Leaving.

Lærerlivet i et nøkkelknippe

Blyantene er spisset, håret er vasskjemt og den nye hverdagen har slått ned i våre unge sinn med stor tyngde. Læringskurven har vært bratt de siste dagene. Jeg har lært at lærerlivet består umåtelig mye av nøkler. Man er handikappet uten, de skrangler når man går, de er med deg over alt, og de bør ikke mistes. Nøkkelknippet er på kort tid blitt en del av kroppen. Man låser opp, og att att att. Opp - og att att att. Jeg har forstått at man i bransjen har en overdreven tiltro til møter. Ta et møte på det - og problemet forsvinner. Sannheten er en annen. Det er bare min yrkesgruppe som kan fordype seg i en diskusjon om skrifttyper. Vi bruker dagene før elevene kommer til å legge planer. Det er timeplaner, årsplaner, romplaner, inspeksjonsplaner, aktivitetsplaner, ukeplaner, ekskursjonsplaner, individuelle planer, prosjektplaner, kake-på-fredagerplaner og ikke minst: kaffekokingsplan. Det finnes ingenting en lærer ikke kan planlegge. Egon Olsen go home.

Men vi trives. Det vesle samfunnet her har tatt umåtelig godt imot oss. At vi ennå bor under svært midlertidige forhold får vi sette på regningen for lokalbefolkningens lune, men litt trege lynne.

De viktige veivalgene

Løkkeskrift eller stavskrift? Og er stavskrift EGENTLIG det samme som formskrift?? Hvor sammenhengende må en skrift være for å regnes som sammenhengende? Oh, the important questions in life...

Nekter å avslutte campingsessongen...

...på tross av regnværet. Seint onsdagkveld skvatt a mor i godstolen, da nyheten om at ei kvige, med pappa sitt øremerke på, fløyg rundt med en klappstol på hodet, uti åsen. Klappstolen skulle være i tre, og av den gamle typen. Til tross for at det er en tragedie for kviga sjøl, hu får jo verken i seg vått eller tørt med denne stolen hengende rundt halsen, så kan man ikke annet enn å le av bildet som dukker opp i hodet. Til all ulykke så har kviga heller ingen bjelle, for den har a mistet. Sannsynligvis har hun lusket rundt en hyttevegg, hvor det grønneste gresset har spiret frem under klappstolen. Etter vitners beskrivelser så er kviga mager, og fryktelig sky. Stakkars vesle, hu er sikkert vettskremt. Telefonene har strømmet inn med omtanke, og kollegaer av pappe (bønder) som vil hjelpe. Kviga er sist sett av ei dame, uti vegen, men det var selvsagt kvelden i forveien. Sannsynlig at kviga står på samma plassen 12 timer seinere. Guri malla som folk er snartenkte. Dramatikken fortsetter. Hvis kviga ikke har dukket opp innen onsdag, blir det manngard.

Onsdag meldte eg og ho oss ut av verden og inn i den beste teori for litt lykke og litt fri. Totenåsen. Rødvinsdunk, full tank og stø kurs mot sæterlivet. Sola stod de kjekke bi, og vi var på gli inn i 4 eventyrlige dager. Ho, som er usedvanlig glad i dyr, knyttet varige bånd til en spesiell firbent allerede på vei opp til hytta. Jeg har ikke sett makan til dyretekke. Sau nr. 7016 vil nok aldri bli glemt, udødeliggjort i egen sang. Du kan ta det helt med ro, den er nok av de priviligerte, vinterforede, ender ikke opp i noe fårikål, og kanskje er Oda Marie, som hun etterhvert ble døpt, på plass og hilser deg velkommen til sæters også neste år. Jeg kjempet titt og ofte med de firbente om oppmerksomheten, og ikke sjelden trakk de det lengste strået.

Det er alltid litt som skal gjøres når man ankommer ei hytte. Ved skal hugges, ting skal ryddes litt på plass, kjøleskap skal fyres opp, en skal gjøre seg litt kjent. Etterhvert kunne vi krysse av på samtlige punkter og kveldsroen og solen senket seg over tretopper og engangsgrill. Ølen smakte makeløst godt i seinsommerkvelden som lå utover de skogkledte åsene. Utsiktene for de nærmeste dagene så også lyse ut, urørte, ubrukte. Nå gjaldt det bare å forsinke tida. Et par fornøyde sjeler kunne benke seg for grilltallerken alla oss to. Sommerkoteletter, 1st price potetsalaten får vår 1. pris, salat, maiskolber og rødvin. Det ble noen glass, i horisontal positur på sofa'n og noen vertikale samtaler. Solgangsbrisne ble vi. At ingen hadde plass til kameler i halsen da hodene traff puta får vi sette på regningen for stolthet.

Rødvin tar større plass i hodet dagen derpå enn den gjør i magen kvelden før, så begge var sånn passe i formen torsdag morgen. Matlysten lå nede hos enkelte. Dagens viktigste måltid er sjelden viktigere. Frokosten bestod av egg og bacon, juice og vann. Og en raus kopp med kaffe. Blandet etter alle kunstens regler. Radio er undervurdert i dagliglivet. p3's A-liste bidro med topp stemning. Tennene ble børstet og kroppen føltes mye mer opplagt etter en kald dukkert i kulpen. Vi skulle få storfint besøk og vi hadde allerede innsett at vi måtte ha nye forsyninger av ett og annet - både vått og tørrt. Golf'n humpet seg nedover til bygda - eller til byen - alt ettersom hvordan man orienterer seg her i verden, og besøket ble plukket opp på veien. Det er stor forskjell på engangsgriller og urutinert nok hadde vi glemt å ta opp kotelettene fra fryser'n. Lunken grill og hardtæla mat er en dårlig kombo. Men med litt forvarming i panna ble det ei råd. Etter litt fånyttes og lavmælt protest fra min sida spilte vi Fantasi. Flink til å mime "debattere" nå, Frøken Ø. Det trivelige besøket måtte brått forlate oss da besøkets far hadde vært på fisking og fått en kvist i øyet. Det var kortvarig med grådig koselig. Mens jeg fulgte besøket nedover i nattens mulm og mørke hadde Ho blitt trøtt. Jeg tok ett par kalde til, i lunk fra ovnen og ei vakker jente som sov på mitt fang. Funderte litt over livet. Det er ikke alt sovende ører skal få med seg.



Dag 3 var vidunderlig fra ende til annen. Vi stod opp, det gjorde vi, men stort annet enn å gå ut, og legge oss ned igjen i sola ble ikke gjort. Det er mer enn plass, til to, på èn madrass. Himmelen var blå og bekymringene få - for ikke å si fraværende. Yatzi er obligatorisk på hyttetur. Men det er nok sant som de sier: Hell i spill - uhell i kjærlighet. Jeg hadde i hvertfall ikke hellet med meg i spill den kvelden. "Skar je sætta det på sjanse, hæll skar je stryke liten straight??" Kvelden kom med fisking på Laupen. Den eneste vi klarte å lure den kvelden var en abborpinne. Selv om betta var få, så var det mye spenning i lufta. En øl og blåbærsøll, to tap i "idiot", og så ble det godnatt. Og tusen takk for en fin dag.

Fortvilt over terningene

Paradis

Lørdagen var det slutt på finværet. Det var regn i lufta. Selv om været var grått var det ingen grå morgen. Kaffe og frokost på senga, egner seg kanskje best i slikt vær. Nei, det egner seg godt uansett vær. Late morgener er ubeskrivelig gode og altfor sjeldne. Morgenen ble faktisk så lat at vi plutselig fikk litt dårlig tid. Heldigvis er vi begge av det driftige slaget - så vi slengte oss rundt og rakk toget. Med ett er vi revet tilbake til verden og virkeligheten. Så lenge var Eva i paradis...

Man vet at man har koblet helt ut når byfrøkna synes byen plutselig er litt travel og masete....

Dæ var da, og itte nå

Dagen i dag har jeg tilbragt sammen med mine respektive besteforeldre, 4 av slaget. Jeg er kvalm på vafler, og høy på kaffe. Men jeg kunne sikkert dytta ned noen plater til, med sæterrømme og sukker, bare for å få noen timer til i deres verden. Det er ikke så ofte de 4 møtes, men når de gjør det, får jeg som 3. generasjon glimtvise innblikk i en svunnen tid. Det er på-tår, bæssmorknupp, og kolbutwist. Som språkentusiast burde jeg hatt med notatblokk, det hagler med snart utdødde godbiter. Jeg må få sitere mormor på følgende: "Je lik itte å vara så fin je vøttø, er mer slikk sportI". Hva de sitter inne med om kunnskaper og historier om folk og fe, stort og smått, stedsnavn, giftemål, jintenavn, årstall og begivenheter som har foregått her på bygda i uminnelige tider. "Den gongen det brænn oppå Klaustad, vart'n stoppe på Ower'n, så fækk'n låne en sykkel". Så spennende det høres ut. Å ha levd da. Det er juletrefester, loffere, "under krigen", "skomakerstuggun", "slikk det har vørti meg fortælt" og mye mellom linjene. Det sies nok mye som går meg hus forbi. Jeg studerer mine forfedre og mødre, studerer hver rynke, linjene i ansiktene deres, hver eneste en kan spores tilbake til levd liv. Skulle ønske jeg kjente dem på et tidligere tidspunkt. Og så tenker jeg på at det blir tomt når de blir borte og julesangen; "tider skal komme, tider skal henrulle, slekter skal følge slekters gang". Heldig er jeg som har alle fire, og som får ta del i min egen forhistorie fra tid til annen.