For å unngå murring om lite blogging fra min side, kommer en liten oppdatering her. Livet i Sherwoodskogen går bra. Enkelte ganger har jeg inntrykk av at det ikke bare er en viss vaktmester som går igjen her på skolen, men undertegnede likeså. Det blir mange og lange kvelder ved kontorpulten. Man rulles inn i det ene vidløftige prosjektet etter det andre. Det er spennende, men tidsnøden merkes på kroppen. Snart er årsplanene inne, og det gir forhåpentligvis et lite pusterom. Siden sist har klassen min vært på kommunens høyeste topp. 1800 m.o.h. At vi fikk alle opp, sammen og samtidig, var ikke mindre enn en bragd. Enkelte begynte å planlegge egen begravelse allerede på ca 1000 m.o.h, telefoner til mamma om dette oppleggets uforsvarlighet ble tatt, og helikopter lå nok som neste nummer på anropslista. Det skal legges til at det blåste stiv kuling, at tåka lå tykk som havregrøt, og at regn og haggel gjorde turen tøff nok for 12-åringer. Allikevel er jeg glad for at været ble som det ble. For det første kunne jeg ikke skue ned i det 800 meter høye stupet - noe som gjorde svetteperlene i panna færre, og pulsen lavere, i det vi hadde 12 unger, slitne, og virrende rundt oppå toppen. For det andre så skreller en slik tur av så mange lag. Noen fikk virkelig vist hva som bor i dem. Trosset gnagsår, munnsår, levevilkår, lemenår og øyehår for å komme fra det hele i live. Andre, som til daglig er av de harde nøttene, var ikke fult så oppesenn, når de ikke kunne føle fingrene sine lengre. Nå er dagen endt, og penga tjent. Det har vært en fin-fin dag, egentlig. Fylt av en akkurat passe dose problemer. Garderobeproblematikk, pc'er som nekter å la seg koble opp til verdensveven, gammel melk, noen tårer...men masse humor, fine øyeblikk, og gode unger. I helga frakter NSB meg tilbake til byen. Det skal bli godt, kjenner jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar