Almanakk, takk...

Jeg veit at jeg i går etterlyste noen som kan stoppe regnet. Det har ikke regnet noe særlig i Trondheim i høst. I det store og det hele har det vært en høst "moooot normalt". Og det er med glede at jeg i dag kan melde om at regnet er stoppet. Sola skinner fra tilnærmet skyfri himmel i dag. Jeg sitter på skolen og forsøker å danne meg et bilde av semesteret, arbeidssomme perioder og eksamensdatoer, samt pensum. I korte trekk: Jeg har ikke lest ei side faglitteratur ennå i år, og vi er snart i oktober måned. Dette tar jeg med knusende ro, men jeg innser at jeg må begynne snart. At jeg har kommet meg igjennom "Markens grøde" er ingen grunn til å hvile på laubærene. Men å gjennomgå mengden gir allikevel sinnsro. Jeg er forberedt på arbeidspresset, og etter snart 5 år som student så veit jeg at det meste går. Det går som regel til og med bedre enn jeg fortjener. I fjor tok jeg som kjent 70 studiepoeng på snaue tre uker med stor suksess.

Jeg har ombestemt meg fra i går. Det gjør jeg hele tiden. Og det er lov, så; Gi meg en orkan. Merk: jeg ber ikke om sånn halvsurt pissregn som vi vanligvis får vår posjon med, vi som bor i trondheim, men skikkelig storm. Som tar strømmen og telefonlinjene. Bare la den feie inn over landet og tvinge oss til å stoppe opp og samles rundt peisen og stearinlysene. Til vinteren håper jeg vi får mye av det værmelderne kaller for "dårlig vær". Gi meg snøkaos og trafikkork. Grip inn, sett oss på plass, og fortell oss at vi ikke kan kontrollere alt. I dag har jeg vært en komplett allmannakktyrann. Fylt opp dagene. Så kontrollfriken i meg ville hatt godt av noe som rusket tak i planene. Bankende kalde fingre på sykkelstyret, våte bukselår - det hører med til årstida. Heldigvis har vi fortsatt litt kontraster her nord.

who'll stop the rain?

Høststormene rufser til håret og det er en større og større logikk i å høre på Evert Taube eller Vidar Sandbeck og trekke seg tilbake med tekoppen. Av og til fristes jeg til å investere en drøy femtilapp i blader som handler om kropp og klær og helse og alt det andre de som lager blader tror at kvinner vil ha. Som oftest klarer jeg å la være å lokke av Pia Tjelta eller andre glansbildekvinner, men andre ganger skal jeg ærlig innrømme at salgstriksene går rett hjem. Særlig på dager det frister å være akkurat Pia Tjelta fremfor meg selv. Men hver gang så er leseopplevelsen like hul. Kanskje med unntak av Pernille Sørensens petit i Henne. De synes jeg som oftes er ganske festlige.

Bladene tar jo alltid opp alle mulige slags problemer. Jeg vil anta at det er meningen at dette skal være noe man kan kjenne seg igjen i, og kanskje få noen svar. Selv har jeg aldri klart å se likheten mellom et forhold og ei bolleoppskrift - lufta kan selvfølgelig gå ut av begge, både gjærdeigen og lidenskapen, men hvis det hadde vært noe "1-2-3 - Æ kainn bake!" over parforhold, hadde det vel gitt utslag på skillsmissestatestikken by now. Hjemmet kom tross alt ut allerede på slutten av 1800-tallet eller noe. Problemene de skriver om er så små at det blir innlysende at det største problemet i grunnen er at verken de som skriver eller leserne er klar over hvor små problemer de har.

Kan ikke se å ha mottatt, kan ikke se å ha mottatt.

Historien om lånekassa begynner å bli en følgetong. Og attpåtil en følgetong som minner mye om en sang av Åge Aleksandersen. "Kan ikke se å ha mottatt: bekreftelse, studentregistrering, semesteravgift, studiebelastning og gjeldsbrev. JEG kan ikke se å ha mottatt penger ved studiestart som var for snart 1 måned siden.

I går var den en gledens dag da følgende melding tikket inn på min Sony Ericson K610i; "Søknad behandlet". Jaja, tenkte jeg, så har de vel fått ut finger'n av rompa der nede i OSlo allikavell da. Men så bare av rein utålmodighet ville jeg inn på Mine sider og sjekke om det stod noe mer der enn bare det ordknappe "søknad behandlet". Òg det gjorde det. Til min store forundring og panikk stod det at jeg var blitt tildelt en beklagelig sum av 21500.- for høsthalvåret og tilsvarende for vårhalvåret. WHAT? Her MÅ det ha skjedd noe feil tenkte jeg, med stigende puls. Lånekassa kan ikke på ramme alvor mene at jeg skal klare meg på 43 000 i år? Er det uår i år, liksom? Så jeg ringte Lånekassa - der var det for tiden stor pågang, gitt. Allikevel går det forbausende fort å stå som nr 21 i køen, og vente estimert ventetid 9 minutter, når man får høre på Mozarts klaversymfoni, med den tyngende følelsen av at årets økonomi avhenger av den påfølgende samtalen. "Javell og jaha - du tar utdanning i to fylker." Da blir det fort komplisert skjønner 'ru...

Jeg tar 30 studiepoeng i Volda, i Møre og Romsdal, og 30 studiepoeng i Trondheim, ved HIST...30+30=60 og 60sp = FULLTIDSSTUDENT MED KRAV PÅ 85 000 NORSKE, BLANKE KRONER I STATSSTØTTE!!! Det var kø på kontorene i Sør-Trøndelag, så kvinnemennesket satte meg over til Møre, for der måtte jeg bare vente i 7 minutter. Så var det en herremann som sa "at lånekassen ikke kunne se å ha mottatt bekreftelse fra HIST" - om hvilke fag jeg er tatt opp i, samt studiebelastning. Jeg sendte en hatsk tanke til en VISS studieadministrator med adresse ROTvoll, før mannen beroliget meg med at "jeg bare skulle motta gjeldsbrevet som var sendt ut på skarve 21000 kroner, og så skulle resten av herlighetene komme en uke etter det igjen. Jeg har slått meg til ro med at dette vil ordne seg, men jeg klarer ikke å legge fra meg tanken om at dette brygger opp til flere purringer...

Pølser til folket!

Jeg har pakket 3 tonn wienerpølse i dag, jeg. Hva har du gjort?

Burlesque til folket

Alt er burlesque om da'n. Du har en ok kropp og tørr å vise´n frem. Hurra!
- Og så lenge du dekker til vortegården, så er det kunst.
- Og kan du prate i tillegg, så er det feminisme.

Burlesk har altså blitt det samme for pornoen som kubb er for sporten.
Alle som har på seg kordfløyel liker det endelig.
Men vi kommer ikke unna at det er døvt.

Det er det alltid.

Kostbarofonen

Auh....Det regner! Det regner bikkjer og katter ute. Det AUSER ned. Og blåser en lett Gustav over Ladesletta. For en fortreffelig dag å ligge inne, tenne lys, drikke te og lese gamle Hamsun (les: pensum). Men akk for en bedriten dag å skulle hive seg på sykkelen og trå avgårde til enn jobb jeg ikke finnes det fnugg motivert for. Money talks! sier jeg, ganske enkelt. Lånekassa har jo fullstendig sviktet i år. Det har snart gått to uker siden studiestart og jeg har ikke sett snurten av noe gjeldsbrev. Min utømmelige kilde til studiefinansiering har gjort seg kostbar. Den eneste uopplysende informasjonen den klarer å hoste opp på "Kassafonen" er at "gjennomsnittlig behandlingstid for denne typen søknader er for tiden 8(!) uker." - dette er selvfølgelig totalt meningsløst å si. Det er bare å resignere og vente og lengte.