Punktum. Punktum. Komma. Strek, i går var hele Christines fjes dekket med en tynn blanding av yoghurt naturell og honning. Kjedsomhetens grenser ble opphevet – eller i hvert fall flyttet på. Jeg tenkte at jeg skulle kunne bruke all denne tida jeg plutselig hadde til rådighet til litt egenpleie. Etter å ha lest noen nettoppslag med tabloide overskrifter som ”10 tips for en stram stuss”, ”6 gode grunner til å drikke vann” etc. med under middels interesse, så kom jeg over ”ansiktsmasker fra kjøleskapet” – tja? Kunne det være noe? Det sies visst at de beste kroppspleiemidlene finner vi på kjøkkenet. Ok. Jeg gir det en sjanse. Reflekterte litt rundt hudtype og tenkte at ”blandet” – litt tørr rett under nesa, mens en noe fet T-sone, var min kategori. Så jeg pisket ivrig sammen 2ss yoghurt naturell og 2ss flytende honning. (Det er lov å notere).
Det ble en overraskende tynn blanding. Men det stod at røra gjerne måtte stå litt kaldt først – før påføring. Smikka bollen i kjølen. Etter 30min var den - like rennende gitt. Men jeg er ikke den som gir opp. Så jeg samlet håret i en strikk, la meg ned på et håndkle og helte suppa i ansiktet og maserte det som ikke rant forbi, inn i huden. Noe av det satt faktisk litt fast. Men så begynte det å renne noe voldsomt. Jeg hadde først forespeilet meg om lag 15 min i horisontalen. Men innså at om jeg varte en TV3reklamepause måtte jeg si meg fornøyd. For det rant inn i ørene. For dere som aldri har hatt honning og yoghurt i øra, vel - så er det omtrent som seig melk – vet hvordan det føles? Tenkte meg det. Jeg skyldte bønnhørlig med lunkent vann. Men fortsatt er det litt sånn seigt her og der. Men ganske mykt da. Huden føles mer energisk. Selv om jeg har en sterk mistanke om at hver ei pore er fylt med sukkermasse, så er jeg ikke det minste tvil om at dette er godt for noe. Hvis man bruker mikroskop, så kanskje huden min ser ut sånn som en bikube.
Oppsummert vil jeg anbefale en slik behandling – hvis du har litt tid til overs liksom. Og vil skjemme deg bort litt – fordi DU fortjener det.
Egentlig burde jeg skrive noe om den historien som jeg begynte på i forrige post. Det lå lenge an til å bli en gripende historie, om hvordan to lesbiske kvinner tok hånd om den lille, og mindre pene, måkeungen, i en isboks, helt til den fløy av sted som en vakker svane. Men slik ble det ikke. Jeg har vurdert å slette posten, og håpe på at bortsett fra den som valgte å legge inn en dyrlegeappell i kommentarfeltet, har lest innholdet – og på den måten slippe unna med det. For historien endte sørgelig. Den flyr nok nå over vår Herres evige blomsterenger. Jeg konstaterte etter hvert brekt nakke, eller i alle fall noe som gjorde at den lille ikke klarte å holde vekten av sitt eget hode. Muligens en slagskade, da den falt ned fra reiret. Gudene veit hvor høyt de bygger, disse måkene…antakelig på taket, bedre med ei måke på taket osv, og da har den lille falt minst 10 meter, deis i asfalten. Etter litt konsultering og frem og tilbake fant vi det best å la naturens orden gå sin gang. Nok sagt.
I dag skal jeg berike sinnet med utstillingen ”Mot naturens orden” – jada…den om homofile apekatter og delfiner med hang til pustehull-sex – så da skal jeg være både homopolitisk og litt sånn sær-kulturell – i og med at jeg skal besøke denne utstillingen aleine. Det blir helt nydelig. Og så slo det meg – at tenk om denne lille fuglen var en homofil liten fugl, og at denne burde ha fått vokse opp, og at man skulle røsket litt opp i denne naturens orden…Man kan jo se symbolsk på det. At homo representerer uorden, at hvis denne fuglen hadde beholdt livet hadde det vært litt kaos i kosmos…men så slo jeg tanken fra meg. Det blir for vanskelig. Den hadde ikke sjans. Skal du vokse opp og bli til noe her i verden – må du være steintøff. Kan godt være homo, men steintøff. Som granitt.
