Interrail 2010, vol 4.

I Milano var det mørkt da vi kom og mørkt da vi dro. Altså sein ankomst, og tidlig avreise. One night only. Det var bønder i demonstrasjon, traktorer så langt øyet kunne se og stort politioppbud.

Fra Milano, via Genova, til Riomaggiore, den siste byen i rekken av fem fiskerlandsbyer, bedre kjent som Cinque Terre (5 land). Hele Cinque Terre-området har status som nasjonalpark, og står på UNESCOs verdensarvliste. Området er populært blant backpackere, så da vi hørte om stedet, ryddet vi plass i reiseplanen, for å få det med oss. Bilfrie, tradisjonelle landsbyer, med turstier langs steil kystlinje og urørt natur - høres fint ut. Og det er det. Fra nord; Monterosso, Vernazza, Corniglia, Manarola, og Riomaggiore. Som perler på en snor altså, klamrer disse byene seg fast til klippene. Eldgamle vandrestier forbinder byene med hverandre i et 11 kilometer langt belte av terrassejordbruk. Druer, sitroner og oliven henger høyt. De vertikale dimensjonene er svimlende, men avstanden mellom byene er ikke større enn at neste by kan skimtes i oppstigningen fra den forrige. Pastellfargede hus, tett i tett, ved siden av, over og under hverandre, sammenkoblet med labyrinter av trapper og smug smurt inn i fjellet. Kirkespir, borgmurer, middelalderklostre. Båter som dupper i havnen, mellom hauger av garn og oransje bøyer. Klesvasken er på plass, vinduskarmer med blomsterpotter i. Kjerringer som skriker og sladrer utenfor baker'n, hvor de har fersk focaccia.

Jeg og A.H tok på oss gode sko, solkrem og hatt mot sola. Allerede ved avgang viste gradestokken 32 grader. Fra riomaggiore til Manarola, fortoner stien seg som den reneste autostradaen. Det er her man liksom skal bli amorøs da. Kjærlighetsstien. Men vi snubler avgårde og ankommer Manarola, før tidsskjema. Derfra til Corniglia er det brattere, flere trapper og smalere stier. Korpulente, velfødde amerikanere tramper og stønner i motgående retning. Man hører dem selvfølgelig lang vei. I Corniglia blir det lunsj, og litt bading på undertegnede - også her får jeg med meg et lite stykke amerika. 3 jenter på vei mot beskjedne bølger med flytemadrassene under armen utbryter: "Oh my god, we could, like - DIE out here". Jeg mumler "hope you do" og fortsetter slaraffenlivet under hatten, med boka og en beskjeden reisehåndduk til underlag på steinene. Etter en behagelig siesta i skyggen med to vennlige nederlendere. De inviterer oss til sitt bord, da det er fult overalt. Alle har siesta. Og som to kaldblodige nordmenn anser heller ikke vi det som ansvarlig å stampe og gå, når sola står som høyest på himmelen. Stien videre er brattere, lengre og smalere. Her kommer norsk fjellvanthet til sin rett, og vi fnyser av ustødige amerikanere som har beskrevet stiene som "crazy". Nåja. Vi har sett både brattere og værre.

Vel fremme i Vernazza, er vi slitne og stolte. Nei - vi gikk ikke siste stykket til Monterosso. Vi hadde fått nok, selv om det var fristende å stå løpet ut. Vi skulle til å hive oss på toget hjemover, men det gikk ikke før om en times tid, så da ble det fotball-VM og en øl, av typen velfortjent.

Tredjemann hadde tilbrakt dagen ved havet, som hun hadde lengtet så lenge etter. Vi bodde hos Patrizia's guesthouse. Jada. Damen hadde resepsjon i hovedgata, og vi visste at vi skulle sove på 11-manns mixed dorm. Men vi visste ikke at vi måtte klyve til toppen av byen, med de, nå enda tyngre, ryggsekkene. Og vi visste ikke at vi skulle sove på et kjøkken, på feltsenger, sammen med Kentucky-Joe. En eksentrisk college-student - fra jada - USA. Som røyket sokkene sine i passe doser hver kveld, og så ut som en brille-Jeti, med Harry-Potter-innfatning. All denne kulturen til den nette pris av rundt 250 spenn. Det er nesten for godt til å være sant. Det aller beste hadde vært om vi fikk sove i entreen, men den gang ei. Okei; reisetips: book overnatting i Cinque Terre i GOD TID, det er fullt i høysessongen.

Så var det Pisa. Etter å ha tråkket opp alle trappene som var å tråkke i Cinque Terre for å finne husrommet for natten, var det i Pisa ikke noe skussmål. Vi tok taxi fra togstasjonen til hotellet. Ja, du leste riktig. Nå var det HOTELL - ingen s der. Med basseng. Pisa er det skjeve tårnet, det skjeve tårnet er Pisa. Vi tok alle de klassiske turistbildene, og poserte i urteite posisjoner sammen med alle de andre turistene. Vi pirket borti tårnet, vi hadde det på ryggen, vi støttet det opp, vi dyttet det ned. Fikk med oss en VM-kamp der og. Sammen med en tysk Erlend Loe-lookalike m. familie. Alle ikledd supportereffekter. Tyskland vant.

Etter Pisa dro vi til Firenze, eller Florence, ens ærend for å se Michelangelos davidstatue. Mens jeg og S. nøyde oss med utendørskopien, stod vår tapre fotturist, og kultiverte venn i 2 timer i billettkø for å få med seg the real deal. Hats off. Jeg vet at mange skryter veldig av Firenze, men vi synes egentlig at det var en brun by. Det er mulig at vi på det tidspunktet var litt mettet på inntrykk, og reisemaraton. Men vi kan ikke si at Firenze bergtok oss.

Interrail 2010, vol 3.

Fra reisedagboka 29.06.2010:

I natt har vi bodd på YOHO international youth hostel Salzbourg. Natten vil for all ettertid være kjent som "the night of the bedbug incident". (Involverte personer vil være fullstendig anonymisert, da dette er klassifisert som sensitivt materiale. red.anm.) Kl 02:30 blir jeg vekket av en lettere intens prikking på skuldra. Vedkommende som står for prikkingen har ligget våken i flere timer allerede og overveid rettferdigheten i å vekke undertegnede. Men da jeg skal ha snudd meg i overkøya bikket vektskåla i favør vekking, da vedkommende i underkøya tok dette til inntekt for at jeg sov lett i det aktuelle tidspunktet. Så feil kan man ta. "Ehm...vi har bedbugs på rommet!!!". Med et lettere panisk ansiktsuttrykk. Jeg kunne ikke for mitt bare liv legge to og to sammen, og fatte hva som hadde forårsaket en slik alarmering av sovende folk. Jeg tror jeg svarte noe sånt som "Ja, du finner eurax, anti-bac, alovera og myggstift i toalettmappa mi ved vasken. Ta for deg! Help yourself." (Anti-bac hadde blitt anerkjent som anti-klø-middel på turen, ved en tilfeldighet. X hadde spurt meg "Tror du det er bra å putte anti-bac på myggstikk? Og før jeg fikk svart var som sagt, så gjort. Og virkningen lot ikke vente på seg. Det sluttet å klø. Antakelig pga. at alkoholen nummer nervecellene i området). Etter noen minutter skjønner jeg at jeg blir nødt til å ta situasjonen på største alvor. X spurte om jeg visste noe om arten? Eller hadde hørt om bedbugs før? Jeg måtte innrømme at jeg visste fint lite, men at jeg trodde, i alle tilfeller, at vi kunne legge oss og sove igjen, uten å frykt for liv og helse. X refererte til Wikipedia, til funn av eksemplarer i laknene. Vi ble enige om å ikke involvere tredjeperson Y som sov intetanende med ørepropper, midt i all elendigheten, men at X skulle gå ned i resepsjonen og forhøre seg om eventuelt rombytte. Etter å ha frittet ut resepsjonisten for informasjon av typen, beboerhistorikk på rommet (hadde det bodd lugubre typer her i forkant av vår overnatting?), og tidligere rapporterte tilfeller ved establisementet, kom X tilbake med følgende statusoppdatering: Det hadde bodd en familie på 3 her før oss, de hadde ikke rapportert om bedbugs, resepsjonisten hadde heller ikke hørt om tilfeller ved hostelet forøvrig, de hadde ingen rom ledige, men etterlot oss med to alternativer: 1. hostelbytte. 2. Nye laken og gratis frokost. Jeg var ikke i tvil om hva jeg mente kl 03:30 om natta, men jeg synes det skulle være opp til X, og håpet at også X ville se absurditeten i å bytte hostel i frykt for bedbugs in the middle of the fucking night! Nølende spurte jeg: "Hmmm...hva synes du da?". Heldigvis forekom det også X noe overilt å skulle pakke og flytte på denne tiden av døgnet. X returnerte til resepsjonisten og kom tilbake med ca 20 laken. Det skulle være tilstrekkelig for å beskytte mot utøyet, mente X. Deretter krøyp jeg ned i loppekassa (bokstavelig talt), sammen med Y, som fortsatt sov. Og X opp i min tilsynelatende bedbug-frie overkøye. En avtale om at jeg skulle overbevise Y om å foreta full kroppsvask dagen etter, kom også istand. Dagen etter: gratis frokost og en god historie rikere. Vi smilte litt for oss selv da vi puttet 23 laken i skittentøysdunken, nede i resepsjonen.

30. 06. skulle vi forlate Salzbourg, med kurs for Venezia, Italia, med nattog, igjen. Denne gangen; økonomivarianten, med 6 mann på antakelig samme antall kvadratmeter som sist. Det var en litt forvirret og nedslått gjeng som stod på stasjonen i Salzbourg og ventet. Den litt casanova-aktige skøyer'n som hadde booket toget for oss hadde lovet at toget skulle ankomme stasjonen 00:12, slik at vi kunne stige ombord og installere oss for natten. Det passet oss fint. Med ankomst Venezia i 08:00-tida, så utsiktene for en forholdsvis god natts søvn ikke så dystre ut allikevel. Stasjonen i Salzbourg var under ombygging, og midlertidige konstruksjoner, mørket, og mangelen på informasjon gjorde dette til et utrivelig sted å vanke natterstid. At stasjoner tiltrekker seg byens løse fugler er visst et internasjonalt fenomen. Da toget endelig kom ble vi geleidet til kupeen vår av en fyr, uten uniform, som gav seg ut for å jobbe på toget. Det gjorde han også viste det seg. Men i noen minutter, etter at vi hadde levert fra oss interrailpassene våre, og vi ikke så ut til å få dem tilbake, tok jeg meg selv i å tenke: "faen, så lettlurte vi er". Interrailpassene har samme verdi som penger. Mister du det, så må du kjøpe nytt. Ingen forsikring, ikke noe erstatningsplikt. Heldigvis fikk vi dem neste morgen. Det er ikke uvanlig at de oppbevares av togpersonalet over natten. Så ikke fortvil hvis de blir midlertidig tatt fra deg.

I sovekupeen lå det allerede tre av asiatisk opprinnelse, antakelig kinesere. To i de nederste sengene, sistemann godt gjemt oppunder taket, i øverste køye. Som en følge av denne kamufleringen presterte A.H. å lempe 20 kilo bagasje rett i fanget på den sovende kineseren. Dette var på ingen måte svanemadrasser, men jeg sovnet godt med skumgummi i øra og ullgenser over øra.

Kort om Salzbourg: Jeg og S. tilbrakte dagen i dyrehagen, like i utkanten av byen. A.H var på sound of music-busstur with an american guy, from south carolina, bred sørstatsdialekt, som hadde vært i Salzbourg 4 ganger og "just loved it here". Salzbourg har virkelig gjort maksimalt ut av å være Mozarts fødeby, og å være kulissene til sound of music. Men stort mer enn en vakker liten by i alpene var det heller ikke å snakke om.

Neste morgen våknet jeg nokså fortumlet, sulten siden før jeg la meg, og med dotter i øra etter ei natt med ørepropper for å demme opp for snorkinga til sunnmøringen og kinserane. Men Venezia var virkelig alt man har forestilt seg. Venezia kan ikke forklares. Det må ses, føles og personlig oppleves. Venezia har vært verdensberømt i mer enn tusen år, og det er ingen tilfeldighet. Byen er spektakulær. Simpelthen. Venezia er skjønnhet, lidenskap, den ultimate italienske passione. Venezia lever på vannet. Det er der alt foregår. Ambulanser, politi, renovatører, postfolk navigerer seg frem på kanalene, 177 i antallet. Vi hadde bare en dag å gjøre byen på. Vi gikk gatelangs i de trange smugene, sugde til oss inntrykkene, fikk med oss de mest sentrale severdighetene, turistklisjeene og dro. Det er et surrealistisk sted å være. Det bor ikke flere enn 70 000 mennesker der, men den daglige turistdosen i høysesongen er regelmessig på rundt 200 000. Og alle skal se det samme. Derfor er køene lange, svette og urkjedelige i området rundt Markusplassen, Markuskirken og klokketårnet. Det anbefales allikevel å spandere på seg 50-lappen for å komme inn. Jeg er ingen ivrig kirke-seer, eller museumsgjenger, men Markuskirken tok virkelig pusten fra meg. Forutenom gondolierene, og amerikanerne som utbryter "Oh! My! God!", er det en rolig by, sjarmerende slitt, med høythengende klesvask, og nostalgi. Alle advarer mot stive priser i Venezia, og det kan bekreftes. Kaffe til 67 kroner koppen - pluss tips - men hva gjør vel det? Har man karet seg til venezia så kan man saktens spandere på seg såpass.

Neste stopp; Milano.

.

Interrail 2010, vol 2.

München føltes som å komme hjem. Tyskland er forbausende likt Norge. Så der frankrike kjentes fremmed og eksotisk, men spennende, føltes Tyskland hjemlig, trygt og kjent. München var som kjent ikke en del av planen. Vi var seint ute med bookinga, men innlosjerte oss hos Meininger Munich City Center. På kort tid hadde www.hostels.com og www.hostelworld.com blitt våre nærmeste allierte. På grunn av få ledige sengeplasser ble første natta tilbrakt slik at jeg sov alene på et 5-mannsrom, mens S. og A.H. sov på 14-mannsrom. Til tross for pre-opphold skepsis, var vi alle veldig begeisret for hostelet. Dette kunne de. Tiff toff tümmel auf. Vennlig og hjelpsom betjening, god frokost, rene og nyoppussede rom, internett (som dog ikke kunne ha vært av særlig bred båndtype - det gikk saaakte), en egen hostelbar med attraktive bartendere. Ikke overraskende var systemet med nøkler, verdisaker-skap, vaskeri (selv om vi synes vaskeri var en raus betegnelse for 1 vaskemaskin tilgjengelig, så ble det reine klær) bagasjelagring, innlosjering, nøkkelkort og alt administrativt og så strømlinjeformet og effektivt. Selv om jeg mistet en lapp og røyk på en 5-euro's smell på depositum.

Her ble også turens første fyllekule en realitet. Den kom seint, men godt. Rett over gata til Meininger ligger Bayer'n siste privateide bryggeri, så stedet hadde good supplies med Augustiner Bräu, gegrundet 1328. Velsmakende øl, helt til den kommer i retur. Holder godt og vell 7-8 %. Jeg og sunnmøringen ble hengende i baren etter en skuffende fotballkamp. Vi håpet i det lengste på ekstraomganger og straffekonk, men fikk bare ekstraomganger. "Skal vi ta en til?" "Ja, hvis du skal, så blir jeg med" - så det ble noen øl. Etter en liten stund, med litt pludring med bartenderne, ankom en - ja la oss si; staut dame. Opprinnelig tysk, men var nå bosatt i Chicago. Underviste i arkitektur, og var i Tyskland anledning studietur med studentgruppa si. Vi kom i prat, og slikt blir det flere enheter av. Alt snurret da jeg la meg, fortsatt alene på 5-mannsrommet, så jeg så meg nødt til å ta en rask tur på toalettet og begrense skadevirkningene. Etter 2-3 slike toalettbesøk, gikk karusellen såpass sakte at jeg klarte å sove. Sunnmøringen la seg uten å huske hvordan. Jeg våknet i 7-tida av at noen først banket stille, så sterkere. By that time hadde jeg fått selskap av 3 karer på rommet. Jeg ønsket inderlig at noen andre enn meg hadde hørt bankingen, da det forekom meg henimot umulig å bevege kroppen. Heldigvis skjønte han i underkøya til venstre at han måtte ta seg av bankingen. Jeg sendte en stille takk til ham, før jeg skylte nedpå med 2 paracet mot tømmermennene og en allergipille for allmenntilstanden. Siden romtildelingen første natt var midlertidig måtte vi sjekke ut kl 10:00. Jeg var, takket være pillene, fit for fight by then. Sunnmøringen derimot fant vi nede i lobbyen i en heller dårlig forfatning. Solbrillene var på, tross dunkel belysning innendørs, og en halv cola og 3 nøtter var alt hun ønsket til frokost. Dagen ble tilbrakt i det lokalbefolkningen kalte en park, men hva vi vil kalle en åpen plass med grus. Nå skriver vi 27.juni og søndag. Det meste var stengt til to fyllesyke sjelers arme forbauselse og fortvilelse. Danke schön, Bitte schön, Hurdalssjøen, og Mjøsa.

Kan ikke si at vi gikk inn for å oppleve München disse dagene. Men lokalbefolkningen sørget for at vi fikk med oss litt av den bayerske kulturen, da de valset rundt i lederhösen, på høylys hverdag. Og vi fikk i oss nok bayersk øl. Så da kan man bare si en ting: Münich - Check!

Mandag 28. juni la vi Tyskland, nok en gang, bak oss, og satte kurs for Salzbourg.

Interrail 2010, vol 1.

Jeg er trygt tilbake i Norge. Og det har gått snart omtrent akkurat ei uke siden vi satte våre føtter på velkjent steinrøys. Og det har snart gått såpass med tid at noen av inntrykkene er fordøyd. Så here goes:

Dannelsesreisen vår startet grytidlig om morgenen fra Larvik. Vi hadde hatt base på øya til en av ekspedisjonsdeltakerne i et kort klimatiseringsdøgn før avreise. Avklimatisering viste seg å bli viktig. Vi har hatt sol fra skyfri himmel siden vi stod opp morgenen 21.juni, og det er mer enn riktig å si at vi har svettet oss gjennom Europa. Sunnmøringen og jeg har latt oss fascinere at vi har perspirert fra alle tenkelige vinkler og porer. Til og med leggbeinet har måttet slippe ut damp underveis.

Dag 1 var en særdeles lang dag. Å tilbakelegge strekningen Larvik-Hamburg, via Hirtshals, Århus eller Ålborg, vi blandet de to, var å ta hardt i. Vell fremme i Hamburg, ble det et røft møte med backpackervirkeligheten. Vi stod midt i Hamburg by night, uten noen klar formening om hvilken retning vi skulle traske i, for å finne et mer enn lugubert sted å sove. Men tilbake til Danmark. Det var særlig to ting, eller tre om man regner med tallsystemet, som var litt trøblete i Danmark. At det er et togstopp betyr ikke at det finnes en betjent stasjon der. Slik er det jo heller ikke på avsidesliggende togstopp i Norge, så det er tilgivelig. I Hirtshals trodde vi først at toget gikk 12:15, så vi løp for å finne billettutsalg. Etter å ha returnert første gang, uten billetter, fant vi ut at toget gikk 12:38. Nytt forsøk på å finne billetter ble iverksatt. Men uten hell. Vell avgårde på trikketoget til Hjörring, avverget vi såvidt at Susanne heiv seg på toget tilbake til Hirtshals. Hele tiden hadde vi hatt følge med to andre norske jenter. Til vår store glede og smålige skadefryd, var de yngre, mer usikre, uerfarne og famlende enn oss. De to forlot oss i Århus, med kurs for Amsterdam. Denne første dagen var vi oppe i 7 togbytter. Det var stressende. Et svare strev for å få satt seg. Man står klemt sammen, gjerne godt dyttet opp i armhulen til sidemannen, man står i veien, står, men skulle helst satt seg for å komme ut av de to forestående beklemte situasjonene. Man kommer ikke forover, ikke bakover, eller til siden uten å plante ryggsekken i noen. I tillegg skulle vi mestre markløft, på en kvadratmeter, med strake armer for å få dyttet droget av en sekk på plass i hattehylla. Var på visse tidspunkt overbevist om at sunnmøringen hadde pakka suvernirer fra sunnmørsalpene i bunnen av sekken.

Allerede første dag hadde vi løpt til toget 2 ganger. Very interrailish. En gang i Hjörring, og en gang i Århus, da vi var i feil vognsett. Vi var i "enogenhalvfjers-vogna", men skulle vært i "toogenhalvtress-vogna". Stupid norwegians.

Klokka ble halv 11 før vi var i Hamburg. Utover det har jeg notert i reisedagboka at vi er svært tilfreds med dostandarden på DSB. Og alle har foreløpig normal avføring. Det var 3 svært utslitte interrailere som la seg på Hostel Hauptbahnhof, etter å ha fotfulgt et eldre par til døra, og etter å ha kastet ut en særdeles ufyselig og drita fyr. Et kort øyeblikk var jeg redd for at mine forsøk på å hive ham på dør skulle lede til håndgemeng. Men vi var 5 jenter, og sunnmøringen hadde gaffa-teip, så vi hadde vel klart å overmanne karen. Da det gikk i døra for 2. gang var vi lykkelige over at det var de 3 sørlandsjentene som hadde fulgt oss fra Århus. Roen senket seg så til de grader at S. var bekymret for at hun var eneste levende på sovesal 236. For utenom at sunnmøre hadde en kort økt på sagbruket i grålysningen ble det ei god natts søvn. Etter dusj og innlåsing av bagasje stod vi 11:00 klare for å gjøre Hamburg, the tourist way. Etter 1,5 time på toppen av en takløs dobbeltdekker kunne vi klappe oss på skuldrene og si at vi hadde sett Hamburg, med Reperbahnen og hele sullamitten. Og jeg hadde lært at guidet tur, på toppen av en buss i 1,5 time, er en kald fornøyelse uten jakke. Ellers spiste vi på en middels god kinarestaurant, med under middels service, sammen med to thailandske ladyboys, med over middels store pupper.

Fra reisedagboka 22.juni:

Nå sitter vi ikke på tog, men på ICE (InterCity-Express). Det finnes ikke ord. Egen kupè, god plass, 3-4 kvm for oss sjøl. Varmeregulering, bord, gode, men fryktelig rette stolrygger. ICE-ing with my two favorite peeps. NSB - go home. Vi vil ha ICE til Norge. Dagens S.: 1. Hvoffor har vi'kke sånn i Norge a? 2. Det e'kke tog, det er ICE lissom.

Videre ble det nattog fra Hamburg, via Hannover, til Paris. Vi var rimelig spente på hele hopprennet. Jeg hadde over telefon booket luksusvarianten, da vi hadde forutsett energinivået etter en så heftig etappe gjennom Danmark og Tyskland. Vi lo så vi holdt på å ramle sammen da vi åpnet døra til, ja vaskekott blir romslige i forhold. Men du verden så mye de hadde klart å gjøre ut av plassen. Her kom i visshet ordtaket "Det som ikke går i bredden, går i høyden", til sin rett. Vell stroppet fast, på 3 meters høyde over togskinnene, sovnet jeg til taktfaste dunkelyder.

2. timer forsinket tøffet vi inn i Paris kl 11:30. Litt forvirret, og fryktelig illeluktende, orienterte vi etter alle krefter for å komme oss til hotellet. Metrobytte og 0 problemer. Ekstremt velfortjent dusj. Kanskje en av turens beste, særlig for en sliten, veldig varm og lettere klaustrofobisk S., som pushet grenser i en overfylt metrovogn gjennom tunnel etter tunnel.

Jeg forelsket meg i Paris. Sola over Champs-Elyseès, fortausrestaurantene, og alle de vakre franske mennene. Franske menn har en slentrende særegenhet, en sensuell måte å være på. Slanke, mørke, osende av sex appeal, den arketypiske franskmannen. Jeg hadde jo hatt mine fordommer mot franskmenn, altså franske statsborgere generelt. Franskheten, klassen, arrogansen, forfinetheten, manerer, og etikette. Joda. Det var der alt sammen. Men det hele hadde en dødelig sjarm. Alle virket så elegante, så grasiøse. Superintelligente, kunnskapsrike, dyktige, perfekte manerer, og den "franske kyssegreia". De kan, eller vil, riktig nok ikke snakke engelsk. Men alle vi møtte var hyggelige og stort sett imøtekommende. Dessuten er det ikke for ingenting at Paris er verdens ukronede romantikkhovedstad. Hele byen har et skjær av magi over seg. Triumfbuen, Sacre Coeur, Moulin, Rouge, Champs-Elysees, Louvre, Notre Dame, Shakespeare & Co bokhandel, Monte Martre, Latinerkvarteret, og Seinen ligger høyt på opplevelseslista. Metroen måtte læres skulle man greie å få med seg alt dette. Vi fikk smerteleg erfare at Champs-Elysees er litt lengre gatelangs enn i luftlinje beskuet fra Triumfbuen. Hmf! Tour de France. Vi har i hvertfall gått deler av siste etappe. En annen ting er de store-designer-motehusene. Øynene går i sikksakk. Men. Det franske kjøkken er oppskrytt. Foie gras? Anyone?

Skulle gjerne hatt flere dager i Frankrike, og Paris, men 3 dager var alt tidsplanen kunne strekke seg til. Vi forlot overfylte metrovogner, romantikk, ekstravaganse, og dårlige engelskkunnskaper, for München. Etter en god time i kø på togstasjonen for å reservere billetter til Luzern, Sveits, fant vi ut at det lengste vi kunne komme var Basel, da den franske fellesferien var på trappene og alle tog til Sveits var fullbooket. Men den nydelige, hjelpsomme dama i skranken fant tog til München i stedet. Rent ernæringsmessig var vi glade. Vi likte det tyske kjøkkenet mye bedre. S. var henfallen tilhenger av de friske baguettene og fruktskålene man kunne finne overalt i Tyskland.