Ukoselig med pels

Jeg har en katt og så er jeg oppvokst på gård. Med dyr. Og har sånn sett erfart at dyr i første rekke har en nytteverdi, at dyr er dyr - og folk er folk.

Det er sjelden sånn at jeg tenker så mye på pelsdyrnæringa. Og jeg synes det sier ALT om hva slags samfunn Norge har blitt, når Anundsens rasering av 72 norske barns grunnmur i livet, møtes med et skuldertrekk. Mens det nettopp ble vedtatt omfattende rettigheter for husværets firbente venn Muskatt. Det er viktig med dyrevelferd og alt det der, men folk er folk - og vi er nå en gang på sett og vis av større verdi. Ikke for moder jord kanskje, men sånn generelt. Ja, når jeg tenker meg om så er vel akkurat vår overlegenhet bestemt av oss, i kraft av å være på toppen av næringskjeden, og en del biologi. Men i dag ble jeg slått av et veldig veldig vanskelig etisk, og filosofisk spørsmål på førstesida til NRK: Eeer det riktig å skrelle dyr som om de var bananer? Ja? eller Nei? Det blir kanskje i overkant banalt å sammenligne det med en banan, som tross alt ikke føler smerte, når du skreller av det ytterste laget. Til forskjell fra en mink som gir fra seg lyder, som minner mistenkelig mye på ubehag. 

En ny dokumentar om pelsdyrnæringa er på trappene, og næringa selv velger å møte kritikken med at det er for mye følelser involvert, og at dokumentaren i det store og det hele skaper et feil bilde. Preget av følelser? Det er jo rart med det, at å ta livet av dyr på smertefulle måter, for så å ikle oss dem, har en tendens til å vekke følelser, hos enkelte. Bortsett fra hos dem i pelsdyrnæringa. Det heter empati. 

Jeg er ingen såkalt dyrevenn, men jeg er venn med mange dyr. Særlig min aller beste venn; Muskatt. Og jeg tok også med meg fra oppveksten på gård, at det er greit å bli lei seg når det er slakting. Og glade dyr - er nyttige dyr. Og at det sier vel noe om hva du er laget av om du synes det er innafor å kvele dyr, 8888888888888888\ <---det antakelig="" enn="" er="" meg.="" mer="" muskatts="" nbsp="" oppr="" p="" rt="" signatur.="" siste="">

Beske kvinnfolk

Du finner dem mange steder. Og i dag kom jeg over ei på trikk 11 fra Birkelunden. Ei dame, pent antrukket, - det er de ofte. Ulastelig antrukket. Her skal intet kunne kritiseres.

Dette var ei sånn ei. Litt pregløs selv, men bare fordi hun da kan ha alt sitt på det tørre. Hun lener seg fortrolig inn mot venninnen som sitter rett overfor henne i trikken. Og med hviskende stemme meddeler hun smålige betraktninger om felles bekjente. Med misbilligende mine og karikert mimikk. I klam intimitet skapes denne fortroligheten som er så eksklusivt ekskluderende. Av dette som tilsynelatende kan høres velmenende ut, spinnes et søtt vev av selvgodhet og fremhevelse av egen moralske overlegenhet. Om man skreller hovmodighetens lagdelte tåkespinn, som en løk, vil man til slutt finne en kjerne av, ikke bitterhet, men beskhet som bare et bittelite menneske kan inneha. Det kan minne om fromhet, men er umiskjennelig bare selvforakt.

Jeg elsker tannlegen min.

Rett før helga falt noe av på en tann. Jeg analyserte biten, og fikk panikk. Mye fordi jeg snart fyller 30 og overvåker egen helse som en hauk. Jeg er nemlig redd helsa kommer til å krakelere som gammel neglelakk når som helst nå. Plutselig kan hele tanngarden bare ramle rett ut.

Så jeg ringte tannlegen min. Der hadde de ingen ledig time.

Assistent: Har du vært her før?
C: Ja - hos R.
Assistent: Ok, -

(noen griper røret)
R: Christine! Hva har skjedd med tennene dine?
C: Ehm, jeg tror jeg har bitt av et skall på en tann, eller en bit av en fylling.
R: Hvor sitter den?
C: Høyre side, overkjeven.
R: Den har ikke jeg laget.
C: Nei, men...
R: Du kan komme på mandag.

I dag er det mandag og jeg hastet avgårde til tannlegekontoret til R. som ligger på Grønland. Hun er slående vakker som vanlig, ikledd hvit frakk og energiske sko. Det eneste som er hvitere enn frakken, er smilet. Hun henviser meg til stolen, mens hun finner frem speilet. Hun finner problemet, blåser på tanna, jeg ynker meg, og hun smeller på med tre nålestikk før jeg har fått sukk for meg. - Jeg gir deg mye bedøvelse i dag, så du ikke blir ubehagelig. Det gjør vondt der.

15 minutter senere har hun virvlet ut og inn av rommet minst 15 ganger, men like fullt fikset det som fikses må. Det har ikke gjort vondt ett sekund. Og selv om jeg nå er lam i halve ansiktet, selv øyelokkene kjennes numne og rare, så er jeg veldig veldig fornøyd.

Vanligvis pleier hun å kjefte eller på indignert måte påpeke at jeg må bruke tanntråd hver dag. Nå har jeg vært ganske flink de siste ukene, så hun nøyer seg med et lite entusiastisk: - Ja, det hjelper.

Jeg spør om hun ikke kan høytrykksspyle tennene mine med noe hun har, som smaker sitron, og som gjør tennene rene og hvite. Hun svarer: - Selvfølgelig! Og etter en del passiv aggressiv passiar på pakistansk mellom R og hennes vettskremte assistent, så sier R: - Du har bad luck med den sitron-greia. Den virka på lørdag. Nå virker den ikke. Du er ferdig. Kom deg videre.

Og så smiler hun slik at jeg glemmer hvor vondt det gjør å betale 700 kroner for noe jeg mener folketrygden burde dekke fordi det er en del av helsa mi. Men det er greit. Så lenge R er flink, er raus med bedøvelsen. Hardhendt nok til at jeg stoler på håndverket, ekstremt lite medfølende, bortsett fra at hun ikke sparer på bedøvelsen. Brå, frekk, og morsom. Jeg elsker tannlegen min.  

Opptur: Oppkuven 704 moh.

14.09.2014

Et utsnitt av stien, været og blåfargen på himmelen. Men utsikten fra Oppkuven, den må du dra dit for å få se. 

Vakre, men farlige. 

Kjempemange, kjempestore blåbær

Lyckliga gatan du finns inte mer

Etter å ha lest konklusjonene i rapportene fra NOVA om ungdom, sitter jeg todelt tilbake. 

Den ene siden er en følelse av at jeg er takknemlig. For at jeg er født før 1990. Selv om ungdomstiden på 90-tallet har gitt meg en fortid som forhenværende motekatastrofe og krympninger i skulderpartiet ved polo-genserens nevnelse, så skjønner jeg hvor velsignet fri jeg var. Veldig mye av ungdomstiden var fullstendig ansvarsfraskrevet, blottet for voksent nærvær. Det var lite som bekymret meg - sånn egentlig. Voksenreferansene mine kom fra tv-serien Friends og selv om jeg skulle ønske at jeg så ut som Rachel, så visste jeg at det var ikke så mange som faktisk kunne se sånn ut. Jeg var vel ikke så fornøyd med kroppen min, men synes den var ok til sitt bruk. Nå vet jeg at jeg fra naturens side er skapt med thigh-gap (altså mellomrom mellom lårene), og utstikkende kravebein, og knær og albuer, ja, - knokler generelt. Til og med ørene stakk ut, siden hodet ikke hadde rukket å vokse til proposjonalitet. Men like fullt - et klesstativ på mange måter. Vet dere hva? Thigh-gap fikk meg til å gå med tre stillongser under Miss Sixty-buksene og skulderputer i baken i håp om å etterligne en formfullendt kropp, alle fire årstider. Varmt kan jeg love - og grådig krøkkete å få av og på i garderoben før og etter gym uten at noen merket det. Jeg spiste doble skiver med nugatti til jeg lå under for nøtteallergi, og trene var noe jeg gjorde mest fordi det var en av få arenaer å være sosial etter skoletid på. Det var lagidrett selvsagt. Og vi syklet ofte til og fra treninga. Men det var SATS-fritt og selfie-fritt. Jeg skulle studere, men jeg skulle studere akkurat det jeg synes passet best for meg. Prestisje, inntjening og pensjon var helt uvesentlig. Jeg skulle bare bo i et kollektiv med vennene mine, slik som i Friends, og finne meg selv. Og det var etter jeg hadde hatt et friår på folkehøgskole. Det var relativt bekymringsfritt, og jeg var ganske lykkelig, om enn på en ulykkelig måte, innimellom. 

Nå er jeg bekymret. For Generasjon Y, Generasjon prestasjon, curling-generasjonen, glasurgenerasjonen. Veldige kjære barn har veldig mange navn. For det har disse barna vært; kjære.  Dette er den generasjonen som i størst grad har fått hele livet sitt regissert, aktivisert, med en barndom nesten kjemisk fritt for voksen-frie-soner. De har tråklet seg igjennom samfunnsmølla; i barnehage, SFO, skole, og organisert fritid. Det har alltid vært noen til å blåse på, trøste og orkestrere, før de marsjerte videre, taktfast mot voksenlivreferansene hentet fra ELLE interør og Gunnhild Stordalen. Dagens ungdom er konforme og ambisiøse - på egne vegne. Men så er livet noen ganger sånn da, at det butter. Og da er de tilsynelatende i liten grad utstyrt med styrepinner, selvfølelse og ryggrad til å tåle at livet knaker i sammenføyningene. Den ber tyngste børi som ingenting har å bera, heter det. Det er mye sant i det.


Samtidig skal man være klar over at de er den første generasjonen som mest sannsynlig vil få det dårligere. De står i fare for å få dårligere økonomi og færre sosiale rettigheter enn sine foreldre. Det kan virke som de har tatt dette til etterretning. De er strukturerte, proffe, sunne og selvhevdende. Når krisa kommer er det den sterkestes rett. Friår er det bare å glemme. Friår eller pusterom kan du ha når du er død.  

Man skulle kanskje tro at de benyttet anledningen til å være lykkelige mens de kan, senke skuldrene og la humla suse. Men tilsvaret er altså et voldsomt prestasjonsjag og skyhøye krav. Det er bra med krav. Å stille krav til seg selv, og til andre, er å elske seg selv, - og andre. Man har forventning om at man bør, og kan, drive det til noe. Men jeg bekymrer meg over at de ikke har mer faen i seg. For man kan  overleve et slikt stress, hvis man slipper ut litt damp innimellom. Hvis man innimellom er litt crazy; banner stygt, skeier ut med loff og sjokolademelk, eller drikker seg dritings midt i uka. Men slik oppfører man seg ikke. Ungdommen nå til dags holder kjeft, bærer ei tom bør med svikt i knærne. Og når livet stokker seg så er det et individuelt problem. Selv om alle lider under og av det samme. 

Det er faktisk knekkende likegyldig om du får feriehus i Frankrike, har et drømmebryllup, har sekser i alle fag, ser ut som de retusjerte bildene i reklamen, er veloppdragen og veltrent, hvis det gjør deg dypt ulykkelig. Det er ikke det at jeg synes så synd på dem, men jeg skulle ønske at det ble tatt et oppgjør med hvilke underliggende strukturer som skaper presset. Jeg lærte en gang at man ikke trenger å tenke så mye på hva alle andre tenker om en, fordi hver og en er mest opptatt av å tenke på seg selv, så deg har de simpelthen ikke tanke for. Ungdommen bør spørre seg selv hvem de er ulykkelige for - du er din egen verste kritiker. Vær litt raus, - med deg sjøl. Og forsøk å ha det litt gøy underveis. Det er ikke lommer i likskjorta.  

Rett til å skrive eller skrive rett?

Det har vært en mye delt sak denne uka; finnen Sanna Sarrommas "En nasjon av dyslektikere". Hvis jeg skal se forbi en av mine få blå venninners kommentar om at det er koseskolen til Kristin Halvorsen som hadde ført oss inn i dette uføret. En kommentar som er så tøyeste at jeg nesten ikke gidder å kontre, men bare nesten. (Frekkhet kjenner ingen grenser).

Min frøken, som jeg i ettertid har skjønt at var både forut for sin tid, og ganske radikal, rettet sjelden eller aldri på mine skrivefeil. Og det tok ganske lang tid før jeg orket å sette meg inn i og behersket og/å-regler, særskrivingsregler, hv-ord og lange fremmedord med dobbel konsonant som for eksempel intellektuell. Kommareglene kan jeg fortsatt ikke helt, bare de vanligste. Frøken sa bestandig "det kommer...det der med å skrive riktig". Og jeg har trukket hennes ord med i min doktrine: "Blir du glad i å lese, og ikke fratatt skrivegleden, så vil skrivefeilene prelle av som duggdråper på en impregnert teltduk - for de aller aller fleste". Lærere har et helt klart mandat til å gjøre folk trygge nok i det norske språk til at de synes de kan delta i offentlig ordveksling. Samt journalister og andre som lever av å skrive har et særskilt ansvar for at det trykte ord er korrekt. Hosianna! Vi skal være beskyttere av det norske språk.

Men.
Godt språk er mer enn regler. Ofte synes jeg at det er når elevene bryter regler, eller famler seg frem og er i ferd med å oppdage reglene, at de spennende tingene skjer. Ofte tar det form av at de har lært en regel og iverksetter den regelen overalt hvor det finnes nærliggende grunner til å anvende den. Dobbel konsonant på alle konsonanter for eksempel. Eller når bokstavrim og galante formuleringer glipper ut av deres HB-blyant. Språket har en formside og en innholdside. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg som norsklærer er langt mer opptatt av å dyrke frem en bevissthet for innholdssiden; stort ordforråd, rikt tilfang av uttrykksmåter og en sans for språkets musikalitet. Språk er avhengig av kontekst. Og jeg forsøker i mye større grad å få elevene til å være mottakerbevisste i sin skriving, enn å være helt korrekte.

Å være språkmektig innebærer, slik det fremgår av ordet, mye makt. Det er forskjell på de som kan uttrykke seg, og de som ikke kan det. Ofte helt konkret uttrykt på lønnsslippen. Ofte er det de som ikke nådde målet om generell studiekompetanse som skriver fiskegrateng i to ord. Og på den måten er det disse som enhetsskolen aldri greide å favne, selv om alt ble lagt til rette for det. Javel, - men er universitetsutdannelse alle tings mål? Jeg er absolutt en av dem som ler godt av butikkskilt påskrevet "lamme lår", og koser meg med språkteigen og Finn-Erik Vinje. Men det ville være åndssnobberi hvis jeg ikke erkjente at dette er min interesse, og ikke noe som kan påtvinges de med andre interesser. Hvis jeg skal få hjelp av en snekker, så er det langt viktigere for meg at han kan sette opp en lettvegg, enn at han kan stave "huntonittplate" riktig. Jeg håper at fagfolk uten universitetsutdannelse fortsetter å legge sin ære i faget sitt, og ikke i norske rettskrivningsregler. For skriving handler ikke bare om evnen til å gjøre det, men også om frimodigheten til å gjøre det. Som lærer har man ansvar for å passe på begge deler, og da kan regelrytteri og rødpenn bli det godes fiende.

Det ringer inn.

Vi må skru skoleklokka noen år tilbake for å forstå hvordan denne historien egentlig starter. Det var den gangen det ringte ut til friminutt for alle politikere fra alle partier (Siden har de hatt friminutt) De eneste to som ikke forlot klasserommet var ei mørkeblå streber-frøken som het Kristin Clemet og Helga Hjetland. Kristin hadde en plan. Det hadde for en gangs skyld ikke lærerne.  

For i 2004 ble forhandlingsansvaret for lærere overført fra stat til kommune. Et av skolehistoriens råeste manøvrer. Det ble gjort, med et raskt og effektivt vedtak, uten å snakke med partene først, fredag 7. februar 2003. Det er sant som de sier; alle politiske vedtak som man vet er upopulære annonseres og slenges inn fredag etter kl. 14:00, når journalistene står foran taco-hylla på butikken. Helga Hjetland skal angivelig ha vært så sint at hun gråt. Lærerne har grått siden. 

For dette var det første av en lang rekke velregisserte politiske anslag mot skole-Norge og lærerne, med ett mål for øye: Å planere veien for en markedstilpasset og konurranseutsatt skole. Clemet beskrev det slik: den eneste grunnen til å ikke overføre ansvaret til kommunene er at det er ubehagelig. Men med makt skal landet bygges, og ikkje med fellesskap ødes, som det heter i Håvamål. Videre påpeker Clemet at det er rett og rimelig at lønnsforhandlinger foregår mellom sjef og ansatt. Når i alle himmelens riker skjedde det? Har vi ikke tariffoppgjør i Norge? Er det ikke nettopp sånn at organisasjoner forhandler på vegne av lønnsmottakere slik at du ikke står aleine i den kampen? Clemet beskriver ikke virkeligheten slik den er, men slik hun ønsker at den skal bli - når fagforeningene er knust. 

Tillitskrisen alle går rundt å snakker om, begynte her. Så kom PISA-målingene, dernest Kunnskapsløftet. Mens lærerne har sittet bak kateteret og bønnfalt om tid, pusterom og arbeidsro. Mindre kontroll, byråkrati og rapportering, så kom spotlighten på oss. New Public Management, testregimer og kontroll klarte å presse seg inn. Som Handal påpekte under Arendalsuka er det mye forskning som tyder på at det motsatte ville løftet norsk skole. Slik som i Finland. 

Mens alt dette skjer har de andre politikerne fortsatt tidenes storefri. Kristin Clemet og Høyre har sørget for at rikspolitikerne kan se langt etter et viktig utdanningspolitisk verktøy. De er ikke lenger part i forhandlingene om lønn og andre arbeidsvilkår. Så derfor må Røe Isaksen nå sprette rundt med rødmussede eplekinn og forsøke å distrahere med å snakke lavt om at han ikke er part i konflikten, og skrike høyt om mer disiplin og ro i skolen. 

Dette er bakgrunnen for at KS møter så intens motstand mot flere ytre pålegg. DET HANDLER IKKE BARE OM DE JÆVLA 7,5 TIMENE! Mistilliten er ikke bare rettet mot KS. Den er også rettet mot alle de som har friminutt, stortingsrepresentantene, opposisjonen, regjeringspartiene SOM SNAKKER SÅ JÆVLIG VARMT OM BEHOVET FOR SKOLELØFT OG HØYERE STATUS FOR LÆRERNE.  

Det ringer inn for faen. 

- Nå må dere komme inn!

- Dere må inn å rydde opp det rotet som Kristin har stelt i stand. 

- Nei, hun klarer ikke det selv. 

- Hvorfor? For hun er i en tenketank. 

- Ja, nei, la oss håpe hun blir der.  

Og så: skaldetværearbeidsro!

En sommer er (snart) over.

Fra skyfri himmel har sola hatt fritt spillerom og himmelen for seg selv denne sommeren. I lufthildringer ytterst i Oslo-fjorden har lykken hengt i løse lufta. Jeg har ligget skråttslengt på solgult badehåndkle. I ettertenksomhet takker jeg for solvarmen - og regn - for det har vært nødvendig. Dager og slikt er vanskelig å holde rede på. Men jeg har hatt mang en koselig stund i sommer jeg, da jeg har sittet blant trivelige humler og høyt gress og drukket boblende lesk. Jeg tok store slurker.

Mens Gaza-krigen var i emning, malte jeg huset. Penselsvinginga gav meg en lett senebetennelse i høyre håndledd. Som konsekvens ble jeg degradert til venstrehendt liftfører, men det var godt å legge seg utlada og efta'trøtt. Muskatt benyttet seg av kollektivtransport for å gårdsferiere i to samfulle uker. Nå bærer han med seg barndomsminner fra Toten; om fluejakt og solstriper å sove i. Det er godt for en liten pus.

Et nytt bekjentskap har satt sitt preg på sommeren. En overraskende, men ikke desto mindre hyggelig invitt gav startskuddet til noe vi sannsynligvis vil være viklet inn i på livstid. Lange, lyse kvelder har blitt til pastellfargede nattetimer, som igjen har gjort at jeg har kunnet lese morgenavisa som innsovningslektyre, med rødvinsmarinert og sløret blikk. Samtalene har vært mange, tankefullt ettertenksomme, eller rare og forbausende, fine og latterboblende. Ekko kalles det når et menneske reflekteres og blir hørt på nytt.

Midt i det sorgløse livet har globusen stått i blodrød brann. Israels angrep på Gaza, som nok en gang forsøker å kvele motstandsviljen blant traumatiserte palestinere med ekstrem, og stadig fornyet brutalitet. Som De Gaulle sa i 1967: Okkupasjonen (...) vil skape den "motstanden (som Israel) kaller terrorisme". Storpolitisk spill med Russland, Ebola-utbrudd i Afrika, ISIL på fremmarsj i Irak og Afghanistan, en glemt borgerkrig i Syria. På ei så lita kule i universet finnes det så mye djevelskap. En urett som lammer meg, midt i en tilnærmelsesvis perfekt sommer.

Som vantro tilhører til radioen kom også meldinger om terror-trussel på norsk jord meg for øre. Rett før avreise til Oslo lufthavn. En lei følelse av utrygghet glei inn over meg og kastet skygge over tilværelsens letthet . Jeg dro til et av de fredeligste hjørnene av jordkloden. Brekke i Sogn. Brudeferd i Sogn er akkurat så nasjonalromantisk vakkert og storslått og jordnært som det høres ut for. En durabelig feiring av livet, lykka og kjærligheten. At livet gjør hallingkast og slår seg på hæla når du minst venter det, kan bare soloppgangen og småfuglene kviskre om. Så dro vi til fjells. Frie som fugler. Vekk fra velferdsstatens overflod, stress og sløvende statussymboler, for å prøve å se verden i panorama, og snakke litt om snøen som falt og sola som skinte over bortglemt studietid, og forsøke å ajourføre hvordan livet har fart med oss etter det. En finner ro med prima turfølge over primus.

Det har vært så mange dager som solen nesten ikke har villet slippe taket i den blanke sjøen. Sånne dager med kveldsmat ved kjøkkenbordet der brødskivene smaker himmelsk, uansett pålegg. Med varmt saltvann som plutselig renner ut av nesa. En tur på sørsida av Langøyene, en svømmetur etter vinopptrekker, en kveldstur til Båntjern for å kjøle ned et overopphetet legeme. Leiligheten har holdt jevnt 40 grader celsius og det har vært uråd å få sove med stort mer enn et laken tilforlatelig anrettet over skrotten. En veritabel sommereufori sju uker til ende.

Det blir tidsnok vindkast og regn mot ruta. Grisevær, snøslaps og utrivelighet. Regntøy og sokkebytte. Men da er det godt å være varmet opp helt inn til kjernen av ryggsøyla, slik at en kan trekke solstråler ut av hjertet når det blir kjøligere drag i lufta. Måkene går snart i stille kveldstrekk sydover. Jeg tømmer i ettertenksomhet og takknemlighet min grønne flakong, og ser at månen stiger og sola synk.

Maktesløs. Ingen vil være på det tapende laget

Kapitalismen har gitt oss en solid oppdragelse. Vi er opplært til at så lenge det er penger involvert, så er endring umulig. Den usynlige hånda fordeler godene etter markedsliberalismens forgodtbefinnende. Makta er der pengene er. De underliggende strukturene får vi ikke gjort noe med. I stedet må vi endre oss selv. Er du stressa, er svaret mindfullness eller yoga, ikke endringer i arbeidslivet. Når man som ung har vanskelig for å få en fot innenfor i boligmarkedet, så snakker man om å øke beløpet man kan spare på boligkjøpskonto. Målet er at hver enkelt skal tilpasse seg galskapen.

Om noen for eksempel vil være hjemmeværende og bake cupcakes - er ikke det så interessant på individnivå. Men man må beholde retten til å diskutere hvor vidt det å stå utenfor arbeidslivet er et godt valg for samfunnet. Hvis en person tar det valget, så er det personlig. Er det mange som tar det samme valget er det snakk om strukturer som ligger bak.

Det er seirene folk trenger. Å se at det nytter. Da vokser kampånden. Vi blir sterkere i kollektiv. Det handler ikke om individualisme, men om å ha styrke til å sikre valgfriheten.

Ta miljøproblemene. Ansvaret dyttes stadig over på forbrukerne. Om ikke annet så har jeg skjønt at jeg ikke kan redde verden aleine. Allikevel synes det som om politikere og miljøvernorganisasjoner i alt for stor grad bidrar til å skape presedens for at miljøengasjement i Norge er et spørsmål om livsstil. I mine øyne blir dette oppskriften på maktesløshet - som fører rett i uløkka - inn i apatien. Det er avmektig så det holder, og det er retningsløst. Og ikke minst pengemakta slipper fryktelig billig unna. Det er det selvfølgelig noen som har interesse av. Her står det kommersielle aktører i kø. Du kan kjøpe etiske klær, ei krone til regnskogen når du kjøper kaffe, lade el-bilen med strøm fra den leverandøren som har en strøken miljøprofil. Alt dette er vel og bra. Men for sånne aktører er miljøvern som en strategitavlebrikke- noe de kan spille på for å selge deg dritt du ikke trenger. Det er myndighetene som skal ta det ansvaret som monner. Og det er i fellesskap, koordinerte løft og via stemmeseddelen at du mobiliserer mot de økonomisk motiverte miljøødeleggelsene.

Det er bare å fortsette å vaske plastposene, pante, resirkulere, plante urter på balkongen, sykle til jobb - det er helt nydelig, men ikke legg deg med verdens reneste økosamvittighet. Det er mye mer virksomt å forby sprøytemidler som dreper biene, en bærekraftig landbrukspolitikk som holder liv i bygdene, og inndirekte; beitemark og blomsterenger, stoppe å ta opp olje og gass. Og det fikser du ikke aleine, altså - du gjør ikke det. Da jeg spilte håndball sa treneren min at laget ikke var bedre enn den dårligste spilleren på banen (det var meg. Den dårligste spilleren på banen) - og skal vi vinne må vi stramme opp det som nå er de dårligste spillerene på laget: myndighetene. Det nytter ikke å ha en liten gjeng toppscorere, vi må vinne som et lag. Faktisk er det eneste måten å vinne på.

Det er begrenset hvor mange som orker å løpe i angrep, eller hvor mange man kan forlange at skal løpe i angrep - når ballen fra sentralmidtbane aldri kommer.

Kjempenes hjem

Jotunheimen. Det lyser av ordet. Det gufser historie og harde dagsmarsjer, tinder og hytter og karer med skjegg, bukkeritt og eventyr. Tradisjon og respekt. Allerede i 1860 vandret Aasmund Olavsson Vinje i området og døpte det Jotunheimen. Jotunheimen var kjempenes hjem. Etter hvert utviklet det seg til boltreplass for vitenskapsmenn, kunstnere og tindebestigere. "Kom her upp og kjenn eit anna liv" (Aasmund Olavsson Vinje).

Målet er Fanaråken (2068 moh.). Mandag formiddag setter vi skodaen i gir innover Sognefjorden. Ei nasjonalromantisk signingsferd som byr på spektakulær utsikt og ikke så rent lite nostalgi for en Helgheimer. Etter at sjåføren avfeide forslag om diesel i Sogndal, suste vi innover Fjærlandsdalen mot Turtagrø, i vennlig lys fra ettermiddagssola. Det glitrer i grønt lauv og asurblå fjord. Vel fremme må det spikkes 38 teltplugger i solid rogn før soveplassen er klar. Ei øl seinere ligger jeg i påsan.

Neste dag er vi klare for Fanaråkken. Kaffe på primus og ernæringsriktig frokost inntas av en trøtt gjeng, mens vi ser morgentåka lette og løfte oss. Vi smører niste, men glemmer nesetippene. Vi følger grusveien innover Helgedalen, før stigningen tar til oppover mot Ekrehytta. Det er bratt, men stien er godt vedlikeholdt og vi klyver høydemeter for høydemeter oppover det som etter hvert blir mer og mer steinur. Været var varmt og vi kunne pese oss opp kun iført sportstopp på overkroppen. Oppturen er som turer flest, når du tror du ser toppen, så er det ikke toppen, men enda en topp bak der igjen. Bare 400 høydemeter igjen, nå. Men vi nådde toppen til slutt - selvsagt. Og i klarværet skuet vi utover, så små og ubetydelige som bare menneske kan være, innover kjempenes hjem. Tanker om liv, lykke og kjærlighet ekspanderte med topper så langt øyet kunne se.

Jotunheimen forstår du, er et sted for en større innsikt, for edle, ville stammer, for noe som overgår menneskelig forstand, ja mennesket selv. Hva er vel månelandingen, Leonardo da Vinci og antibiotika mot granitt og feltspatt. For et fjell, for et løft for sjelen å komme opp hit. Grensesprengende. Jotunheimens skinnende topper - et magisk teppe, fylt av hemmelige signaler; et mektig bilde på mitt eget sinn: komplisert, umulig å tolke, men uendelig dypt og mystisk.

At det seinere skulle vise seg å være overilt å ikke fylle diesel før en lang fjellovergang, og at vi neste dag ble stoppet av tåka da vi skulle opp på Kyrkja fra Leirvassbu får settes på erfaringskontoen. Vi fikk betrakte Jotunheimen ovenfra i sol og blank himmel. Det får være bra. Fin tur? blir et retorisk spørsmål der vi sitter rødkinnet over middagen på Turtagrø.

Sirkus Pride

En ukes homo-fest er kommet til veis ende. Det er ekstremt gøy og ekstremt utmattende på samme tid. For første gang var jeg ikke bare tilskuer, men også deltaker i paraden. Det var litt større enn jeg hadde regnet med.

I de siste ukene har jeg snakket om Europride til mange venner og bekjente. Dette fordi jeg har gledet meg på en måte som de nok ikke helt greier å sette seg inn i. De fleste av mine venner er streite som linjaler, hvite som snø, og synes kjønnskategoriene mann og kvinne er mer enn romslig nok. De kan på ingen måte forventes å forstå nøyaktig hvordan det er å være en del av en minoritet, en tidvis truet og trakassert gruppe, som synes noen av samfunnets språklige båser er hakket for trange og endimensjonale. De kan heller ikke forventes å forstå fullt ut hvor godt det er å være del av et felleskap, som er så raust, fylt med kjærlighet og toleranse som homo-rørsla. Det er i hvert fall slik jeg opplever det. (Og jeg mener ikke dette til forkleinelse for alle mine heterofile venner, men det er noen ganger jeg tror det er litt morsommere å være homo).

Det er ikke noe dagligdags over å gå side om side med en to-meter-lang mann i outrert kvinnebekledning, på høye hæler, eller en gummikledd asiatisk gutt lenket til femme-fatale i sekretæroutfit. Det er lite normalt over det. Men det er heller ikke poenget. For det er det spørsmålet jeg oftest får: - Undergraver ikke dette ekstreme sirkuset normaliseringskampen? Hvis dere vil bli tatt på alvor og gjøre det selvfølgelig og normalt å være homo, er det ikke på tide å dempe glam-faktoren og droppe fjør-boaen? Kanskje.

Men i møte med hat og usynliggjøring så er det outrerte, kitschen og fjøra et av våre sterkeste kort. Jeg tror ikke homofiles rettigheter vinnes ved at det går en gjeng sure lesber og dresskledde menn i et musestille tog gjennom sidegatene i Oslo. Det er en ukuelighet i sirkusnummeret "Prideparaden" som insisterer på at vi ikke vil være som alle andre. Og vi ber ikke om tillatelse eller unnskylder oss for det heller. Vi ber om menneskerettigheter og frihet på en litt bråkete måte. Det sier noe om at vi ikke vil bli så himla normale. Det er ikke normaliteten det står om. For uansett hva vi gjør; - og en tverreligiøs bukett ynder å tro, vi er ikke propaganda, det smitter ikke og vi er ikke i rekrutteringsbransjen. Vi kommer til å forbli en minoritet, mer frilynt, mer fargerik og mer festlige enn majoriteten. Vår historie er en historie om å være usynlige. Det feirer vi at vi ikke er lengre.

Som alle klovner, har vi også nok å gråte over. Russlands homolov, 77 land som forbyr homofili ved lov, ti av dem med dødsstraff, hatvold, mobbing, marginalisering og trakassering, i skolen, i arbeidslivet, i familiene og i bygdene. Europride er først og fremst en feiring, av alt som er blitt bedre. Alvoret ligger i en ukuelig optimisme. - Jeg er meg, ikke på grunn av, men ofte på tross av.  Ved å ufarliggjøre og detronisere nedsettende ord og fordommer - vi gjør det til vårt eget, vinner vi frihet og terreng.

Og så er det også sånn, at når lampene slukkes og den feite transen synger, så legges glitteret på hylla. Mascara og neglelakk fjernes og på mandag er det på med det musegrå hverdagslivet. It's an act - et skuespill. En uke i året er hele hovedstaden vår scene. Men så er det tilbake til å være nesten som alle andre.

Gleder meg til neste år. Da har sikkert KrF tenkt å gå også. Det blir fint.

Orkesterplass

Eller "ringside" om du vil. For et par netter siden våknet jeg til noe jeg først trodde var et dramatisk fall i oppgangen. Et rabalder kunne høres nedigjennom trappene. Katta, som vanligvis ikke leer et værhår før vekkeklokka kimer, sperret øynene opp, og før jeg rakk og gni søvnen ut av øynene, kom partysvenske og nøkler ut inngangsdøra i 1. etasje så det gjallet i mursteinsgården. Dette var ingen vanlig fallulykke. Jeg skjønte fort at her var det bare å holde gluggene åpne. Jeg kunne bli et viktig nøkkelvitne. Utkastelsen utløste skarpe utfall mot det jeg antok var et kvinnemenneske i andre enden. Bebreidende unnskyldninger, "Du hatar mig", og "Snälla, jag skulde bare öpne en flaske bubbel" gjorde ikke kjæresten det grann vennligere stemt. Hennes holdning var så kald så solbrillene dogget på innsida. Hans siste ord i det han trampet avgårde var "Det här er urettvist!" - en sprengladning som fikk hårluggen opp og promillen ned. 1. akt var over.

De fleste teater opererer med tjue minutters pause. Dette var intet unntak. Jeg rakk å gå på toalettet. Så var vi i gang igjen. Denne karen fòr ikke med løst prat, han skulle kjempe til siste åndedrag. Nå hadde det dukket opp enda et fruentimmer. Ikke uanfektet av hele oppstusset løp hun, som jeg tror var en venninne av den hjertekalde, mellom de to dramatisk anlagte. Mens gnistene sprutet, forsøkte hun å mekle etter hvert som de eksploderte. Gnistregnet tok en kunstpause da venninna proklamerte "Ni älsker hverann", og et øyeblikk trodde jeg det skulle bli stille. Men svensken fornektet seg ikke, og greide å forspille sjansene for fred også denne gangen. Nå marsjerte venninnen en vei - resignert. Flickvännen innomhus - forsmådd. Og den ulykksalige svensken en tredje vei - i misforstått triumfmarsj påklaska mange utropstegn.

På dette tidspunktet var klokka blitt nærmere halv seks og jeg var lys våken. Jeg bestemte meg for å stå opp og lage meg en skikkelig frokost. Rollen som nøkkelvitne gjør noe med ernæringsbehovet så tidlig på dagen. Egg og bacon. Og akkurat da jeg skulle sette meg ned for å spise morgenmaten min, kom de tre tilbake, fra hver sin kant. The Grand Finale. Sola hadde nå rukket over hustakene og flombelyste scenen. Jeg dro kjøkkenbordet borttil glaset, og pus, som nå var kommet til hektene satte seg godt til rette i karmen. Selv om svensken nikket på feil steder og unnskyldningene var krampeaktige, kastet de da noe av seg. Utmattelse utpeker ingen vinnere. Flickvennen var på retrett. Og endte med tragisk og dypt nedverdigende remis. I trappeoppgangen kunne høres slepende trinn fra to par føtter.

Da forstillingen var over, var det nesten så Muskatt og jeg reiste oss i begeistring. Det er ikke ofte en får underholdning til frokosten, fra orkesterplass uten å betale ei krone.  

Lærer

Læreryrket har en merkelig dynamikk.

Når det er svart november, så ser du ikke ungene for bare trær. Rettetåka er så tjukk at du kan skjære i den med kniv. Det er foreldremailer som du kunne sverge på at du har lest før, konflikter som du helt garantert har løst før. Stemmebåndet er slitent og du har utviklet mental musearm, på grunn av alle skjemaene og resultatene du har lagt inn i gud-veit-hvor-mange-portaler. Du har belegg på tunga og en lei hoste. Du er så lei prepubertale unger, unger som ikke orker, som ikke kan, som ikke vil og som ikke tør. Oppvigleri blir møtt med Lock-out. Du blir tvilende og nærsynt. Du kaster nesten opp i fellestida. Du hånler av tilpasset opplæring og du gir faen i pedagogisk utviklingsarbeid. Du synes at utrettelig kamp aldri kaster noe av seg. Du lytter vantro til morgennyhetene om KS' suksessoppskrift. Du tenker at samfunnet er i ferd med å bli så kaldt at det eneste du kan gjøre er å slå floke, uten fyrstikker og hermetikk. Dobbelt brettet ullpledd over ryggen er det eneste som varmer.

Så kommer våren - på den samme krypende, men forutsigbare måten, som den alltid gjør. Angen av syrin gjennom åpent vindu. Soldisen gjør det så varmt at du kan steke speilegg på veggene i klasserommet. Du hufser på buksa og må løsne litt på pedagogskjerfet. Du løftes av varme, oppadgående luftstrømmer og må gløtte opp. Og da ser du; åtteogtjue fine unger. Med femogseksti ålreite opphav. Og så skjønner du plutselig at du har vært med og gjøre en forbanna forskjell - i noens liv. Og alle de rare, slitsomme, nedrige og ubrukelige tankene - som en avblomstra løvetann i fønvind. Takknemlighet og ydmykhet gir seg utslag i blanke auer. Du er adlet. Du er lærer. Og du er jævlig stolt.

Klem en bonde i mai - det er nedleggingsoppgjør med Listhaug

"Et parti, det er ligesom en kødkvern, det; det maler alle hoderne sammen til en grød; og derfr så blir de også grødhoder og kødhoder, alle ihob"
Henrik Ibsen, En folkefiende.

Tenk at foreldrene til landbruksminister Listhaug er småbrukere. Hvordan klarer man å lage Frp'er av det? Det må være lei stemning på søndagsmiddagene der i gården. Listhaug mener at forslaget hun har fremmet er skreddersydd bøndenes interesser og at man må få en slutt på endeløse overføringer en gang for alle. Stordrift presenteres som trylleformelen. Hentet fra et pubertetssprengt gutterom: Det er størrelsen som teller.

Her er regnestykket Listhaug har slått inn på kalkulatoren:

Overføringer til landbruket: 11 milliarder
Skjermingsstøtte*: 11 milliarder
50 000 norske bønder.
450 000 kroner i netto subsidier og skjermingsstøtte.

*skjermingsstøtte er kort sagt anslått virkning av tollvernet, beregnet ved at norske priser måles opp mot priser på verdensmarkedet. Det er med andre ord ikke snakk om overføringer.

I tråd med denne logikken kunne man også ha regnet på hvor mye Norge kunne ha spart ved å ha et gjennomsnittlig internasjonalt lønnsnivå for lærere, sykepleiere, og industriarbeidere. Alt som er norsk koster mer enn det gjør ellers i verden. Sånn er det bare.

Et annet poeng er at her har Listhaug glemt å trekke fra kostandene. Fjerner du kostandene, får du helt andre tall. På midten av 1970-tallet utgjorde overføringene om lag 65% av arbeidsinntektene per årsverk, etter at kostnadene var trukket fra. I dag, med langt færre bruk enn på 70-tallet  mottar gjennomsnittsbonden mer i overføringer fra staten. Organiseringen i større og færre bruk har med andre ord ikke ført til økt lønnsomhet og mindre avhengighet av overføringer for jordbruket totalt. Hvis man i tillegg til å trekke fra kostnadene, ser bort fra inntekter fra ekstrajobber og kapitalinntekter, noe man alltid ser bort fra for andre lønnsmottakere, ser bildet ganske annerledes ut. Inntektene fra produksjon og subsidier har ligget stabilt på rundt 200 000.

Jordbrukets primære oppgave er å produsere mat. Den eneste substansen vi er helt avhengige av, i tillegg til vann og oksygen. Det er ingen bransje som kan vise til en lignende produktivitetsvekst som landbruket. Stadig færre bønder produserer stadig mer mat. Siden 1999 er hvert tredje gårdsbruk i Norge lagt ned. De siste tre tiårene har i gjenomsnitt sju gårdsbruk blitt nedlagt hver eneste dag. Jeg vil påstå at ingen yrkesgruppe i Norge har vært mer innovative enn bøndene. De forsyner oss med kvalitet, - sikker mat.  Likevel skrives det, med en uutholdelig letthet, fortellinger om en bondestand som synes å være ribbet for modernitetens kvaliteter. De henger igjen i fortida. De er ikke samfunnsmessig lønnsomme. De utgjør en uproduktiv gruppe, uten evne til å produsere maten vi vil ha. Med fete sugerør i statskassa bedriver de kollektiv snylting på samfunnet.

I debatten som føres reduseres landbrukspolitikk til en politikk for bøndene. Men denne politikken er av stor samfunnsmessig betydning. Det handler om noe mye mer grunnleggende enn subsidier og kulturlandskap. Den handler om hvem som skal ha makt til å bestemme hva som produseres, og ikke minst hvordan.

Blant de vi finner på toppen av Norges rikeste-lista, de tidligere arbeidsgiverne til Listhaug fra FirstHouse: norsk dagligvarebransje. På tredjeplass colonial-major Reitan, fjerdeplass Johan Johannson (Norgesgruppen: Ultra, Meny, Joker, Kiwi). To plasser under fulgte Rimi-Hagen. Så hvem i helvete er det egentlig vi subsidierer når vi ser at andelen bonden sitter igjen med er evig synkende, mens næringsmiddelindustrien og dagligvarebransjen sitter igjen med stadig mer? Uten overføringer fra staten ville ikke butikkjedene kunne sikres billige råvarer og forbrukerne lave matpriser. Alle kjedene konkurrerer først og fremst på pris. Det er begrenset hvor stor marginen kan være på hvert enkelt produkt, så det er helt avgjørende med høy omsetning. Dette krever strømlinjeformede produksjonslinjer som kan sikre høyt volum til lave kostnader. Hvis ikke dette er avtalt spill, så vet ikke jeg.

La oss bare innse at verken Høyre eller Frp har en landbrukspolitikk, bare en nedleggingspolitikk. Og de er dårlige til å skjule det. Til de stakkarene som stod ved stemmeurnene i høst og tenkte: shit, det blir da ikke så stor forskjell, uansett. Erna eller Jens? What's it to me?":
1. Faen ta deg.
2. Det var forskjell. Det finnes en grunnleggende verdikurs som er totalt forandret. Prisen for å få dure rundt på Segway er det barna dine som kommer til å måtte betale for.

 Matjorda bygges ned, fordi kraftfor fra regnskogen er så billig. Dette fortrenger bruken av egne ressurser. Resultatet er gjengroing. Vi importerer over 50% av maten vi spiser. Vi kjøper fra land i vesten som er tungt subsidiert og industrialisert. Kylling som er stinn av soya, steroider, og vann. Importert kjøtt som er foret opp på kraftfor fra regnskogarealene i Brasil, dynket i antibiotika, slik at vi i fremtiden risikerer å dø av "ufarlige sykdommer", fordi vi er blitt immune.

Mange er opptatt av hvordan maten vi skal spise produseres og hvilke rammer den produseres under, ikke bare bønder. Bøndene trenger dere nå, når deres verste mareritt har blitt virkelighet. Frp ved roret, og vi for første gang i historien har fått vår egen nedleggingsminister. For et par år siden eksisterte det en kampanje for å få folk til å ta i bruk forbrukermakta og handle lokalt. Betale for kvaliteten på produktet man kjøper, rett og slett. Kampanjen het "Klem en bonde". Så, klem en bonde i mai. Nå trenger han eller hun det mer enn noen sinne. Jeg skal snart hjem og klemme min favorittbonde: Pappa. Han har alltid trengt en klem i jordbruksoppgjøret, så lenge jeg kan huske. Men i år trenger han det litt ekstra.

Alle dyr er like, men noen er litt likere enn andre

Høyresiden har alltid hatt en sterk slagside mot venstresiden og sosialismen når de fnyser av likhet som ideal. Som en antikvarisk levning fra en gammel revolusjon vi for lengst har skrevet inn i historiebøkene.

I de vestlige landene har vi i flere år sett økende økonomisk ulikhet. Man kan forklare det med så mangt. Vi fødes til denne jord med litt ulik bagasje, og storken har så mange forskjellige leveringsadresser. Et endret arbeidsmarked som tvinger oss til å akseptere "den tøffere virkeligheten", fordi vi er så redde for å bli kastet av karusellen og komme i bakevja. Globaliseringen - som sparker kapital dit høna synes inntjeningen blir best. Og til slutt skolegang og utdanning som en gang for alle sementerer våre lodd i livet.

Som sosialist er det sosial rettferdighet som er likhetstankens forankring. Det skal være rettferdig. Det er ikke det at naboen tjener mer enn meg som først og fremst provoserer. Det er når Rune Bjerke oppfordrer til at arbeideren med huslån til oppover pipa må akseptere høyere renter, mens han selv han selv tar ut 6,7 milloner i lønn. Det er 485.000 kroner mer enn i 2012, altså en økning på 6,7 prosent. Til sammenligning var en gjennomsnittlig norsk årslønn i 2012 på 475.000 kroner, ifølge SSB (Aftenposten). Eller når Helge Lund bevilger seg en halv million i lønnsøkning (han syntes kanskje det ble litt trangt økonomisk i fjor med 13,8 millioner), samtidig som han kutter i alt som kuttes kan i Statoil. Telenorsjef Baksaas sparker 50 ansatte og tjener 18 millioner. Og argumentet er alltid det samme. Lønnsnivået hos norske toppledere må være konkurransedyktig med det det internasjonale markedet kan tilby. Vis meg den norske topplederen som har fått sprekere jobbtilbud i utlandet. Den skuta er ikke lekk. Vi har flere overganger av norske fotballspillere til Premier League enn vi har av toppledere til utenlandske storkonsern. Det trenger vi ikke å gjøre til et problem.

Det er nemlig forskjell på rimelig og urimelig ulikhet. Herr Lund, Bjerke og Baksaas befinner seg i en lønningens Premier League som sprenger alle grenser for rimelighet. Jeg trekker ikke deres arbeidsinnsats i tvil, og jeg er klar over at de bærer ansvaret på skuldre, som Jesus bar korset. Det må være tungt. Fryktelig tungt. Nesten så de ikke får sove om natta, antakelig.

Jeg kan leve med at hvis noen yter noe markant bedre enn andre, så skal de belønnes for det. Innenfor rimelighetens grenser.  Det som verre er, er arvede privilegier. Nå står en dopet generasjon klare til å innta samfunnets høye seter. La meg forklare: Sport. Vi kan tåle at folk ender med forskjellige inntekter og privilegier, men vi kan ikke leve med at folk er privilegert på forhånd. Alle må være like i utgangspunktet, dersom ulikhet på målstreken skal aksepteres. Det er derfor doping i idretten er skandale. Forrige helg var 135 av landets rikeste unge mennesker samlet til et symposium i Larvik hos Mille Marie Treschow. - Dette er et nytt forum som er i støpeskjeen, men jeg opplever den i utgangspunktet som en litt mer ideologisk orientert fritenkende gruppe til høyre for Civita. De fremstår som godt inspirert av liberalisme og frie markedskrefter, sier Frps finanspolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen (VG) Disse menneskene starter så langt fremme at de alltid vil være foran de som starter uten kapital, og de vil sende førerposisjonene videre til neste generasjon. Det er et problem nasjonen bør se alvorlig på. Når den blå-brune regjeringa reduserer formueskatten og fjerner arveavgifta som er det en gavepakke til nettopp menneskene på den eksklusive gjestelista til Treschow. Det er statlig støttet bloddoping.

Og det er derfor det er rettferdig at du skal beskattes beinhardt for pengene faren din har tjent. Betydelig hardere enn for pengene du selv har arbeidet for. Brorskapet står Frimurerlosjen for. Friheten har Høyre tatt. Men likheten den skal vi sosialister fortsatt kjempe for.

Skal du blive noget, maa du lære noget

Glem Jesus! What would Håvard Tjora do? or say?

Håvard Tjora har sin egen foreldreskole i dagbladet. Trengs det? Ja, det skal gudene vite at det gjør. For ikke altfor lenge siden var jeg på et foredrag med Thomas Nordahl, en av Norges mest kontroversielle skoleforskere og pedagog. Thomas trakk frem en innskripsjon fra Danmark, hugget i stein over inngangspartiet til en av landets universiteter. Der stod det: Skal du blive noget, - maa du lære noget.

I dag er dette helt avleggs. Unger i dag skal tas ut av skolen på fredag, fordi de skal på skikurs. De skulle så gjerne ha stått på ski før sesongen starter. Da har jeg følgende beskjed til foreldre. HVIS det her er snakk om en fremtidig Marit Bjørgen, så kommer ungen UANSETT til å bli Norges flinkeste skiløper, om hun eller han får fri den fredagen eller ei. "Dana-cup for Petter?" Ja, da er det 200 andre Petter'e som også skal ha fri. "Thailand med familien i januar? Det er bare der det er pent vær på denne tiden av året. Det var akkurat da det var billig pris". "Vi må nesten dra en uke før høstferien for da er det billigere billetter til Hellas, enn i høstferien, for vi er nemlig seks mennesker i familien, fordi det er dine, mine og våre barn, og da skal vi til Kos". "Simen har blitt tatt ut til å være med på en reise til Disneyland i Paris, men han kommer tilbake og skal holde et foredrag for klassen".

Det holder ikke. Det er et stort problem at foreldre rundt om anser fritidsaktivitetene til barna som viktigere enn skolegangen deres. Hvis skikurs, Disneytur, familieferie og Dana-cup er så viktig, så kan send sønnen eller dattera dit når det er ferie, når dere andre skal på hytta.

At vi må satse mer på forskning? Og realfag? Vet dere hva det bør satses mer på? Skole. Det finnes unger der ute som ikke får lov til å gå på skole av Taliban. Folk vil drepe seg, sulte seg for å få lov til å gå på skole. Det at unger ikke får fri fra skolen i hytt og vær kan ikke få være et problem.

Men er det ikke viktig at barn er aktive? Jo, det er det. Det er vel og bra det. Men ikke gjør det til noe mer enn aktiv FRITID. Det skal foregå i fritiden. Og er den fritida for full, slik at det ikke er plass til alle aktivitetene innenfor det som er FRI-TID. Dropp det.

Vi blir ikke flinkere av at barna kommer tilbake og holder foredrag om Thailand. Dannelsesreiser er ikke viktig for barn. Det som er viktig for barn er leseferdigheter og regnekunnskap, for at vi skal bli en smart nasjon. Hvorfor er kineserne best i alt? Fordi det er ingen der ute som heter Shguan Peh Mehiu som skal på skikurs neste helg, og som får fri på fredag for å få en uke på ski i snø, før sesongen begynner.

Og så smeller det i neste omgang: Jeg synes faktisk ikke det er så veldig god oppfølging av Jenny Maria her. At hun ligger på nivå 2 og ikke 3 i lesing - det er jeg skuffet over. Ja, hva tror du da? Skikurs hver fjerde uke og tre uker i Thailand. I say no more.

Mannlig mann selger sykkelpumpe

Mannlig mann (24): Ja, finner du frem her? (med dyp, mandig røst)
Jeg: Ja, det tror jeg. Passer disse her på alle ventiler?
Mannlig mann (24): Nei! Det gjør de ikke. Eller, de gjør det, men effektiviteten er veldig forskjellig. Du har disse billige (føyser seg nærmest) og så har du disse.
Jeg: Ja vell, da tar jeg en sånn en (velger meg en aluminiumpumpe i midtprissjiktet) - ja og så har jeg mistet den hetta som sitter på ventilen. Har dere ekstra sånne?
Mannlig mann (24): Nei, det trenger du ikke. Det er bare for at det ikke skal komme jord og skitt inn i ventilen
(Jaha, og det var derfor jeg tenkte at jeg gjerne ville ha en sånn)
Mannlig mann (24): Ja, du pumper her (demonstrerer), og så kommer lufta ut her. Og så må du åpne her og feste den enden til ventilen. Og da må den skrus sammen der, i andre enden.
Jeg: Ja, jeg er kjent med det.
Mannlig mann (24): Du vet at du må ta av den hetta for å pumpe?

Det jeg egentlig ville si: Tror du jeg er helt fullstendig korka? Jeg veet hvordan man pumper opp dekket på en sykkel. Jeg kjenner prinsippene ved en sykkelpumpe. Bare fordi jeg er kvinne, så er jeg altså ikke blottet for den slags ferdigheter. Dersom jeg hadde punktert hadde jeg antakelig greid å bytte slange. Du trenger ikke å fortelle meg at jeg må ta av hetta på ventilen. Din stut.

Det jeg sa: Ja, takk! Jeg tar denne.

Å-å-å pus har løpetid - å-å-å pus er lykkelig.

Jeg kom hjem i dag etter et par timers tid utendørs. Plutselig hadde Muskatt forandret seg voldsomt. Hun kastet seg ned som en sjøge, rullet over på rygg og mrn-et og purret og kurret som en gal. Jeg ble engstelig da hun stadig hadde rykk i kroppen, og satte rompa til værs (nå skjønner jeg jo hvorfor hun gjorde det).

Som (katte)mor ble jeg bekymret. Hva kunne dette være? Hadde hun spist noe giftig? Hadde hun vondt noe sted? Var det snakk om magebesvær? Jeg kastet meg på tråden til veterinær og tenkte "søren, heller". Det er påskeferie og sikkert ikke en dyrlege å oppdrive. Men hos Petvett svarte en hyggelig kvinnestemme, og jeg fikk lettet skuldrene for mine moderlige bekymringer.

-Hei, mitt navn er...Kan jeg spørre noen spørsmål om katten min?
-
- Ja, jeg har en hunnkatt her som mjauer som en gal. - ja, hun lar meg ta på henne. Faktisk er hun helt utrolig innpåsliten
-
- Mja - det er mjau, men med bare m-lyden. Og hun er veldig kosete.
-
- Ja, nei, avføringen er normal. - Ja, hun spiser normalt.
-
- Hun er 11 måneder og tre dager.
-
- Løpetid? Javel. Ja, hvor lenge vil det vare? - Nei, ikke sterilisert.
-
- Nåhå, 3-8 dager.
-
- Ikke slippe ut nei, nei - det er innekatt.
-
- Men hun har ikke vondt? Nei, nei, - men det er bra. Bare holde ut mjauingen ja.
-
- Men takk skal du ha, da vet jeg det.
-
- Lykke til ja? Du mener jeg trenger det.
-
- God påske ja. Og takk igjen.

Så, det er jammerdal og pubertet i jomfruburet. Muskatt, stakkar, skjønner ingenting. Hormonene raser i kroppen, og det klør innvendig. Jeg skulle så gjerne hatt en blund i natt. Å-å-å Pus har løpetid. Å-å-å pus er lykkelig.

Dæ er kalt å flyge nakjin når dæ blæs

Livets viderverdigheter og vederstyggeligheter har je fønni i Prøysens materiale. Han er med. I medgang og motvind. En griskokktrøst for den som ittno fekk. Hans skråblikk og skeive kommentar til hverdagens agg og kjærlighetens vrangskap får meg til å trekke på skuldren og tenkje at det er godt å ha Prøysen når dæ blæs.

Når je har bydd fram hjertet mitt og fått nei, når hjerte har frøsi og vørti klaka. Og je har gått og tenkt og tenkt på åffer jinta har ti andre enn meg, så finns det trøst i at: Men er du litt halvrar og går att å hangle/ og fremdeles trur det er en sykkel du mangle/ så kan du få kjøpt en ta meg. Og når je har hatt kjærlighetssorg: je åt itte mat og vart tynn som en staka - Er kvinnfolk - kvinnfolk. Og tæk det som blenkje.

Andre gonger har det vøri hjertet mitt som har skofte. Jeg har også vært den som har narret. Jeg har møtt jinter som je sjøl var litt for god for. Det har vørti for stutt på jordet, på stigen der hu stod. Jeg har tenkt at det får vara, og lætt jinta fara. Det er så lite som skiller før stigen blir for stor. En tanke fin og drømmeblå - og derfor knuser andre under jønnbeslåtte sko. Jeg har satt meg på strå - og nå som det omtrent itte finns kvinnfolk mer å få. Bratt i nakken.

Og slit je som lærer og nesten synk i kne, og kjenner meg liten og betydningsløs i samfunnsmaskineriet, da tenkjer je at: Arbe skjemmer ingen. Nei, alt slags ærlig arbe er like fint og bra. Je syns ofte det blir for lite gjort, og at dagen blir for stutt. Da er det godt at je og får en dag i mårrå.

Og je har vørti forelske midt i hverdagen. Hu var så pen. Je sank i et hav og je steig mot en himmel. Og himmelen var skyfri og ren. Je stole på jinta som presten på blåna. Je bau fram et hjerte så hett som ei glo. Ingen lenker, bånd og tvang - berre kjærtegn. Man blir så glad når sola skinn att.

Og jeg har søtti kjærest på en stol, omkring meg har jeg hatt slekta tæl den jinta je har kjær. Og så sitt du der og klappe helt til katta viser klør Og den minste ungen seie "hu har æller klore før" Du får ta det som det kjem og seie morosamme ord for nå sitt du å er kjærest på en stol.

Å jinter, å jinter - å hjerte mitt for dekk. Livet er vel litt sånn: Kjøp en fiol - ellers får du en blåveis. Glem at det snødde på Kolsås i går. Og lær deg din smørgjøk - at nå er det vår. Allting uti livet går i ring. Og lykka kæin en itte ha i æll evinlighet. Men neggu om je græt.

Inte varmt men nästan vår

Det hörs ett namn över vitklädda landskap
Det hörs en röst som är saknad
Det bultar till i ett flämtande hjärta
Det piper till i telefon
Det är visst nån som är tillbaka

(...)
 Och det är svårt att säga mer än så

Inte varmt men nästan vår
Ingen lösning men ett spår
Inga planer men ett steg
Inte där än men på väg

Det är visst nån som är tillbaka

Det är så mycket inviter om våren
Bara välja och vraka
Ryktet säger att han sällan bryr sig
Men nu har han gjort sig lite fin
Det är visst nån som är tillbaka

Inte varmt men nästan vår
Ingen lösning men ett spår
Inte ja men inte nej
Inte bra men helt okej
(...)

Tusen dagar har redan passerat
Vi har ett revir att bevaka
Tusen avtryck i den grå trottoaren
Tusen omvägar hem

Inte varmt men nästan vår
Ingen lösning men ett spår
Inga planer men ett steg
Inte där än men på väg

Lærarlivet

Inspirert av demonstrasjonen på lørdag, har jeg diktet fritt etter en gammel omskrivning fra lærerrevyen på Rotvoll (HIST) i det herrens år 2006: Vi syns at KS e' for jævlig, og at lønna e for skrinn men at det beste her på jorda, e når det ringe inn Vi syns at Clemet e' en tulling og at kontortid e for dumt Hvis vi mista arbeidstida vår - blir skole-Norge skumt. Men når det bles som verst på toppan og når galskapen får rå ska vi hold omkring kvarainner Og kamp - det ska de få. Å-å--å lærerlivet Her kan det komme til flere vers, så hvis noen har noen gode rim på lager, så er det bare å melde fra.

Skotøy i mars

I dag så jeg et kjærestepar hvor herren var ikledd sandaler, mens fruen forholdt seg til at det fremdeles er mars, og var skodd i UGGs. Vedder på at de er uenige om hva som er "passe temperatur" på soverommet.

Ode til våren

Vår Herre hvelver sin beste himmel over Oslo. Vårblank og selvopptatt speiler sola seg i alle hipstersolbrillene, og lyset romsterer rundt i hjertene på folk. Det er rett og slett trivelig. Fugger'n synger vettløst med brystet mot sola. Det er den gamle gode oppskrifta. Alt er på gang. Vårsola baker i sørhellinga og vi, som fluene, kryper ut av kvisthøla og får livsgnisten tilbake. Vi surrer maskineriet i gang. Motor'n er ikke ordentlig oppvarmet, men med ryggen mot en mislykka vinter, gir vi vingene fullt turtall og roterer skjerfet den andre veien. Vi tuller oss ut av votter, luer og skjerf. Plutselig kan man telle 1000 søte damer. Ankelsokker, forkjølelsessymptomer, utepils, Ray-Bans, grus under skoa, grus i skoa, krokus og fregner. Jeg sitter med attknepne øyne, gjennomstrømmet av go' lunk og varme, men med rim på ryggen. Atter en gang har de livgivende solstrålene funnet veien til det kalde nord, og jeg nøler ikke ett sekund. Jeg tiner. Innvendig. Overalt høres takknemlig småprat. Jeg strekker hals, strekker pelsen, rister på fjørdrakta, og tenker at nå - nå er det vår! Smil - nå er det vår. Smiler. Smiler. Blir solbrent i hjertet. For nå smiler alle tilbake.

"Jeg skrur på litt musikk, for this is gonna be a long one..."

Those were the exact Words of my dentist. Men jeg liker henne godt. Jeg så for meg scenene fra en film hvor volumet skrus opp etter hvert som skrikene til torturofferet tiltar. Vakkert, på den sadistiske måten. Med munnen full av bomull og spyttsuger kjempet jeg tappert mot en kjeve som holdt på å gå ut av ledd flere ganger, samt at svelgerefleksen gjorde livet vanskelig for den stakkars tannlegeassistenten som var under opplæring. "Hvis du synes jeg er litt frekk mot henne, så er jeg det. Men hun skjønner ingenting. Hun forstår ikke et ord av det jeg sier til henne", kunne min vakre, pakistanske tannlege betro meg, da den miserable tannlegeassistenten var ute et øyeblikk for å hente noe. To timer med gaping, og 3000 blanke kroner seinere var jeg ferdig. Hun forsynte meg med en feit ibuxtablett og minnet om at tannlegekontoret holdt åpent til kl 18:00 påfølgende dag. Direkte, men dyktig. Det er greit, det.

Jeg har verdens fineste jobb.

Utdanningsforbundet har laget en video som har gått som en farsott på sosiale medier. Den skal vise arbeidshverdagen til en lærer. Hun forteller om å ta vare på, trøste, møte elevene, motivere dem...Videoen er ganske harmonisk. Jeg har også noen slike dager. Men like ofte har jeg sånne dager:

Det er timen etter storefri. Utenfor døra har mine tjueseks ramlet inn, og aller fremst ved døra står en gutt som skjærer tenner og gråter i sinne. Mens tjuefem stykker faller inn på plassene sine, rekker jeg å spørre den sinte eleven hvorfor han er sint og om det er noe jeg kan hjelpe til med. Han svarer ikke, men setter seg rasende ned på stolen og legger hodet i hendene og fortsetter å gråte. Vi skal ha fremføring i muntlig engelsk. Jeg skriver listen over rekkefølgen på tavla. Rigger til klasseromspc'en og meg selv med egen pc for å skrive vurderinger av deres prestasjoner fortløpende. I det jeg får satt meg, kommer ei jente bort og sier at ei anna ei gråter. Jeg er bortom han som forsøker å gjøre seg klar, men som ikke vet hvor lydkabelen skal inn, og hjelper ham, før jeg svinger innom hun som gråter fordi hun er så sliten av jetlag - jetlag hun har på grunn av en utenskoleferie-ferie til Thailand. Hun kom tilbake på skolen for ei uke siden. Hun hikster frem at hun har hatt det helt siden hun landet og at det gjør henne så følsom, og nå greier hun ikke å stoppe å grine. Jeg tenker i mitt stille sinn at det får faen meg være grenser, og ungdommen nå til dags, men sier at "Du kan gråte i ett minutt til, så får du bestemme deg for å slutte. Det er ingenting å gråte for". Tårene drypper og gjør arkene våte, og før jeg får satt meg er jeg innom sinnataggen og ber han gi meg et hint dersom han er klar til å fremføre etterpå. Så starter presentasjonene, og jeg skriver vurderinger, mens jeg skotter nervøst bort på ei anna lita frøken som jeg vet gruer seg. Hun har rykninger i kroppen, kaster nervøst på håret, og jeg ser at hun er på nippet til å gråte. Etter at jeg har vært bortom henne og oppmuntret litt begynner hun faktisk å gråte og sier at hun ikke vil. Etter at jeg har hvisket stille heiarop i øret hennes, godtar hun at hun må. Når hun endelig står der, vil hun at jeg skal stå der sammen med henne, for hun tør ikke stå foran klassen alene. Så det gjør jeg, mens jeg kommer med små smil og oppmuntring til å snakke litt høyere, slik at det faktisk er mulig for resten av klassen å høre hva hun faktisk sier. Han som er sint, lager jeg en avtale med om å snakke med etter timen. Han er ikke klar for noe fremføring. Avtalen holder han heller ikke. Jeg er bortom og forteller en annen som valgte å ikke gå på matematikkurset, som skal styrke ham i matematikk, fordi han sliter så innmari, at jeg synes det var litt dumt. Jeg påtaler klyngen av gutter som fjoller og lekesloss foran ukeplanen, i det de skal pakke sekken, svarer hun som var redd for fremføring på om det er arket hun holder i hånda som er leseleksa denne uka, bjeffer til han som spør om han kan få tilbake laserpennen som jeg beslagla forrige torsdag, at "Nei, den ser du aldri igjen. Du vet utmerket godt at du ikke skal ta med sånne ting på skolen", før jeg kort tid etter må frata ham et spillekort som han holder på å slenge ut i lufta, til irritasjon for de rundt ham. Han som jeg virkelig skulle ha snakket med er for lengst borte. Og i det jeg kommer tilbake fra utgangsdøra for å se etter ham, kommer ei jente mot meg og forteller at bestevenninna hennes, som jeg tidligere på dagen har fått vite at ikke KAN ha svømming i dag, har blødd igjennom, og at det nå er blod på stolen. Jeg smiler overbærende, og tenker at "Nå, nå, Christine, er du i flytsonen - nå lever du!". Jeg sier at "Det er noe dritt å være jente innimellom, men det går bra, ikke tenk på det". Og så væter jeg litt papir, tørker det som til min store forbauselse faktisk er blod på stolsetet, og sier "Takk for i dag" - i det de to forsvinner inn på jentetoalettet for å skifte bind.

Sånn er det. Ikke helt som i videoen. Velkommen til virkeligheten. I teach  - what is Your super Power?