torsdag, mars 26, 2015

Lykkelig er den som tar livets sjokk så lett, og glemmer så fort.

Det har begynt å bli lysere morgener, lengre kvelder, vi har tatt frem tøyskoa, tulla oss ut av hetter, votter, skjerf og luer. Vi har krøpet ut av kvisthøla og surret igang motoren. Vi har begynt å smile igjen.

Så kommer sjokket. Snø i slutten av mars. Og ikke bare sånn lett snødrev som smelter før det når bakken. Nei, ordentlig snø. Som legger seg, og kleber seg til jakker og sko. Når det er jøsst utenfor vinduet i det jeg slår opp øynene, så er det sjelelig grunn til mistanke. Det er ikke blå himmel og sola som romsterer utafor. Det er 10 cm våt snø som har svøpt landskapet i et forrædersk skarpt lys. Djevelskapen snor sidelengs, og legger seg i digre filler på alt den treffer på vei mot bakken.

Morgenstunden svinner hen i stivt blikk ned i kaffekoppens uutgrunnelige dybder, og Muskatt løper rundt med stadige elektriske utladninger. Vi har gått rett i veggen begge to.



En kort stund reiv trassen i kroppen, og jeg vurderte å fortsette ufortrødent, mot vår, i lave sko. Men fornuften slo tilbake, og det ble vinterjakke og vintersko. Helt i tråd med vær - og føremeldinger.

På trikkeholdeplassen er det trangt om saligheta. Minst tredve nordmenn står og myser innadvendt med øynene og ser det hele for seg. Våren og sommeren 2015 er avlyst. Og da renner drittsinne bort for min del. Synet er for komisk. Humøret til alle byens beboere kreperte kollektivt da vinteren returnerte. Ingen smiler. Inger ler. Alle drømmer om hjemmekontor og tenker at skattekronene skal gå til sydenferie i år også. Vi står og skutter oss og tenker at det var frekt av Vår Herre å prøvekjøre våren på den måten, for så å trekke tilbake hele årstida. Lovprising av panelovner, og varmt undertøy av grov ull trodde vi at vi var ferdig med for denne gang.

I det trikken mister elektrisk tilgang, og alt stopper. Konduktøren vedtar å stenge hele Grünerløkka, fordi en lastebil står på tvers, og innstiller alle busser. Da er det ikke til å unngå å legge merke til at enkelte folder henda.

Jeg må le. Søkkblaut ramler jeg ut av trikken, i trygg forvissing om at dette er forbigående. Ingen grunn til å bli melankolsk. Hadde det ikke vært for disse dagene hadde vi ikke visst å nyte sommeren og ta i mot de beste øyeblikkene livet har å by på. Sommertilbudet blir best ivaretatt om vi tar snø i mars litt lett, og glemmer fort.