Sort hull

Lykken kommer i korte øyeblikk, og med ujevne mellomrom. Særlig i februar. Men i dag var den der, midt i en dag som på det jevne har vært pil råtten.

Øyeblikket av lykke er fremkallet i en situasjon, som er en av de situasjonene jeg skatter aller høyest i livet. På mange måter er det nok en av grunnene til at jeg er her jeg er. Lærer. Jeg mistenker nemlig at den finnes oftere her enn i andre yrker. Nå tror du kanskje at jeg kommer til å referere til et nydelig øyeblikk med elevene. Ikke i dag. Dagen i dag har som sagt vært av det pil råtne slaget, med pluss grader, loddrett regn, som ikke faller i dråper, men i striper rett ned, - i møte med bakken treffer stripene 2-4 cm med slaps. Ikke noe lykke over den slags.

Det oppstår på en felles lunsj på salen. Langbordene er dekket med kjedsommelig tapas i plastikkemballasje. "Fingermat" uten appetitt på livet. 60 slitne lærere som har hatt utedag i ovenfor nevnte vær. Krusete lugg og baderynkete hender, frostrier over ryggen etter å ha vært henholdsvis svette, våte, varme og kalde i tilfeldig rekkefølge. To av kollegene med velutviklet gehør fremfører "The water is wide" på piano og vokal. Og så skjer dette underlig deilige. I et fellesskap så lukkes, slukes alle seksti innover i sine egne tankers svarte hull. Ikke sort hull fordi vi trekker oss inn i depresjon og mørke, men som i et sted hvor ingenting slipper unna, selv ikke lyspunkter. Øyeblikket er elektromagnetisk, strålende, stille. Vi forblir der i sangens tre minutter og tjuesju sekunder, før vi kommer ut igjen.

Jeg vil omskrive wikipedias definisjon av sort hull, til å beskrive denne tilstanden som jeg vurderer så høyt, og som hos meg fremkaller lykkefølelsen gang på gang:

Sort hull er en betegnelse på et lykkelig øyeblikk i hverdagen hvor ingenting kan slippe unna, selv ikke lys. Det er en konsentrasjon av uoppmerksomhet i en stor gruppe mennesker i en felles opplevelse, med en så stor tyngdekraft at ingen kan unnslippe. I et tilstrekkelig kompakt fellesskap vil øyeblikket deformere tilstedeværelsen til en indre supernovaimplosjon. Rundt et sort hull er det i en spesiell avstand et tenkt bånd kalt en felles horisont som utgjør den nærmeste avstanden der det er mulig å oppleve og tenke ulikt, men samtidig, uten å miste følelsen av nær forbindelse.

Det er vakkert. Og det gjør meg lykkelig. Du kan høre sangen her, men du vil neppe ha samme opplevelse, nettopp fordi du ikke befinner deg i et sort hull med kollegene dine, på en ellers grå dag.

Regelrytteri

Det er mye snakk. Prat. Tomprat. Hva er virkeligheten? Er det lov å presentere virkelighet som fiksjon? Er virkeligheten bare en individuell fiksjon, en versjon? Eksisterer det en virkelighet vi kan enes om, eller er alt sammen fake news og alternative fakta?

Hvis vi legger til grunn at dette er livet. Og etter det så skal vi alle sammen dø. Hva gjør vi med det? 

Dette er verden akkurat nå. Trump har makt, Putin hacker, folk forakter de folkevalgte, og de folkevalgte forakter folket. Det er ytterst få som snakker sammen, de fleste snakker til. Folk må bryte reglene for å komme forbi grensene, og grensene bryter sammen fordi vi i virkeligheten er i samme båt. Alle er like grenseløse når vi opplever at ingen følger reglene.   

Verden består av mange ting. Mennesker og dyr. Hus, natur, sykdommer, gamle mennesker, galskap og klin kokkos. Genetikk og biologi, sinte mennesker. Og komplekse mekanismer. Begjær og trær. Støv og død. Med så mange ting kastet sammen så burde normaltilstanden være kaos. Grunnen til at verden ikke er et komplett kaos er regler. Det finnes regler for nesten alt. Noen ganger kaller vi reglene for tradisjoner, andre ganger for skikker, avtaler eller ganske enkelt: dette er hvordan vi gjør det. Uansett hva vi kaller det er alt sammen egentlig bare regler. Det er mange mange mange regler man må lære seg. 

Det er regler for mennesker og regler for dyr. Regler for hus. Regler for krig. Det er regler for hender. Det er regler for vind og det er regler for atomene. Det er regler for døden. Reglene gjør at normaltilstanden er et minste felles multiplum av fellesskap og lys.    

Man må lære seg reglene. Når folk ser mørkt på virkeligheten, så er det fordi reglene ikke overholdes. Været holder ikke reglene om at mørketid og snøtid faller sammen, slik at det ikke blir så gudjammerlig mørkt allikevel. De som har makt synes regler er noe tull, men at grenser er gull. Jeg vet ikke hva jeg vil si, annet enn at man lett kan tenke at regler er til for å brytes. Og så innser jeg mer og mer at reglene, de må følges. For at ikke normaltilstanden skal ta oss alle, så må vi spille etter reglene. Ellers blir det for skjørt.