Pinnsvinets år

Det er allerede blitt en utslitt klisjé, men dette året har vært annerledesåret. Det begynte bra. Optimistisk skue fra toppen av en blokk, fyrverkeri og champagneglass. På terskelen til et nytt tiår. Januar var mild, og selv om vi kom et knepp nærmere tredje verdenskrig da lederen av den frie verden fornærmet generaler i fjerne ørkenstrøk, gikk verden i kuleformet bane rundt sola. Vi drev med friluftsopplæring og fylkessammenslåing. Så begynte det å komme foruroligende nyheter fra et hittil helt ukjent sted i Kina. Wuhan. Det var noe med flaggermus og beltedyr, men i Kina er det natt når det er dag her. Selv når fargeglade reise-brosjyrer med sol og blått Middelhav tok til å ulme føltes det relativt trygt her på nordkalotten. Hasardiøse italienere på skyggefulle ristoranter overgrodd med grønske og cypresser, - folk som viser storslagen entusiasme i edru tilstand, hva vet vel de om smittevern og viruspandemier. Så kom det urovekkende rapporter fra Nordens paris. Verden rykket stadig nærmere. Den sjuke ble resolutt putta i karantene, og man kunne jo ikke regne med annet. Man reiste ikke til Midtens rike just nu. Det kunne en hver forstå.

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, og så kom det et fly til Gardermoen i mars. Skiturister fra alpene. Nå knakkade det på døren her hjemme også. Jeg kan huske en tiltagende uro. Hendene ble sårere og tørrere og det ble spekulert og kritisert, man visste lite og VG fikk en egen rubrikk øverst på nettavisen, med smittetall, som man fulgte med argusøyne. Argusøyne var knapt tilstrekkelig for hvordan man begynte å overvåke egen helse og kropp, for ikke å si andres. Nys og host, ble ikke lengre møtt med prositt og unnskyld meg, det ble gått i buer og man satte øynene i folk som så mye som kremtet på toget. Å være ute blant folk begynte mer og mer å minne om fallskjermhopping, hvor man ikke var heeelt sikker på om skjermen ville åpne seg. Så stod statsministeren på TV og sa at nå stenger vi ned. 12.mars, en dato for historiebøkene. Nå var det farlig. Livet skulle foregå hjemme i uoverskuelig fremtid. Herfra og ut har vi opptrådt som pinnsvin. Vi rullet oss sammen, i påvente av at krisen skulle gå over. 

Mars måned var det 30 påmeldte i kappløpet mot vår. Selvberging var aktualisert og det skulle ikke stå på tomater. Vi bygde kjærlighetspalass på vår lille balkong, som vi i takknemlighet har utbygd til den reineste edens hage. I all forlegenhet stod vi faktisk å klappet for helsearbeiderne våre. Ikke at de ikke fortjener både akklamasjon og lønnspålegg i år, men så unorskt dro det seg til. At vi stod rett opp og ned og klappet på hver vår lille altan. Det var en slik øredøvende stillhet i gatene, Oslos gater ved tømt for folk. Jeg kan huske at jeg krysset gata hvis det kom folk i motgående fil på fortauet. 

I mai hadde vi slått ned utysket, og vi skulle smått om sen åpne samfunnet igjen, som det het. Vi dro på kortreist ekspedisjon i telt, som vi i anledning Norgesferie hadde skaffet. For å hermetisere smaken av sommer, som i år ble kort, og prematur i juni, fant vi utømmelig kilde til vinterens solforråd og sommerens eliksir midt på i krysset. Kan nok ikke røpe hvor det står, da må jeg drepe leseren. Pride ble i år feiret på skjerm i det gamle Deichmanske bibliotek, jeg dristet utpå med en pils, men savnet å kunne danse stolt og fri i Oslos gater og være i en sky av regnbuer, glitter og kjærlighet. Sakte, og ytterst beskjedent utvidet vi nedslagsfeltet for ekskursjon. Det nye hovedbiblioteket i Bjørvika, Lutvann, Toten, Hadeland. 

Utsjekk

Utsjekk er et pedagogisk virkemiddel i skolen, som kan, brukt riktig, gi lærere en viss oversikt over hva elevene sitter igjen med, etter timen. Jeg betviler at vi er ferdig med COVID-19 og det er for tidlig å foregripe begivenhetens gang og skrive corona inn i historiebøkene. Men skole-Norge har fått første leksjon i hvordan fremtidens skolehverdag kan se ut. Kanskje også andre og tredje leksjon i hvordan en fremtidens skolehverdag bør se ut. Og vi har sjekket ut av hjemmeskole, som allminnelig utdanningstilbud, for denne gang. Da Erna stengte Norge 12.mars var det veldig mye som gikk fra fast forward til slow motion. Vi har levd i ulike hastigheter i denne perioden, og for oss i skolen, er det veldig mange som har jobbet mer enn noen gang, og som er mer slitne enn noensinne. Digitaliseringen har gitt oss turtall fullfartforover. Det vi har lært, bør vi nå omsette til å lande noen tøysete skoledebatter.

Det digitale plasteret

Jeg vet at det rundt omkring på kommunehusene har ligget skrivebordsplaner om hvordan vi skulle komme oss over på digitale plattformer, eller i hvert fall lære oss det. Det var 2-årsplaner og 5-årsplaner. Vi klarte det på ei helg i mars. Fordi vi måtte. Kollegaer som tidligere har gått i skjermsparermodus i fjeset når vi har snakket om å konvertere word-filer til pdf, kan plutselig produsere innhold til Youtube. Må man så må man. Det er det som skjer i krise: man kan få til akselererte endringer i høyt tempo. Ting kan skje veldig fort. Facebook-grupper for deling, faglig og pedagogisk diskusjon har eksistert en stund, men aldri har vi hatt en slik ånd av sharing is caring. 60 000 lærere har samarbeidet om å få hjulene til å snurre i maskineriet. Så at skolen er verdens tyngste skute å manøvrere, endre og skape innovasjon i. Javel. Coronakrisen skaper en ny situasjon. Vi har fått en del blanke ark, fordi det er så mye som har blitt nullstilt, og så har den digitale kompetansen økt så voldsomt. Nå skjer digitaliseringen på en brutal og rask måte, men det skjer. Litt som plasterlappen det er best å rive av. Smerten over endring gir seg veldig fort. Vi har oppdaget, rett og slett fordi vi har blitt tvunget til det, at det ligger uante muligheter i hverandre og i skjermene, ubrukte sådann. Vi befinner oss nå i en liminal fase, mellom to tilstander, hvor vi er litt usikre, men åpne. Vi har muligheten til å tenke nytt om undervisning. Og hurra for det. 

Lekser er ferdig snakka!

Det har vært skrevet spaltemeter på spaltemeter, og Bent Høie og Guri Melby, har lagt ansiktet i alvorlige folder, og snakket om de sårbare barna. De som ikke får til hjemmeskolen. Mange årsaker til det. De har ikke foreldre som kan hjelpe til, enten pga.språkbarrierer, eller fordi foreldrene må på jobben. For mange gjelder begge faktorer, fordi krisen har vært en påminnelse om at veldig mange av de foreldrene som ikke har norsk som morsmål, jobber i de yrkene vi er aller mest avhengige av i krise, nemlig renholdere, butikkmedarbeidere, i helsevesenet. Årsaken til «lav mestringsgrad» i hjemmeskolen kan også være konsentrasjonsvansker, lesevansker, foreldre som ikke virker, som slår, som ikke holder ut, som ikke er der, som ikke har evnen til å vise omsorg og interesse i stor nok grad. Barna, som trakk tyngste lodd i livets lotteri; ubrukelige foreldre, har det vært snakket og skrevet mye om. Og da k a n vi IKKE, ved alt som er hellig, fortsette å sverge til det vi kaller lekser. Ærlig talt. Lekser er den hjemmeskolen vi har pålagt barna så lenge skolen har eksistert. Med nøyaktig de samme taperne som de barna vi har vært mest opptatt av å få tilbake på skolen nå. Lekser er en etterlevning fra omgangsskolen. Læring foregår i fellesskap, i samtale, i samarbeid, sammen med andre barn og minst én kompetent lærer. Vi må slutte med lekser. Det holder ikke vann lenger. Så debatten om lekser kan vi avslutte her og nå. Seieren går til «Nei til lekser». End of story.

For andre og tredje avsnitt henger sammen. Med digitaliseringen har vi nemlig fått massevis av kompetanse for hvordan vi kan utnytte tiden på skolen så mye bedre. Vi kan ikke lengre, med ren samvittighet, forklare stoff på skolen, for så å sende elevene hjem for å øve alene. Øving og trening må skje på skolen, sammen med en lærer, og sammen med andre barn. Forklaringen og undervisningen, introduksjonen til nytt stoff, - den spiller det liten rolle hvor skjer. Nå har vi fått det bevist. Vi kan ikke lengre skyve det foran oss eller føyse det unna med at «vi har alltid gjort det slik». Vi har andre erfaringer nå.

Dopdealerne fra Sehestedsplass
Det var nok mange av forlagene som vekslet mellom å smelle hodet i veggen og gni seg i hendene i midten av mars. De hadde gledet seg til fagfornyelsen. Endelig skulle de få solgt lærebøker igjen. Dinosaurene i Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm Har blødd, - nå greide jo lærerne seg helt uten bøker. Digital task force was stronger than ever. De få fremoverlente så forretning med avkastning. Vi åpner alt! Hæ? Vi åpner alt! Og på få dager hadde de kastet seg på alle sammen. Forlagene har vært som dopdealerne under Vaterlandsbrua. Vi har fått første dose gratis. For jøje meg, vi har kunne boltre oss i læremidler og læreverktøy i denne perioden. Alt åpnet og hvis ikke det var vidåpent for alle, så fantes det kampanjekoder: «Corona20», og som gav oss nøkkelen til det forgylte læringsunivers. Vi har kunnet klippe og lime, sette sammen, bla i digitale bøker, finne ideer, læringstråder, læringsløyper, filmer, fagtekster. ALT er gratis. Skole-TV gjennoppstod fra de døde. Miraklenes tid var ikke forbi. Jeg skjønner imidlertid at forlagene må ha betalt. Dette er åndsverk, dette er arbeidstimer lagt ned i store satsninger, som gjør at jeg ikke må finne opp kruttet hver gang jeg skal tenne læringslunta. I mange år har lærere hatt våte drømmer om et slags læreverkenes Spotify. Jeg vet ikke hvordan det kan løses, men at det finnes muligheter, hvis det finnes vilje, fortrinnsvis betalingsvilje, - det vet jeg. Dette skal ikke være lønnsomt, men det skal være samfunnsnyttig. Og det skal ikke være avhengig av kommuneøkonomien, hvor vidt elevene har tilgang på oppdatert, relevant og moderne læringsverktøy og læringsressurser.

Leseforståelse, leseforståelse og språkforståelse
Noe av det som har vært utfordrende med hjemmeskolen har definitivt vært språk. Hjemmeskole er ordrikt. Elevene har måttet lese instruksjoner, arbeidsplaner, fagtekster og chatter og ta seg frem i store mengder skriftlig kommunikasjon. Det har vært krevende for dem som har en smal begrepsbank, og for dem som ikke kan avkode tekst skikkelig, ennå. Det gjelder barna med dysleksi, språkvansker, generelle lærevansker, og ikke minst de barna som ikke bare snakker norsk, eller snakker dårlig norsk. I kommunen jeg jobber i, har man over år, neglisjert og svekket tilbudet om særskilt norskopplæring. Gang på gang har det vært utsatt for ostehøvel-besparelser, - lett å skjære ned der hvor det ikke er så mange som protesterer. Disse barna har ikke forstått så mye mer i klasserommet, men det har blitt veldig synlig at de strever. Alle støttehjulene har vært borte i 8 uker. Og her er det ikke bare å sende en epost hjem, eller ta en telefon, heller. For av alle hjemme, er det eleven som er den språkmektige. Da blir det trått med læring og skole-hjem-samarbeid. Vi trenger tolker til å oversette beskjeder hjem og vi trenger lærere med høy kompetanse i norsk som 2.språk, som får utstrakte midler til å utvikle nasjonale systemer for å bære dem inn i norsk språk.

Mellomrom

Og så har vi gått glipp av en del ting. Og for veldig mange barn, så har det vært et gode. For de av oss som har vært bekymret for at denne generasjonen ikke har evnen til å kjede seg, så tror jeg mange barn har fått et crash-kurs i det, over de siste åtte ukene. Kjedsomhet avler kreativitet og lek. Å kjede seg er å bli kjent med seg selv, så sånn sett kan det å ha gått glipp av fotballtreninger, aktiviteter og hasting hit og dit, være bra og karakterbyggende. De introverte barna har fått nyte ro og fred. Det å gjøre langsomme ting er veldig bra for selvforståelse og selvinnsikt. Slow motion og tett i tett - de fleste barn liker det veldig godt. Konklusjonen bør være at noen ting kan barn godt gå glipp av. Jeg ser ikke bort fra at konfliktnivået gikk ned,  og ikke opp, i mange hjem, i denne perioden. Nettopp fordi det ikke var så mye å rekke. Av og til er det slik at mindre er mer, særlig i et informasjonssamfunn. Det har vært fint at ikke alle mellomrom er fylt opp.

Hvorfor hver elev ikke er en øy
Og så er det de tingene barn ikke bør gå glipp av. Og det er å være sammen med andre mennesker fysisk. Når de felles friminuttene ikke er der lengre, så forstår barna at det betyr noe veldig viktig, selv om de alltid har vært glad i friminuttene. Å kommunisere online er veldig, dypt og grunnleggende, forskjellig fra å kommunisere i virkeligheten. Vi blir små, vi blir flate, vi mister mikrokommunikasjonen med gester, humor, blikk og ansiktsuttrykk. Vi blir todimensjonale. Det samme skjer med læringen og klassefellesskapet. Det å kunne prate sammen i klassen, ha klassemøte, å bli lest for, og å oppleve, sammen med mange andre i samme rom - det gjør noe med oss. Det er basalt for hvordan vi har det, og hvordan vi tar det. Og det er det vi alle sammen har følt på i denne perioden. Det er ting som barn ikke bør  vennes til å gå glipp av. Liv og læring er tredimensjonalt og gjøres best i fellesskap.

Så til alle politikerne, som hadde tenkt å slå politisk mynt på det digitale innovasjonsarbeidet, ved å si at her finnes det mulighetsrom for effektivisering. Til de som lefler med sparekniv og hjemmekontor for barn. Drit i det. Det er fattigslig og overhode ikke bærekraftig. Mennesker er ikke lønnsomme. I sin natur. Fra vi trekker vårt første åndedrag, til vi sukker døden, er vi røde tall i kroner- og øreregnskapet. Men vi kan være veldig nyttige og verdiskapende hvis det investeres i vår langsiktige avkastning for samfunnet og fellesskapet.

Som ved et trylleslag ble det bemanningsnorm - og alle elsker det. 
Alle som er tilbake i skolen melder om ro. Ro over skolen, ro i klasserommene, ro til å være tett på. «Det er så rolig her», går igjen hos lærere og pedagoger landet rundt. Hva har skjedd? Vi har fått bemanningsnorm. I praksis. Kohortene med delingstallet 15 for de minste elevene og 20 for de eldste i barneskolen, har bidratt til at vi har oppfylt KrFs utopiske skrivebordsnorm for lærertetthet. Skolen jeg jobber på oppfyller denne bemanningsnormen pre corona, - men har samtidig vist at den er en bløff, - et fikenblad, for å bruke en referanse KrF-ere forstår. Først nå har vi fått den skolehverdagen som politikerne har latet som vi alltid har hatt. Det er selvsagt fryktelig dyrt, se avsnittet overfor. Men kan det være verdt det?

Så hvis vi skal kikke inn i glasskula, - hvilken skole skal vi tilbake til? Eller frem til? Jeg mener vi bør gå frem. Business as usual - er ikke noe godt svar. Hvis vi kan begynne å røkte skolen, som en samfunnskritisk institusjon, ikke en bedriftsøkonomisk lønnsom generator etter mal fra den industrielle revolusjon og Fords bilfabrikker, så er vi langt på vei. Jeg tror vi har lært at det er mulig.

Covid-19 . Lock-down-rapport. Dag 2

I dag er det lørdag, men med liten lørdagsfølelse. Vi befinner oss nå i et land som går for halv maskin, og i full fart forover på noe som kan bli litt av et svalestup. 2020 har ikke brakt mye godt med seg foreløpig. Nesten 3. Verdenskrig, Australia stod i flammer, snøskred og flom, Corona-virus og pandemi. Fristende å spole fast forward til 2021.

Det er en merkelig følelse. Det var en underlig følelse å si takk for i dag og hadet til elevene på torsdag. I uvisse om hvor lenge det er til jeg ser dem igjen, i samlet flokk. Deretter ble vi kastet inn i hjemmeskole på fredag. På listen over ting jeg aldri har gjort, kan jeg nå tilføye mange ting, blant annet å undervise i stillongs. Det gikk i ett bankande kjør, rakk så vidt å smette inn en tannpuss rundt klokka 11.00. Og å stå ute på balkongen en fredags kveld, med slik en øredøvende stillhet i gatene. Ikke et menneske å se. Gresset i Slottsparken er blitt grønt, og det er noe paradoksalt over at landet legges øde, når tælan går, og det egentlig skal gjøres plass til alt som vil opp, ut og fram. Alle har satt livet litt på vent. Tempoet er skrudd ned, men turtallene i skallen tar mange ekstra omdreininger.

Bekymringene kommer og går. Og de rykkes mellom det nære og det fjerne. Påvist smitte i bekjentskapskrets, en far som ikke burde gå på apoteket for å hente ut medisiner, kollegaer som er i risikogruppen, kollegaer som har ektefeller i sydligere strøk, sydligere strøk som ikke har samme helsevesen og statsapparat som Norge, Covid-19-smitte i flyktningleirene i Hellas, - og tilbake igjen til om viruset kan smitte Muskatt og elever som ikke har det så greit hjemme og som nå er overlatt mer til seg sjøl uten avveksling og friminutt fra alt som er trist og vondt. Samt konstant overvåkning av egen organisme. En hver krise har sin egen skala. Og bekymringer har ingen objektiv skala.