilfeldighet. X hadde spurt meg "Tror du det er bra å putte anti-bac på myggstikk? Og før jeg fikk svart var som sagt, så gjort. Og virkningen lot ikke vente på seg. Det sluttet å klø. Antakelig pga. at alkoholen nummer nervecellene i området). Etter noen minutter skjønner jeg at jeg blir nødt til å ta situasjonen på største alvor. X spurte om jeg visste noe om arten? Eller hadde hørt om bedbugs før? Jeg måtte innrømme at jeg visste fint lite, men at jeg trodde, i alle tilfeller, at vi kunne legge oss og sove igjen, uten å frykt for liv og helse. X refererte til Wikipedia, til funn av eksemplarer i laknene. Vi ble enige om å ikke involvere tredjeperson Y som sov intetanende med ørepropper, midt i all elendigheten, men at X skulle gå ned i resepsjonen og forhøre seg om eventuelt rombytte. Etter å ha frittet ut resepsjonisten for informasjon av typen, beboerhistorikk på rommet (hadde det bodd lugubre typer her i forkant av vår overnatting?), og tidligere rapporterte tilfeller ved establisementet, kom X tilbake med følgende statusoppdatering: Det hadde bodd en familie på 3 her før oss, de hadde ikke rapportert om bedbugs, resepsjonisten hadde heller ikke hørt om tilfeller ved hostelet forøvrig, de hadde ingen rom ledige, men etterlot oss med to alternativer: 1. hostelbytte. 2. Nye laken og gratis frokost. Jeg var ikke i tvil om hva jeg mente kl 03:30 om natta, men jeg synes det skulle være opp til X, og håpet at også X ville se absurditeten i å bytte hostel i frykt for bedbugs in the middle of the fucking night! Nølende spurte jeg: "Hmmm...hva synes du da?". Heldigvis forekom det også X noe overilt å skulle pakke og flytte på denne tiden av døgnet. X returnerte til resepsjonisten og kom tilbake med ca 20 laken. Det skulle være tilstrekkelig for å beskytte mot utøyet, mente X. Deretter krøyp jeg ned i loppekassa (bokstavelig talt), sammen med Y, som fortsatt sov. Og X opp i min tilsynelatende bedbug-frie overkøye. En avtale om at jeg skulle overbevise Y om å foreta full kroppsvask dagen etter, kom også istand. Dagen etter: gratis frokost og en god historie rikere. Vi smilte litt for oss selv da vi puttet 23 laken i skittentøysdunken, nede i resepsjonen.

30. 06. skulle vi forlate Salzbourg, med kurs for Venezia, Italia, med nattog, igjen. Denne gangen; økonomivarianten, med 6 mann på antakelig samme antall kvadratmeter som sist. Det var en litt forvirret og nedslått gjeng som stod på stasjonen i Salzbourg og ventet. Den litt casanova-aktige skøyer'n som hadde booket toget for oss hadde lovet at toget skulle ankomme stasjonen 00:12, slik at vi kunne stige ombord og installere oss for natten. Det passet oss fint. Med ankomst Venezia i 08:00-tida, så utsiktene for en forholdsvis god natts søvn ikke så dystre ut allikevel. Stasjonen i Salzbourg var under ombygging, og midlertidige konstruksjoner, mørket, og mangelen på informasjon gjorde dette til et utrivelig sted å vanke natterstid. At stasjoner tiltrekker seg byens løse fugler er visst et internasjonalt fenomen. Da toget endelig kom ble vi geleidet til kupeen vår av en fyr, uten uniform, som gav seg ut for å jobbe på toget. Det gjorde han også viste det seg. Men i noen minutter, etter at vi hadde levert fra oss interrailpassene våre, og vi ikke så ut til å få dem tilbake, tok jeg meg selv i å tenke: "faen, så lettlurte vi er". Interrailpassene har samme verdi som penger. Mister du det, så må du kjøpe nytt. Ingen forsikring, ikke noe erstatningsplikt. Heldigvis fikk vi dem neste morgen. Det er ikke uvanlig at de oppbevares av togpersonalet over natten. Så ikke fortvil hvis de blir midlertidig tatt fra deg.

I sovekupeen lå det allerede tre av asiatisk opprinnelse, antakelig kinesere. To i de nederste sengene, sistemann godt gjemt oppunder taket, i øverste køye. Som en følge av denne kamufleringen presterte A.H. å lempe 20 kilo bagasje rett i fanget på den sovende kineseren. Dette var på ingen måte svanemadrasser, men jeg sovnet godt med skumgummi i øra og ullgenser over øra.

Kort om Salzbourg: Jeg og S. tilbrakte dagen i dyrehagen, like i utkanten av byen. A.H var på sound of music-busstur with an american guy, from south carolina, bred sørstatsdialekt, som hadde vært i Salzbourg 4 ganger og "just loved it here". Salzbourg har virkelig gjort maksimalt ut av å være Mozarts fødeby, og å være kulissene til sound of music. Men stort mer enn en vakker liten by i alpene var det heller ikke å snakke om.

Neste morgen våknet jeg nokså fortumlet, sulten siden før jeg la meg, og med dotter i øra etter ei natt med ørepropper for å demme opp for snorkinga til sunnmøringen og kinserane. Men Venezia var virkelig alt man har forestilt seg. Venezia kan ikke forklares. Det må ses, føles og personlig oppleves. Venezia har vært verdensberømt i mer enn tusen år, og det er ingen tilfeldighet. Byen er spektakulær. Simpelthen. Venezia er skjønnhet, lidenskap, den ultimate italienske passione. Venezia lever på vannet. Det er der alt foregår. Ambulanser, politi, renovatører, postfolk navigerer seg frem på kanalene, 177 i antallet. Vi hadde bare en dag å gjøre byen på. Vi gikk gatelangs i de trange smugene, sugde til oss inntrykkene, fikk med oss de mest sentrale severdighetene, turistklisjeene og dro. Det er et surrealistisk sted å være. Det bor ikke flere enn 70 000 mennesker der, men den daglige turistdosen i høysesongen er regelmessig på rundt 200 000. Og alle skal se det samme. Derfor er køene lange, svette og urkjedelige i området rundt Markusplassen, Markuskirken og klokketårnet. Det anbefales allikevel å spandere på seg 50-lappen for å komme inn. Jeg er ingen ivrig kirke-seer, eller museumsgjenger, men Markuskirken tok virkelig pusten fra meg. Forutenom gondolierene, og amerikanerne som utbryter "Oh! My! God!", er det en rolig by, sjarmerende slitt, med høythengende klesvask, og nostalgi. Alle advarer mot stive priser i Venezia, og det kan bekreftes. Kaffe til 67 kroner koppen - pluss tips - men hva gjør vel det? Har man karet seg til venezia så kan man saktens spandere på seg såpass.

Neste stopp; Milano.

.

Interrail 2010, vol 2.

München føltes som å komme hjem. Tyskland er forbausende likt Norge. Så der frankrike kjentes fremmed og eksotisk, men spennende, føltes Tyskland hjemlig, trygt og kjent. München var som kjent ikke en del av planen. Vi var seint ute med bookinga, men innlosjerte oss hos Meininger Munich City Center. På kort tid hadde www.hostels.com og www.hostelworld.com blitt våre nærmeste allierte. På grunn av få ledige sengeplasser ble første natta tilbrakt slik at jeg sov alene på et 5-mannsrom, mens S. og A.H. sov på 14-mannsrom. Til tross for pre-opphold skepsis, var vi alle veldig begeisret for hostelet. Dette kunne de. Tiff toff tümmel auf. Vennlig og hjelpsom betjening, god frokost, rene og nyoppussede rom, internett (som dog ikke kunne ha vært av særlig bred båndtype - det gikk saaakte), en egen hostelbar med attraktive bartendere. Ikke overraskende var systemet med nøkler, verdisaker-skap, vaskeri (selv om vi synes vaskeri var en raus betegnelse for 1 vaskemaskin tilgjengelig, så ble det reine klær) bagasjelagring, innlosjering, nøkkelkort og alt administrativt og så strømlinjeformet og effektivt. Selv om jeg mistet en lapp og røyk på en 5-euro's smell på depositum.

Her ble også turens første fyllekule en realitet. Den kom seint, men godt. Rett over gata til Meininger ligger Bayer'n siste privateide bryggeri, så stedet hadde good supplies med Augustiner Bräu, gegrundet 1328. Velsmakende øl, helt til den kommer i retur. Holder godt og vell 7-8 %. Jeg og sunnmøringen ble hengende i baren etter en skuffende fotballkamp. Vi håpet i det lengste på ekstraomganger og straffekonk, men fikk bare ekstraomganger. "Skal vi ta en til?" "Ja, hvis du skal, så blir jeg med" - så det ble noen øl. Etter en liten stund, med litt pludring med bartenderne, ankom en - ja la oss si; staut dame. Opprinnelig tysk, men var nå bosatt i Chicago. Underviste i arkitektur, og var i Tyskland anledning studietur med studentgruppa si. Vi kom i prat, og slikt blir det flere enheter av. Alt snurret da jeg la meg, fortsatt alene på 5-mannsrommet, så jeg så meg nødt til å ta en rask tur på toalettet og begrense skadevirkningene. Etter 2-3 slike toalettbesøk, gikk karusellen såpass sakte at jeg klarte å sove. Sunnmøringen la seg uten å huske hvordan. Jeg våknet i 7-tida av at noen først banket stille, så sterkere. By that time hadde jeg fått selskap av 3 karer på rommet. Jeg ønsket inderlig at noen andre enn meg hadde hørt bankingen, da det forekom meg henimot umulig å bevege kroppen. Heldigvis skjønte han i underkøya til venstre at han måtte ta seg av bankingen. Jeg sendte en stille takk til ham, før jeg skylte nedpå med 2 paracet mot tømmermennene og en allergipille for allmenntilstanden. Siden romtildelingen første natt var midlertidig måtte vi sjekke ut kl 10:00. Jeg var, takket være pillene, fit for fight by then. Sunnmøringen derimot fant vi nede i lobbyen i en heller dårlig forfatning. Solbrillene var på, tross dunkel belysning innendørs, og en halv cola og 3 nøtter var alt hun ønsket til frokost. Dagen ble tilbrakt i det lokalbefolkningen kalte en park, men hva vi vil kalle en åpen plass med grus. Nå skriver vi 27.juni og søndag. Det meste var stengt til to fyllesyke sjelers arme forbauselse og fortvilelse. Danke schön, Bitte schön, Hurdalssjøen, og Mjøsa.

Kan ikke si at vi gikk inn for å oppleve München disse dagene. Men lokalbefolkningen sørget for at vi fikk med oss litt av den bayerske kulturen, da de valset rundt i lederhösen, på høylys hverdag. Og vi fikk i oss nok bayersk øl. Så da kan man bare si en ting: Münich - Check!

Mandag 28. juni la vi Tyskland, nok en gang, bak oss, og satte kurs for Salzbourg.

Interrail 2010, vol 1.

Jeg er trygt tilbake i Norge. Og det har gått snart omtrent akkurat ei uke siden vi satte våre føtter på velkjent steinrøys. Og det har snart gått såpass med tid at noen av inntrykkene er fordøyd. Så here goes:

Dannelsesreisen vår startet grytidlig om morgenen fra Larvik. Vi hadde hatt base på øya til en av ekspedisjonsdeltakerne i et kort klimatiseringsdøgn før avreise. Avklimatisering viste seg å bli viktig. Vi har hatt sol fra skyfri himmel siden vi stod opp morgenen 21.juni, og det er mer enn riktig å si at vi har svettet oss gjennom Europa. Sunnmøringen og jeg har latt oss fascinere at vi har perspirert fra alle tenkelige vinkler og porer. Til og med leggbeinet har måttet slippe ut damp underveis.

Dag 1 var en særdeles lang dag. Å tilbakelegge strekningen Larvik-Hamburg, via Hirtshals, Århus eller Ålborg, vi blandet de to, var å ta hardt i. Vell fremme i Hamburg, ble det et røft møte med backpackervirkeligheten. Vi stod midt i Hamburg by night, uten noen klar formening om hvilken retning vi skulle traske i, for å finne et mer enn lugubert sted å sove. Men tilbake til Danmark. Det var særlig to ting, eller tre om man regner med tallsystemet, som var litt trøblete i Danmark. At det er et togstopp betyr ikke at det finnes en betjent stasjon der. Slik er det jo heller ikke på avsidesliggende togstopp i Norge, så det er tilgivelig. I Hirtshals trodde vi først at toget gikk 12:15, så vi løp for å finne billettutsalg. Etter å ha returnert første gang, uten billetter, fant vi ut at toget gikk 12:38. Nytt forsøk på å finne billetter ble iverksatt. Men uten hell. Vell avgårde på trikketoget til Hjörring, avverget vi såvidt at Susanne heiv seg på toget tilbake til Hirtshals. Hele tiden hadde vi hatt følge med to andre norske jenter. Til vår store glede og smålige skadefryd, var de yngre, mer usikre, uerfarne og famlende enn oss. De to forlot oss i Århus, med kurs for Amsterdam. Denne første dagen var vi oppe i 7 togbytter. Det var stressende. Et svare strev for å få satt seg. Man står klemt sammen, gjerne godt dyttet opp i armhulen til sidemannen, man står i veien, står, men skulle helst satt seg for å komme ut av de to forestående beklemte situasjonene. Man kommer ikke forover, ikke bakover, eller til siden uten å plante ryggsekken i noen. I tillegg skulle vi mestre markløft, på en kvadratmeter, med strake armer for å få dyttet droget av en sekk på plass i hattehylla. Var på visse tidspunkt overbevist om at sunnmøringen hadde pakka suvernirer fra sunnmørsalpene i bunnen av sekken.

Allerede første dag hadde vi løpt til toget 2 ganger. Very interrailish. En gang i Hjörring, og en gang i Århus, da vi var i feil vognsett. Vi var i "enogenhalvfjers-vogna", men skulle vært i "toogenhalvtress-vogna". Stupid norwegians.

Klokka ble halv 11 før vi var i Hamburg. Utover det har jeg notert i reisedagboka at vi er svært tilfreds med dostandarden på DSB. Og alle har foreløpig normal avføring. Det var 3 svært utslitte interrailere som la seg på Hostel Hauptbahnhof, etter å ha fotfulgt et eldre par til døra, og etter å ha kastet ut en særdeles ufyselig og drita fyr. Et kort øyeblikk var jeg redd for at mine forsøk på å hive ham på dør skulle lede til håndgemeng. Men vi var 5 jenter, og sunnmøringen hadde gaffa-teip, så vi hadde vel klart å overmanne karen. Da det gikk i døra for 2. gang var vi lykkelige over at det var de 3 sørlandsjentene som hadde fulgt oss fra Århus. Roen senket seg så til de grader at S. var bekymret for at hun var eneste levende på sovesal 236. For utenom at sunnmøre hadde en kort økt på sagbruket i grålysningen ble det ei god natts søvn. Etter dusj og innlåsing av bagasje stod vi 11:00 klare for å gjøre Hamburg, the tourist way. Etter 1,5 time på toppen av en takløs dobbeltdekker kunne vi klappe oss på skuldrene og si at vi hadde sett Hamburg, med Reperbahnen og hele sullamitten. Og jeg hadde lært at guidet tur, på toppen av en buss i 1,5 time, er en kald fornøyelse uten jakke. Ellers spiste vi på en middels god kinarestaurant, med under middels service, sammen med to thailandske ladyboys, med over middels store pupper.

Fra reisedagboka 22.juni:

Nå sitter vi ikke på tog, men på ICE (InterCity-Express). Det finnes ikke ord. Egen kupè, god plass, 3-4 kvm for oss sjøl. Varmeregulering, bord, gode, men fryktelig rette stolrygger. ICE-ing with my two favorite peeps. NSB - go home. Vi vil ha ICE til Norge. Dagens S.: 1. Hvoffor har vi'kke sånn i Norge a? 2. Det e'kke tog, det er ICE lissom.

Videre ble det nattog fra Hamburg, via Hannover, til Paris. Vi var rimelig spente på hele hopprennet. Jeg hadde over telefon booket luksusvarianten, da vi hadde forutsett energinivået etter en så heftig etappe gjennom Danmark og Tyskland. Vi lo så vi holdt på å ramle sammen da vi åpnet døra til, ja vaskekott blir romslige i forhold. Men du verden så mye de hadde klart å gjøre ut av plassen. Her kom i visshet ordtaket "Det som ikke går i bredden, går i høyden", til sin rett. Vell stroppet fast, på 3 meters høyde over togskinnene, sovnet jeg til taktfaste dunkelyder.

2. timer forsinket tøffet vi inn i Paris kl 11:30. Litt forvirret, og fryktelig illeluktende, orienterte vi etter alle krefter for å komme oss til hotellet. Metrobytte og 0 problemer. Ekstremt velfortjent dusj. Kanskje en av turens beste, særlig for en sliten, veldig varm og lettere klaustrofobisk S., som pushet grenser i en overfylt metrovogn gjennom tunnel etter tunnel.

Jeg forelsket meg i Paris. Sola over Champs-Elyseès, fortausrestaurantene, og alle de vakre franske mennene. Franske menn har en slentrende særegenhet, en sensuell måte å være på. Slanke, mørke, osende av sex appeal, den arketypiske franskmannen. Jeg hadde jo hatt mine fordommer mot franskmenn, altså franske statsborgere generelt. Franskheten, klassen, arrogansen, forfinetheten, manerer, og etikette. Joda. Det var der alt sammen. Men det hele hadde en dødelig sjarm. Alle virket så elegante, så grasiøse. Superintelligente, kunnskapsrike, dyktige, perfekte manerer, og den "franske kyssegreia". De kan, eller vil, riktig nok ikke snakke engelsk. Men alle vi møtte var hyggelige og stort sett imøtekommende. Dessuten er det ikke for ingenting at Paris er verdens ukronede romantikkhovedstad. Hele byen har et skjær av magi over seg. Triumfbuen, Sacre Coeur, Moulin, Rouge, Champs-Elysees, Louvre, Notre Dame, Shakespeare & Co bokhandel, Monte Martre, Latinerkvarteret, og Seinen ligger høyt på opplevelseslista. Metroen måtte læres skulle man greie å få med seg alt dette. Vi fikk smerteleg erfare at Champs-Elysees er litt lengre gatelangs enn i luftlinje beskuet fra Triumfbuen. Hmf! Tour de France. Vi har i hvertfall gått deler av siste etappe. En annen ting er de store-designer-motehusene. Øynene går i sikksakk. Men. Det franske kjøkken er oppskrytt. Foie gras? Anyone?

Skulle gjerne hatt flere dager i Frankrike, og Paris, men 3 dager var alt tidsplanen kunne strekke seg til. Vi forlot overfylte metrovogner, romantikk, ekstravaganse, og dårlige engelskkunnskaper, for München. Etter en god time i kø på togstasjonen for å reservere billetter til Luzern, Sveits, fant vi ut at det lengste vi kunne komme var Basel, da den franske fellesferien var på trappene og alle tog til Sveits var fullbooket. Men den nydelige, hjelpsomme dama i skranken fant tog til München i stedet. Rent ernæringsmessig var vi glade. Vi likte det tyske kjøkkenet mye bedre. S. var henfallen tilhenger av de friske baguettene og fruktskålene man kunne finne overalt i Tyskland.

Kjenslig

Becka: She’s highly emotional that one
Hank: All the good ones are

Hele dette året har vært et langt forsøk på å trekke pusten. Trekke pusten og senke skuldrene. Men det har vært som om de har hektet seg fast der oppe, oppunder ørene. Det er ikke lenger mørkt når vekkerklokka ringer. Jeg sover med vindu åpent og i kveld lukter det syrin. Og elva bruser forbi. Og lammene breker, og mor svarer. Jeg sovner med hodet på puta og ingen ligger inntil meg.

I går var alt feil. Og jeg var sliten. Mest av alt sliten av meg selv. Nervetrådene lå utenpå i går. Så følsom at bare et vindpust kunne gjøre meg ustø til beins. Etter tre terapautiske samtaler var det litt lettere å se klart gjennom tårer. Dette blir veldig rotete. Men det matcher egentlig dagene. I natt kom det en grå hoppdress og spurte om jeg sov. Og jeg spiste eple og drakk et glass melk, mens vi snakket om viktige ting.

Alle har noen som de ville valgt hver gang, uansett. Hver eneste gang ville man valgt denne personen, og man vet det selv. Og man tenker at faen. Og så tenker man faen heller tusen ganger til. Og man tenker at om man hadde bodd et annet sted? Man har ikke engang fått en skikkelig start, kanskje. Selvfølgelig kan det hende at man blir lei av hverandre, men man vet ikke dette ennå når det begynner. Man vet ingen verdens ting. Og så begynner man, og så glemmer man hvorfor man i det hele tatt har likt denne personen. Og sånn går det. Det er vel derfor folk skiller seg. Selv det lykkeligste paret du visste om for 4 år siden kan legge seg ved siden av hverandre og ikke en gang si god natt. Det er sånn det går, kanskje med oss alle til slutt, om vi ikke jobber for det.

Jeg er en snill person. Ganske morsom til tider. Jeg prøver å være flink. Jeg prøver å være en bra en. Kanskje blir jeg ensom, kanskje jeg kjeder meg, kanskje blir det vanskelig, jeg er klar over det, men jeg gleder meg. Om bare noen måneder, så er det folk overalt, og jeg har bodd et annet sted en stund, og alt skal være annerledes.

Kva er det med kofferten din? sa Jean-Jacques. – Kvifor blir han plutseleg så jævlig tung? – Han har lett for å misforstå, sa eg.

• Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom (...)Vi skulder alle Gud ein død, slik vi skulder Lånekassen penger. (Sveve over vatna - Ragnar Hovland).

Jeg er i byen som for alltid vil minne meg om det glade studentliv. Ikke fordi jeg alltid var så glad da jeg var student. Men fordi jeg har malt den tiden med den nostalgiske penselen. Den som er rosa. Jeg husker nesten ikke hvordan alt sammen var. Hvordan vi var sammen. Alt har blitt historier som jeg noen ganger forteller. Som hvis noen spurte meg om hvorfor jeg skal vandre gatelangs aleine i byen i dag, og gå opp til festningen og se ut over byen, "Fordi det var det jeg pleide å gjøre når verden og jeg ikke spilte på samme lag, da jeg var student". Og jeg tenker på alle historiene, og alle menneskene som ender opp med å bli til historier, i stedet for mennesker. Og snart blir dette året også en historie jeg forteller. "En gang i 2010, gikk jeg rundt i en dal ingen hadde hørt om, og var lærer. Tenk det."

Og vi skal forsvinne, og vi skal forandre oss. Og vi skal glemme. Og det er noe paradoksalt i at når man er lærer så slutter året om våren, når naturen begynner sitt. Og høsten - ja den markerer starten på alt.

Ungdomsskolen all over again.

Jeg følger med på Paradise Hotel. Og jeg står for det. Selv om det er totalt politisk ukorrekt. Selv om det drukner i lav moral, arroganse, og fordervede livsverdier, og produsentene har den totale kontroll på hvem som står igjen som den "verdige" vinneren. Paradise Hotel er som ungdomsskolen. Det er fullt av pene mennesker, populære mennesker, ’kule’ mennesker. Det går hardt for seg. De er utro, svik og tårer, baksnakking, drikking, krangling. Og sex. Alt dette er vel og bra, det er god underholdning, det er som en amerikansk high school-serie, bortsett fra at de er norske og i 20-åra. Forskjellen er at man kan stå trygt på utsiden av "spillet", og vite at man er trygt forankret i sin egen person. Man kan bare være flue på veggen, og prise seg lykkelig for at man aldri igjen skal delta i virkelighetens paradise hotel. Ungdomsskolen. Jeg lever meg inn i dramatikken. Og fryder meg over å sette på pauseknappen i mitt eget liv hver kveld kl. 21:30. For så å kunne trykke play en knapp time seinere.

Det er først når livene våre blir marginalisert, når våre eller våre nærmestes basale forventninger ikke lenger er innenfor rekkevisse at spørsmålene vedrørende verdighet invaderer våre liv. Hva betyr mat? Håp? Frihet? Vennskap? Blodsbånd? Seier? Penger? Helse? Ensomhet? Sorg? Makt og avmakt? På sett og vis marginaliseres hverdagen til deltakerne i Paradise. Det står riktignok ikke om liv og død. (selv om parsermoniene er et være eller ikke være). Men det berører da noen sentrale verdier. Betyr 300 000 mer enn et vennskap? Tillit og fair play. Det er mye plastikk. Men innimellom der kan jeg faktisk skimte trevirke.

Det var min forsvarstale.

Beredskapsplan for mai måned.

Det er lett å hylle mai. Måneden som har alt. Tørr sykkelasfalt, hvitveis rett rundt hjørnet, årets beste dag (17.mai), isnyheter i butikken, snø i fjellet og nyutsprungen russ i låglandet. Livet er tilbake. Sola varmer.

Det er altså mai. Og i år som i fjor, som året før der, slik det ofte er her, står det annuelle slaget mellom skolens elever og russen.

Som lærer vet jeg at alt som skal gjennomføres i praksis, må ha en plan. Og før en plan kan foreligge må det være minst ett møte, gjerne to. Ett møte for å drøfte behovet for en plan. Her er det sjelden tvil, og flertallsvedtak bankes igjennom uten skussmål. Planlegging av planen ratifiseres og anordnes. Så gjennomføres møte to, hvor den aktuelle planen formes. Jeg kunne fortsatt om hvordan møtereferat fra møte 1, danner grunnlaget for saksgangen i møte 2. Men jeg skal la være. Vi ender som regel opp med en plan.

Den siste uka har jeg imidlertid befunnet meg i en rådvill, og til min store forundring, planløs situasjon. Jeg har stått overfor en situasjon som krever en praktisk løsning. Uten å ha en plan. I en hel uke nå har jeg vært ansvarlig for vaktholdet av et rikholdig våpenlager. Jeg har møysommelig låst inn flasker, bøtter, vannballonger, vanngevær, av diverse rekkevidde (vanngevær måles ikke i kaliber, men i rekkevidde. F.eks. 61 cm kammo), og vannpistoler. Jeg har skjønt at militær opprustning hører med til maiforberedelsene i bygda, men har lurt fælt på rekkevidden av kamphandlingene. Så jeg så meg nødt til å forhøre meg blant de eldre, om hvordan bataljen skulle utkjempes. "Få alle unger ut, skalk alle dører". "Ikke lås opp lekeskuret - da forsvinner lekene". "Forsøk å hindre dem i å gå i elva etter forsyninger". Herre Jemini. Dette er alvor. Dette er krig.

Kl: 11:57 i dag gikk flyalarmen. Fotsoldatene grep våpnene, idet den røde armè gav seg til kjenne, med den umiskjennelige "tu-tu-tuu-tu-tu"-reveljen. På få minutter var skolegården forvandlet til noe som minnet mest om en polsk riksdag. De rødkledte var de første til å åpne ild. Og fikk inn flere gode 10liters trefninger før bondehæren våknet. Underlegne i størrelse, men overlegne i antall, fikk de røde også seg noen våte sverdslag, av de tapre små. Som ekte våpenbrødre stod elevmassen skulder mot skulder, med kampmoral og mot. Det er nesten til å la seg imponere av den mobiliseringen de la for dagen. Noen få passifister smøg seg innimellom og plyndret til seg noen russekort. Slik bølget kamphandlingene frem og tilbake i rykk og napp. Kapitulasjonen og freden kom 12:11, etter en kort våpenhvile, etterfulgt av krampeaktig blitzkrig mellom små grupperinger på begge sider. Lynkrig, uten noen åpenbar seierherre. Begge lag stod tilbake som en sørgelig hær av dryppende våte katter.

I løpet av det første minuttet hadde jeg fulgt instruksene, fått unger ut, avskjært all vannfylling, og trukket meg tilbake. Det gikk fint. Riktignok kunne jeg vri opp samtlige elever da vi trakk oss tilbake til bunkersene. ("Christine?? Jeg er så blaut, kan jeg ringe hjem og spørre om skift?" Ehm. Nei.) Og jeg hadde mest lyst til å henge dem opp til tørk i vinduene de påfølgende timene. Adrenalin er en type rus. Men uansett; vi har planer for gud hjelpe meg absolutt ALT annet; Vi kunne koste på oss en beredskapsplan for krigshandlinger i mai. Eventuelt avblåst hele krigen. Fornuftens røst i galskapens tid.

Fred på jord.

Splitter nytt vårtegn!

Here I go again on my own
goin' down the only road I've ever known.
Like a drifter I was born to walk alone.
An' I've made up my mind, I ain't wasting no more time.

Jeg begynner å lure på hvor dette skoleåret ble av. Og ikke minst; hva sitter de egentlig igjen med fra undervisninga mi? - og den tanken tror jeg kommer til å være et nokså sikkert vårtegn for fremtiden. De mer erfarne traverne har i lengre tid forsøkt å innprente at "det du ikke har lært dem før påske kan du bare glemme"...Jeg har vært kjepphøy og sagt at "DÈT skal jeg motbevise!" Men nå er jeg neimen ikke sikker lenger. Riktignok er det litt tid igjen, men sanden i timeglasset er uten tvil i ferd med å renne ut. De kommer snart til å glippe ut av hendene mine...

MOT

"Det gjelder å ha mot til å være den man er. Og ikke miste motet fordi man er den man er."

Salon Gahlin

Etter å ha arbeidet intenst og godt med et naturfagsprosjekt i godt og vell halvannen time, hadde jeg egentlig ikke noe plan for den siste halvtimen. Og da dukket det opp. Ett av disse magiske små, vidunderlige, men akk så sjeldne øyeblikkene. Et slikt øyeblikk som får en til å løfte blikket litt og se forbi grinete foreldre, vurderingssamtaler, rettebunker, den manglende disiplinen og de håpløse konfliktene over en tørr appelsin. Det er kanskje bare i disse stundene at jeg, som lærer, faktisk møter elevene, slik jeg skrev om i alle ped. oppgavene på lærerskolen.

I ett hjørne av klasserommet pågikk det en livlig debatt om tv-serien "Jentene på Toten". Begrepene bifil, transe, og homo suste rundt over en lav sko. Og forklaringene ble mer og mer vidløftige. Så jeg tenkte at "Grett!" - dere skal få lov å spørre og jeg skal, etter beste evne, svare det jeg er god for. Jeg skjønner at de lurer. Til forskjell fra da jeg var på deres alder verserer det jo nå en hel bråte med begreper man skal skille fra hverandre, eller som brukes om hverandre. Skeiv, homo, lesbe, homofil, homoseksuell, bifil, biseksuell, transe, tvekjønnet, pedofil. Det er summa summarum viktig å holde tunga rett i munnen. Voksenverdenen, som de på mange måter bare har et sugerørs tilgang til, anvender jo disse ordene. Hele tiden. Noen riktig, andre feilaktig. Tro ikke at de ikke får med seg at "her dreier det seg om noe spennende". Jeg tviler på at noen setter seg ned og faktisk forklarer. Så ble det spørretimen på Stortinget da. Siste halvtimen. Jeg gjorde rede for noen av disse ordene som de ikke forstod. Men så var det så mange ting som var så innmari flaut å spørre om da serru. Så da ble det lapper. På de fleste av lappene stod det "Hvordan har man sex?" Jeg aktet imidlertid ikke å dra inn detaljene om bien og blomsten, og henviste videre til Juntafil og SUSS. De får værsågo å benytte seg av gratis folkeopplysning de som andre. Det får være måte på hva som skal formidles fra kateteret. Men så kom det på en søt liten lapp: "Hvordan er det egentlig å være homo?".

Det er noen ganger vanskelig å skille mellom profesjonell og personlig i slike sammenhenger. Men jeg har tenkt som så at dette er kanskje første og siste gang disse troskyldige har en lys levende, dønn homo, lærer stående foran seg - klar til å svare på ting de faktisk går rundt og lurer på. Så da får det heller stå til med profesjonaliteta. En skal komme langt med kjærlighet og ærlighet. Det er ganske normalt å være homo. Og ganske fint å være homo lærer med en gjeng som omfavner en for akkurat den man er;

En hånd i været: - Var du nervøs da du skulle si det til oss?

Jeg: -Ja, jo.. jeg var vel litt nervøs. Dere er jo min aller første klasse, og jeg hadde aldri fortalt det til en klasse før. Så jeg kunne jo ikke vite helt sikkert hvordan dere ville reagere. Men så var det jo også derfor jeg ventet til vi ble ordentlig kjent.

En elev: - Jeg husker bare hvordan det ble helt stille...

En annen: - Jeg bryr meg ikke jeg!

Den første hånda i været: - Jeg synes du var modig, jeg.

Spring awakening!

Jeg står i fare for å bli både solbrent og forfrossen om dagen. Våren får meg til å svette under jakka og fryse når jeg tar den av. Det er helt ok, for jeg har sol i fjeset og himmelen er knallblå og høyt oppe og verdens fineste venner. Bakken er fersk og fuktig. Det gror. Hele mikrouniverset, som vi har skapt oss her oppe, i ly av snøen og utrolige temperaturmålinger av den negative typen, er nå blitt et stort varmt kattedyr jeg kan krype inntil og nyte i laaange drag. Skolegården er fylt av svingende balltrer, på en ikke voldelig måte, hoppestrikker, og våryre unger. Jeg har bestemt meg for å kjøre knallhard linje og ikke gi etter for slåballpresset. Men det er neimen ikke lett når den bare asfalten lokker.

April er en måned for avgjørelser. Årets viktigste avgjørelse er allerede tatt. Og i dag. Ja, i dag har jeg fått meg jobb. Det fine er at jeg kan ta avgjørelsen på basis av "hva jeg har lyst til". Jeg har god tid. Jeg skal bli en gammel dame, og har tid til tusen ting jeg ikke har kommet på at jeg har lyst til å gjøre ennå. Nå har jeg snart bodd 10 måneder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og nå skal jeg bo der jeg ikke trodde jeg skulle bo. Os-lo. Og sannsynligvis vil jeg allikevel minnes dette strabasiøse året som ett av mine aller beste. No regrets. Jeg har hodet fullt av musikk selv når jeg ikke har spotify på øret. Jeg sprudler over av våren.

Turnushumor

Humor er når man ler tross alt.

-Otto Julius Bierbaum.

Ååå så deilig det er å være tilbake i turnusteamet. For en gjeng! For en samling godtfolk! Vi har hatt planleggingsdag i dag. "Ja, når det gjelder undervisningsplanen for 6. klasse ..." *gjesp* Vi har ikke planlagt noe. Etter å ha mobilisert ALL selvdisiplin, motivasjon og godvilje som var å oppdrive i denne skrotten, for å karre seg igjennom 4 timer med tanker vi har tenkt 1000 ganger før, ble det nachos, for å feire to av turnuskollegaene som har rundet år i påsken. Bullshit-bingo hadde vært en sikker vinner i dag. Hadde jeg hatt en tier for hver gang jeg har hørt "kompetanse", "vurdering", "elevmedvirkning" i dag, så hadde det vært en pen dagsfortjeneste. Hvorom allting er, så kommer man ikke forbi at jobben er en enorm kilde til hverdagshumor, latter og glede. Dyktige, dannede og kunnskapsrike pedagoger som vi er. Man utvikler en slags form for galgenhumor. Det er ikke til å komme forbi.

En av oss har bedrevet vranglære av 1. orden i snart 6 uker. Å forveksle "folkeuniversitetsprinsippet" med "folkesuverenitetsprinsippet" fremkaller latterbrøl som kommer fra tykktarmen og innover. Jeg vet om minst èn lektor ved lærerhøgskolen som hadde vridd seg i grava. For andre utenforstående er dette kanskje som å spise en pose potetmel. Tørt. Men det gir vi blaffen i. Historier om tidligere medstudenter som har forvekslet potteplanter med potetplanter, i forbindelse med naturfagsundervisning om rus. Å, vi holder på å dø.

Det er turnuslærerne sine som skal danse mot vår dèt.

Grønne fingre

Ingen gleder er verdt å gi avkall på til fordel for tre år ekstra på aldershjem.

John Mortimer.

Årets sjette grønne plante har nettopp avgått ved døden. Den klappet sammen etter et latterlig kort liv i vinduskarmen. Det begynner å bli litt vanskelig å ikke skulle ta dette personlig. Planter og jeg er opplagt ikke kompatible. En hver plante som entrer mitt hjem går av uviss grunn en vissen død i møte. Så fort jeg har tatt av plasten begynner planten å svaie, og etter et par dager ligger den dramatisk spredt utover til alle kanter. Død som en sild. Hvilket er veldig lite oppløftende. Neida. Den har ikke fått direkte sollys. Jada. Den trekker vann nedenfra. Da den fjerde planten vandret hen til de eviggrønne marker begynte jeg så smått å føle at dette var personlig. Den femte ble derfor omhyggelig delt og pottet om i nye potter. Dette var noe noen hadde sett på frokost-TV, der de finner det naturlig å stelle potteplanter ved syvtiden om morgenen. Like forbanna døde plante nummer 5 i 4 deler. Spørsmålet er om planten er en liten smarting som vet hva den har i vente når jeg tar den med hjem. Det kan ha spredt seg rykter hos blomsterbutikken, kanskje skjønner den lille tusten at den skal forgå, kanskje visner den i ren fortvilelse fordi den ser for seg komposten som endestasjon. Kanskje forstår planten, at idet jeg plukker den ut av blomsterbutikkens tempererte plantekuvøse at den skal dø. Kanskje skriker den stille i det jeg tar i den? Eller har jeg lest for mye Roald Dahl? Når jeg nå snart skal kjøpe årets sjuende plante. Så kan det komme til å bli den aller siste. Jeg klarer ikke dette. Den sjuende i rekken skal derfor få sin egen radio. Jeg skal synge beroligende sanger for den, og den skal aldri måtte stå i trekk. Temperaturen skal på ubegripelig vis ligge på mellom 15 og 18 grader. Jeg skal sitte der, bevæpnet med en spruteflaske vann, hver bidige time skal jeg dusje plantehelvette, mens jeg åpner og lukker persienner så den får lys, men ikke sol. Nummer sju er nødt for å overleve. Ellers konverterer jeg til plast.

HVAD FOLK MÅ TRO

Den frygt, som røver
manges ro:
problemet om,
hvad folk må tro?
er der kun eet
at svare til:
at folk må tro
hvad faen de vil.

-Piet Hein

Ingenting.

Midt oppi en svært betydningsfull tid for de troende har jeg lest en ungdomsroman som gir større mening enn de fleste bøker jeg har lest på veldig lenge. En sterk historie som har sprengt alle grenser for hva jeg forventer av en ungdomsbok. Jeg har ligget en time og stirret ut i luften for å bearbeide den. Å så flott den er.

Hva skjer når en 7.-klassing brått går til streik mot alt - fordi ingenting har betydning? De andre i klassen kjenner med uro at hans fatalisme treffer dem: Hva er egentlig vitsen med noe? Hvorfor gidde å gå på skole? Hvorfor le eller gråte, når du bare er et lite støvkorn i universet?

Boka beskriver noen barns makabre forsøk på å bevise for seg selv, og andre, at det finnes betydningsfulle ting i tilværelsen. Boka begynner med at Pierre Anthon slutter på skolen. Han klatrer opp i et plommetre og begynner å kaste skygger over klassekameratenes tilværelse med utspill som: Alt er likegyldig. Alt begynner bare for å slutte. I det øyeblikket dere ble født, begynte dere å dø. Og sånn er det med alt. Klassekameratene bestemmer seg for å vise han at det faktisk er noe som betyr noe her i verden. Noe som de kan framlegge som bevis for Pierre Anthon. Leken får uhyggelige konsekvenser når hver enkelt må oppgi noe kjært og legge det i "haugen av betydning" - og samtidig får makten til å bestemme hva nestemann skal ofre.

"Hva betydde våren når det snart ville bli høst på ny, og alt som spirte skulle visne? Hvordan skulle vi kunne glede oss over bjørka som spratt, stæren som vendte hjem, eller sola som stod litt høyere på himmelen for hver dag som gikk? Det ville jo snart snu og gå andre veien, til det ble mørkt og kaldt og ingen blomster, ei heller blader på trærne. Våren gjorde ikke annet enn å minne oss på at vi også snart var borte. (...) Og vi begynte å forstå hvorfor de voksne så ut som de gjorde. Og selv om vi hadde sverget på at vi aldri skulle komme til å likne dem, var det nøyaktig det som hadde skjedd. Vi hadde ikke engang fylt femten ennå. Tretten, fjorten, voksen. Død."

I det lille perspektivet har alt betydning. I det store perspektivet får nesten alt ingen betydning.

"Ingenting" av Janne Teller. Les. Og tenk.

Skoleskiturkompetanse jeg ikke visste at jeg hadde:

- Stavsøk i djup snø.
- Trinsereparasjon, uten sportsteip eller gaffa.
- Intensiv motivering av dønn umotiverte 12-åringer med bakglatte ski.
- Justering og treeing av håndreim på staver, på tid.
- Skadebegrensning av kakaolekkasje.
- Reparasjon av bindinger, både manuelle og step-in/step out.
- Aktiv balansestøtte av nybegynnere.

Hur ska det gå?

"Vad härligt jobb du har!" var det en som sa til meg i det jeg strøk hjemom med skiene mine etter endt gymtime, med roser i kinna. "Jommen som jeg har!", tenkte jeg og smilte for meg sjøl. Å få være ute og leke, óg få betalt for det - det er ingen dårlig deal.

"Så fine dere er!", tenkte jeg da jeg så utover pultrekkene, mens jeg smilte for meg sjøl. Jeg kunne bare se hårkrona til den enkelte, for samtlige satt med krum rygg over faktateksten sin. Det håndfaste prosjektet var å skrive en faktatekst som skulle ha korrekt oppbygging, med innledning, hoveddel og avsluttning, samt inneholde minst ett argument for, og ett argument mot. Det vidløftige, altomfattende prosjektet er å vokse seg stor. Å bygge seg selv, med en solid grunnmur i bånn, vegger som kan tåle livets vinder, og et tak til vern om loftsetasjen, med rot og personlighet og unike tanker. Alle disse individene som virkelig kjemper md nebb og klør for å finne sin livsvei. Kontinuerlig, oppstykket, i rykk og napp, og frem, og opp, og tilbake igjen.

"Mitt ord er lov!" tenkte jeg, og smilte innvendig da utbruddet av streik ble lagt dødt i nest siste time. Streiken ble utløst etter at jeg hadde skamrost dem for innsatsen i skriveverkstedet, og de krevde belønning - men fikk avslag. Det var en lukt i rommet akkurat da - og det var lukten av seier og respekt for læreren. Det er tøft å være sjef.

"Hur ska det gå?" tenkte jeg resignert, etter nok en håpløs krangel i siste friminutt, med et ironisk flir for meg sjøl. Lykken midt i sorgen. Sorgen midt i lykken.

Livet slamrer med dørene. Men hvem har sagt at det skal være lett? Det blir det jeg gjør det til. Jeg skal gi alt jeg sier at jeg har.

Here's to the future...

Når noe begynner har man generelt ingen anelse om hvordan det vil ende. Vi tilbringer hele livet med å bekymre oss for fremtiden. Planlegge for fremtiden. Prøve å forutse fremtiden. Som om det å ha tenkt igjennom fremtiden på noen som helst måte kan dempe smellet. Fremtiden forandrer seg hele tiden. Fremtiden er hjemstedet for våre største og mørkeste redsler. Og våre villeste forhåpninger. Men en ting er sikkert - når fremtiden endelig avdekker seg selv, fremtiden er aldri slik vi trodde den skulle bli.

No love - no glory

Turnuslærer'n - en historie fra virkeligheten

I skogen går livet sin vante gang. Vi er blitt litt lei av å snakke om hvor langt unna folkeskikken vi bor og hvor kaldt det er her. Fjorårets julegaver bar preg av at mine nærmeste ønsket å varme. Helt bokstavelig. Rutiner og vaner har lagt seg komfortabelt og trygt rundt husveggene. Turnuslærerne starter dagen mellom 06:00 og 07:15 et sted. Kølappen for kjapp ekspedering i baderommet er rangert etter kategoriene A-, semi A- og B-menneske. Aller først er Susie som gjerne våkner før klokka. Hun er som regel akkurat ferdig i dusjen i det undertegnede har hatt en lang og hård kamp med slumringsknappen og tatt sats ut i dagen. I og med at slumringsknappen er oppfunnet, og den fungerer som et slags narkotikum, er det fint at man har en blære som etter hvert ikke takler presset. Så er det han som totalt har bukket under for misbruket og sjelden har kontakt med parketten før han er helt nødt. Men så er han til gjengjeld umåtelig opplagt idet han trer ut fra hulen, og slår gjerne ut med armene i et rungende GOD MORGEN. Han går heller ikke av veien for en trall, plystring, vitsing, bråe bevegelser, endog skremming over skjærefjøla har forekommet. Mitt behov for ro og skånsom våkneprosess ser ikke ut til å affisere, og det begås daglige overtramp i min utvidede morgenintimsone. Men det er greit. Han brer om seg med livsbejaende stemning i grålysninga.

Frokostvanene er høyst varierte. Ei er svært konsekvent i å få dekket omega3-behovet ved demring og sverger til makrell i tomat. Ei har et randomisert forhold til pålegget, men må ha i seg minikopp krutt-kaffe før arbeidsmoralen trer i kraft. En tar dagens viktigste måltid med ei klype salt. Siste observerte meny var flatbrød...uten noe på. Ei plate.

Så stokkes det litt i rekkefølgen i det huset skal forlates. Susie er igjen først ute av døra med "hadet litt". Grunnen er utvilsomt liten virketrang etter skoletid og dermed får virkelig morgenstunden gull i munn. Så ønsker Henrik meg en god dag, før han ramler ut av døra. Før jeg til sist klarer å rive meg løs fra Niels Gunnar og Signe, og rekker morgenmøtet, trinnmøtet, fellesmøtet. Stryk det som ikke passer.

Arbeidsdagene svinner henn i møter, formaninger, tettpakkede timeplaner, megling, fruktordning, inspeksjoner, kopiering, ukeplaner, møter, forberedelser og planlegging, samt møter. Møtevirksomheten er kun avbrutt av seks undervisningstimer hver dag. Forutenom det: møter.

Om ettermiddagen repeteres rekkefølgen fra morgenevakueringen av huset. Susie først, dernest meg selv, og til slutt kjæm'n far sjøl. Vi lager hver vår middag. Susie følger livet i Summers Bay, før vi alle benker oss for Friends. Halvtimen mellom 16:30 og 17:00 hersker en nærmest sakral stemning. Selv om vi nesten kan replikkene. Etter en sakral halvtime kommer den hellige timen. Da klumper vi oss sammen til en ball på sofa'n og glir inn i en komalignende tilstand av apati eller dyp søvn. Ofte hørt "Fin en film vi kænn sovne tæl a". Blikkene sløres, dagens intensitet innhenter oss og ole lukkøye triumferer og regjerer over 3 slitne turnuslærere for en stakket time.

Det varierer litt hva vi bedriver tida med etter oppvåkningen. Jeg vasker mye klær. I det seinere har det blitt ventileringsturer. Kor er det enkelte som synger i. Fotball på tv synes noen er stas. Pilates. Rettebunker. Skype. Foreldresamtaler. Surfing. Kjøleskapspoesi. Puslespill. Bridge. Et variert underholdningstilbud på fritida, her altså.

At leggetidene er proposjonalt og omvendt fra tidspunkt for startsskuddet fra vekkeklokka kommer kanskje ikke så bardust på. Det henger nøye sammen.

Og sånn går no dagan...

Vurderer å bli revisor, eller papirflytter av noe slag. Tanketom 9-4 jobb hadde vært noe.