I Fremskrittspartiet foregår det en kontinuerlig tautrekking mellom høyrepopulister (big spenders og streng mot innvandrere) og liberalister (liten stat og frihet til enkeltmennesket, herunder også utlendinger). Så langt har høyrepopulistene hatt hegemoni. Frp har dermed kunnet høste velgere på sak, uten å bli avkrevd noen strategi for hvordan de skal avstemme disse gigantiske statlige prosjektene med frihetsprinsippene, og samtidig har de kunnet skyve frem noen liberalister når prinsipper stod på spill (f.eks. i forbindelse med Datalagringsdirektivet).
Men denne sommeren og høsten har gitt to skudd for baugen for det populistiske prosjektet: for det første har terroren ødelagt, trolig varig, rekrutteringsgrunnlaget i den mest grumsete anti-innvandrerpolitikken. For det andre har valgresultatet gitt en partiledelse som står svakere enn noensinne - både sentralt og i Oslo. Partilederen har tapt mange, mange prosenter, den ene nestlederen har tapt hjemkommunen så det sang etter korrupsjonsanklager, og Oslo-valget har desimert partiets innflytelse.
Dette er godt nytt. Selv om det er hardt å være SV'er om dagen. Er det gledelig at vårt politiske motstykke heller ikke har særlig til vind i seilene, ei heller vet helt hvilken lei de skal.
