HøyPuls uh (55min)

Dette er beskrivelsen av timen i sats sin brosjyre:

"Enkel og tøff kondisjonstrening uten løp og hopp. HøyPuls uten hopp finnes også som 30 minutters time".

Det er i tillegg snakk om en så kalt blå time; "intensitet og treningseffekt er stikkordene. Blå timer i sal er tøffe med enkel koreografi. Blå timer passer for deg som har trent litt før"

Hvis denne timen hadde enkel koreografi så sett trebein på meg og kall meg en krakk. Den reklamen med han stakkars fyren får en helt ny mening etter dette. Du kan si at jeg identifiserer meg med hovedpersonen på et helt nytt nivå. Jeg hater jo slike timer da. Kommunist-gym. Kollektiv svetting. Jeg er sosialist, men når det gjelder trening er jeg egentlig en solo-person. Svetting kan jeg godt gjøre alene. Men etter Birgittes overbevisning så ble jeg med. Det stod jo enkel i beskrivelsen av timen. Og timen begynte forsåvidt greit. Noen enkle kneløft-aerobic-greier som jeg delvis klarte å telle med på. Jeg eier jo ikke koordinasjon. Eller rytme. Og når jeg ser de tynne beina mine bevege seg i konstant utakt blir jeg bare sur. Og hver gang så får jeg sånn hat for de stereotype damene som ikke bare følger koreografien som om de ikke skulle gjort noe annet siden de ble født. Som danset aerobic før de kunne gå. Neida, de hopper i tillegg litt mellom trinnene, samtidig som det passer inn i rytmen. Herlighet. Jeg blir så drrriiit sur! Men jeg tenker at pFff...jeg har heldigvis andre gode kvaliteter. Selv om jeg ikke får til dette for fem flate øre. Men så begynner helvette. Dette er en time hvor hensikten er å få opp pulsen da, og så holde den høy gjennom timen. Men treningsutbytte mitt i de "enkle" sekvensene hvor trinnene skifter retning i rommet i et system som jeg ikke for mitt bare liv kan begripe, raskere enn i en quick-step-dans, er jo lik treningsutbytte til en elg i ei hengemyr. Jeg er omtrent like grasiøs òg forresten. Noen ganger får jeg beina til å henge med, men hvis jeg forsøker å koble inn armene...hah. Not a chance. Så i lengre sekvenser så jeg nok mest ut som et helikopter uten pilot.

Det eneste positive med en slik time er at den går fort. Den går fort fordi du desperat retter all energi og konsentrasjon på trinnene, så du rekker simpelthen ikke å løfte øynene opp på klokka.

So well. To all my un coordinated sisters and brother out there - you are here by warned. Stear away of "HøyPuls" if you can.

Tekniks suppert!

jeg ser at forrige innlegg kom i tre eksemplarer. Men det er en teknisk svikt her. Så det får bare værra.

One two three -sekk for free

Hei hei hei. Jeg er tilbake. Og jeg har tenkt meg gjennom taket.

I dag har jeg fått en gratis Bergans sekk. Ett kupp jeg er rimelig fornøyd med. Men det som gnager mine irrganger denne gang er følelsen jeg alltid har i slike situasjoner. Dealen var at de første 100 som stormet det nyåpnede ”sportsgalleriet” i munkegata kl 11:00 sharp, i dag, fikk utdelt en Bergans Sirius sekk. GRATIS. Jeg og Mari troppet opp 10:30 circa carum. Og havnet godt innenfor marginen ”de hundre første”. Mari hadde en kort kalkulasjon at vi lå ann som ca nummer 50. Vi tenkte at det var en god margin i forhold til trengsel som kunne oppstå i åpningsøyeblikket. Men så begynte det å etablere seg en outsider-gjeng til venstre for den legitime køen. Dette var urovekkende. Og en viss murring var ikke til å unngå. I denne fasen er jeg relativt rolig. Den innvendige følelsen er ihvertfall til å leve med. Så lenge situasjonen er gemyttlig. Men hvor lenge var Eva i paradis? For. SÅ bryter da Hellvette løs. Asså. Folks evne til primitivitet overrumpler meg like mye hver gang. Takket være den totale mangel på organisering eller noe slags form for spilleregler fra butikkens side hersker nå det glade anarki. Knuffing. Simple triks. Dytting. Folk leeener seg på deg som om du skulle være med i noe slags støtteforening. kvalmefornemmelser. Alltid. Jeg hater sånne kappløp. Her står jeg i Norge, verdens rikeste land og kjemper med albuer og tenner for å få en gratis sekk. Folk blir som ville dyr da. Jeg tror enkelte glatt kunne trådd over lik. Og jeg blir litt reservert. Folk stormer inn til disken. Ingen sekker der. Mer panikk. Sekkene er lenger inn i lokale. O’wææh. *PANIKK* Kom an, gutta! Her nytter det ikke å være høflig. Eller sivilisert for den del. Sekkene går som nybakt brød med Ha på. Kjære vene. Og gjett hvilket nummer sekken min hadde? Nummer 100. Hah. Den siste gratis sekken ble min. Men skal ikke forherlige mine moralske standarder i denne sammenheng. Hvis blikk kunne drepe hadde jeg nok kanskje myrdet de 3 jentekidsa med lacoste-sko og lindeberg-genser som angrep køen fra siden, smatt gjennom og kapret seg sekk på sjofleste vis. Olmt blikk til dem.

Og apropo trengsel kom jeg på ei lita vise av Finn Bø og Bias Bernthoff fra 1942:

Bare gå på'n!
Bare trå på'n!
Hvis du er for kort, så stå på'n!
Hvorfor faen skal den tassen
fly omkring og oppta plassen?
Bare kvæl'n! Bare kværk'n
denna vesle sure stælken!
Bare slå'n ihjæl
"Du får gratis sækk allikavæll"
Hei!


I tillegg så jeg en gutt utkledd som en tannkremtube. Han delte ut mini-tuber med Clinomyn tannpasta for rõkere. Er ikke det en herlig fornedrende jobb så vet ikke jeg. Måtte bare slippe ut av meg en udiskre latter.

Ellers? Kan jeg hilse til noen? Ja. Da vil jeg gjerne hilse til kjæresten som har sin aller første våkne nattevakt. Lykke til med dèt kjære. Hva du enn gjør: ikke begynn å telle sauer. Hihi!