This is how it works
You’re young until you’re not
You love until you don’t
You try until you can’t
You laugh until you cry
You cry until you laugh
And everyone must breathe
Until their dying breath

Riga Reagge 21.01 - 25.01

En kort liten uke i Riga er fødselsdagspresangen fra Mari til Christine som nå er gjennomlevet og nydt. Vi har vært på tur igjen. Og det er bestandig gøy. Etter å ha pakket på rekordtid, vi har jo blitt så reisevante nå at vi begynner å bli litt nonchalante på det punktet, tar det liksom helt med ro og pakker kun timer før avreise, fløy Norwegian oss til Lidosta International Airport, i Riga. Hovedstaden i Latvia, ikke Litauen, hvis noen lurte. Det gikk veldig smertefritt. Etter å ha fått bagasje og fisket med oss et par av de tabloide turistkartene som er tilgjengelige på en hver flyplass med respekt for seg selv, stod vi litt lite handlekraftige utenfor flyplassen. Uten å bruke mye krefter på å orientere oss trengte vi oss ganske enkelt innpå et annet par, som hadde kommet med samme fly fra Trondheim, som skulle inn til Sentrum og som hadde taxi. De skulle i Theatra-gata (eller Teatergata) og vi skulle til Grechnieuku-gata. De betalte 10 røvere (eller Lats som det egentlig heter, eller Szlotti som Mari bestemt ønsket å kalle myntenheten i Latvia) og forlot oss. Og da vi kom frem til vårt Hotel Garden Palace, og skulle betale, reiste taxisjåføren sin vei, og det gikk opp for oss at paret hadde betalt også for oss to. Ett lite stikk av dårlig samvittighet fòr gjennom oss. (Det hører med til historien at vi traff igjen paret på Rimi'n og fikk gjort opp for oss der). Det var nesten allerede blitt ettermiddag, så etter å ha installert oss på hotell-rommet, og belysningen utendørs var blitt litt for dunkel til å ta de helt gode bildene ble det bare til at vi tråkket gatene og gjorde oss kjent. Vi fant raskt ut at Gamle by'n i Riga ikke har en større utstrekning enn at den er overkommelig på en liten dag. Det er masse flotte sceneriske bygninger og stemningen i disse baltiske middelalderbyene er upåklagelig. Det er brostein, trange gater og praktfull arkitektur.

House of Blackheads - et bygg fra 1300-tallet som ble overtatt av en gruppe enslige handelsmenn av Merchants-ordenen. Ble fullstendig ødelagt av sovjeterne pga. at den ble ansett for å være et tysk praktbygg, men er nå gjennreist med tysk kapital.

Den kvelden fant vi en miniatyr-vegetar-restaurant. Vi var de eneste gjestene og besatte med våre to rumper, 1/6 del av plassene. Der bestilte Mari husets vin (Snaue 10ml, som var fullstendig overpriset til 3 Lats) og spinatsuppe, jeg drakk foreløpig vann og og bestilte couscous med aubergine. Maten var god og vi likte atmosfæren på stedet godt. Veggene var dekket av hinduistiske guddommer og innehaveren tror vi var en representant av disse semi-vegetarianerne som ser på kroppen som et tempel, Hare Krishna heter det vel. Da vi bestilte måtte jeg presisere at jeg var nøtteallergiker, og da svarte ham med en tirade av spørsmål om jeg ikke tålte solsikkefrø, frø generelt og honning. Litt spørrende svarte jeg at "neida, det tåler jeg?" Årsaken til spørsmålene var denne:

En bittebitteliten kopp med - ja! en blanding av solsikkefrø og honning. Litt brydd stod krishna-mannen foran oss og forklarte at vi var "required to eat something sweet before our meal". Jeg må innrømme at jeg hadde store problemer med fuglematen, men honningen var god. Og siden mitt motto er: "When in Rome - do as the romans do", så måtte jeg knaske i vei, selv om det hele ble en lattermild affære.

Utover kvelden, mandag, ble vi sittende på Paddy's, en gjennomsnittlig irsk pub, og drakk noen Irish Coffee. Neste dag var satt av til å ta byen bedre iøyensyn, i dagslys. Vi sto opp ganske tidlig og nødt hotellfrokost. Det er liksom stas å spise frokost på hotell, selv om mesteparten av buffet'n ikke fristet. Jeg spiser ikke egg som jeg ikke har laget selv. Vet ikke hvorfor, men det får meg til å gremmes. Og pølser som har tatt svømmeknappen i eget fett har jeg egentlig aldri hatt noe til overs for.

Først gikk turen ned til Central Market. Det er et av Europas største marked av sitt slag. Central Markedet holder til i noen gamle luftsskipshangarer fra 1. verdenskrig. Vi var der for å oppleve stemningen. Det er her de lokale og de fattigste handler. Fattigdom har aldri et vakkert ansikt, men fattigdommen er forskjellig. Og jeg må si at det skjærer meg i hjerterota å se de bittesmå jordfargekledte damene, med arbeidsnever som en kar og livserfaring som bare kvinner kan få. De står der og selger nylon strømpebukser. Fattigdommen er så mye gråere og langt mer sørgmodig i disse eks-sovjetiske statene, enn f.eks i Thailand. Latvia har bare vært selvstendig i knappe 17 år, rent bortsett fra noen gyldne år i mellomkrigstida har de vært kuet av sovjetisk og tysk, og sovjetisk (igjen) skrekkvelder. Og det setter sine preg på befolkningen.

Uansett. Vi hadde glemt eller ikke fått til å lade kameraet skikkelig, så i det vi trodde vi hadde fanget inn essensen av Central Market på tape, så viste det seg at ingenting av det hadde blitt foreviget, for vi var både tomme for tape og strøm. Hurra. Så da ble det å rusle tilbake til hotellet, før vi igjen la ut på oppdagelsesferd. Jeg hadde tegnet inn ei "rute" som man kunne følge gjennom gamlebyen, og på den måten være sikret å få med seg det som var verdt å få med seg.

Den ortodokse katedralen, her var vi også inne, og den er like vakker inni, som utenpå. Helgener og ikoner på hver en vegg.



Vaktskifte foran frihetsmonumentet, som ble reist som et bevis på Latvia's hardt tilkjempede frihet i 1991. Hver dag, vinter som sommer ligger det friske blomster foran her.



Frihetsmonumentet i sin helhet. På toppen; en kvinne med tre gyldne stjerner hevet over hodet.



Svenskeporten. Svenskene har også hatt Latvia som vasalrike.



Christine på tur inn i Latvia's trangeste gate.



Torget by night



Torget på dagtid



St. Peters katedralen







Jeg innser at jeg ikke klarer å få skrevet så mye mer her...men et resymè i bilder skal dere få:

Dagen derpå...jeg og Mari rangler innom en veldig kul japansk restaurant

Dette oppsummerer veldig mye. Never leave Mari with more than two choises...

Albino-due...nesten

Tre spir reiser seg mot en solrik dag...


Hvis du er i Riga - ta buss. Det er veldig praktisk og svært billig.

Kommentarer er overflødige...

Jentene på Spa

Forrett: fuglemat


Klar for spa, snører badekåpa godt igjen da det under skjuler seg en papir-string, strl one size fits all...

Fine kjærsten

Sangene om mitt liv...

"Hvis et problem ikke kan løses med sjokolade - er det for stort!", er en hyggelig livsfilosofi, for folk som liker sjokolade. Det er en behagelig tanke at det finnes problemer som er for store, ikke definert i forhold til noe, men bare er "for store". Det legitimerer at man av og til kan resignere, simpelthen la være å fikse ting og forskanse seg under et pledd i håp om at vinden fra høyre snart må snu. (Det er ikke den ting i verden man ikke kan skylde på markedsliberalismen.) Den blå blå vind blåser stort sett med kuling styrke midt i fleisen på meg hele tiden, men ting løser seg sjokkerende ofte likevel. Hvis man har et problem som er uløselig - vell, så er det bortkastet tid å bekymre seg for det, er problemet derimot løselig - så er det bare å sette i gang. Je græt i ville skauen detti blir min siste dag, men så kjem det over furutopp det såmmå linde drag... Dont worry about the future; or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubblegum. The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind; the kind that blindside you at 4pm on some idle Tuesday. Og andre ganger igjen får jeg lyst til å omformulere første setning i denne bloggen og si: Hvis et problem ikke kan løses med sjokolade - må man bruke gaffateip. All you need is love - but a little ducktape doesn't hurt...

Som utflyttet student med egen konto, studielån og månedsbudsjett (det siste var selvfølgelig en spøk) føler jeg ofte at jeg lever i en Trond Viggo-sang. Jeg skaffer meg lønn aleine, lager meg mat aleine, for nå må jeg finne ut hvem jeg er. Og det verste med å leve midt i et slikt nrk-mareritt, er at jeg "må stå for det jeg sa". Det er en utrolig kjip følelse å vite at det er en selv som er skurken i historien. Og da er det bare litt urovekkende at gamle menn har sunget følelsene mine før med gitar til.

Jeg tror mitt høyeste ønske er at det kan legges til et soundtrack til livet mitt. Og kan dere finne hvilke sanger som er gjemt inne i dette blogginnlegget, ja så vanker det en CD i posten!

Statistikk

Foreløpige prognoser tilsier at 2008 kan bli et like hektisk år som 2007.

GRATULERER MED DAGEN JINTA MI

I dag er det den 5. januar, og i dag kom verdens vakreste menneske til jorden. Jeg er uendelig glad i deg. Så pen at du tar pusten fra meg hver eneste dag. Du fortjener absolutt en hyllest på fødselsdagen din.

Mari, kjære...Jeg elsker deg!