Hjelp - vi er blitt mødre...

Seint i går kveld, i det kjæresten skulle kjøre avgårde på jobb, oppdaget hun en fuglunge utenfor blokka vår. Den lå på ryggen og kavet og så ut til å ikke komme seg på føttene. Sporenstraks ringte kjæresten meg, som nettopp var kommet hjem fra jobb og hadde gått i gang med middag. Jeg gikk ut, med en plastpose på hånda, og vippet stakkaren på beina. Da begynte den resolutt å kave med vingene. Og pipe enda mer. Jeg hadde selvfølgelig ikke hjerte til å gjøre slutt på lidelsen, og selv om jeg gjentatte ganger sa til meg selv at dette er håpløst, naturens orden osv. tok jeg den med opp. Jeg la den forsiktig i en iseske, og forsøkte etter beste evne å innrede et hjem av avispapir. Den lille fuglen har grå føtter, grått nebb og er spettete brun og grå i fjøra. Vår innskytelse var at det var en måke, men klarte ikke helt å få det til å stemme med hekketida. Måkeungene vi har sett i området har jo allerede blitt store måker. Men jeg antar at det er en sjøfugl, og dermed en rovfugl - som spiser oppgulpet meitemark og insekter, ergo har jeg lite å bidra med på næringsfronten. Jeg bestemte meg for å se om den overlevde natta. Hvis den gjorde det, skulle jeg gjøre en mer helhjertet innsats, hvis ikke var det guds vilje. Nå har det imidlertid vist seg at denne lille fuglen er en fighter - og ligger nå og sover i det lille hjemmet sitt. Like levende som i går kveld. Hvis det er en måke har vi besluttet å sette den ut i skogen for å dø - som ekte stemødre som hater sine stebarn. For vi liker ikke måker og vil ikke ha flere. Men hvis det er en annen slags fugl - så blir vi pent nødt å gå inn i morsrollen med større tyngde. Jeg jobber med å finne et brukbart fugleatlas.

Til alle som klager over varmen.

Alle imperier faller, det er bare et spørsmål om tid.

Når sola skinner, når fjorden flommer over av båter og badende solbrune kropper, når det er sommer i Norge, da burde man nyte det, da burde man flyte på bølgen av gode tider, ligge i sola, spille volleyball, høre på musikk og smile til hverandre, for alle erobringer er tidsbegrensa.

En gang skal det bli kaldt. Vi skal ta på oss superundertøy og drikke kakao, det skal snø, vi skal være inne mesteparten av døgnet og lese bøker og glede oss til sola snur.

Kos deg mens det er varmt.

Jenta som hater krim

For de av dere som er innom fra tid til annen har dere sikkert lagt merke til at jeg ikke har vært så flink til å oppdatere bloggen i den siste måneden eller sånn. Men siden jeg er ganske grei sånn - så skyter jeg inn noen blogg-innlegg fra tid til annen. Noen korte betraktninger. Grunnene til at jeg har vært noe fraværende er flere. Men en av de er at kjæresten har overbevist meg om å lese Stieg Larssons trilogi "Millenium". Jeg er ikke spesielt glad i krim. For å være helt ærlig så tror jeg aldri jeg har lest krim før. Det nærmeste jeg kommer er vel "Da vinci koden" og "Engler og demoner" av Dan Brown. Og disse gir jo ingen konversasjonspoeng når det kommer til å snakke om norske, store krim-salgssuksess-maskiner som Unni Lundell, Anne Holt, Jo Nesbø og deres like. Browns bøker var riktignok noen page-turnere, men jeg kan ikke si jeg satt igjen med spesielt mye i etterkant. Selv om de voksne sier at man ikke kan bestemme seg om man liker noe eller ikke før man har forsøkt, har jeg lenge vært av den oppfatning at hvis jeg trenger drap og gjerningsmenn i hverdagen, så kan jeg skru på nyhetene. Det har i det hele tatt forespeilet seg som et noe meningsløst tidsfordriv å pløye seg gjennom gjennom 600 sider for å finne ut hvem som stod bak mordet på side 56.

Det begynte da vi var i Hellas. Kjæresten kjøpte "Menn som hater kvinner" i pocket og jeg satset pengene mine på Erlend Loes "Volvo Lastvagner", en investering jeg ikke skulle angre på. Desverre er Loe kjent for sine korte, men besnærende bøker, så allerede etter 4 dager var jeg ferdig. Og da hadde jeg spart på de siste kapitlene. Så gikk det noen dager hvor jeg løste kryssord. Mens kjærestens bok varte og rakk og hun var fullstendig fordypet. På Naxos eller der omkring ble da også hun ferdig. Og vi skulle ut å se om de hadde oppfølgeren "Jenta som lekte med ilden" - på norsk, i Hellas. Det viste seg at det hadde dem ikke. Men jeg kjøpte meg Anne Cath. Hærlands "Krig, fred, religion og politikk og sånn..." - en passelig lettsindig feriebok. Men da hadde ikke kjæresten noe å lese i. Så det ble til at hun lånte Anne Caths bok, mens jeg ikke hadde annet valg enn å ta fatt på "Menn som hater kvinner". Hun forsikret meg om at den kanskje var litt kjedelig i starten - men at den ville ta seg opp rundt side 90. Jeg leste til side 90, og kunne ikke helt si meg fengslet av innholdet. Kjæresten mente hun hadde husket feil og at det var først på side 240 at det virkelig ble spennende. Så jeg leste. Og den ble spennende. Ikke mer spennende enn at jeg klarte å legge den fra meg innimellom. Omtrent på hjemreisen, i flyet ble det jævlig spennende. Hvis noen av dere som leser dette har tenkt å lese boka, men ikke har gjort det ennå, skal jeg ikke avsløre handlingen. Men rundt side 440 får du svaret på hele sullamitten. Og da er det fortsatt igjen nesten godt over 150 sider!!! For det første ble jeg så indignert over løsningen på gåten om Harriet Vanger at jeg måtte legge den fra meg en dag eller to for å fordøye skuffelsen. For det andre synes jeg det var mildt sagt urettferdig å rable ned hele 234 sider til, når gåten var løst. Men jeg måtte jo stå løpet ut. Deretter bestemte jeg meg for at hva som skjer videre med Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist er meg knekkende likegyldig. På dette tidspunktet hadde vi kommet hjem til Norge og kjæresten bestilte serien innbundet fra Den Norske bokklubben, men orket ikke vente på forsendelsen, og måtte låne de to påfølgende bøkene av ei venninne. Jeg på min side gjorde nok et forsøk på å komme noen vei med Halvbroren av Saabye Christensen, men resignerte og kjøpte meg "Frp-koden" i pocket i stedet. En bok som forøvrig har lært meg mer enn jeg kunne drømt om på forhånd. I tillegg finner jeg god underholdning i sitatene hentet fra landsmøtene til Fremskrittspartiet, eller uttalelser fra Fru Hagen.

I stedet for å holde meg til skjønnlitterære drama og samfunnsanalyser, sklei jeg utpå igjen, og lot meg i et svakt øyeblikk overtales til å ta fatt på bok nr. 2 "Jenta som lekte med ilden". Problemet var bare at denne var spennende fra side 1. Hele onsdagen og torsdagen gjorde jeg ikke annet enn å lese. Jeg leste fra jeg stod opp til jeg la meg. Satt og leste, lå og leste, sovnet mens jeg leste. Ikke fordi det var kjedelig, men fordi øyene ikke ville mer. De eneste gangene jeg stoppet opp var når jeg måtte dekke basale behov som mat, dobesøk, og søvn. Og nå er jeg ferdig. Og sitter med den samme, besnærende følelsen av å ha blitt lurt - igjen. Var det ikke mer enn som så? Zala og den blonde kjempen? Var det enkelt og greit slik det hang sammen? 622 sider and this is it? *fnys*

Da er det opplest og vedtatt - jeg liker ikke krim. Krim lammer deg. Du gjør ikke annet enn å lese i noen dager - du kaster disse dagene vekk på å fråtse deg gjennom et gudjammerlig antall sider og sitter igjen med et svar som er helt ubrukelig - ut over det at du VET hva som skjedde, og hvem som stod bak. Det er tilfredsstillelsen, som ikke er tilfredsstillende i det hele tatt. Så vil noen krimtilhengere si at leseprosessen er gøy. Det er jo spennende. Ja. Det er spennende - helt til det ikke er det lengre. Og da: "Poff!" - så er spenningen brått revet vekk.

Aldri mer krim. Det er bare det at "Jenta som lekte med ilden" slutter med en del spørsmål. Det gjorde ikke den første. Men allikevel var jeg dum nok til å forsøke nr. 2. Nå skjønte vel forfatteren at jeg ikke ville være helt idiot og starte på nr 3. hvis han ikke brukte skitne triks...

Jeg tror, jeg tror på sommeren...

Man vet at det er sommer når sola simpelthen nekter å skinne i Trondheim, når jeg lukter over gjennomsnittet pølse, når jeg hyppigere enn ellers i året starter setninger med "Jeg hørte på radio'n i dag vøttø..."...

Jeg støtter meg fullt og helt til frøken Kjøde og sier:

"Tida då eg har heilt fri vil kome. August, eg lengtar etter deg!"

Heis-sveis

Overhørte følgende samtale mellom to blondiner i 20-åra i dag...

- Du må trøkk her for at'n ska kom...
- Koffor det?
- For dem fleste kjøre heis enten opp eller ned...!

For våre fremtidige barnebarn - JA! til minstepris på 20 kroner liter'n (for bensin)

Ja de stiger. Jeg er så drit lei sytinga om høye bensinpriser. Det er tydeligvis få ting som opprører nordmenn mer enn høye bensinpriser. Folk kan rett og slett ikke fatte og begripe at oljenasjonen Norge har så dyrt drivstoff. I Venezuela koster bensinen 13 øre literen, i Midtøsten ligger bensinprisene på rundt ei krone, mens det i USA koster omkring 6 kroner for de edle dråpene. Denne våren har vi vært vitne til protestaksjoner på facebook, epostaksjoner av typen ”boikott statoil” eller ”skriv under på at du hater Kristin Halvorsen”, samt stigende galluper for petropopulistene i FrP. La oss først og fremst stikke fingeren i jorda og konstatere at FrP kommer til å hamre løs mot høye bensinpriser uansett hvor høye eller lave de er. Det er ingen overraskelse hvilket parti som kynisk utnytter det som på fint kalles for prismekanismen – som man nå ser effekten av. Når etterspørselen øker, i for eksempel land som India og Kina, øker prisene. Det er helt magisk – det er kapitalisme. At ultraliberalistene i FrP ikke kan forstå markedsliberalisme i praksis…vell, nok om dèt…

Det er selvsagt mange grunner til de høye prisene. En av de er nevnt overfor: Oljen varer ikke evig – den er en knapphetsressurs og akkurat nå er får man simpelthen ikke pumpet opp nok til å stilne etterspørselen og da øker prisene. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er utvilsomt en sentral forklaringsfaktor. En annen side av dette er at oljefondet vokser med beløp man ikke kan begripe omfanget av. Prisene på drivstoff stiger over hele verden, fordi etterspørselen øker mer enn tilbudet. Å holde prisene kunstig lave i stedet for å dempe forbruket vil i neste omgang drive prisene enda høyere.

Verdens økonomi går dårlig. Og verdensøkonomien svinger, som kjent, i takt med New York-børsen og amerikansk økonomi. Og det hersker vel liten tvil om at amerikansk økonomi er svært skakkjørt som en følge av Bushs krig for – ja nettopp olje i Irak – med den hensikt å kunne fortsette å forsyne den amerikanske befolkning med lave bensinpriser. Man kan vel si at den planen har fått mer enn et skudd for bauen. Når så børsene går dårlig og dollaren er lav, blir man redde for at handelen skal gå tregt, slik at man må trappe ned produksjonen. Da blir det om å gjøre å produsere og distribuere så mye som mulig mens man ennå har sjansen og det driver råoljeprisene opp. Manglende profitt i aksjemarkedet trekker kapital inn i råvaremarkedene generelt og oljemarkedet spesielt og bidrar i sin tur til prisoppgangen.

Det er mulig det er vanskelig for ”folk flest” å forstå, men høye bensinpriser er kommet for å bli. Heldigvis fortsetter Kristin Halvorsen å stå oppreist mot facebookaksjonærene. Regjeringen skrur opp avgiftene i Revidert nasjonalbudsjett med 10 øre per liter for diesel og 5 øre for bensin. Framtiden i våre hender har regnet ut at avgiftsøkningen vil koste eieren av en dieselbil cirka 95 kroner i året.Bensinbilistene får en ekstraregning på 66 kroner i året. Men prisen for en liter bensin i kroner og øre er strengt tatt ikke veldig interessant, det som er interessant er hvor mange andre goder du må gi fra deg for å få en liter bensin. Alle priser er høyere i Norge enn de fleste andre land, fordi vi tjener mer. Den eneste måten å få prisene generelt sett ned på, er å bli et fattigere land. Det er fortsatt slik at bilprodusentene ennå ikke er motivert nok til å utvikle energiøkonomiske motorer. Lave drivstoffpriser gjør transporten til en av de store miljøbelastningene. Bilen fortrenger mer miljøvennlig framkomst med kollektivtrafikk, til fots eller med sykkel. Lastebil fortrenger tog og skip. Hvis bensinen er FOR dyr, hvorfor går ikke salget ned da? Høye bensinpriser er ment for å skape incentiver for borgerne til å forandre forbrukermønster. Vi må veksle irritasjonen over i handling for alternativer til bensin- og dieseldrevne biler. Det er opplagt at prisen på karbon må være høy. Hvis ikke kommer ikke alternativene, sier Kristin Halvorsen til NTB. – Jo billigere drivstoffet er, jo mer kjører vi. Vi er ikke mer avanserte enn som så.

Med Martin Wolfs ord: "The market sets high oil prices to tell us what to do."

Her er noen bilder som viser at bensinen ikke koster ett rødt øre for mye:

En Toyotabutikk som ligger ved siden av en Shellstasjon 1.juli 2008 da bensinprisene i USA nådde en foreløpig topp. Toyota Motor Sales USA Inc. kunne likevel rapportere om at salget på biler og pickuptrucker ikke viste det minste spor av stagnasjon.