La det snø, la det snø, la det snø...

Ut å måke bilen, spa vekk brøytekanter, skrape ruter, komme for seint på jobb...Ja nå gjelder jo ikke dette meg da. Jeg har gangsavstand - mildt sagt - til arbeidsplassen min. Dog, jeg skulle gjerne vært en del av dette bannende fellesskapet av morgentrøtte bilkostere og isskrapere. For ingen ting er vakrere enn vinter'n. Men vi trenger snø snart. Stjerneklart om nettene og nysnø om morgenen og lyden av skritt i kram snø. Ja, jeg lengter. Jeg er lei av gråvær, regntunge skyer og plussgrader. Jeg og klassen har gjort en iherdig innsats for at snøen snart skal komme. Vi har noen oppsparte gymtimer, og de hadde jeg tenkt å bruke i en hel utedag i snøen. Men snøen lar vente på seg. Til tross for at det i hvert eneste vindu på klasserommet, henger flotte snøkrystaller. De er ment for å lokke til seg de ordentlige... Adventstid uten snø er fattig. Det skal glitre i snøkrystaller, fra himmelens høye haller, dekke vært hus og hvert tre. Skogen skal bli hvit på en eneste natt, barna skal lage snømenn, og bygge seg slott i snøland.

Be nice to the heterosexuals - it takes two of them to make one of us!

Det er 14 norske kvinner som heter Audun. Ikke så underlig når det er sammensatt av kvinnenavnene Aud og Unn. Det er nesten så du tenker at Tjostolv er et fornuftig navn.

Trent pilates i skogen i kveld. Spennende affære.

LKGGBKP

Jeg skal fortelle ganske kort om en hittil ganske ukjent fagmodul i lærerutdannelsen. LKGGBKP. Forkortelsen står for Løsingskompetanse i grunnleggende glidelås- og blåknuteproblematikk. Faget er obligatorisk med en avsluttende praktisk prøve. Fagplanen har en hierarkisk suksessiv oppbyggning, hvor utprøving og casebasert læring er sentrale læringsformer. Man begynner med glidelåser som har kjørt seg fast i klaffer, og avanserer så via glidelåser som har revner midtveis, før man avslutter med glidelåser som er fullstendig ute av spor. I opplæringen knyttet til knuter starter man forsiktig med enkle dobbeltknuter av alt for lange lisser, og blåknuter generelt. Derfra beveger man seg innom blåknuter på våte lisser, høstsemesteret avrundes med blåknuter i minusgrader, med kalde fingre. Faget må bestås før man uteksamineres.

Super-læreren rider igjen...

I går var det mandag. Mandager i barne-bransjen er vanligvis et reint helvette. Euforiske unger som utøver et ubegriperlig og høyst subnormalt støynivå - på vei ned fra helgas sukkertopp. Gårsdagen var et imidlertid et hederlig unntak. Jeg har en hel rad av konspiratoriske teorier om hva foreldre gjør - eller snarere ikke gjør, med barna sine i helgene. De fleste av dem har manglende grensesetting, fravær av frisk luft og fysisk utfoldelse, utvidede leggetider, og et veldig inntak av godt gammeldags rørsukker, som bærende forklaringspilarer - tuftet helt og holdent på Poppers deduktive metode. En logisk slutning om enkeltting ut fra allmene observasjoner. Kombinert med litt trøtte lærere lar dette seg blande som bensin og vann. Men som sagt - gårsdagen var avviket. Det faktum at gårsdagen gikk så lekende lett resulterte i at jeg i dag red til skolen på min høye hest - i trygg forvisselse om at mandagen var forbi og at tirsdager er lett match. Tirsdager er for min del som regel slitsomme, da jeg har alle 6 timene alene med klassen. Hvilket betyr få pusterom. Men det er som regel gode dager.

Dagen i dag begynte med oppsporing av forsvunnen gymbag. Antallet gule lapper på skrivepulten min pleier å være proposjonal med hvor god dagen er. I dag har jeg ikke kunnet se skrivepulten min for bare gule lapper. Det har vært stjeling av forbuden frukt, isposer, øresus forårsaket av snøball, lovnader om juling. På samme måte som de gule lappene, er lunsjpausa en utmerket lakmustest for stressnivået - i dag: to after eight og en snus. I say no more. Etter å ha fotfulgt enkelte inn på bussen, med håp om en fredfull hjemreise, er det tid for planlegging. Denne gangen ekskursjonsplan. Men først; en diskusjon rundt behovet for en slik plan, og hvor vidt ekskursjonsplanen overlapper eller fullstendig underminerer uteskoleplanen. Skal den være trinndelt, og hvordan skal den måles, veies og vurderes. Og ikke minst: skal den ene delen av planen være et vedlegg til hovedplanen, da deler av planen må regnes å være litt på siden av den opprinnelige planen. Hodepine.

I morgen er atter en dag. Den er bare ikke planlagt ennå.

Fødselsdag i skogen

Jeg har vært i tida 9129 dager så langt. Og det er 9125 dager til jeg fyller 50. Jeg er inne i andre halvdel av tjueåra. Jeg har et mangeartet, godt og travelt liv, og er grådig fornøyd med tilværelsen. En tilværelse jeg ikke en gang så konturene av for bare 365 dager siden. De siste 3,9 % av mitt liv har gjort noen heftige hallingkast.

Det var bursdag i skogen 5. november. Jeg er av typen som ikke liker rampelyset sånne dager kan bringe med seg. Jeg føler meg beklemt under fremførelsen av bursdagssangen. Trives ikke så alt for bra med å være kakespisingas midtpunkt. Og jeg synes det er anstrengende å skåles for. Det kunne aldri falt meg inn å selv gå henn å arrangere en feiring av meg selv. Men jeg blir veldig glad, og veldig rørt, og ikke så rent lite ydmyk når andre velger å benytte anledningen til å vise at de setter pris på meg. 25-års dagen min tror jeg i så måte kommer til å gå inn i historieboka.

Kidsa mine har gnålt om to ting i det siste. Hvem den mystiske kjæresten min er. Og hva jeg ønsker meg til bursdagen min. Dette kulliminerte forrige uke i en avtale om at hvis de bakte kake til meg - vell, så skulle jeg avsløre hvem min kjære er. Ettersom den store dagen har nærmet seg så har jeg vel mer eller mindre skjønt at jeg kom til å få kake. Spørsmål om hva slags nøtter jeg ikke tåler, og hvor alvorlig "spor av nøtter" jeg tåler har vært høyfrekvente. Hva som har drevet dem mest; nysgjerrigheten eller snillheten, skal være usagt. Onsdag siste time:

Meg: Jaja, skulle det nå bli bursdagsfering i morgen, så tar vi det i siste time, når vi egentlig har naturfag.
Elevene: Men det blir ikke det altså.
Meg: Neinei, da blir det naturfag som vanlig.

Så kom torsdag siste time. Jeg regnet kaka som innkassert, så jeg hadde gruet meg hele dagen for min store avsløring. Lærer'n e'kke vinkelrett, for å si det sånn. Som sagt regnet jeg med kake, men jeg hadde vel egentlig ikke tenkt særlig lengre enn det. Og jeg hadde ihvertfall ikke drømt om hva som ventet meg i klasserommet. For der stod de. På rekke og rad. Englene mine. De hadde skrevet tale, én replikk hver. Tavla var pyntet og langbordet dekket med lys og servietter. Om jeg ble overrasket? Og om klumpen veltet opp i halsen og tårene regelrett spratt? Etter klemming, kakespising, gaveoppakking, og bursdagssang, klang taktfaste rop om tale - denne gangen var det min tur. Jeg rensket halsen for snørr og tårer og tenkte at nå er det ingen vei tilbake. Skapet sprenges! Man står nok litt på siden sånne øyeblikk, for det er nesten for skummelt å være inni seg selv. Men jeg hørte meg selv si: "Kjæresten min er ei jente, ei helt fantastisk jente som faktisk heter det samme som meg". Det ble stille en ganske lang stund, før Den slagferdige sa: "Jeg synes egentlig det var rarere at dere heter det samme, enn at det var en jente". Så var det sagt. Og ingenting var annerledes.

Resten av dagen fortsatte bare i ren skjær lykke. Pakke i posten fra den fineste je veit, hilsninger i verdens gang (din luring), middag i gode venners lag. Det var en alle tiders avrunding på det 25. og lover mye godt for det 26.

Mandagmårra-drøm

Det er dager som glir lett forbi
uten bannord eller raseri
Mandag er et svare slit
Jeg springer hit og dit.
Enkelte dager burde man bare holdt senga,
Drukket kakao
Og ventet på at jobben ble et triveligere sted.

Novemberrain

Dagen har vært en dus og bleik novembersøndag. Vi har stort sett ligget langflate - i restitusjonens navn, litt vissne og forkomne etter nattas strabaser. For Susie var det en stor kveld. Hun var på sin aller første fest på lokale. Jilt. Jeg og Brummun hadde på oss pøbbskoa og fuktet strupen såpass i går at den har vært litt tørr i dag. Er det en proposjonal sammenheng mellom følelsen av savn, ukedag og mengden alkohol konsumert dagen i forveien. I dag har det tidsvis vært uutholdelig å være på hver vår kant av landet.

Jeg vil ha samværsrett
gi meg en togbillett
til kjæresten min
- med knapp margin, hadde jeg klart det med dresin.
når du ikke er her, så vil jeg være der du er
Du er så himmelsk vakker att
den vakreste jeg noen gang har hatt
Min skatt - jeg må sove hos deg i natt.