fredag, juli 06, 2018
Fri meg
En ung voksen med jobb. Nøye utvalgte venner, og på vei ned - opp igjen. Med øye og ordet på plass. En uferdig sjel som skal slutte å melde pass. En ganske god kokk, bereist og belest, men har fått nok. Trettitre og greit fornøyd med det. Det er nå jeg skal være snill og forstå, at nå gjelder etterpå. Fri meg fra dritten. Nå skal det spas.
mandag, juni 04, 2018
Varmeste mai siden 1947
Etter en sprengkald vinter, med metervis med snø hoppet vi galant over våren i år, og gikk rett i høysommer. Mai har vært rekordvarm. Varm sol fra høy himmel ryddet for alle skyer. Ikke en bomullsdott har hengt igjen. Gud bedre hvor trivelig det blir i Norge når afrikanske vinder og vibber stryker over den karrige steinrøysa vår. Vi tar til å kose oss. Vi har ruget over halvlitere, og beduggede glass med hvitvin siden 10. mai. Nå har det plutselig vært personlig atmosfære mellom vilt fremmede. Bevares. Ønsker noen vår hjelp, vårt selskap, eller en nonchalant passiar er alle hjertelig velkomne. Takknemlig å starte en samtale når det er tropevarme. Det gode været har skapt forbauselse, fortvilelse og begeistring. Metrologisk Institutt har ikke sett snurten av lavtrykk på langtidsvarselet i Sør-Norge på lange tider. Bøndene har flettet inn 30 mm nedbør i aftenbønnen, men til ingen nytte. Overhengende skogbrannfare. Ei gnist fra øyekroken til en betatt beiler har vært nok til å sette fyr på tørr lyng og strå. Vi har kunnet koke egg under stråhatten. Med svetteringer og kalde omslag har vi beveget oss vektløse ut mot havet for lindrende nedkjøling. 30 grader i skyggen og 23 i vannet er ikke dagligdags kost på disse breddegrader og særlig ikke i mai. Leif Juster har sine ord i behold. Mot normalt har det vært. Arbeidsmoral forsvant med solgangsbrisen og produktiviteten har oppført seg som fiskesprett i glitrende hav. Kun etter solnedgang har det vært hensiktsmessig å gjøre et ærlig arbeidsslag. Fluktstoler og gjemmekontor. Vimsete og formålsløst i hytt og vær, har vært denne vårens irrgrønne resept mot vinterens deprimerende mumling og dype ettertenksomhet. Sol ute og åpne vinduer. Kastratsangere og redebyggere i alle trekroner. Muskatt har ligget urørlig i skyggen og myst mot vårens sanger, med urovekkende rykk i rompa. For ei tid vi har. Vår eneste bekymring som har gitt grunnlag for spaltemeter er hvor lenge det vil vare. Bruker vi opp varmen mens vi ennå er lenket til kontorpulten, ser det stygt ut for fellesferien. Gislefoss har trøstet og beroliget. I 1947 var det varmt i både juni og juli, og ekstra varmt i august.
fredag, mai 04, 2018
Skolepolitisk flyktning - Astrid S
Frihet, tillit og ansvar, het det, da den norske skolen skulle endevendes. Mulig det var behov for forandringer. Men PISA-sjokket gav Høyresiden den muligheten de hadde ventet på. Endelig var det mulig å smi ei krise i skolen, som kunne dokumentere at de hadde hatt rett hele tiden. Tøysepedagogene og sosialdemokratene på venstresida hadde feilet. Norske elever var middelmådige. At Norge er helt midt på treet, hvis det ikke hadde vært for oljen og vårt dertil oppblåste selvbilde, er det ingen som noen gang har snakket om.
I det høyresida fikk makt til å definere krisa, fikk de også makt til å definere den uunngåelige løsningen. Trykksverten på krigstypene i 2001 hadde ikke tørket, før Clemet smidde og Astrid Søgnen ble utnevnt til leder for prosjektet. Det må ha vært en god dag på jobben for Clemet. Det tok bare måneder før forhandlingsmandatet om arbeidstid og tariff var overført fra stat til KS, Kunnskapsløftet var en realitet, og lærerrådene som til da hadde styrt skolepolitikken, var historie. Politikerne leverte målene til skoleeierne, kommunene, - dette skulle de levere på. Rektor skulle rapportere til kommunen. Og lærerne rapportere til rektor. Sterkt influert av en østerriker som har vunnet nobelprisen i økonomi, og blant annet satt som rådgiver for Margret Tatcher i sin tid. De som ikke så skolen som en kunnskapsbedrift og læreren som en effektiv leverandør i dette markedet skulle knuses. Undervisning er et produkt, og hvis ikke produktet holder det det lover, så må det kvalitetssikres og kontrolleres av ansvarlige økonomer, jeg mener rektorer, som er utdannet ved BI. Svake resultater gir ledelsen, og politikerne plikt og rett til å disiplinere læreren.
Kartleggingsprøver, førtester, retester, halvårsprøver, helårsprøver, nasjonale prøver, M-prøver, lesekartlegging (LUS, SOL), ukesluttprøver. For tjue år siden ble seksåringen lovet en smooth overgang med læring gjennom lek. I dag møter de en skole som skal lære dem å lese før høstferien, med lange økter og få pauser, - læringstrykk heter det. Når vi vet at den ene faktoren som har mest betydning for læring er relasjonen mellom elev og lærer, er det underlig å tro at dette bidrar positivt. Hvordan slår dette ut? Ungdata og elevundersøkelser rapporterer om at 1 av 5 føler at de ikke passer inn, opplever angst, prestasjonspress, eller er ensomme. Kristin Halvorsen sa en gang at det viktigste et barn lærer på skolen er hvordan få og beholde en venn. Det er det faen ikke tid til.
Hvis man skal belønne gode resultater, ser det ut til at en må ta ressurser fra dem med svakere resultater, for å belønne de gode. Det måtte bli strekk i laget. En hver lærer må i dag bestemme seg. Skal man være lojal oppover, eller nedover. Det samme må rektor. Der hvor lærerne krummer ryggen er det elevene som lider mest. Der hvor rektor bøyer av er det lærerne som ryker. Utslitt, - sykemeldt, straks en del av reservelaget, som de lærerne som av ulike årsaker ikke jobber i skolen, kalles. I løpet av de åtte årene jeg har jobbet som lærer har jeg selv dratt i nødbremsen to ganger. Den ene gangen måtte jeg søke meg ut. Jeg orket ikke en tøff klasse til høsten, etter fire år med kamp om ressurser, assistenter, hjelp. Jeg tok et års permisjon. Nå er det nok en lærer jeg kjenner som har trykket på panikknappen. Etter en mannsalder i skolen, har han de siste årene slitt. Han er erfaren, så han får ikke hjelp. Når man gir beskjed oppover, får man beskjed om at dette må man løse innenfor eksisterende økonomiske rammer. Om man sier at det er skjært til beinet, - ja så må man bare finne en løsning. Være løsningsorientert. Man møter en vegg av kutt.
Ledelsen går på kurs i tillitsbasert relasjonsledelse. Hvis du må kalle det det, har du allerede tapt. Eller det gir en snedig pekepinn på hva slags ledelse som regjerer. Kommunen jeg jobber i har høy voksentetthet, og lav lærertetthet. Det betyr at vi har en bråte med assistenter, men få utdannede pedagoger å sette inn der skoen trykker. Vi har i årevis latt de aller mest sårbare elevene sitte på grupperom med 50 år gamle damer, med et ufaglært elevsyn, og høyst tvilsomme faglige og didaktiske ferdigheter. Men mange av de er voksne, gode, oppegående medmennesker, nydelige, varme damer, med omsorg, og ønske om å gjøre en god jobb. Vi har ikke tid til å samarbeide med dem, avklare, eller drive opplæring av assistentene. Så det går på halv tolv. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Nå har fem av disse damene fått beskjed om at det ikke er behov for dem på skolen. De følger elevenes vedtak, og når elevene forlater oss, forsvinner de med lavest ansiennitet til et annet sted i kommunen. Vi er alle enige om at vi vil ha høyere lærertetthet enn voksentetthet. I 2012 gråt min kollega fordi hun fikk, med en tekstmelding fra ledelsen, beskjed om at klassens assistent måtte flyttes til min klasse. Der satt vi, to utslitte unge pedagoger, og gråt fordi vi begge så sårt trengte et par ekstra hender i klasserommet. En av oss mistet en voksen, den andre fikk en voksen. Men ingen fikk en ekstra lærer. Dette er et anekdotisk eksempel. Men det finnes antakelig hundrevis av slike eksempler. Rektor har ikke noe valg, han eller hun må finne løsninger innenfor de økonomiske rammene som finnes. Rektor må avgjøre, - hvem overlever å stå aleine? Den gangen vant jeg, med bitter ettersmak. Løsninger innenfor dagens økonomiske rammer koster mer enn byråkratene kan forestille seg. Det er underlig at vi skal ha både verdens billigste og verdens beste skole.
I dag var det portrettintervju med Astrid Søgnen i Morgenbladet. Den utløsende faktoren til at jeg måtte få dette ut i skrift. Igjen. Hun er gallionsfigur og fiendebilde. Selv er jeg skolepolitisk flyktning. Det vil si at jeg er bosatt i Oslo, men jobber i en nabokommune. Jeg håper vinden fra høyre snart snur. Det er alt.
I det høyresida fikk makt til å definere krisa, fikk de også makt til å definere den uunngåelige løsningen. Trykksverten på krigstypene i 2001 hadde ikke tørket, før Clemet smidde og Astrid Søgnen ble utnevnt til leder for prosjektet. Det må ha vært en god dag på jobben for Clemet. Det tok bare måneder før forhandlingsmandatet om arbeidstid og tariff var overført fra stat til KS, Kunnskapsløftet var en realitet, og lærerrådene som til da hadde styrt skolepolitikken, var historie. Politikerne leverte målene til skoleeierne, kommunene, - dette skulle de levere på. Rektor skulle rapportere til kommunen. Og lærerne rapportere til rektor. Sterkt influert av en østerriker som har vunnet nobelprisen i økonomi, og blant annet satt som rådgiver for Margret Tatcher i sin tid. De som ikke så skolen som en kunnskapsbedrift og læreren som en effektiv leverandør i dette markedet skulle knuses. Undervisning er et produkt, og hvis ikke produktet holder det det lover, så må det kvalitetssikres og kontrolleres av ansvarlige økonomer, jeg mener rektorer, som er utdannet ved BI. Svake resultater gir ledelsen, og politikerne plikt og rett til å disiplinere læreren.
Kartleggingsprøver, førtester, retester, halvårsprøver, helårsprøver, nasjonale prøver, M-prøver, lesekartlegging (LUS, SOL), ukesluttprøver. For tjue år siden ble seksåringen lovet en smooth overgang med læring gjennom lek. I dag møter de en skole som skal lære dem å lese før høstferien, med lange økter og få pauser, - læringstrykk heter det. Når vi vet at den ene faktoren som har mest betydning for læring er relasjonen mellom elev og lærer, er det underlig å tro at dette bidrar positivt. Hvordan slår dette ut? Ungdata og elevundersøkelser rapporterer om at 1 av 5 føler at de ikke passer inn, opplever angst, prestasjonspress, eller er ensomme. Kristin Halvorsen sa en gang at det viktigste et barn lærer på skolen er hvordan få og beholde en venn. Det er det faen ikke tid til.
Hvis man skal belønne gode resultater, ser det ut til at en må ta ressurser fra dem med svakere resultater, for å belønne de gode. Det måtte bli strekk i laget. En hver lærer må i dag bestemme seg. Skal man være lojal oppover, eller nedover. Det samme må rektor. Der hvor lærerne krummer ryggen er det elevene som lider mest. Der hvor rektor bøyer av er det lærerne som ryker. Utslitt, - sykemeldt, straks en del av reservelaget, som de lærerne som av ulike årsaker ikke jobber i skolen, kalles. I løpet av de åtte årene jeg har jobbet som lærer har jeg selv dratt i nødbremsen to ganger. Den ene gangen måtte jeg søke meg ut. Jeg orket ikke en tøff klasse til høsten, etter fire år med kamp om ressurser, assistenter, hjelp. Jeg tok et års permisjon. Nå er det nok en lærer jeg kjenner som har trykket på panikknappen. Etter en mannsalder i skolen, har han de siste årene slitt. Han er erfaren, så han får ikke hjelp. Når man gir beskjed oppover, får man beskjed om at dette må man løse innenfor eksisterende økonomiske rammer. Om man sier at det er skjært til beinet, - ja så må man bare finne en løsning. Være løsningsorientert. Man møter en vegg av kutt.
Ledelsen går på kurs i tillitsbasert relasjonsledelse. Hvis du må kalle det det, har du allerede tapt. Eller det gir en snedig pekepinn på hva slags ledelse som regjerer. Kommunen jeg jobber i har høy voksentetthet, og lav lærertetthet. Det betyr at vi har en bråte med assistenter, men få utdannede pedagoger å sette inn der skoen trykker. Vi har i årevis latt de aller mest sårbare elevene sitte på grupperom med 50 år gamle damer, med et ufaglært elevsyn, og høyst tvilsomme faglige og didaktiske ferdigheter. Men mange av de er voksne, gode, oppegående medmennesker, nydelige, varme damer, med omsorg, og ønske om å gjøre en god jobb. Vi har ikke tid til å samarbeide med dem, avklare, eller drive opplæring av assistentene. Så det går på halv tolv. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Nå har fem av disse damene fått beskjed om at det ikke er behov for dem på skolen. De følger elevenes vedtak, og når elevene forlater oss, forsvinner de med lavest ansiennitet til et annet sted i kommunen. Vi er alle enige om at vi vil ha høyere lærertetthet enn voksentetthet. I 2012 gråt min kollega fordi hun fikk, med en tekstmelding fra ledelsen, beskjed om at klassens assistent måtte flyttes til min klasse. Der satt vi, to utslitte unge pedagoger, og gråt fordi vi begge så sårt trengte et par ekstra hender i klasserommet. En av oss mistet en voksen, den andre fikk en voksen. Men ingen fikk en ekstra lærer. Dette er et anekdotisk eksempel. Men det finnes antakelig hundrevis av slike eksempler. Rektor har ikke noe valg, han eller hun må finne løsninger innenfor de økonomiske rammene som finnes. Rektor må avgjøre, - hvem overlever å stå aleine? Den gangen vant jeg, med bitter ettersmak. Løsninger innenfor dagens økonomiske rammer koster mer enn byråkratene kan forestille seg. Det er underlig at vi skal ha både verdens billigste og verdens beste skole.
I dag var det portrettintervju med Astrid Søgnen i Morgenbladet. Den utløsende faktoren til at jeg måtte få dette ut i skrift. Igjen. Hun er gallionsfigur og fiendebilde. Selv er jeg skolepolitisk flyktning. Det vil si at jeg er bosatt i Oslo, men jobber i en nabokommune. Jeg håper vinden fra høyre snart snur. Det er alt.
lørdag, mars 31, 2018
tirsdag, mars 06, 2018
Hva skal ut? Sånn egentlig.
Kan de ingenting om å skape seg forhandlingsrom? Det ser ut til at de har tenkt at striden skal stå på ordnivå. Det sitter hauker og gribb rundt om i hver eneste forening og interessegruppe, og kvesser klørne for hva som absolutt IKKE, over deres lik, skal ut. Og så er det altså, etter hva jeg kan se, i praksis, ikke utelatt et eneste emne. Med unntak av jordas indre? Det er flaut. I stedet for å spikke til og la diskusjonene gå på temanivå, ser det ut til at stridens kjerne vil bli tegnsetting. Herregud, så kjedelig! Og for et tap for norsk skole.
onsdag, januar 31, 2018
Fram
En genistrek, uten at jeg selv var klar over det, å forelske meg i henne. Det var hun som lærte meg at kvinner er læremestere, elskerinner - og aller viktigst at kvinnen når alt kommer til alt er et helt annet og, mer vesentlig, et atskillig mer spennende vesen enn mannen. Dette forstod jeg, selv om jeg i den alderen jeg var i, ikke kunne tydeliggjøre det i tanken.
Menneskene rundt meg var nye. Omgivelsene. Jeg var snart nitten år og ingenting var nå umulig. Likevel ante jeg ikke den gang hvor det ville føre meg. Det startet som et kilende sug i mellomgulvet. Som om jeg seilte ned i en dump. Vi v a l g t e ikke hverandre akkurat. Jeg har mange ganger lurt på hva som skjedde. Hva var beveggrunnene til å beslutte, for de som bestemte slikt, bestyrerinnen, rektor, lærerne, eller skjebnen, - at vi to. Hva var det bakenforliggende for at jeg skulle dele rom med en slags utenomjordisk gudinne. En Kleopatra. For jeg kan umulig tenke meg at vi var en opplagt match. Ikke akkurat. Heller et tilfelle av å være de to siste brevene i bunken. Så skulle det bli oss.
Allikevel. Ikke.
I det forakten myknet var det allerede for sent. Gravitasjonen eller magnetismen eller en annen naturlov gjorde det etterhvert helt umulig å ikke bli dratt mot henne. Hun var uimotståelig. Og farlig. Etterhvert skulle hun farge det blonde håret svart, og på den måten avkle seg selv som det fatale kvinnemenneske hun var. Hun dro i meg slik at jeg nesten måtte sette sjøbein. Det ble et merkeår. Noe svingte på sin egen akse og åpnet seg, gav meg et glimt av himmelriket.
Gradvis ble vi kjent. Hun var en sånn, som det skulle komme flere av, som tok meg i hånda og jeg hang på som et slips i vinden. Hun nappet meg med seg. Jeg blafret mens jeg lo. Ingen vits å protestere når jeg var så glad for å miste bakkekontakten. Når du er såpass tungt loddet som jeg er, blir du takknemlig for alle som kan få deg til å sveve. Hun insisterte. Jeg var henrykt.
Det vakreste ved alt dette var at jeg aldri var utstudert. Jeg visste ikke bedre, stakkars. Man har ikke anledning til å være utstudert når man er novise. Seksuell oppvåkning, intellektuell oppvåkning. Jeg stod jo opp fra de uopplyste. Her var det ei som kunne snakke om kapitalismens jerngrep, amerikanernes imperialisme, max havelaar og ikke så mye litteratur. Som var overraskende, siden hun tilsynelatende visste alt. Verden var jo SÅ stor. Og jeg visste nesten ingenting. Vi stakk av fra resten. Å kunne sitte alene med henne over en kopp kaffe, - . . . Jeg drakk te. Hun ertet meg over at jeg ikke likte kaffe. Det var selvfølgelig før hun hadde lært meg å drikke kaffe. Jeg trengte selvfølgelig ikke å øve. Hun kunne bedt meg drikke gift, og jeg ville bare bedt om en sukkerbit.
Det var noe utilnærmelig over hele situasjonen. Jeg visste så godt med meg selv. Men kunne ikke vite om henne. Hun var som en purung Brigitte Bardot. Samme lille nesen. Samme tunge øyesminke. Samme sexappealen. Hun var der. Så kokett. Så liten. Så farlig. Eimen av parfymen i kløften mellom jordklodens mest opphissende hvelvinger. Det gjorde meg helt nummen. Alt vett forduftet hver gang. Hore og Madonna. Gudinne, fristerinne. Jomfru i nød. Den sikre død.
Et underlig ritual som jeg etterhvert elsket fordi jeg fikk ligge i fanget hennes var at hun nappet øyenbrynene mine. Før det hadde jeg sikkert sånne buskete naturlige, som tjue år etter er helt på merket. Det var lenge den mest intime situasjonen jeg klarte å skape, uten å avsløre mine hensikter. Inntil vi en kveld, like før endetiden, lå sammen. Stemningen var apokalyptisk. Jeg hadde ant det lenge, men var allikevel helt uforberedt. Hvordan skal du forberede deg på noe sånt? Jeg steg mot en himmel, jeg sank i en brønn.
Selv om hun ikke elsket kvinner, så likte hun meg. Det var godt nok. Var det nok? Det føltes i hvert fall godt. Det skulle vise seg å være godt, men milevis fra nok. Hjertet ble liksom ikke knust. Slik man kaster en tallerken i bakken, og skårene spretter. Nei, mitt hjerte ble betydelig mye mer malt i stykker. Knuget.
Det var en forhekset fase av livet. Så er det så rart da, at de erfaringene har blitt som et depot til resten av turen, en potensiell krise. Som polfarere gjorde i gamle dager. Hvordan kan jeg noen gang glemme en slik genial tid.
Menneskene rundt meg var nye. Omgivelsene. Jeg var snart nitten år og ingenting var nå umulig. Likevel ante jeg ikke den gang hvor det ville føre meg. Det startet som et kilende sug i mellomgulvet. Som om jeg seilte ned i en dump. Vi v a l g t e ikke hverandre akkurat. Jeg har mange ganger lurt på hva som skjedde. Hva var beveggrunnene til å beslutte, for de som bestemte slikt, bestyrerinnen, rektor, lærerne, eller skjebnen, - at vi to. Hva var det bakenforliggende for at jeg skulle dele rom med en slags utenomjordisk gudinne. En Kleopatra. For jeg kan umulig tenke meg at vi var en opplagt match. Ikke akkurat. Heller et tilfelle av å være de to siste brevene i bunken. Så skulle det bli oss.
Allikevel. Ikke.
I det forakten myknet var det allerede for sent. Gravitasjonen eller magnetismen eller en annen naturlov gjorde det etterhvert helt umulig å ikke bli dratt mot henne. Hun var uimotståelig. Og farlig. Etterhvert skulle hun farge det blonde håret svart, og på den måten avkle seg selv som det fatale kvinnemenneske hun var. Hun dro i meg slik at jeg nesten måtte sette sjøbein. Det ble et merkeår. Noe svingte på sin egen akse og åpnet seg, gav meg et glimt av himmelriket.
Gradvis ble vi kjent. Hun var en sånn, som det skulle komme flere av, som tok meg i hånda og jeg hang på som et slips i vinden. Hun nappet meg med seg. Jeg blafret mens jeg lo. Ingen vits å protestere når jeg var så glad for å miste bakkekontakten. Når du er såpass tungt loddet som jeg er, blir du takknemlig for alle som kan få deg til å sveve. Hun insisterte. Jeg var henrykt.
Det vakreste ved alt dette var at jeg aldri var utstudert. Jeg visste ikke bedre, stakkars. Man har ikke anledning til å være utstudert når man er novise. Seksuell oppvåkning, intellektuell oppvåkning. Jeg stod jo opp fra de uopplyste. Her var det ei som kunne snakke om kapitalismens jerngrep, amerikanernes imperialisme, max havelaar og ikke så mye litteratur. Som var overraskende, siden hun tilsynelatende visste alt. Verden var jo SÅ stor. Og jeg visste nesten ingenting. Vi stakk av fra resten. Å kunne sitte alene med henne over en kopp kaffe, - . . . Jeg drakk te. Hun ertet meg over at jeg ikke likte kaffe. Det var selvfølgelig før hun hadde lært meg å drikke kaffe. Jeg trengte selvfølgelig ikke å øve. Hun kunne bedt meg drikke gift, og jeg ville bare bedt om en sukkerbit.
Det var noe utilnærmelig over hele situasjonen. Jeg visste så godt med meg selv. Men kunne ikke vite om henne. Hun var som en purung Brigitte Bardot. Samme lille nesen. Samme tunge øyesminke. Samme sexappealen. Hun var der. Så kokett. Så liten. Så farlig. Eimen av parfymen i kløften mellom jordklodens mest opphissende hvelvinger. Det gjorde meg helt nummen. Alt vett forduftet hver gang. Hore og Madonna. Gudinne, fristerinne. Jomfru i nød. Den sikre død.
Et underlig ritual som jeg etterhvert elsket fordi jeg fikk ligge i fanget hennes var at hun nappet øyenbrynene mine. Før det hadde jeg sikkert sånne buskete naturlige, som tjue år etter er helt på merket. Det var lenge den mest intime situasjonen jeg klarte å skape, uten å avsløre mine hensikter. Inntil vi en kveld, like før endetiden, lå sammen. Stemningen var apokalyptisk. Jeg hadde ant det lenge, men var allikevel helt uforberedt. Hvordan skal du forberede deg på noe sånt? Jeg steg mot en himmel, jeg sank i en brønn.
Selv om hun ikke elsket kvinner, så likte hun meg. Det var godt nok. Var det nok? Det føltes i hvert fall godt. Det skulle vise seg å være godt, men milevis fra nok. Hjertet ble liksom ikke knust. Slik man kaster en tallerken i bakken, og skårene spretter. Nei, mitt hjerte ble betydelig mye mer malt i stykker. Knuget.
Det var en forhekset fase av livet. Så er det så rart da, at de erfaringene har blitt som et depot til resten av turen, en potensiell krise. Som polfarere gjorde i gamle dager. Hvordan kan jeg noen gang glemme en slik genial tid.
Quo vadis
Det finnes ikke det problem du ikke kan gå fra. Spasere fra. Det er ikke sant. Likevel er det å gå den mest grunnleggende formen for menneskelig bevegelse. Ganske avansert, men i all sin enkelhet fremstår kunsten å gå, når vi først har lært hvordan. Så må man krabbe før man kan gå. Det er klart. Både i bokstavelig og overført betydning. Jeg så en gang et fjernsynsprogram om barns anatomiske utvikling. Ja, jeg tror det var det. Jeg husker at i det du tar et skritt fremover, eller løfter foten for å iverksette fremgangen, så registreres det et sted i hjernen at du er i ferd med å falle forover. I ferd med å tryne på godt norsk. Og da, for å holde hodet i balanse, så skifter tyngepunktet, og hjernen sender beskjed om å strekke foten ut, og avverge katastrofen. Ingen korrekt gjengivelse av gåingens anatomi, men like fult. Jeg festet meg ved det. Hvert skritt fremover er et potensielt tryn. Samtidig som det finnes en iboende opprettholdelse av balansepunktet i oss alle. Banalt. Det er nyttig å sette en fot fremfor den andre.
søndag, januar 14, 2018
Ingen anmelder, men til minne om
En lørdag kveld i Peru er verdt pengene. Vi kan starte der, selv
om det, som vanlig, ikke er jeg som betaler. Det betalersken ikke fikk med seg
var at jeg leste av summen på betalingsmaskinen i det den ganske distré og
nokså klønete servitøren tastet inn beløpet. I øyenfallene nærsynt til tross
for hippe trailerbriller. 1790 spenn for fire retter, to drinker og fire øl er
en vennlig innstilling til januarøkonomi.
Jeg falt umiddelbart for den
sjarmerende, men også han distré, servitøren, med pikant snurrebart, og et
kokett chaplinlignende kroppsspråk. Jeg har en forkjærlighet for menn med bart.
Det vitner om humoristisk sans. Litt humor måtte man kanskje også ta med til
besøket, for det var en i beste fall litt rotete service. Det er helt okå å ha
flere servitører å forholde seg til og som kommer med rettene, dersom
samarbeidet sklir sømløst og den ene vet hva den andre har sagt, gjort og tatt
med seg til bordet. Her var det nok flere som synes det var litt vanskelig for
venstre hånd å vite hva høyre hånd holdt på med for enkelte. Litt venting
innimellom ble det, men alt ble tilgitt da han som tok betalt bemerket at vi
var de gjestene som tålte ventingen best. Det så ut som vi koste oss, og det
gjorde vi.
Vi startet med en koriander og
lime-basert drink. Den var grønn, hverken for sur, syrlig eller søt. Akkurat
passe, bare. Forfriskende på en nesten basisk måte.
Så kom rettene.
1: Causa de cangrejo var
potetmos som etterlignet å være en kokt potet med kongekrabbe, reddik og oliven
på toppen. Du ble overrasket og begeistret over konsistensen på poteten. 2: Ceviche
Miraflores, Ceviche med tigermelk, søtpotet og kokebananchips, som var helt
sjukt god på smak. Smaksløkene mine, som på grunn av uventet snusslutt
antakelig gjennomgår store omveltninger, fikk kjørt seg med tigermelken. Men
ikke slik at det ble vanskelig. 3: Tiradito
de lenguado Villkveite, kimchi, granateple, mango, wasabi, var helt ok.
En rett som hadde mer Japan enn Peru i seg. Av disse tre så var det helt klart
tigermelken som etterlot seg de dypeste sporene. Hett, men godt.
Vi valgte etterhvert å smake på det sør-amerikanske ølet. Den første servitøren påpekte dette som et utmerket valg, noe det også var. Cusquena var nydelig, lys og deilig pils. Etter å ha testet peruviansk, spurte vi om en ny anbefaling, hvorpå servitøren, den tredje og sannsynligvis skiftleder, repliserte at sør-amerikanerne stort sett lager lyst og kjedelig øl. Vel, det er slik vi liker det, så hun kom etterhvert med en mexicansk øl, som hun uten kommentar satte på bordet. Modelo, var lyst, lett og sikkert kjedelig, men det er altså slik jeg vil ha ølet mitt.
For min del var høydepunktet en konfitert svineribbe, med søtpotetpure, syltet rødløk og urter. Den var så mør, og så perfekt balansert i krydder. Saftig, nok fett på toppen, og sprø svor oppå. Siderettene og en slags gryte med indrefilet var helt på det jevne. Jeg begynte å bli mett og erfaringen er gang på gang at kjøtt er kjøtt, og det er ganske få som klarer å få kjøtt til å stå ut som noe mer enn det. Kjøtt kan definitivt ødelegges, men den øvre grensen for hvor godt kjøtt kan bli er forvrengt til et negativ: det gjelder å ikke ødelegge det.
Desserten kalt bomba de chocolate vet jeg at hadde blitt satt mer pris på av andre enn meg, men når det kommer til dessert er jeg ofte for mett til virkelig å nyte den. Sjokoladekrem, banansorbet, limekrem og sjokoladecrisp var akkurat sånn det skal være, mektig og søtt. Pluss for banansorbet som vakte noen banangodteriminner fra barndommen til live.
Litt rotete service tilgis, siden det var første kveld etter juleferien, og ganske stinn brakke. Maten var skikkelig god, og kvelden ble ordentlig fin. Jeg har ikke begynt med anmeldelser. Det blir for ambisiøst, men siden nyttårs oppsummeringene har topp 5 matopplevelser i to kategorier, og jeg har så dårlig husk, så er det hjelp til selvhjelp, dette. Minner om at luksustacoen fra fredag var personlig bestenotering.
torsdag, januar 04, 2018
2017 - nestenåret
Nesten river ingen mann av hesten. Utsagnet bruker jeg så ofte verden gir meg anledning, for jeg synes det er godt sagt. 2017 ble nesten på jobb, nesten forelskelse, og jeg kom nesten, men bare nesten gjennom året i vertikal stilling. For det endte som et år som til slutt rev meg av hesten. Kanskje fordi mye ble litt mye nesten, eller fordi jeg gikk fullt og helt, ikke stykkevis og delt inn i noe som helst. 2017 ble en tur med litt for salt suppe, ikke helt kaldt øl, borrelås uten feste. Det har skurra og bremsa, og gikk til slutt akkurat over grensa. Nesten, ikke helt, men for en stor del eller ikke langt i fra, - det oppsummerer året ganske godt.
Januar og februar ble mye jobb. Ja hele året har vært mye jobb. Når jeg blar i almanakken blir det åpenbart at nesten alt har dreid seg om jobb. En litt sørgelig erkjennelse. Et stort og øredøvende fravær av tomhet, hva program og planer angår. Det er var opphopning og kluster av hendelser, tilstelninger. Og møter. Uforholdsmessig mye møter. Jeg gjorde det til mitt personlige ansvar å være hyrde for flokken, representant for hjertevarme og cerebral kapasitet, primus motor, ansvarligheta sjøl. Jeg har hatt så mange samtaler i hodet dette året, hvor den andre personen ikke har holdt seg til manus. Det har vært så mange morgener hvor jeg har gnidd meg så hardt i øynene at jeg har kommet til en ny dimensjon av skjulte farger og mønstre. Det jeg ikke var klar over var at kroppens takstameter gikk hele tiden. Og du verden for ei regning det ble. På mange måter kan man si at disse kalde og mørke månedene i starten av 2017 er opptakt og oppsving til en virvelvind av jobb. Det mest klønete er jo at mye av det er selvpålagt. Det ulmer, men det tar ikke fyr. Ikke ennå. Vi går på skolerevyer. Det er bare Klæbo som kan si at man skal starte hardt og øke etterhvert. Strategi for 2018 - en ny retning innenfor livstenkning: Lav list og. geriljainnsats. Inn. Ut. Fort og hardt, så hvile? Mulig. Det gjelder å holde folk våkne. Oppmagasineringen av energi må være mer bærekraftig.
Teaterforestillinger 2017
Grønnlandsutraen - Fredrik Høyer
Det merkelige som hendte med hunden om natten
Etterlyst: Jesus - Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg
Oppdragelsesreiser - Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne
Som dere vil - Shakespeare
Book of Mormon
I mars er det mye som skjer. Jeg er med på intervjuer i kraft av å være tillitsvalgt. Og det er med en viss stolthet jeg kan konstatere at de nye tilskuddene på stammen er av beste kvalitet. Det hadde det ikke blitt uten meg. Og jeg noterer det i margen som en fullgod seier. Jeg har etter alle solemerker klart å rekruttere tre fremragende nye lærere, som klarer seg godt og som kan bli ekstremt viktige i å skape det miljøet vi etterstreber. Etter møtene på dagjobben er jeg på møter på bijobben. Møte opp og møte ned, vi går i ring. Je. Je. Je.
Påskeferien går med til bijobben og å forberede speeddater med foreldrene. Fra å være størst, er vi nå blitt mellomstore. De på toppen synes det er et sjokk, selvfølgelig. Nå blir det plutselig så tydelig at de har for mye å gjøre på datamaskinen, og får lite gjort med personalet. Nesten helt gjennomsiktig blir det nå. Men det er mer som foregår i kulissene og forhåpningene om forandringer til det bedre når vel etterhvert et slags frysepunkt. Vi bare holder fast til sommeren kommer og redder oss alle. Jeg står samtidig midt oppe i en delikat sak, som tar mer krefter enn jeg aner.
Den siste helga i april flytter jeg ut fra det som i 2013 bare skulle være en midlertidig mellomstasjon. Vi bruker ei hel helg på å vaske ut. Og kun kort tid på å bo oss inn, for det har vi egentlig trent på i nesten to år allerede. Jeg og mitt forunderlige lykketreff av et menneske blir samboere. Til stor forvirring for den eldste generasjonen i familien vil det vise seg. Først var hun lesbisk og samboer, nå er hun samboer igjen, men er hun fortsatt lesbisk? Den store vinneren er familiens firbente venn. Hele familien på samme sted, større tomleplass innendørs og identisk uteområde. For en lykke. Flyttingen markerer et tydelig punktum. Den endelige spikeren i kista tror jeg kom i juli/august. Mer om det.
Et rørende høydepunkt i året som gikk er årets pridefrokost. Når hele min håndplukkede familie er samlet for å feire min skeivhet er jeg glad som ei lerke. Det er arrangert som en overraskelse som ikke er noen overraskelse. Helt etter min smak. Prideuka blir god, som vanlig. Kan videreføres til 2018: Holde seg unna tappekranene fredag, for så å være opplagt i paraden.
9. juli blir et vannskille, selv om etterspillet, foreløpig, står som et nesten. Fra intet og oven kommer det en gamechanger som har lært meg at jeg både kan og bør legge lista så høyt som bare det. Nå vet jeg i det minste at det eksisterer kvinnelige utgaver av menneskearten som er såpass bra at det er verdt bryet. På kanskje årets aller mest perfekte sommerdag skulle jeg ha truffet hun jeg knytter håp til. Men så gjør livet et hallingkast og så blir det ikke slik. 434 brev anno 2017, 170 dobbeltsidige utskrifter seinere er vi fremdeles i limbo. Enten blir det noe ordentlig stort, eller så blir det en god historie om det som aldri ble. Viktigste notat bak øret: De finnes.
For første gang i min 8-årige lærerkarriere var ikke sommerferien lang nok. Planen er å se an værmeldingene og så hoppe på en tur. Syden - en avslappende ferie. For dette er jeg ihvertfall sikker på at jeg trenger i år: Hvit sandstrand med blå himmel, dukke i de salte friske bølgene. Et streif av paradis. Sol. Og et anstendig skille. Hvis Syden noen gang hadde en plass på bucketlista kan jeg nå krysse av og si at jeg har vært der, prøvd det. Charterturisme er folkelig, greit og ufarlig. Og ulidelig kjedelig. Og fremfor alt er det en klisje. Nord-europeere som ligger med beina fra hverandre og armene litt ut til siden for å slippe solen til der den skinner litt sjeldnere for å oppnå det alle vil ha før vi drar: skille. Engelskmennene som bare oppnår likheter med kokte skalldyr. Det er alle restauranter på en linje, som alle har nøyaktig det samme på menyen. Og ingenting på den samlede sydenmenyen faller i smak hos meg. Bortsett fra sola. Og skillet. Som i ærlighetens navn forsvinner på vei gjennom tax-free. Lærdom: Koster mer enn det smaker.
Høsten er egentlig fin den. Godt vær. Slik jeg husker det. Det er aktiviteter av mange slag. Den mest minneverdige er 3 mil, 600 høydemeter og 8 timer i myr. Lærdom: Forsikre deg om turkamerats oppriktige almentilstand.
Starten på november var et spørsmål om å kjenne etter eller ei. Når kroppen roper i skogen gir det gjenklang når den bare roper høyt nok. Så ble det en buklanding. Fødselsattesten sier 33 år i år, men lydene i ryggen sier 73. Lang tids dårlig kalibrering mellom fri og jobb. Så hvis det er noe jeg har lært i år så er det viktigheten av å være snill med seg selv. Jeg blir ganske hudløs av å være sykmeldt. Det er en krapp overgang. Fra å ha høye ambisjoner, strenge krav, store perspektiver, lange horisonter til lave ambisjoner, milde krav, små perspektiver og kort horisont. Hode, rygg og nakke er spent som en buestreng. Det er ikke lenger godt å si om det sitter mest mellom ørene eller mellom skulderbladene. På slutten av året er jeg resignert, og lei. Leser med optimisme at jeg i 2018 skal ha masse energi. Jeg gleder meg.
Januar og februar ble mye jobb. Ja hele året har vært mye jobb. Når jeg blar i almanakken blir det åpenbart at nesten alt har dreid seg om jobb. En litt sørgelig erkjennelse. Et stort og øredøvende fravær av tomhet, hva program og planer angår. Det er var opphopning og kluster av hendelser, tilstelninger. Og møter. Uforholdsmessig mye møter. Jeg gjorde det til mitt personlige ansvar å være hyrde for flokken, representant for hjertevarme og cerebral kapasitet, primus motor, ansvarligheta sjøl. Jeg har hatt så mange samtaler i hodet dette året, hvor den andre personen ikke har holdt seg til manus. Det har vært så mange morgener hvor jeg har gnidd meg så hardt i øynene at jeg har kommet til en ny dimensjon av skjulte farger og mønstre. Det jeg ikke var klar over var at kroppens takstameter gikk hele tiden. Og du verden for ei regning det ble. På mange måter kan man si at disse kalde og mørke månedene i starten av 2017 er opptakt og oppsving til en virvelvind av jobb. Det mest klønete er jo at mye av det er selvpålagt. Det ulmer, men det tar ikke fyr. Ikke ennå. Vi går på skolerevyer. Det er bare Klæbo som kan si at man skal starte hardt og øke etterhvert. Strategi for 2018 - en ny retning innenfor livstenkning: Lav list og. geriljainnsats. Inn. Ut. Fort og hardt, så hvile? Mulig. Det gjelder å holde folk våkne. Oppmagasineringen av energi må være mer bærekraftig.
Teaterforestillinger 2017
Grønnlandsutraen - Fredrik Høyer
Det merkelige som hendte med hunden om natten
Etterlyst: Jesus - Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg
Oppdragelsesreiser - Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne
Som dere vil - Shakespeare
Book of Mormon
I mars er det mye som skjer. Jeg er med på intervjuer i kraft av å være tillitsvalgt. Og det er med en viss stolthet jeg kan konstatere at de nye tilskuddene på stammen er av beste kvalitet. Det hadde det ikke blitt uten meg. Og jeg noterer det i margen som en fullgod seier. Jeg har etter alle solemerker klart å rekruttere tre fremragende nye lærere, som klarer seg godt og som kan bli ekstremt viktige i å skape det miljøet vi etterstreber. Etter møtene på dagjobben er jeg på møter på bijobben. Møte opp og møte ned, vi går i ring. Je. Je. Je.
Påskeferien går med til bijobben og å forberede speeddater med foreldrene. Fra å være størst, er vi nå blitt mellomstore. De på toppen synes det er et sjokk, selvfølgelig. Nå blir det plutselig så tydelig at de har for mye å gjøre på datamaskinen, og får lite gjort med personalet. Nesten helt gjennomsiktig blir det nå. Men det er mer som foregår i kulissene og forhåpningene om forandringer til det bedre når vel etterhvert et slags frysepunkt. Vi bare holder fast til sommeren kommer og redder oss alle. Jeg står samtidig midt oppe i en delikat sak, som tar mer krefter enn jeg aner.
Den siste helga i april flytter jeg ut fra det som i 2013 bare skulle være en midlertidig mellomstasjon. Vi bruker ei hel helg på å vaske ut. Og kun kort tid på å bo oss inn, for det har vi egentlig trent på i nesten to år allerede. Jeg og mitt forunderlige lykketreff av et menneske blir samboere. Til stor forvirring for den eldste generasjonen i familien vil det vise seg. Først var hun lesbisk og samboer, nå er hun samboer igjen, men er hun fortsatt lesbisk? Den store vinneren er familiens firbente venn. Hele familien på samme sted, større tomleplass innendørs og identisk uteområde. For en lykke. Flyttingen markerer et tydelig punktum. Den endelige spikeren i kista tror jeg kom i juli/august. Mer om det.
Et rørende høydepunkt i året som gikk er årets pridefrokost. Når hele min håndplukkede familie er samlet for å feire min skeivhet er jeg glad som ei lerke. Det er arrangert som en overraskelse som ikke er noen overraskelse. Helt etter min smak. Prideuka blir god, som vanlig. Kan videreføres til 2018: Holde seg unna tappekranene fredag, for så å være opplagt i paraden.
9. juli blir et vannskille, selv om etterspillet, foreløpig, står som et nesten. Fra intet og oven kommer det en gamechanger som har lært meg at jeg både kan og bør legge lista så høyt som bare det. Nå vet jeg i det minste at det eksisterer kvinnelige utgaver av menneskearten som er såpass bra at det er verdt bryet. På kanskje årets aller mest perfekte sommerdag skulle jeg ha truffet hun jeg knytter håp til. Men så gjør livet et hallingkast og så blir det ikke slik. 434 brev anno 2017, 170 dobbeltsidige utskrifter seinere er vi fremdeles i limbo. Enten blir det noe ordentlig stort, eller så blir det en god historie om det som aldri ble. Viktigste notat bak øret: De finnes.
For første gang i min 8-årige lærerkarriere var ikke sommerferien lang nok. Planen er å se an værmeldingene og så hoppe på en tur. Syden - en avslappende ferie. For dette er jeg ihvertfall sikker på at jeg trenger i år: Hvit sandstrand med blå himmel, dukke i de salte friske bølgene. Et streif av paradis. Sol. Og et anstendig skille. Hvis Syden noen gang hadde en plass på bucketlista kan jeg nå krysse av og si at jeg har vært der, prøvd det. Charterturisme er folkelig, greit og ufarlig. Og ulidelig kjedelig. Og fremfor alt er det en klisje. Nord-europeere som ligger med beina fra hverandre og armene litt ut til siden for å slippe solen til der den skinner litt sjeldnere for å oppnå det alle vil ha før vi drar: skille. Engelskmennene som bare oppnår likheter med kokte skalldyr. Det er alle restauranter på en linje, som alle har nøyaktig det samme på menyen. Og ingenting på den samlede sydenmenyen faller i smak hos meg. Bortsett fra sola. Og skillet. Som i ærlighetens navn forsvinner på vei gjennom tax-free. Lærdom: Koster mer enn det smaker.
Høsten er egentlig fin den. Godt vær. Slik jeg husker det. Det er aktiviteter av mange slag. Den mest minneverdige er 3 mil, 600 høydemeter og 8 timer i myr. Lærdom: Forsikre deg om turkamerats oppriktige almentilstand.
Starten på november var et spørsmål om å kjenne etter eller ei. Når kroppen roper i skogen gir det gjenklang når den bare roper høyt nok. Så ble det en buklanding. Fødselsattesten sier 33 år i år, men lydene i ryggen sier 73. Lang tids dårlig kalibrering mellom fri og jobb. Så hvis det er noe jeg har lært i år så er det viktigheten av å være snill med seg selv. Jeg blir ganske hudløs av å være sykmeldt. Det er en krapp overgang. Fra å ha høye ambisjoner, strenge krav, store perspektiver, lange horisonter til lave ambisjoner, milde krav, små perspektiver og kort horisont. Hode, rygg og nakke er spent som en buestreng. Det er ikke lenger godt å si om det sitter mest mellom ørene eller mellom skulderbladene. På slutten av året er jeg resignert, og lei. Leser med optimisme at jeg i 2018 skal ha masse energi. Jeg gleder meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)