De fleste lærere jeg kjenner er helt fantastiske mennesker. De er så engasjerte og de finner på så mye gøy for elevene sine. Den siste tiden har jeg fartet litt rundt om på skoler. Skoler jeg ikke har vært på før, skoler jeg ikke har kjennskap til. Og vet du hva? Overalt så møter jeg rivjern, - praktiske, vennlige, dyktige og skinnende vesener, som elsker det de gjør.
Jeg kommer inn skoleporten, og i skolegården er det et virak uten like. Det skal tas gruppebilder, og personen vi skal snakke med er syk i dag. Uanmeldt kommer vi, og tas i mot, av en hektisk lærer. Jeg kjenner følelsen så altfor godt. Vi lukter ekstraarbeid lang vei. Klokka er halv 1 og vi får beskjed om at hun er ferdig med undervisning kl. 13.00. Når klokka er 14.00 har vi fått snakket med noen strålende eksemplarer fra elevmassen, men er fortsatt hensatt til kaffekoppen på personalrommet, som for meg, etter ett helt år utenfor skolen, fyller meg med en nærmest sakral stemning. Kaffemaskin, ubestemmelig kunst på veggene, plassbesparende møbler i furu trukket i en hyssingfarget nyanse av grønt eller rosa, metervare-gardiner fra et lagerutsalg, bonet linoleum på gulvene, hardføre blomster og en brikke på bordene. Kan du tenke deg noe vakrere?
Nuvel. Klokka var ti over to, i det den samme læreren kom inn på personalrommet, rød i toppen. I den glade, men medtatte mentale tilstanden du bare har etter en dag med undervisning. Behovet for knekkebrød med skinkeost overskygger alt annet. En kaffekopp. Og så er gløden der. Den som jeg opplever at de fleste lærere har. Hun snakket på inn- og utpust om hva elevene trenger, hva hun ser i dem når de har praktiske prosjekter. Hun hisser seg opp over læreverk som skisserer læren om frøspredning, som et scenario hvor det er betimelig at alle elevene får utlevert hvert sitt ullpledd, som de skal dra gjennom nærmeste grøftekant for å se hva de kan fange av, - ja, frø. Hun maler et bilde av 28 unger med hvert sitt ullpledd, i et vannvidd Hun snakker om den gangen de var på resirkuleringsanlegget og lærte om sortering av avfall. Hvordan arbeiderne som jobbet der, uten et pedagogisk hårstrå, greide å snakke rett frem, slik at elevene skjønte hva de mente. Fordi det de snakket om var håndfast, konkret og elevene var tilstede i det som ble fortalt. Hun snakket om begrepstrening for tospråklige elever, om hvordan hun marinerte dem i begreper som var relevante, for at de skulle få nok repetisjoner til å lære det skikkelig. Hun snakket om dybdelæring, temabasert læring, mobilbruk i skolen, om hvor pinlig enkelt det kan være å gjøre en forskjell, bare du er, -med hjertet. Om å ha første klasse, og om å ha sjuende klasse. Om å ha erfaring. Om å kjenne elevene. Om å være streng, som en form for kjærlighet. Og det stråler. Det lyser. Det er omgitt av varme.
Ikke ett ord om tid, penger, politikk og pølsevev. Ikke ett ord om mangel på noe som helst. Ikke ett.
Og det gjør meg så lykkelig at det er akkurat sånn. Fortsatt. Selv om den blåblå regjeringen ønsker å innføre prestasjonslønn, ønsker å heve kompetanser, målstyre hele mennesker og komplekse læringsprosesser, måle, veie, tallfeste og standardisere, formalisere, byråkratisere, klassifisere, tabloidisere, ensrette og polarisere - dytte kameler gjennom nåløyer, og tvinge oss til å svelge.
Nei, kamerater. De kuer aldri oss.
onsdag, mai 27, 2015
tirsdag, mai 26, 2015
Det finnes ro
Jeg angrer alltid litt akkurat i det jeg legger ut over dørstokken. Jeg angrer fortsatt litt det første kvarteret av turen også. Det er litt tungt. Hoftekammene får kjørt seg av en sekk som gnager litt på feil sted. Jeg husker at jeg har glemt avispapir. Og jeg er litt tørst, men gidder ikke å stoppe for å fylle vannflaska.
Men så trer omgivelsene frem med fugleorkester, i det jeg svinger inn på den fine stien. Fra Sørkedalen skole går det grusvei, før man klyver oppover bakkene mot Finnerudhytta. Et godt stykke følges jeg av drønnene fra ei elv Like før Finnerud går stien gjennom noe som må være et utmarksbeite. Og i liene blomstrer blåveis og hvitveis, fioler, sukkertopp og hestehov i bekkefaret. Varmen står opp fra steinheller i terrenget.
Fra Finnerud og videre er jeg litt i stuss. Jeg vet hvor jeg skal, men ikke riktig hvor jeg skal gå. Jeg velger allikevel å svinge til venstre, med kurs mot Kobberhaughytta. I skyggen ligger det ennå rester av snø. Men stien er jevnt over lett å gå. Ikke for vått. Og sollyset som sklir inn mellom furuleggene er godt å se på. Det våres også i skogbunnen. Omlag 600 meter før Kobberhaughytta svinger jeg inn på en sti mot vest. Jeg holder på å begynne å følge vinterstiene, men husker plutselig at det ofte leder inn over myrer som gjør en våt på beina.
Derfra svinger jeg oppover mot Appelsinhaugen. Et fint terreng, med store vide myrer. I krysset ved Appelsinhaugen velger jeg videre stien mot vest. Når jeg nå møter grusveien mot Kikutstua, er sola nådd middagshøyden, og jeg er mer enn sulten. Inn mot Øyvann, som er turens mål går det ikke sti, og kart og kompassferdighetene skal settes på prøve. Det kan ikke gjøres på tom mage.
Jeg er fornøyd med å ha rastet, for kart og kompassferdighetene er ikke helt stødige. Eller det vil si, kursen er riktig, men jeg misforstår terrenget. Det er som i livet forøvrig kan man si. Etter å ha virret litt frem og tilbake på stiene og veiene i nærheten tar jeg en sjanse og svinger resolutt oppover en bratt skråning. Et hogstfelt med naturlig hinderløype. Vel oppe skimter jeg noe blankt innimellom granbaret. Ved første øyekast minner det om snø. Men ved litt nærmere ettersyn er det Øyvann. Jeg er svært fornøyd, og finner raskt en velbrukt leirplass ved bredden.
Det er sant som pappa sier. Ved varmer flere ganger. Etter å ha betraktet leiren litt, kjent på gleden over at jeg fant frem, og slengt ut fiskesnøret, går jeg i gang med å gjøre i stand til kveldens bål. Det finnes allerede massevis av dødt og tørt treverk i nærheten. Den kulda som hadde sneket på etter å ha vært svett blir fort borte. Siden jeg skal sove under åpen himmel, den enkleste formen for overnatting som finnes, er det lite annet som må gjøres i stand før kveldsroen kan senke seg. Det var meldt godt vær, og uten fare for nedbør, - leiren kan være så uorganisert som det passer meg. Å lage bål er ingen stor kunst. Vi har gjort det lenge før vi løp rundt og jaktet på mammuter. Det gjelder å være tålmodig og bygge opp forsiktig. Pass på at bålet får nok luft. Våt ved tørkes i utkanten når varmen og flammene har fått skikkelig tak. Snart flyr det gnister og spraker så trygt. Ingen tanker er verdt å tenke.
For hva tenker man når man stirrer inn i flammene. Sannheten er at jeg tenker fint lite. Det finnes ingen dypere forståelse av en selv her, ei heller nøkkelen til visdom. Men det finnes fred og det finnes ro.
Det er spesielt å våkne ute om våren. Et symfoniorkester stemmer i, akkurat i det solskiva drar over åskammen. Meiser i synkron lokkesang, troster, finker, sisiker. Hundrevis av små stemmer som roper ut om varme og driftige prosjekter. Litt kjekkaseri og. Kroppen vikles sakte ut av posen. Å forsøke å formidle dette fullstendig, - Vil ikke klare det. Restene av et bål og kaffekoppen ved siden av. Det er kaldt og litt guffent, men helt riktig. Turfreden som legger seg som et teppe over tankene og fyller kroppen.Det går kanskje et kvarter. Kanskje tre. Akkurat nå spiller tida ingen rolle.
Tilstedeværelse er en banal, enkel og overomtalt filosofi. Men ute i marka blir den helt tydelig. Det spesielle er at det meste blir veldig smått, bortsett fra det du driver med akkurat nå. Og at tankene bare får komme og gå. Uten noe mer med det. En rår over det en rår over. Og resten kan man la være som det er.
Jeg angrer ikke.
Fra Finnerud og videre er jeg litt i stuss. Jeg vet hvor jeg skal, men ikke riktig hvor jeg skal gå. Jeg velger allikevel å svinge til venstre, med kurs mot Kobberhaughytta. I skyggen ligger det ennå rester av snø. Men stien er jevnt over lett å gå. Ikke for vått. Og sollyset som sklir inn mellom furuleggene er godt å se på. Det våres også i skogbunnen. Omlag 600 meter før Kobberhaughytta svinger jeg inn på en sti mot vest. Jeg holder på å begynne å følge vinterstiene, men husker plutselig at det ofte leder inn over myrer som gjør en våt på beina.
Derfra svinger jeg oppover mot Appelsinhaugen. Et fint terreng, med store vide myrer. I krysset ved Appelsinhaugen velger jeg videre stien mot vest. Når jeg nå møter grusveien mot Kikutstua, er sola nådd middagshøyden, og jeg er mer enn sulten. Inn mot Øyvann, som er turens mål går det ikke sti, og kart og kompassferdighetene skal settes på prøve. Det kan ikke gjøres på tom mage.
Jeg er fornøyd med å ha rastet, for kart og kompassferdighetene er ikke helt stødige. Eller det vil si, kursen er riktig, men jeg misforstår terrenget. Det er som i livet forøvrig kan man si. Etter å ha virret litt frem og tilbake på stiene og veiene i nærheten tar jeg en sjanse og svinger resolutt oppover en bratt skråning. Et hogstfelt med naturlig hinderløype. Vel oppe skimter jeg noe blankt innimellom granbaret. Ved første øyekast minner det om snø. Men ved litt nærmere ettersyn er det Øyvann. Jeg er svært fornøyd, og finner raskt en velbrukt leirplass ved bredden.
Det er sant som pappa sier. Ved varmer flere ganger. Etter å ha betraktet leiren litt, kjent på gleden over at jeg fant frem, og slengt ut fiskesnøret, går jeg i gang med å gjøre i stand til kveldens bål. Det finnes allerede massevis av dødt og tørt treverk i nærheten. Den kulda som hadde sneket på etter å ha vært svett blir fort borte. Siden jeg skal sove under åpen himmel, den enkleste formen for overnatting som finnes, er det lite annet som må gjøres i stand før kveldsroen kan senke seg. Det var meldt godt vær, og uten fare for nedbør, - leiren kan være så uorganisert som det passer meg. Å lage bål er ingen stor kunst. Vi har gjort det lenge før vi løp rundt og jaktet på mammuter. Det gjelder å være tålmodig og bygge opp forsiktig. Pass på at bålet får nok luft. Våt ved tørkes i utkanten når varmen og flammene har fått skikkelig tak. Snart flyr det gnister og spraker så trygt. Ingen tanker er verdt å tenke.
For hva tenker man når man stirrer inn i flammene. Sannheten er at jeg tenker fint lite. Det finnes ingen dypere forståelse av en selv her, ei heller nøkkelen til visdom. Men det finnes fred og det finnes ro.
Det er spesielt å våkne ute om våren. Et symfoniorkester stemmer i, akkurat i det solskiva drar over åskammen. Meiser i synkron lokkesang, troster, finker, sisiker. Hundrevis av små stemmer som roper ut om varme og driftige prosjekter. Litt kjekkaseri og. Kroppen vikles sakte ut av posen. Å forsøke å formidle dette fullstendig, - Vil ikke klare det. Restene av et bål og kaffekoppen ved siden av. Det er kaldt og litt guffent, men helt riktig. Turfreden som legger seg som et teppe over tankene og fyller kroppen.Det går kanskje et kvarter. Kanskje tre. Akkurat nå spiller tida ingen rolle.
Tilstedeværelse er en banal, enkel og overomtalt filosofi. Men ute i marka blir den helt tydelig. Det spesielle er at det meste blir veldig smått, bortsett fra det du driver med akkurat nå. Og at tankene bare får komme og gå. Uten noe mer med det. En rår over det en rår over. Og resten kan man la være som det er.
Jeg angrer ikke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)