Rapport fra Syria

Hei alle sammen!! Da er jeg i Palmyra, og har lyktes med baade aa ha ekstra tid og funnet en internetcafe, noe som er et sammentreff med smaa odds naar vi er paa tur.

1. dag i Damaskus var en tilvendende fase. Aa ta inn over seg luktene, lydene og menneskene er en habitasjon, naar det skiller seg saa vesentlig fra alt som er kjent og naert. Vaaknet tidligere enn planlagt fredag morgen. Vi var ikke i seng for 05:00, om morgenen, etter aa ha passert minst 5 grensestasjoner og kontroller, i buss, fra Beirut til Damaskus. Det var godt aa finne ei seng og faa noen timer paa puta. Allikevel var jeg lys vaaken kl 10:00. Gjennomvaat av svette. Enten pga drommer, eller pga at Sigrid og jeg ikke hadde loftet vaare sovnige blikk, for aa faa oye paa aircon. som hang paa veggen. Jeg sovnet igjen, for saa aa bli salig bevisst av bonneropene som gjennomtrengte en trott skrott. Deretter bar det avgaarde inn i gamlebyen for lunsj. Et saerdeles eksotisk lunsjsted ventet innimellom gatelabyrinten. Det hadde ikke latt seg gjoere aa finne frem uten en kyndig og lommekjent guide. Falafel, tyrkisk kaffe med kardemomme i, og friskpresset juice, som smaker mer appelsin her enn noe jeg har smakt tidligere. Aa tusle gatelangs, eller gatemellom var fint. Fredag = sondag her nede, saa helligdagen dempet inntrykkene saapass at det var mulig aa ta inn over seg. Det ble langt travlere neste dag. Paa trappen ned fra en av moskeene not jeg, Line og Mats vannpipe og sot te. Et glass paa strl med shot-glassene hjemme, rommet minst ei spiseskje sukker. Noe som forklarer tanngarden paa folket her, for disse glassene nytes i hoye kvanta hver eneste dag. Men arabisk way of life - det er det. Tilbake paa hotellet for en stakket time for middagen. Den syriske maten overgikk mine villeste fantasier. Har faatt en liten lapp av Margret hvor det staar paa arabisk at jeg er allergisk mot notter. En typisk syrisk forrett bestaar av noe lefselignende brod som smaker lite, men disse dyppes i felles fat med alskens dipper. Hummus, aubergine, persillesalat, chili, kikerter er basisene. Men det finnes vist hundre til for de viderekommende. Saa langt har alt gaatt paa skinner. Gaarsdagens taxitur fra hotell til middag var skremmende. Det var bare aa korse seg og lukke oya, for to feltsvei betyr minimum fem i bredden, koo og blinklys eksisterer ikke. Og han hadde ingen anelse om hvor vi skulle henn. Men etter noen opphetede telefonsamtaler mellom sjaforen og guiden vaar, ble det ei raad. Det lokale olet er forresten ogsaa godt. Av ordforraad: Schukran=takk, machraba=hei, beeira=ol, og det skulle holde. De fleste snakker langt bedre fransk enn engelsk, men man kommer langt med fingre, gestikulasjon og smil her som andre plasser. Mennene er ikke like paagaaende som jeg opplevde i Tunisia, og det er jo en fryd. Kanskje er det den skinnende ringen paa min hoyre ringefing som gjor utslaget. Uansett: det er godt aa faa gaa i fred. De synes nok jeg er i overkant drikkfeldig, og at jeg snuser og royker vannpipe synes de er upassende. Men de smiler vennlig allikevel. I gaar fikk jeg hilse paa den famose Osman, vennen til Margret, som er bakmannen for hele turen vaar her i Syria. Han var jo et sant fyrverkeri. Drikker som en sjoomann og royker som en skorstein, men muslim like fult. En ordentlig luring. Etterpaa var det nightcup paa altanen til Margret. Medisinbeger og wisky does the trick. Senga snurra som aldri foor. Det er tidlige morgener, men vi er sjelden i seng for 01:00. Det forste Margret laerte oss var aa komme oss tilbake paa hotellet paa egenhand. Og det har alle klart.

Naa er vi i Palmyra. Et historisk sted hvor de har funnet jaevelig mye stein fra forhistoriske tider. Jeg kaller det stein, fordi det er alt det blir for meg. Det er en provelse aa holde tritt med en guide, som ikke akkurat har tatt inn over seg at ingen av oss har tidslinja for midtostens historie fra for kristus krystallklart i minne, samtidig som du avslaar tilbudet om "camelride - only 1 dollar", eller postcards for 100 syriske pund fra en guttepjokk med gjennomborrende morke, og ikke minst vakre oyne. I dag har sola steika over oss og ruinene ganske lenge, men saa kom skyene og et regnskyll. Det er 24 grader ute, og Margret haaner meg for at jeg gaar i fleece. Hah. Hva mer skal jeg fortelle. Jo, Henrik gjorde vel tidenes kjop i dag. 600 syriske for et palestinaskjerf. Noe man paa ingen maate skal betale mer enn hundre for. (100=11 kroner ca) Fullstendig overrumplet av en dyktig kremmer som naermest tredde greia ned paa hodet hans, og da var dealen closed. Vi har ledd mye av det. I tillegg til at vi har begynt med terningkast pa toalettene her nede. Det er mye 1'ere ute og gaar for aa si det sann. Det er ett hull i bakken. Med en slange. Og man maa ofte betale noen kroner for to servietttork. Noe vi har funnet ut at de lokale simpelthen bruker til aa plukke opp slangen. Ikke til aa torke seg med for a si det paa den maaten. Saa her er jeg da. Paa en internettcafe. 11 kroner for en time. Faar servert te, med en gang glasset er tomt saa kommer det mer. On the house.

Schukran for now...

Operation MiddleEast

Crac Des Chavillier

Petra

Palmyra

Damascus by night

Wadi Rum

Beirut

Dromedar i Wadi-ørkenen

Vakthold i ørkenen

UNWRA's flyktningleir

Jeg tenkte at jeg skulle legge ut den planlagte reiseruta mi gjennom ørkendyner, salt sjø og bibelhistoriske landemerker. Og før jeg rakk å gjøre det var den forandret. På grunn av et ministermøte i Damascus har Syria stengt alle sine flyplasser, og Tyrkia Airways har dermed kansellert vårt flygning til Damascus. Heldigvis har vi en dyktig kvinne på stedet som har booket oss om til Beirut i Libanon. Derfra blir det en kjøretur på 2-3 timer til Damascus med buss.

Torsdag 27.03: Departure from Gardemoen, Oslo lufthavn - mellomlanding i Istanbul, Tyrkia, med muligheter for å rekke innom Den blå moskè - Arrival Beirut, Libanon.

Fredag 28.03: Sove litt ut etter flyreisen, etter lunsj blir det spasertur i gamlebyen i Damascus

Lørdag 29.03: Guidet tur rundt i Damascus

Søndag 30.03: Tidlig avreise mot Palmyra for å overnatte der. Besøk ved ruiner, samt solnedgang ved Qala' at Ibn Maan

Mandag 31.03: Reise til Hama for å besøke Norias vannhjul på Orontoelva.

Tirsdag 01.04: Reise tilbake til Damascus, men på turen skal vi innom Crac des Chevaliers og Maalula.

Onsdag 02.04: Besøk ved UNWRA-leir (palestinsk flyktningeleir) og skole i Damaskus

Torsdag 03.04: Avreise mot Jordan, på veien skal vi besøke Mount Nebo (1. kristne kirken er bygget her, ser ut over der hvor Moses gikk i sin tid) og Dødehavet. Vi krysser grensa til Jordan ved Deraa.

Fredag 04.04: Dana naturreservat - Guidet tur og avreise mot Petra etter lunsj, middag og overnatting i hulene i Petra.

Lørdag 05.04: Besøk ved Petra

Søndag 06.04: Beveger oss mot Wadi Rum, besøk ved beduinerskole i Petra

Mandag 07.04: Kameltur før lunsj og ettermiddagskjøretur til Aqaba

Tirsdag 08.04: Svømming og slaraffenliv

Onsdag: 09.04: Svømming om mårran, avreise mot Amman (hovedstaden i Jordan).

Glad Påsk 08

Hei igjen godtfolk! Da er jeg her igjen, tilbake etter hyttetur med potensielt fremtidig svigerfamilie og andre utfordringer. Den festlige delen av påsken offisielt over. Vell hjemme i Trondheim venter pliktene. Mari har nattevaktshelg og jeg ser på Notting Hill og skriver påskeblogg. På kveldstid that is. Om dagen må jeg skrive fagtekst, praksismappe og søknader på skole etc. Mye å gjøre før avreise Syria. Men. Hyttepåske har det vært. Det har vært over seg hyggelig. Finværet lot ikke vente på seg og vi har nydt vidunderlige dager på ski, både på fjellet og i trekket. Onsdagen tilbrakte vi i skitrekket. Jeg på slalom, lånt av svigermor, og etter å ha fornærmet henne tilstrekkelig ved å insinuere at jeg veier betydelig mindre enn henne, med et forslag om at skiene måtte stilles inn der etter, var det duket for bedagelige svinger i melissnø. Med sola i fleisen og god gli blir det glad-påske!

Snowboard-babe'n min i bakken. Jeg var mektig imponert over triksene hun dro. Ingen tvil om at snowboard krever mer skills enn slalom. Og til tross for litt rust i starten, fire år siden forrige tur i half-pipe'n.

Pause i sola med hjemmebakte sjokoladefylte horn.

På kvelden var det duket for bacalao hos tanta til Mari, som har hytte like i nærheten. Bacalao består hovedsakelig av tomatsaus, poteter, løk og klippfisk. Det var godt, til klippfisk å være, men jeg må innrømme at jeg kanskje ikke hadde tatt en så raus porsjon dersom det ikke hadde vært for høflighet og etikette. Familien til Mari er kanskje en tanke mer drikkfeldig enn jeg er vant med. Slik er det når to familier mikses, da er det plutselig to helt forskjellige kulturer som er vanligst. Jeg fikk til og med anledning til å smake på akevitt for første gang. Og det er sant som de sier; hverken lukt eller smak, bare svelg og smil. Kvelden endte fint. Vi kom oss i seng alle som en.

Neste morgen var det ingen tid til å sove ut alkoholen. Den ble svettet ut på vei til Blåhammerstuggu, ca 1200 m.o.h. og 1,2 mil fra Storulvan til destinasjon Blåhammar. Det var herlig føre og tilsvarende vær. Men da vinden tiltok etter vi passerte tregrensa var det trått å gå i snøføyk og sno. Vi kom opp. Selv om jeg for min del tilbrakte de siste kilometerne i et sterkt hat for lett bakglatte ski og en intens smerte i akillessenen bak i hælen. Det har forøvrig ikke leget helt ennå, så hvis det ikke det er bra igjen til tirsdag blir det en tur til legen.

Meg og svigermor på vei mot toppen. Svigermor har passert middagshøyden i livet, så jeg var mektig imponert over hennes kondisjon og skiferdigheter.

Mari på en bitteliten topp. Poenget var at jeg skulle ta bilde uten at bakken rundt vistes. Men i motsol ble dette resultatet. Bildet avslører sannheten.

Vel fremme ventet varm kaffe, to paracet mot verkende fot, appelsin, kvikklunsj og niste. Det varmet en frossen og sliten skrott.

Bilder fra nedkjøringen. Sterk vind, sol og uendelige nedoverbakker med pudder. Det var bare om å gjøre å våge å sette utfor også finne seg en passende snøhaug og lande mykt i, når farten ble for stor.

Til slutt: Håper alle har ei fabelaktig påske, med skiturer og fjell, eller utepils og bar asfalt. Alt ettersom.

8. mars for alle jordens kvinner.

Om jeg er feminist? Ja. Om ikke annet er jeg feminist i solidaritet med de millioner kvinner i andre verdenshjørner, som fortsatt ikke får skolegang, som risikerer dødsstraff for både det ene og det andre, for de som ikke kan ta ut skilsmisse, for de som ikke er herskerinne over eget liv. Så lenge det finnes kvinner som ikke er trygge, på gata eller i hjemmet handler feminisme om mye mer enn likelønn. I dagens offentlighet er det blitt populært å tegne et skrekkbilde av feminismen. I ført fotformsko, med puppene hengende og slengende, med grå usminkede ansikter, mannshatende blikk og fanatiske knyttnever. De setter hele sivilisasjonen over styr. Og resultatene er synlige: Familien er ikke lenger det den var, barn og menn vannskjøtes, og går på lykkepillen, skilsmissebarn blir feite, alenemødre oppdrar sine sønner til femininidentifiserte transkjønnete, forkvaklede sveklinger uten kontakt med det urmannlige og jentene blir lesbiske for så enten å bli prester, håndballspillere eller forlange å adoptere barn!!?

Men det er ikke så ille som man tror: Vi har ikke klart å snike oss inn i næringslivets styrerom, formuene er fortsatt trygge i maskuline hender. Enkelte sysler fortsatt med det de skal; rydder, vasker og gjør reint for folk som ikke kan gjøre rede for seg. Mottiltak er også satt igang: kontantstøtte og nedleggelse av barnehageplasser. Siv Jensen kjemper fortsatt mot kjønnskvotering og betakker seg feminisme og likestilling.

Det er lett å få kvelningsfornemmelser av formuleringer som: "Kvinner er....følsomme, sosiale" og "menn er...aggresive og konkurranseorienterte". Denne retorikken risikerer alltid å undergrave forskjeller innad i gruppene. Å være feminist handler til syvende og sist om menneskekamp. Det er en sannhet med modifikasjoner at Norge er et likestilt samfunn. Jeg vil hytte neven mot dagens oppvoksende kvinner som er utakknemlige, overflatiske og passive. Jeg kan ikke tenke meg et mer selvmotsigende begrep enn "Gucci-feminisme". Men feminisme må få et annet ansikt enn ufikse hengetryner som hater menn (derav misforståelsen om lesber: de går enten ikke til sengs med fienden, av politisk korrekthet, eller de er for stygge til å få en mann.) Som lesbisk strevde jeg altfor lenge med den idiotiske ideen om å skulle tekkes menn. At jeg fortsatt må være kvinnelig på deres premisser. Det var koselig å gå på kino med dem, jeg var stolt over å ta med en guttekjæreste hjem, problemet var at jeg aldri forelsket meg i dem. Jeg kjedet meg grenseløst i lengden og klarte aldri å mane frem et klart bilde av meg og en mann i vårt felles hjem med vårt felles barn. "Følelsen av å være fri i skuldrene, tykkhudet under fotsålene, sterk i språket, enig med magen og total i hjertet kommer når man tør (...)" (Matriark).


Men det er vanskelig å formulere en felles parole på denne dagen, for vi har ikke lengre de samme kampsakene. Rødstrømpene gjorde jobben for oss, og vi kan nyte et lovverk som forbyr diskriminering på bakgrunn av kjønn. Vi kjemper imidlertid mot mange skjulte barrierer. Vi sleper med oss en slags kvinnelighet. Kvinnelige ledere ansettes gjerne på grunn av sitt kjønn, og forventes å forandre arbeidsplassen med varm kvinnelighet. Med kvinnelighetsslepet er det alltid en fare for å bli tatt litt mindre seriøst, bli satt litt raskere i bås og fratatt individualiteten.

Det viktigste er at alle, og en hver, skal få lov til å forholde seg til kjønnet sitt, seksualiteten sin og identiteten sin på en måte man er komfortabel med, uten at det innebærer fordømmelse, diskriminering eller kritiske blikk.

Til Helle: Vinteraktivtetsdager

Da er vinteraktivitetsdagene på Rosten Skole over. Mine plikter som hinderløypesjef er avtjent og fullført med stil vil jeg si. Onsdagen var herlig. Været var oppholds og som sagt; vår Herre hadde vært raus med snøen. Om morgenen ankom jeg skolen 07:30, dekket i nesten en meter pudder og det var med en viss spenning vi mottok elevene på posten i halv 9 tida. "Hei, og velkommen til HINDERLØYPEPOSTEN". Vi delte elevenegruppa på ca 30, i to, hvor de skulle finne et lagnavn og gjennomføre hinderløypa på tid, som et lag. Samarbeid, team-spirit og å vise hensyn. Ingen fikk sluttid før sistemann var i mål. Leksa som skulle læres var selvfølgelig: You are not better than your weakest link. Dette var suksess. Nye rekorder ble satt forløpende, ettersom løypa ble mer opptråkket og lettere å løpe. Deretter skulle elevene danne par og ble bindt sammen i beina, og skulle gjennomføre løypa som et tospann. Dette var uhyre morsomt. Elevene synes det var utfordrende. Og det var gøy å se strategiene. Noen gikk rolig ut, systematisk 1-2-1-2-rytme, andre satte av gårde, med partneren på slep. Disse egoistene skjønte etterhvert at dette var håpløst. Og"aha...jeg må faktisk samarbeide og SNAKKE, med han som henger fast i foten min, for at dette skal gå fort". Det ble selvsagt belønning for beste tid: heder og ære og potensielt enorme premier i form av marshmallows og sjokolade fredag. Bekledning er alfa og omega for å trives med 4 timer uteaktivitet. De fleste hadde vært flinke, tatt på skikkelige bobleklær. Heldigvis er det jo nå moderne å ha både lue og snowboardklær, og det hjalp. Andre hadde valgt å stille i olabukse og joggesko. Et heller dårlig valg, vil jeg si, noen lærte leksa og mot slutten av dagen kunne vi høre kommentarer som "Æ ska ta mer klær i mårra, æ azz"...Men til tross for elendige klær på enkelte var det lite klaging og syting. I hvertfall på min post, som selvfølgelig var den beste. Det var selvfølgelig litt mer utfordrende på dag 2, siden det snødde sidelengs, og blåste lett kuling over skolegården, men det funket. Vi var optimister og inspiratører av pur vilje, jeg og Even. Og sånt er smittsomt.

Meg og Even, henholdsvis hinderløypesjef og snakkedame, og tidtaker og humørspreder.

Joakim poserer velvillig i snøen.

Kåre og Mads, to fornøyde 8 klassinger. Mads tok singelløp-rekord onsdag med 3,20 sekunder på hinderløypa.

Av forskjellige årsaker var noen innendørs og laget veggmaleri.

Ingen skidag uten 300 kokte pølser!

SKULPTURER FRA SKULPTURPOSTEN

Håp om godt vær...

Milde melon. Vi var bekymret for at det ikke skulle bli snø til de o'store vinteraktivitetsdagene på praksisskolen. Men det ser ut til at Herren har åpnet slusene på vidt gap for det laver ned, tett i tett i tett, dansende i vinden, som en rolig vals. Jeg merker at jeg liker jobben min litt når jeg 14:10 i dag stod inni en liten skog med en masse tauverk i favnen, for å spenne opp "entrapment-spider-web" til kidsa i morgen, med solgløtt og snø i skoa. Jeg er ansvarskvinne på hinderløype-posten, og detta trur je blir bra, ælså! De skal over en snøhaug, og over et taunett, over og under og over og over og under noen stokker, baaalanse med høy puls, the entrapment-spider-web, krype under ei list, løpe sikk/sakk mellom trærne og surfe i mål på en rutsjebane (sånn dekk vøttø, som heng i en vaier). Ja. Jeg er ikke helt rolig før jeg våkner i morgen og ser at snøen fortsatt kviler på buskene. Men foreløpig ser det lovende ut, og jeg skal be en stille aftenbønn i kveld om at gradestokken fortsatt viser stabile blå tall i mårra tidlig.

Jeg ser til min forskrekkelse at jeg nå har kommet til det punktet at bloggen handler mye om været. Hadde det ikke vært for været, sier noen, så hadde 90% av befolkningen vært ute av stand til å åpne en samtale med en fremmed. Men dog. Det er ikke bra. Jeg håper jeg kan komme tilbake med noe mer spennende snart. Det satt en gal mann bak meg på bussen i dag, som snakket ivrig med seg selv. Det var alt. Takk.

I norske trinnareal...

Dette handler altså om norske klasserom, revidert til trinnareal, da ordene klasse og rom ikke eksisterer lengre. En uke i praksis er nå forbi. Det har vært en god uke vil jeg si. Tiden går fort og kidsa er stort sett veldig trivelige og morsomme. Jeg har hatt samfunnsfag om kommunisme. Noe som gikk for seg i relativt rolige former. Ikke noe kluss med overheader denne gang. Og så har jeg hatt seksualundervisning. Og dèt har unektelig vært en spennende affære. Homofobien sitter godt i dagens tenåringer. En så seg nødt til å proklamere mangel på personlig hygiene i kampen for ikke å bli oppfattet som homo:

Christine Lærer: Jeg er sikker på at gutta her på 10.trinn bruker minst like mye stæsj i håret som jentene, at dere ikke kan gå i hvilken som helst bukse på skolen, kanskje noen låner litt dekkstift av mor eller søster for å dekke ei kvise før fest og dere bruker parfyme.
(En elev våkner fra dvalen)
Gutt: Nææææiii...æ har berre stæsj i håret for å få luggen vækk fra painna...
Christine Lærer: Okei, av praktiske årsaker altså...ikke for å "ordne håret" for å se kjekk ut...greit..
Gutt: Ja, æ e itj homo da!!
Jente: Men du bruke jo parfyme og du dusje jo...
Gutt: Næææi, Æ BRUKE ITJ PARFYME Å Æ HAR ITJ DUSJA PÅ FIRE DAGA....

Og vi har kommet til noen konklusjoner angående seksualitet og følelser og sånn:

- man bestemmer ikke hvem man forelsker seg i.
- det finnes to type gutter. homofile, feminine gutter og homofobe maskuline gutter. Ingenting i mellom.
- dersom man gjør noe man angrer på, så er det ens egen skyld. Uansett og man må ta konsekvensene.
- ungdom flest får den informasjonen de trenger om sex fra porno..
- dersom man er jente kan man ha en (gutte)kjæreste som er max 1 år yngre, men opptil 4-5 år eldre.
-dersom man er gutt kan man per i dag være sammen med ei på 14, men man kan ikke ha ei dame som er mer enn 1 år eldre. Dette endrer seg når man blir eldre, og man kan da ha kjæreste som er inntil 6 år yngre, men grensen oppad endrer seg ikke.
- man er herre over egen kropp og man kan gjøre hva man vil med den.
- gutta er parate til å ta sin del av fødselspermisjon, oppvask, bleieskift og støvsuging, og jentene vil ha slike menn. Kanskje likestillingen har kommet et stykke after all?