HVOR ER' U BOR HENN A???

La meg ta deg med til byen min. Korr e’æ du bor a? La meg ta deg med til ah…ta-ta deg med til Trondheim. Trondhjæææm. En reise gjennom byen min, en gåtur i studietida mi. A walk down Memory Lane. Bon Voyage.

Trondheim går forbi hjernen og inn et annet sted hos meg. Gatene er fylt med minner fra en studietid som har kommet til veis ende. Det er stress å være student, men fy faen så moro jeg har hatt det. Jeg står til oppunder arma i gjeld til Lånekassa, men hey! - kassa har sponset mine beste år. Jeg har hatt tid til alt – og penger til det viktigste. Jeg har drukket en hel del øl, sittet mye rundt kafèbord og snakket høyt om ting jeg ikke har bakgrunn for å mene noe som helst om. Studert har jeg og gjort. Hver desember og mai måned. På den måten har jeg lagt grunnlaget for det jeg senere vil kalle ”livserfaring” og samtidig lagt grunnlaget for det jeg nå kaller ”faglig dyktighet”.

Her er Gamle Kongevei 6, et gult hus fylt til randen av fine, men også forferdelig kaotiske minner. Det var på mine knappe 6 kvm her, at jeg grublet meg gjennom et år på universitetet, fant ut at jeg var skeiv, og overlevde min første forelskelse, som at på til var en ulykksalig straight crush. Det var rundt dette kvartalet jeg gikk da jeg hadde forspist meg på Popps og hadde tidenes mageknip. Hilste på postbudet og følte meg dønn aleine i verden. Her var jeg fyllesjuk i 2 dager sammenhengende uten å klare å få i meg mer enn ei halv pakke Ritz kjeks. Her er hjørne med ferske vårruller, bakgården sykkelen min ble stjelt, dagen etter at jeg hadde kjøpt sykkellås. Det var her jeg mistet min uskyld og det var her vi hadde politiet på døra, en tidlig morgen, 1. mai. ”Skru ned musikken? Det er arbeidsdag i morgen sa du? – Skal bli!!” Jeg var aldri mer ulykkelig enn jeg var her. Men jeg ville ikke byttet Gamle Kongevei 6 mot noe.

Her er solsiden – som fylles til randen hver gang været er stabilt i mer enn 20 minutter av blide, omgjengelige trøndere. Her er festningen, med fotball, øl, kubb og øl, og øl og grilling. Her er Nedre Bakklandet 79. Jeg tror jeg må få si at er min favoritt. Årene med Bærumsgutta mine. Her stod jeg og sparket i grusen og ventet på å få kysse den jeg da synes var den vakreste i verden. Her snublet vi inn døra med Burger King påsan i lanken, hver helg, hele året igjennom. Her hadde vi spisskammers i kjelleren, som frarøvet oss alle evnen til å planlegge mer enn 1 time av gangen hva vi skulle spise. På mine 20 kvadrat her skrev vi norskmappe på senga, diskuterte livets viderverdigheter. Her var det høyt under taket, lave dørstokker og ingen smelling i dørene.

Følg Ladestien, gjennom Svartlamoen, forbi Ramp og Dora. Her har jeg syklet flere ganger enn jeg har tall på. For å besøke min hjertens kjær i Korsvika. Her tryna jeg rett i fjellveggen, her har jeg spasert mang en søndagstur. Under brua ved Trikkestallen hadde vi vår første krangel om vi skulle ha to på sykkelen eller ei, på vei hjem fra byen en sein lørdagskveld. Her har jeg gått med dunkende hjerte, pulsen i hodet, gele i knærne og klumpen i halsen. Følger man Ladestien helt til Rotvoll, finner du mitt andre hjem. Rotvoll altså, med alle byggene og allè’en som jeg har blitt så glad i. I snø, regn, slaps, is og hålke, i solvær og overskyet vær har jeg trasket her. Opp og ned. Årstidene har kommet og gått, trærne har skutt knopper, bladene har kommet, blømet, blafret og visnet henn, lite visste jeg at det var studietida som gikk. Tenk å få ha skole ”på landet” nesten midt i byen. Ikke alle som kan si hei til kuer på vei til forelesning.

Det siste halvåret har singellivet fått sin renessanse i Elgeseter gate. Det blir flere sesamburgere av sånt. Og jeg har blitt kjent med den andre siden av byen, forbannet meg over hvor langt det er hjem fra byen, og hyllet mitt fantastiske kollektiv. Livin it up in Moosestreet.

Det er så mange steder jeg skulle nevnt. Bakklandet – vår egen skomakergate. Den gode nabo. 3B – med billig vin på tirsdager i gamledager. Kjøpmannsgata – Metro. Domen. Nidarosdomen. Nordre gate på en lørdag. Nidelven, stille og vakker du er, her hvor jeg har gått og drømt. Den gamle bybro er lykkens portal. Æ e så gla’ i aillt som e her hjæmme, fra Ilevolden og te’ Lade gård: Trondhjæm kainn æ aildri glæmme, byen e’ jo aillti’ leikeplassen vår.