Hvis dette skal være en kartlegging av min lesbiske tilblivelse, finnes det ingen løs tråd å begynne å nøste i. Jeg leste ikke en gang "Uten en tråd" i adekvat alder. Og det vil nok være oppsiktsvekkende lesning for min mor at det ikke finnes noe utspring, ikke noe prisme med et nullpunkt hvor man kunne brukket regnbuen til khaki. Jeg vet ikke om det er medfører riktighet, men jeg mener bestemt at Christine Koht skal ha sagt at det finnes to typer lesber: "De som er født lesbiske, og de som ble det på folkehøgskole". Et sterkt sitat, all den tid folk ofte er opptatt av å både tid og stedfeste, når avviket har oppstått. KrF vil gå inn for en umiddelbar strykning av statsstøtte til folkehøyskoler, også de kristne, - dumt å ta slike sjanser. Jeg synes det er meningsløst å snakke om fødsel, men folkehøgskolen var min renessanse. Det ble aften og det ble morgen, i den syvende himmel.
Jeg begynte med å hate henne. Hate er for sterkt. Jeg bare kunne ikke finne ut av hvordan jeg skulle gripe det hele an. Jeg hadde blitt rammet av en naturkatastrofe, og det er jo gjerne ikke noe man omfavner. Jeg skjønte vel kanskje ikke helt hva som hadde rammet meg, men det er slikt man kan ane. Amor fati, - elsk din skjebne. Nå nei. Første instinkt er å unnslippe. Jeg ringte hjem til min mor og fortalte at dette så mørkt ut. Å skulle dele 12 kvadratmeter med et menneske så ulikt noe jeg noen gang hadde møtt, det var ikke bærekraftig. Kunne det ha blitt forvekslinger i søknadsbrevene. Var det ikke flere landsens jenter igjen, og så ble bymusa og fjellmusa parret opp? Jeg var mistroisk til dette prosjektet.
- Skal du ha med deg maskara på linjetur til Turtagrø?
- Ja?
- Jaha.
Jaha. Det var for mye.
Men min nysgjerrighet tiltok. Jeg likte å høre henne snakke. Det var noe i seg selv. Stemmen som kjælte med ørene mine, og fikk det til å krible i meg. Hun snakket politikk, om amerikansk imperialisme og kapitalisme, mens hun drakk kaffe. Selv drakk jeg ikke kaffe og skjønte at det var noe jeg sporenstreks måtte lære meg. Jeg var imponert. Alt ved henne begynte å imponere meg. Hun gikk i tettsittende klær, høye hæler, og SU-merke. Sosialismens honningfelle. Og hun gikk som om hun betraktet verden som en scene. Det varte ikke så lenge før det aller beste jeg visste var å ligge på ryggen, med hodet i hennes fang, mine tindrende blå helt forsvarsløse i møte med hennes øyenvipper som diskre både skjulte og åpenbarte en oase av mørkt kvinnelig begjær. Som om Birgit Bardot var et kamera med slow motion lukkertid. Det foregår en eksponering i perioden lukkeren er åpen. Og jeg var uhyre sensitiv for det lyset, skulle det vise seg.
Det var tidlig 2000-tall og estetikkens diktatur gjorde at vi alle lå under for pinsetten. Hvis dette var den intimiteten jeg kunne få, ja, så fikk det være det. Jeg lå der i fanget hennes, stadig oftere. Den ilende korte smerten i det håret forlot hårsekken var for kjærtegn å regne. Vi kom nærmere hverandre. Vi satt slik klisjeen er, våkne om natten, med betroelser og livshistorier. Vi vevde bilder av vårt eget liv, med ord, og holdt det opp for hverandre. Og slik spant vi oss et nett av tråder som ble et vennskap.
- Du kunne het Ragnhild.
- Ragnhild? Hvorfor det?
- Ja, Ragnhild eller Rakel. Noe på R i hvert fall.
- M..
- Du passer til å hete noe på R.
Jeg var enig. Jeg burde hatt et navn som begynte på R.
Jeg fikk meg kjæreste. Jeppe fra Danmark, med jyllandsk dialekt, så litt vanskelig å forstå var det, men ikke uoverkommelig, synes jeg. Han var 26 år og hadde seilt jorden rundt, og jeg synes han var flott. Det tror jeg han synes om meg også. Det uheldige for ham var selvsagt at jeg var med på leken helt til det kom til å skulle bli penetrert. I det penis skulle inn mellom bena mine, lukket perleporten seg for hans erigerte lem. Takk, men nei takk. Fjellapen lot seg ikke hverken lokke eller lure.
Å dele 90 cm bred seng med to meter lang mann, det må alle forstå at leder rett i lesbiskhet. Det er åpenbart at 1,5 meter med kvinne er mye mer praktisk. Og er det noe vi lesbiske er så er det praktiske. Det var bare det at han var utvekslingsstudent og reiste tilbake før det ble jul. Og det var bare det at den tivolifrosken jeg skulle ha til minne om min danske prins, raskt ble glemt. Og det var bare det at jeg ikke så rent sjelden ikke sov i min 90 cm brede seng. Nå tror du kanskje at jeg sov i min venninnes seng. Jeg gjorde ei. Jeg sov på sofaen i fellesarealet, fordi nettopp min venninne hadde det med å ha mannlig selskap om nettene. Særlig natt til søndag befant jeg meg oftere enn jeg likte, under et pledd på en 90-tallgrønn hjørnesofa, som var fort kort i begge ender. Det jeg allikevel kunne finne glede ved var de lørdagsnettene jeg ikke ble liggende på sofaen. Jeg begynte å betrakte de kveldene som en triumf.
Etter hvert fikk jeg nyss om at søsteren til en annen jente på skolen var lesbisk. Jeg vet ikke riktig hvordan konklusjonene ble trukket, men det ante meg at slike tilbøyeligheter kunne nedarves, så dermed gjorde jeg mitt beste for å kline med henne når hun var full nok. Det viste seg at også hun hadde mer sans for pikk.
Ingen røyk uten ild. Jeg elsket henne. Denne erkjennelsen kom jeg til bærende på en orientalsk lampe, i en bakgate i Sousse i Tunisia. Her fantes et virvar av boder, verksteder, spisesteder, kafeer og andre små etablissement, - et nettverk av trange smug og gater. Lik irrgangene i ens eget hjerte, for å si det litt pompøst. Det er eksotiske kulisser for erkjennelsen om å ha tapt slaget, men feste håp om vinne krigen. Der gikk jeg, som en logrende hund, bærende på en lampe, som ikke var min, men hennes. Fra da av var jeg en lakei. Vi skulle tilbake til hotellet, og kvelden nærmet seg
