Natt til søndag ble 49 mennesker skutt og 53 skadet. Pulse-skytingen var det dødeligste angrepet på lhbt-mennesker siden holocaust.
Natt til søndag stod jeg og danset fritt og hemningsløst i et stappfullt lokale, fylt til randen av homser, lesber, skeive, transer, bøger, flatbankere, bifile, divaer, butcher og fag-hags, transer, kvinner i mannsutrykk, menn i kvinneuttrykk. You name it, we've got it. Elsker er byens frieste, fineste dansegulv.
Utestedene vi homoer vanker på, er mer enn bare forlystelse. Rundt om i hele verden kan man finne slike lommer av frihet, hvor du føler deg hjemme. Det er som å komme hjem. Det var også opplevelsen jeg hadde den første gangen jeg tråkket over dørstokken på Metro i Trondheim. Jeg var hjemme. Selv om det var jævlig skummelt, så kunne jeg puste der. Drikke. Danse. Flørte. Elske. Leve. Siden har jeg frekventert Elsker i Oslo, So, London, Ett glass - jeg har sittet på en homsepub i Thailand omgitt av ladyboys og følt meg hjemme. Rundt disse stedene blir man del av et løst og et sammensveiset fellesskap. Det er vanskelig å undervurdere betydningen av slike steder. Der finnes terapi for dem som ikke har råd til terapi, templer for folk som har mistet religionen sin, eller hvis religion har mistet dem. Folk feirer juleaften der. Dit kan man rømme, løsne slipsknuta, flykte fra hverdagen. Man blir ikke innhentet av virkeligheten før lysene skrus på kl. 03.15. Der finnes hjem for dem uten familie, tilfluktsted fra vold og moralpoliti. Der finnes frihet til å leve akkurat sånn som du synes det passer. Homokampen begynte på Stonewall inn, - en bar i New York, hovedsakelig besøkt av homser. 28. juni 1969 startet en gruppe homofile, bifile og transpersoner et opprør etter en politirazzia. Her i Norge var Metropol, et lurvete sted med respatexbord og billig øl - en blanding mellom en togkupe og en busstasjon, - springbrettet til en levende homokamp. Disse stedene er mer enn vannhull, pusterom og dansegulv.
Søndagen passerte i nummen vantro. Men på mandag snek følelsen seg inn på meg. Frykt. Jeg var litt redd. Man har på en eller annen sjuk måte lært seg å leve med tanken om at terror kan ramme en. Da ville det rammet meg fordi jeg var på feil sted til feil tid. Et tilfeldig offer. Dette føltes annerledes. Dette angrepet skjedde fordi gjerningsmannen hatet homofile. Jeg blåser i om han var skaphomo, muslim, radikal, bipolar og klin kokos. Kanskje var han litt av alt. Uansett så skjøt den mannen med en plan og et ønske om å drepe homofile. I sitt eget hjem. Hvis noen hadde tatt seg inn på Elsker med et maskingevær den samme natta hadde jeg vært på riktig sted, til riktig tid og jeg hadde vært en skyteskive fordi jeg er homo. Det er noe annet. At en våpendesperado kan gå inn på et møtested hvor man blir akseptert som man er, hvor man for en gangs skyld kan føle seg normal, som en majoritet, - det har vært så utenkelig. Slike steder oppsøker man fordi man føler seg trygg og fri i en hverdag hvor mange kanskje føler seg ensom ellers. Jeg blir så trist av tanken på alle som går med tankene om at de ikke er bra nok. Man dras dit for å føle at man passer inn og hører til, - og så blir du angrepet der. Det er så brutalt.
Jeg har tenkt tanker som at jeg bør ikke plassere homoflaggene i vinduet over senga, - hvis noen kaster murstein gjennom ruta så vil de ikke treffe meg. Jeg har tenkt på om jeg utsetter meg selv og vennene mine for fare ved å delta i paraden som nærmer seg. Jeg har tenkt på hvor mye krefter jeg har brukt på å finne min måte å være lesbisk på. Og jeg vet at jeg blir forholdsvis forskånet fordi jeg sånn ellers ser ganske normal og streit ut. Jeg går ikke så veldig på tvers av det riktige kjønnsuttrykket for kvinner. Selv om jeg har blitt kjefta på fordi jeg har kastet bort tiden til menn i baren, jeg har blitt spytta etter i paraden. Jeg har sett han fyren som alltid står med et skilt med påskriften: Homofili er en trussel mot nasjonens sikkerhet. Jeg har bekjente som tenker at jeg kommer til helvete. Hatet til denne mannen i Orlando er ikke enestående. Det har jeg visst. Konservative muslimer og kristne hyller massakren på Twitter. Da to homofile i Moskva ønsket å legge ned blomster utenfor den amerikanske ambassaden der, ble de arrestert av russisk politi. I Malaysia piskes homofile og risikerer fengselsstraff på 20 år. 215 mennesker har blitt drept de siste årene på Honduras. I Marokko ble to menn arrestert for å ha forsøkt å forsvare seg, etter at de hadde blitt avkledd, slått og tvunget til å gå nakne hjem gjennom gatene.
Det nærmer seg fest. Det berettes at homobevegelsen ikke har fått noen spørsmål fra journalister om vi trenger skeive dager, pride-uke og parade i år. Solidaritet er årets tema. Det er så riktig, fordi det gikk så galt i Orlando. Vi har en lang tradisjon med å ta eierskap til marginalisering og vende det om til stolthet. Det synes jeg vi skal gjøre nå og. Jeg håper det blir rekordoppslutning i paraden i år. Som Guro Sibeko skrev: Vi er poeter, vi er dronninger, vi er rompiser og flatbankere, vi skal dø dansende. Og vi skal fortsette å elske. Den vi vil.
Her er min ville lengsel
Her er min jævla trass
Her er mitt hovmod
så se på meg for jeg skal aldri, aldri dø
Her er allting som jeg håpte på
Her er allting som jeg våget bare motet strakk til
Mitt eneste liv.
