Med lisens til å glede.

Uvøren ringing med dørbjella i seine kveldstimer framkaller mistro hos meg. Og jeg skvatt da også skikkelig i godstolen. Holdt på å stikke meg med broderingsnåla faktisk. Men jeg er også skuelystent anlagt. Desverre er det ingen vinkelanordning på kikkehullet i døra, slik at jeg må åpne min inngangsdør, for å besiktige fremmedfolket. Mannen står oppsiktsvekkende langt unna dørterskelen, men må ha hørt at jeg åpnet den innerste døra, for han gir seg til å vinke mot hullet. Dette underbygger skepsisen, men jeg blir så perpleks at jeg åpner. Tanken om at "je orker itte jehovas vitner nå" farer gjennom hodet, men før jeg får tenkt ferdig tanken flashes et NRK-identitetskort oppunder snyteskaftet. TV'n står høyt på i bakgrunnen. Angiveri. Allikevel høres det ut som om jeg ikke har mistenkelig dårlige kunnskaper om dette støyende apparatet. "Ehm, nei...den (store svarte kassa) stod her da jeg flyttet inn...", "GET? Neij...får itte håpe det"..."Kabelledning?", "At det var? Li-se-ns?" "Mm...inkludert". Jeg er da ganske sikker på at jeg oppgav korrekte opplysninger, men troverdigheten var nedslående. Jeg signerte og satser neste måneds utbetalinger på at: "Hvis de ikke hører noe mer fra oss i Rikskringkastingen, så skulle alt være greit her".

Tidligere i dag dukket den avgåtte bloggerregenten Voe, eller i det minste en tro kopi, opp som assistent i klassen min. Forbløffende lik var hun. Hverdagen altså! Full av overraskelser.

Årets første skitur

Årets første skitur er unnagjort. Sesongens første også, hvis jeg skal være ærlig. Men det koster så lite å insinuere noe annet. Og jeg fikk virkelig testet skiformen. Teknikken var ikke så rusten som jeg hadde fryktet, selv om dobbeltdansen ikke satt helt i motbakkene. Men det som skulle være en lett tur, av hensyn til forkjølelsen, ble mer enn lang nok. Jeg gikk meg bort.

Med friskt mot tok jeg t-banen opp til Sognsvann og spente på meg skia. For å unngå køgåing la jeg inn på en forferdelig dårlig preparert løype. Det bar innover skogen, angivelig i retning Ullevålseter. 3,5 kilometer stod det på skiltet. Jeg synes det var veldig rart at det ikke fantes oppkjørte spor, men trøstet meg med at jeg fra tid til annen møtte en og annen skiløper i motgående retning. Jeg besluttet imidlertid å snu mens skammen enda var stor, og jeg vet ikke hvor langt jeg hadde gått, eller hvor langt jeg eventuelt hadde igjen til Ullevålseter. Men sporene ble bare værre og da jeg fikk ei kongle i voksen syntes jeg grensa fikk gå der. Så jeg snudde og slapp fra nedkjøringene med helsa i behold. Så gjorde jeg en stygg bommert med skiltavlesingen, og raste videre 4 kilometer i nedoverbakke og endte opp i bebyggelse med skilting mot Tåsen. Den sjansen tok jeg ikke, og tråkket alle nedoverbakkene oppover, nå på ski som var totalt blottet for smørning. Ingenting tar på voksen som 4 kilometer på barnåler.

Endelig tilbake på Sognsvann stasjon så må jeg få stille noen kritiske spørsmål til korrekt skietikette for Oslomarka. En ung mann, helt korrekt antrukket, i aerodynamisk tøy, tar fram ei lommelerke på perrongen. Tar en klunk og føyser seg. Er ikke det å bryte med alle vedtatte normer for sportslighet? Det kan jo selvfølgelig være at den inneholdt sportslige styrkedråper, men hvorfor putte fluidene på en slik stimatiserende beholder? Dette synes jeg var underlig.