Ryggmargrefleksen etter innslaget på dagsrevyen i går, om Filip i klasserommet, var forbannelse og avfeiing. Etter å ha tenkt meg om et døgns tid har jeg moderert meg til at avsenderen burde lånt seg et par med masaisko. Det er en utrolig viktig debatt, men kan med hell løftes med litt mer fintfølelse og balanse.
I Norge har vi fellesskolen. Enhetsskolen. Det skal være en inkluderende fellesskole, men om det er det på ekte, - det vil nok variere fra elev til elev, fra skole til skole. Som normativ standard er enhetsskolen i mine øyne et udelt gode, - selve kjernen i det vi bør ønske at skolen skal være. Alle barn har krav på å gå på den samme skolen, og få den samme utdanningen, uavhengig av bakgrunn, forutsetninger eller væremåte. Alle skal med. Det vil vi. Det er vanskelig, men ingen har sagt at det må være enkelt. Helst ikke, faktisk. Enkle løsninger er sjelden gode løsninger.
De aller mest unike barna vi har
Det jeg først og fremst reagerer på er en holdning om at elever med downs syndrom, autisme, psykiske utviklingshemninger plager de andre elevene. Unger har så inderlig godt av å være sammen med, ta hensyn til, vise omsorg for andre unger, som har en litt annen tilnærming til livet enn dem selv. Unger som ikke har ti fingre og ti tær, eller har et bonuskromosom. Unger er forskjellige, og noen er mer forskjellige enn andre, men det kan vi ikke gjøre til et problem. Men! Disse ekstra forskjellige barna skal ikke, under noen omstendigheter, være et middel til toleranseopplæring for de andre, hvis det går ut over deres muligheter for ekte vennskap, læring og trivsel. Barn blir likere voksne etterhvert som de vokser til, -de blir mer selektive, mindre tolerante og dårligere på å strekke ut en hånd. Det er bra at man gir barn en sjanse til å være sammen med ulike mennesker, før de kan, og vil, velge å være utelukkende sammen med folk som er lik dem selv.
Alle unger er mål i seg selv. Ingen skal være bare middel. Innimellom har jeg ønsket for de mest unike barna vi har i skolen, at de kunne få være del av fellesskap som de følte seg mer hjemme i. Hvor de fikk være seg, og ha likeverdige vennskap og lekekamerater. For jeg tror nemlig at de er mer enn smarte nok til å oppfatte at de innimellom, eller ofte, blir tatt med i ren barmhjertighet, og ikke fordi de andre barna har så fryktelig lyst. Det verste er om de blir tatt med fordi gjengen trenger noen å le av. Da veier ikke målet om om å skape tolerante folk av de normale ungene opp for målet om at de rare ungene skal ha det så bra de kan ha det.
Men jeg tror også at mange av disse rare barna har stor glede og nytte av å være sammen med andre, normale barn. De skal også lære seg å innrette seg, vise hensyn, følge regler. Jeg tror de kan strekke seg når det gjelder sosiale koder, språk og praktiske livsferdigheter når de er sammen med barn som er mer trent i disse kunstene. Jeg tror for eksempel at barn lærer å si takk, eller vaske hender før de spiser om de er omgitt av andre som gjør det. Noen med mer veiledning og hjelp enn andre, men dog. De kommer dit, bare i sitt eget tempo.
Vurderingene om dette kan ikke være generelle. De skal være individuelle, - hver enkelt rare unge skal vurderes av den beste faglige ekspertise, i samråd med foreldrene til det barnet, - kanskje bør også ungen selv få ha en mening. Det behøver ikke å være enten eller, kanskje kan undervisningstiden deles mellom normalskole og spesialskole. De er uansett ikke noe sekkebegrep, som vi kan omtale som "sånne", og som vi kategorisk skal avvise i skoleporten.
Faren ved å tenke at det ikke er rom for alle
Litt kjapp skolehistorikk. Før 1700-tallet var det ikke noe system for offentlig utdannelse. Du kunne få noe opplæring i kirkelige institusjoner om du hadde pengene. Men offentlig utdannelse, betalt over skatteseddelen, obligatorisk for alle og gratis ved levering - det var revolusjonerende sprengstoff, - opplysningstidas ektefødte barn. Det var mange som protesterte. "Det er ikke mulig! Arbeiderklassebarn har ikke noe utbytte av undervisning. de er uskikket til å lære å lese og skrive, og hvorfor skal vi bruke tid og penger på dette?" Dypt i denne overbevisningen lå en grunntanke om evner. Enten er du smart og har evner, eller så er du dum og evneveik. Dette henger fortsatt igjen. Resultatet er at mange, mange elever oppigjennom historien, og i dag, har lært hvilken kategori de tilhører av skolen. De går på skolen, og det de lærer der er de ikke hører hjemme der.
I 1975 fikk vi loven om at funksjonshemmede skulle undervises i normalskolen. I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt. I 1999 kom den nye opplæringsloven som slår fast alles rett til tilpasset opplæring, - et begrep som er fullstendig misforstått. Lærerne har, fra 1975 og fortsatt, blitt lovet at spesialpedagogisk kompetanse, psykologer, barnvernpedagoger, vernepleiere, og sykepleiere skulle spas inn i skolen etter behov. Vi venter fortsatt tålmodig. Vi lot oss lure, under inkluderingsfanen, til å akseptere reformer, som egentlig var økonomisk motivert.
Vi fikk PPT. By God. De finnes ikke på skolen, men er spesialpedagogiske kompetansesenter, ofte plassert i kommunebygget, og har lagt seg på en linje hvor de kommer innom en times tid. De vurderer hvordan eleven fungerer. Om konklusjonen er at eleven ikke fungerer, så er det lærerens oppgave å få det til å fungere. Om det er ordentlig ille får vi en ufaglært assistent til å gjøre det som krever aller størst ekspertise. Det er nesten som en skikkethetsvurdering. Er du, eller er du ikke skikket, til å motta den undervisningen vi gir deg? PPT gir råd slik at eleven kan få hjelp til å mestre hverdagen uansett hva vanskelighetene består i, og skolen får ansvar for å fordele midler man allerede har fastlagt i fjorårets budsjett. Det lukter suksess lang vei.
Omfanget av elever som angivelig ikke fungerer, øker. Det er tilsynelatende epidemisk. Det finnes helt klart elever med en hjernekjemi i ubalanse. ADHD finnes. Tourettes finnes. Men det er ikke smittsomt. Og de er ikke evneveike. Tvert imot. Det er ikke så lenge siden det var en debatt i Norge om at disse elevene, i likhet med Filip og hans like, kunne være ødeleggende for de andre, "normale", barnas læringsmiljø. De burde fjernes. Mange av dem som enkelte tok til orde for å fjerne, er elever som har tatt opp kampen. De finner seg ikke i å bli servert nederlag til frokost, middag og kvelds, i 13 år! De protesterer fordi de blir fortalt at de store deler av dagen skal sitte stille, være passive, lytte til kjedelig stoff, som oppleves høyst irrelevant for dem. Skolen passer dem ikke. Og ære være dem for at de sier fra. Livsvilkårene for disse elevene strypes ytterligere for hver dag vi har en blå-brun regjering som ser på skolen som en bedrift. De spytter inn BI-utdannede rektorer som skal forme produksjonslinjer med regimer som er helt utålelige. Som går på tvers av alt det vi holder for rett og sant, pedagogiske tradisjoner og det som er lærerens profesjonalitet. Det er påfallende at antall diagnoser i skolen har steget i takt med standardiserte prøver. Disse elevene bør ikke fjernes, ikke frarøves mulighetene, ikke bli fortalt at de ikke kan eller ikke vil, og de bør ikke få sitte i enerom med en assistent, et scenario som marginaliserer alt disse elevene synes er viktig og bra med dem selv. De bør takkes for at de sier fra om at noe er alvorlig galt med skolesystemet.
Jeg frykter for hvilke kriterier som legges til grunn om man åpner for å fjerne de brysomme. Det kan bare forsvares om skolen er for brysom for dem.
I enhetsskolen skal alle med. Bak det ligger det et grunnleggende menneskesyn om at vi alle har noe felles. I kraft av å være mennesker. Og at vi kan være til hverandres glede og berikelse. Alle ønsker å skape sine egne suksesser og mestringsopplevelser. Alle ønsker å verne om sin selvrespekt og verdighet. Det å oppleve mestring gjennom å være en likeverdig deltaker, for vi er alle like mye verdt, i et menneskelig fellesskap, - det er et behov de aller aller aller fleste av oss har. Alle har kapasitet til å lære. Og det skjer mest læring i fellesskap. Og helst bør det være mangfoldige, ulike, blandede fellesskap. Sammen med kopier av meg selv lærer jeg lite.
De aller mest unike barna vi har
Det jeg først og fremst reagerer på er en holdning om at elever med downs syndrom, autisme, psykiske utviklingshemninger plager de andre elevene. Unger har så inderlig godt av å være sammen med, ta hensyn til, vise omsorg for andre unger, som har en litt annen tilnærming til livet enn dem selv. Unger som ikke har ti fingre og ti tær, eller har et bonuskromosom. Unger er forskjellige, og noen er mer forskjellige enn andre, men det kan vi ikke gjøre til et problem. Men! Disse ekstra forskjellige barna skal ikke, under noen omstendigheter, være et middel til toleranseopplæring for de andre, hvis det går ut over deres muligheter for ekte vennskap, læring og trivsel. Barn blir likere voksne etterhvert som de vokser til, -de blir mer selektive, mindre tolerante og dårligere på å strekke ut en hånd. Det er bra at man gir barn en sjanse til å være sammen med ulike mennesker, før de kan, og vil, velge å være utelukkende sammen med folk som er lik dem selv.
Alle unger er mål i seg selv. Ingen skal være bare middel. Innimellom har jeg ønsket for de mest unike barna vi har i skolen, at de kunne få være del av fellesskap som de følte seg mer hjemme i. Hvor de fikk være seg, og ha likeverdige vennskap og lekekamerater. For jeg tror nemlig at de er mer enn smarte nok til å oppfatte at de innimellom, eller ofte, blir tatt med i ren barmhjertighet, og ikke fordi de andre barna har så fryktelig lyst. Det verste er om de blir tatt med fordi gjengen trenger noen å le av. Da veier ikke målet om om å skape tolerante folk av de normale ungene opp for målet om at de rare ungene skal ha det så bra de kan ha det.
Men jeg tror også at mange av disse rare barna har stor glede og nytte av å være sammen med andre, normale barn. De skal også lære seg å innrette seg, vise hensyn, følge regler. Jeg tror de kan strekke seg når det gjelder sosiale koder, språk og praktiske livsferdigheter når de er sammen med barn som er mer trent i disse kunstene. Jeg tror for eksempel at barn lærer å si takk, eller vaske hender før de spiser om de er omgitt av andre som gjør det. Noen med mer veiledning og hjelp enn andre, men dog. De kommer dit, bare i sitt eget tempo.
Vurderingene om dette kan ikke være generelle. De skal være individuelle, - hver enkelt rare unge skal vurderes av den beste faglige ekspertise, i samråd med foreldrene til det barnet, - kanskje bør også ungen selv få ha en mening. Det behøver ikke å være enten eller, kanskje kan undervisningstiden deles mellom normalskole og spesialskole. De er uansett ikke noe sekkebegrep, som vi kan omtale som "sånne", og som vi kategorisk skal avvise i skoleporten.
Faren ved å tenke at det ikke er rom for alle
Litt kjapp skolehistorikk. Før 1700-tallet var det ikke noe system for offentlig utdannelse. Du kunne få noe opplæring i kirkelige institusjoner om du hadde pengene. Men offentlig utdannelse, betalt over skatteseddelen, obligatorisk for alle og gratis ved levering - det var revolusjonerende sprengstoff, - opplysningstidas ektefødte barn. Det var mange som protesterte. "Det er ikke mulig! Arbeiderklassebarn har ikke noe utbytte av undervisning. de er uskikket til å lære å lese og skrive, og hvorfor skal vi bruke tid og penger på dette?" Dypt i denne overbevisningen lå en grunntanke om evner. Enten er du smart og har evner, eller så er du dum og evneveik. Dette henger fortsatt igjen. Resultatet er at mange, mange elever oppigjennom historien, og i dag, har lært hvilken kategori de tilhører av skolen. De går på skolen, og det de lærer der er de ikke hører hjemme der.
I 1975 fikk vi loven om at funksjonshemmede skulle undervises i normalskolen. I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt. I 1999 kom den nye opplæringsloven som slår fast alles rett til tilpasset opplæring, - et begrep som er fullstendig misforstått. Lærerne har, fra 1975 og fortsatt, blitt lovet at spesialpedagogisk kompetanse, psykologer, barnvernpedagoger, vernepleiere, og sykepleiere skulle spas inn i skolen etter behov. Vi venter fortsatt tålmodig. Vi lot oss lure, under inkluderingsfanen, til å akseptere reformer, som egentlig var økonomisk motivert.
Vi fikk PPT. By God. De finnes ikke på skolen, men er spesialpedagogiske kompetansesenter, ofte plassert i kommunebygget, og har lagt seg på en linje hvor de kommer innom en times tid. De vurderer hvordan eleven fungerer. Om konklusjonen er at eleven ikke fungerer, så er det lærerens oppgave å få det til å fungere. Om det er ordentlig ille får vi en ufaglært assistent til å gjøre det som krever aller størst ekspertise. Det er nesten som en skikkethetsvurdering. Er du, eller er du ikke skikket, til å motta den undervisningen vi gir deg? PPT gir råd slik at eleven kan få hjelp til å mestre hverdagen uansett hva vanskelighetene består i, og skolen får ansvar for å fordele midler man allerede har fastlagt i fjorårets budsjett. Det lukter suksess lang vei.
Omfanget av elever som angivelig ikke fungerer, øker. Det er tilsynelatende epidemisk. Det finnes helt klart elever med en hjernekjemi i ubalanse. ADHD finnes. Tourettes finnes. Men det er ikke smittsomt. Og de er ikke evneveike. Tvert imot. Det er ikke så lenge siden det var en debatt i Norge om at disse elevene, i likhet med Filip og hans like, kunne være ødeleggende for de andre, "normale", barnas læringsmiljø. De burde fjernes. Mange av dem som enkelte tok til orde for å fjerne, er elever som har tatt opp kampen. De finner seg ikke i å bli servert nederlag til frokost, middag og kvelds, i 13 år! De protesterer fordi de blir fortalt at de store deler av dagen skal sitte stille, være passive, lytte til kjedelig stoff, som oppleves høyst irrelevant for dem. Skolen passer dem ikke. Og ære være dem for at de sier fra. Livsvilkårene for disse elevene strypes ytterligere for hver dag vi har en blå-brun regjering som ser på skolen som en bedrift. De spytter inn BI-utdannede rektorer som skal forme produksjonslinjer med regimer som er helt utålelige. Som går på tvers av alt det vi holder for rett og sant, pedagogiske tradisjoner og det som er lærerens profesjonalitet. Det er påfallende at antall diagnoser i skolen har steget i takt med standardiserte prøver. Disse elevene bør ikke fjernes, ikke frarøves mulighetene, ikke bli fortalt at de ikke kan eller ikke vil, og de bør ikke få sitte i enerom med en assistent, et scenario som marginaliserer alt disse elevene synes er viktig og bra med dem selv. De bør takkes for at de sier fra om at noe er alvorlig galt med skolesystemet.
Jeg frykter for hvilke kriterier som legges til grunn om man åpner for å fjerne de brysomme. Det kan bare forsvares om skolen er for brysom for dem.
I enhetsskolen skal alle med. Bak det ligger det et grunnleggende menneskesyn om at vi alle har noe felles. I kraft av å være mennesker. Og at vi kan være til hverandres glede og berikelse. Alle ønsker å skape sine egne suksesser og mestringsopplevelser. Alle ønsker å verne om sin selvrespekt og verdighet. Det å oppleve mestring gjennom å være en likeverdig deltaker, for vi er alle like mye verdt, i et menneskelig fellesskap, - det er et behov de aller aller aller fleste av oss har. Alle har kapasitet til å lære. Og det skjer mest læring i fellesskap. Og helst bør det være mangfoldige, ulike, blandede fellesskap. Sammen med kopier av meg selv lærer jeg lite.
