Og der gikk startskuddet for hverdagsstafetten. Publikum er i ekstase. Bytt ut Kowalczyk med foreldremøte, så snakker vi tilsvarende kamp mot klokka. Nervene i helspenn. Det vanskelige 2. møte er på trappene. Jeg satser på at adrenalinkicket sitter i helt til fredag, slik at jeg kommer meg gjennom uka. Stødig marsjtakt nå, adjunkt, trekk astamedisinen dypt. Og pust når det gjelder.

Fant den på første forsøk!

Den bortgjemte

Egentlig burde ikke Bjørn Revil avsløre denne turen, sier han. Aller helst vil han ha den for seg selv. Fra Sognsvann til Ullevålseter går det nemlig en «hemmelig» skogsløype, rett i nærheten av skiløpernes vanlige tråkk, hvor man stort sett får gå i fred. Teknisk er den mer krevende enn et maskinpreparert spor, og den er enklere oppover enn nedover. Forsøk gjerne å gå her en iskald januardag. Stemningen her er helt spesiell. Men hvordan komme dit?

Fra parkeringen på Sognsvann følger du strømmen mot Ullevålseter over den første haugen og ned til demningen ved Svartkulp. Her tar du til høyre opp en bakke noen hundre meter før en rødmerket løype forvinner inn i skogen til venstre. Utover våren på tiltagende kongleføre bør du være oppmerksom på overvann og halvt skjulte bekker under snøen. Tilsammen er turen ca 9 km tur/retur.

Dagbladet.

Teknisk mer krevende? Bekreftet. Spesiell stemning? I takt med frustrasjonen; elektrisk stemning i skogen. Tiltagende kongleføre. Check!

3 måneder etter at jeg gjenoppdager Banos-pålegget, et klenodium av en påleggsklassiker fra barndommen, så er plutselig Banos på alles lepper....Bananskrellersvensker, Schmananskrellersvensker...

Kledelig beskjeden.

Innimellom lider jeg av falsk beskjedenhet. Og det mangler folk de mest basale ferdigheter for å takle. Jeg synes det er en del av den sosiale kontrakten å skryte panegyrisk av folk som meg. Hvis jeg sier "Å, det var da ikke så bra", om noe jeg har gjort, sagt, tenkt eller skrevet, så mener jeg jo egentlig: "Dette var det absolutt beste jeg fikk til". Og hvis du ikke var fornøyd så må jeg gå og låse meg inne på et mørkt sted og skrive "Jeg er middels" på et linjert retteark. Det går en rett og ubrutt linje fra den vesle jenta som brukte 3,5 time på å tegne alle dyrene i arken, samt Moses ved siden av, i kristendomsboken, og sa "Det ble helt mislykket", til den voksne lærerinnen med fastrente på studielånet og kontaktlæreransvar, som sukker heroisk over å arbeide 10 timer hver dag, og sier til foreldregruppa at klassen har et høyt snitt på halvårsprøven i engelsk. Begge utgavene av undertegnede har strøket i livets kvalitetskontroll, vært faglig svake, og helt så der. Og begge to er like falske som en 60-lapp, og krever å bli elsket for det.

Lidelsen forverres når folk holder med deg når du sier at Moses-tegningen ble stygg, og at du ser litt sliten ut. Det du vil høre er at du er en Michelangelo in the making, ser ut som en gaselle etter 2 ukers spa, og at arbeidsinnsatsen du leverer vil din vil gi deg lønnspålegg.

Og så synger vi:

Du har noe ingen andre har,

ingen er som deg.

Du kan mye, har litt av hvert og lære meg

Glad for at jeg møtte deg.

Det er gode argumenter for å gi innvandrere lavere lønn enn andre, mener Frps innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen.

For real? Annenrangs mennesker, som gjør en annenrangs jobb, skal selvfølgelig ha halv lønn. Usa har jo hatt braksuksess med å underbetale de lavlønnede så til de grader at lønnsutbetalingene ikke dekker utgiftene man har. På den måten ender man opp med et system hvor folk har både to og tre jobber for å ha til mat og husleie.

Kanskje en burde vurdere innslusingslønn for Frp'ere? Befolkningen som velger inn Frp'ere er ikke ferdig integrert i den norske solidaritetskulturen. Kutt i andre velferdsordninger kan også være aktuelt, uten at dette er min offentlige politikk ennå. Pensjonsordningen og feriepengene er ytelser som vil foreslås kuttet.

Solskinn og trikkeskinner

Endelig endelig endelig. Etter flere mer eller mindre mislykkede forsøk på å finne fram, og generelt finne godt preparerte løyper, uten for mange unger, bikkjer og folk generelt, og like mange søndager med venting på solskinn og tørrvoksføre. I dag var dagen. Våknet tidlig til blå himmel og sol, inn på markadatabasen for å sjekke smøremeldingene: blå ekstra og nysnø i nordmarka. Fram med stillongsen og de ny-glida skia. Klok av skade tok jeg med meg mobil, kompass og nøye nedtegnelser om løypa. Vet ikke helt hva jeg skulle brukt kompasset til, men hvis alt kom til alt, så skulle jeg i allefall ikke gå i ring. Og så: etter en snau halvtime i ei stappfull t-banevogn mot Frognerseteren så var det bare å kjenne lykkefølelsen bre seg innover sjela, som trikkeskinne-nypreparerte, fløyelsløyper strakte seg innover skogen. Min eneste bekymring var en begynnende betennelse i hælen. Det fikk stå til. Det skulle ikke stoppe søndagsturen. Da fikk det heller gå i skøyting og staking hele veien. Frognerseteren, via Skjennungen og Frøensvolltråkka, til Sognsvann. 1,1 mil på ski. Yes sir!

Dessuten fikk jeg den beste lesbe-opplevelsen jeg har hatt på lenge, som en bonus. Da jeg labbet tilfreds mot T-baneplattformen på Sognsvann, med skia under armen, litt haltende pga hælen, møtte jeg to gamle damer, sikkert minst 70 år begge to. Hånd i hånd. De kan sikkert godt være gode venninner, men erfaringsmessig går de oftere arm i arm. Eller de kunne være redde for å gli på isen. Men det var noe livsledsager-aktig over måten de spaserte stille og lavmælte innover stien...Disse to fikk meg i allefall til å smile. På innsiden og utsiden. Fint, var det.

Fellestid

Fellestid er et begrep i skolen. Da samles troppene på et tidspunkt der alle er passelig slitne i utgangspunktet. Il papa, rektor, redegjør for eventuelle prekære saker, med innskytelser fra kvinnene bak mannen. Høflig latter fra trøtte pedagoger, liten entusiasme. Klokka er snart 15:00, og de fleste er på plass rundt småbordene på personalrommet. En sitter og leser lokalavisa, noen småprater. Når blikket sveiper over den brokete forsamlingen så slår det meg hvor likt det er overalt i skolen. Jeg har ikke vært innenfor mange personalrom forsåvidt, men du verden. Man vet raskt hvem som sitter ved hvilke bord, hvem som har funnet seg en lunken kopp med kaffe, hvem som kommer til å legge fra seg avisa når rektor hvert øyeblikk renser stemmen, hvem som fortsetter å lese noen minutter etter at forestillingen er igang - på trass. Hvem som sender sarkastiske blikk myntet på de som kommer slentrende inn 2 minutter etter tida. Jeg kan også med rimelig sikkerhet hvem det er som i løpet av den neste halvtimen kommer til å glippe med øynene, hvem som forsvinner ut av vinduet med lange blikk, og hvem som tar opp dagboka fra Utdanningsforbundet og skrive innholdsløse beskjeder inn i dagene som kommer. Jeg vet også hvem som høyst sannsynlig kommer til å reise seg og gå i løpet av møtet fordi det vibrerer - en innkommende mobilsamtale. Og hvem som alltid sitter klar med referatblokka klar, som en elgjeger på post.

Det er ikke grenser for hva som kan være grunnlaget for en sak. Enda lavere er terskelen for en diskusjon. At diskusjonen kommer i gang, får stå for møteleders regning, men at det er kverrulerende pedagoger som holder liv i den - det er forbi en hver tvil. Skal elevene få være inne i friminuttene? Lang debatt. Skal elevene få bevege seg fritt på uteområdet. Enda lengre ordskifte. Noen er skeptiske på generelt grunnlag, mens andre er skeptiske på spesielt grunnlag. Møtet og sakens konklusjon koker som regel ned til at vi fortsetter som før.

Januar har livreim på...

Når man er pisslei av vinter og dårlig vær og glattføre og kommer litt stressa, litt sliten og veldig sulten fra jobb og man drar innom butikken for å kjøpe brød og melk for sine aller siste penger, for man er åpenbart ikke noen særlig voksen person som klarer dette med budsjetter og middagsplanlegging og sånt, så man er nesten blakk 11 dager før lønningsdag, men flink allikevel, for man skal lage restemiddag. I "gangen" (det er ingen egentlige skiller mellom værelsene når man bor på 20kvm) får man prøvd seg som oppdagelsesreisende, baner man vei gjennom jungelen av sko, sekker, skjerf og opptil flere poser med pant og resirkulering, for man er da flink og resirkulerer for pokker, men jaggu kunne trengt en machete eller ei snøskuffe for å komme seg helskinnet gjennom, er det lys i andre enden, der man i stua/kjøkkenet kan vasse gjennom gode og myke hybelkaniner. Velkommen hjem for faen. Middag! nå! Hybelkaniner til middag, selvplukk! har jeg lyst til å skrike, men gjør det ikke, for man er da ikke et monster heller, mens jeg rydder og rydder i mitt eget rot og tenker at det er helt urimelig at unger skal ha monopol på trass. De får lære seg å dele. 2 timer senere skinner leiligheten og jeg har overhodet ikke planlagt stasjonsundervisningen i morgen. Når man er akkurat så lei, så er det godt at sola har snudd. Døgnet har en hel time mer sol enn for en måned siden. Inspeksjon med sol i ansiktet er rett rundt hjørnet. Og jeg kjenner faktisk en viss lykke over at helga ser hvit ut, privat finanskrise hvit. Det er to uker til vinterferie. Som en kollega av meg sa: "Ja, men jeg har bare energi til èn". Så får man velge da: Gi alt i en uke og gi f*** i den andre, eller smøre en ukes energi jevnt utover den tørre skiva.