Stort sett går hverdagen for seg i et tåkehav av jobb. Men jeg tenker litt innimellom. Jeg har bare mindre tid til å skrive det ned.
Here goes:
Når man er ung har man fine, vide horisonter, overskudd til å tenke på fellesskapet og så har man ennå ikke fått nok bitter erfaring til å ha blitt kynisk og problemorientert. Idealismen og optimismen lever godt hos de unge. Ettersom årene sniker seg på så snevrer horisonten inn, man slutter å tro at det går an å endre verden og den viktigste politiske saken er ikke lengre likelønn eller sletting av u-landsgjelda, men barnehagepriser og skattelette.
Hos dagens sprekkmette tenåringer er det tydeligvis ikke slik. Man kan si mye om Frp, men spesielt fellesskapsorienterte er de ikke. Det handler om meg, mine penger, mine valg, mine rettigheter og min trygghet.
Frp-seieren i skolevalget viser at ungdommen er genuint opptatt av skattefrie sommerjobber, mer valgfrihet i skolen og tøffere kriminalpolitikk.
Meg meg meg.
Og det bekymrer meg. For hvis man er så opptatt av seg selv og egne rettigheter (og så lite opptatt av fellesskap og krig og fred og sånn) når man er søtten, hvor ender man opp da?
Dessuten: Jeg tenkte jeg skulle bedrive ørlite folkeopplysning i disse svineinfluensatider. For innimellom, også i vanlige influensa-år, så hender man hører folk si at de lurer på om de ikke begynner å få litt influensa. “Jeg føler meg litt dårlig, kanskje jeg har fått influensa?” sier de. Og da sier jeg at nei, det har du ikke.
For man lurer ikke på om man har fått i influensa. Influensa kommer som en tordenbyge og lar deg gå fra frisk & pigg til døden nær i løpet av et par timer. Du har så vondt i hele kroppen, selv i neglene, at alt annet enn søvn er grusomt - men til gjengjeld så sover du lett tjue timer i døgnet. Du har feber og det er ingen det er mer synd på i hele verden enn deg.
Det er altså aldri nødvendig å lure på om du har influensa. Hvis du lurer, så har du det ikke. Rett og slett.
Jeg har tilbrakt litt tid i Oslo den siste tiden - en hovedstad innrettet i indianersommersol og sensommerklima. Sånne dager i livet er givende og inspirerende, og travle i tempoet. Hvorfor savner jeg ikke Renåfjellet, bygda og den vide horisonten i landskapet, roen og det gjennomsiktige.....?
Jeg kan legge ut om om distansen, blasertheten og reservasjonen som sentrale trekk ved det urbane mennesket. Høfligheten er en nødvendig egenskap for å fungere i det urbane rommet. Dette synes jeg er interessant. Gjelder det en annen høflighet i det urbane miljøet enn i det rurale?
Bymennesker har en enorm frihet til å iscenesette seg selv på ulike sosiale scener som storbyen tilbyr. Urbaniteten representerer individualitet, og ofte nekter man å innordne seg under én sosial kode. Bylivet gir mulighet til stadig å forflytte seg identitetsmessig, søke nye inspirasjonskilder, eksperimentere med sin personlighet og prøve ut hvor mange ulike fasetter man kan leve med. De sosiale normene er i stor grad fragmentert i byen. Det kan jeg like...
