I følgetongen pendling, har vi nå kommet til tiden for forsommerlige sykkelturer, i anledning skoleåret som ebber ut. Jeg var derfor oppsatt med sykkel denne torsdagsmorgenen. Og jeg skulle ta buss, som vanlig, fra min bopel og til Oslo sentralbanestasjon (Hvorfor jeg busser med sykkel er en annen diskusjon, men hvis vi holder oss til premissene i saken, står vi igjen med ovenfor nevnte scenario). Klokken var 06:51, og bussen var befolket av hverdagstrøtte pendlere, som meg selv, hvis felles konklusjon også denne morgenen hadde vært at "man er ikke syk, selv om man er liggende når man våkner". Det skal opplyses om at jeg har begått denne dødssynden med å ta med meg sykkel på buss en gang før. Det gikk den gang forholdsvis greit, jeg slapp fra det med liv, lemmer og selvrespekten i behold, og i all ubetenksomhet og beskjedenhet ville jeg utføre dette stuntet en gang til. Denne gangen ble jeg imidlertid stående nokså kinkig til. En korrpulent herre med koffert, og to slitne kontorister hang i hver sin stropp fra taket, og okkuperte den rommelige midtre delen av bussen. Jeg ble dermed henstilt til å tre sykkelens forhjul inn i en bygningsarbeiders kne, hvis bukse til alt hell var polstret, og videre innover den fremre gangbanen i bussen. Jeg forsøkte å lempe og balansere sykkelen, og meg selv, med sekk, slik at hverken jeg eller sykkelen ramlet omkull og ville ikke være til sjenanse for noen. To påstigninger senere, med positiv befolkningsvekstrate hadde stemningen gått fra trøtt, til kjølig, for ikke å si fiendtlig. Jeg var bokstavelig talt beklemt, forsøkte å smile, men det artet seg mer som et fårete "unnskyld, unnskyld! unnskyld... Jeg besluttet at det eneste riktige å gjøre var å forlate skipet før det ble polsk riksdag ombord. I det bussen ruller inn på holdeplass nr. 3, og mennesker stiger av, og jeg har fått områdd meg såpass at jeg har nådd frem til døren, har bussjåføren stengt dørene. Jeg spør beskjemmet om jeg kan få gå av - her? Hvorpå det unnslipper ham et fnys, etterfulgt av følgende represalie: "Ja! Hvorfor sykler du ikke egentlig?" Jeg kjente umiddelbart at jeg ville forklare.. Men jeg ble altså så overrumplet av denne manglende sympatien og forståelsen for at jeg hadde gjort mitt aller beste. Og det eneste jeg greide å si var: Jeg skal det nå...
Dette hadde han altså ikke noe med. For alt han visste kunne sykkelen være punktert, jeg var på vei til verksted, jeg kunne vært skadet. Det kunne vært en rekke, helt adekvate og alminnelig akseptable forklaringer til at jeg ikke syklet. Sannheten er i all ærlighet bare at det ikke slo meg.
