Ja, til livet, selv om du er lesbisk

Forrige uke tilbrakte jeg i hovedstaden, som sto på skeiva 7 dager til ende. Det opplagte høydepunktet var paraden på lørdag. En marsjerende fest av livsbejaende, vakre, stolte og bevisste mennesker - og jeg tør påstå - samtlige godt forankret i seg selv og sin egen identitet. Enten det nå er som dronningen av høye hæler (fy fader jeg bøyer meg så i støvet for de drag-damene, som kom seg igjennom på 10cm pluss, PÅ BROSTEIN, til 20 i stil!!), bamse, løs-bart eller gjennomsnittlig revisor. Frp-byråd, for velferd og sosiale tjenester, Sylvi Listhaugs utspill om at utkledning i homoparaden bidrar til å skape mindre toleranse overfor homofile, stilte jeg meg i utgangspunktet ikke så uenig til. Men så har jeg heldigvis en ganske klok og oppegående venninde, som fikk meg til å løfte blikket to hakk opp fra min egen vedtatte navle, og se videre.

Jeg har aldri vært den som har vaiet høyest med regnbueflagget eller stått på barrikadene for homokampen. Jeg har vel egentlig sett det slik at jeg kan føre min egen, lille, og høyst personlige homokamp, ved å vinne aksept og respekt i min omverden, ved å vise at det ikke knytter seg så mye "annerledeshet" til min homofili. Mange er kanskje av den oppfatningen at man kommer ut av skapet en gang for alle, og så er dèt gjort. Sånn er det ikke. Man kommer ut hver dag. På nytt og på nytt. Nye bekjentskaper, kollegaer, tilfeldige forbipasserende vitner til din offentlige kjærlighet, hånd i hånd ned en gate. Jeg vil aldri forsøke å rettferdiggjøre, langt mindre forsvare, og jeg håper jeg en dag også slipper og forklare min legning. Men jeg har sagt meg villig til å forsøke å forklare, i den grad det er nødvendig for at den heterofile befolkningen skal kunne forstå og ha adgang til en fremmed og forholdsvis lukket fellesskap. Noen er skeptiske - de fleste nysgjerrige. Jeg har til en viss grad en iboende skepsis mot det homofile og lesbiske miljøet. Jeg vil helst basere min vennekrets på ålreite folk, uavhengig av legning, og trekkes ikke mot et miljø hvor jeg opplever like mange rigide regler og normsystemer for kunsten å være lesbisk, som jeg gjør det blant mine hetero-venner.

Men. Jeg er en annen homo nå, enn jeg var for noen dager siden. Jeg har aldri vært så stolt og så lesbisk som lørdag ettermiddag mellom 15:00 og 19:00. Det banket i hjerte da jeg så parolen "stolte foreldre og venner", en liten tåre i øyekroken når de Å så ønskede barna trasket forbi, intetanende om hvilken kamp som ligger bak deres eksistens...Og midt oppi alt dette flotte, rørende, vakre, og glade politiske karnevalet av en parade surrer det noen tanker om hva man vil med en slik parade. Er det for å feire oss selv, feire vår annerledeshet? Ja. Er det for å vise oss frem, være synlige, vise vårt mangfold? Ja. Er det for å fremme toleranse og respekt? Ja, det mener jeg. Men overfor hvem? Den heterofile verden? Ja, den også. Men kravet som da må stilles er at de er villige til å ta hele pakka - fra bamsen i lakk og lær, politikvinnen i uniform, med mohawksveis og maskulin gange, til skrullene og det forelskede lesbiske paret i kjoler. Det krever en grunnleggende trygghet på sin egen identitet for å akseptere det mangfoldet. Det har jeg kanskje ikke hatt, men det tror jeg at jeg er i ferd med å få.

Man kan bare være seg selv på egne premisser. Ikke andres. For hvem skal ha eieskap til din identitet, andre enn du selv? Og paraden gav meg en fellesskapsfølelse som jeg aldri har opplevd maken til. Som en liten menighet av udelt positive folk. Her er vi alle ulike, alle annerledes. Vi er jo alle helt forskjellig fra alle andre. Det er en personlig seier, og det er en seier for homokampen. Jeg hadde hjertet i halsen når Karl Johan var kledt i regnbueflagget, og de mest ekstreme fikk danse gjennom gatene med offentlig støtte. Det hadde ikke vært noe problem om alle i paraden bare var "vanlige" folk i dress og kjole. Men det hadde ikke vært rare feststemninga heller, om noen hundre små menn i dress spaserte rolig gjennom Oslos gater og snakket lavt om toleranse. Jeg tenkte "Jeg er så glad for å at jeg er lesbisk" Hva er du? Hetero? Gud, så kjedelig. Takke meg til. Fra nå av er jeg litt mer lesbisk - selv når jeg kjøper brød.


«Ja til livet, selv om du er lesbisk, selv om du er sliten og synes alt er tridst! Ja til livet, livet er en gave, sammen går vi hånd i hånd og gir hverandre håp.»