Det er bare en rosa t-skjorte. Men så er det ikke det allikevel. Og jeg trer inn i rollen som hun påtrengende politisk korrekte, nærmest eksentriske festbremsen. Jeg trener under tiden til Råskinnet. Et løp som absolutt markedsføres som et løp fortrinnsvis for menn.
Derfor er det ekstra kult at vi er 15 kolleger fra jobb som skal delta, og vi er alle sammen kvinner. Det er ganske riktig et gjørmehull, men like mye et gjørmehull for ekte kvinnfolk. Motivasjonen er ulik, treningserfaring er ulik. Vi har i løpet av en lang vinter bygd viktig sosialt fellesskap rundt ukentlige treningsturer i regn og solskinn. Formen er stigende. Imaget er tøft. Lagnavnet er "Fløtt dæ". Allikevel endte vi altså opp der at vi skal løpe en mil i gjørme og myrlendt terreng iført rosa t-skjorter. Hvorfor?
(At jeg personlig ikke synes signalrosa er så innmari pent, det er faktisk lagt til side. Jeg hadde ikke protestert høylydt mot gul, oransje, eller signalgrønn t-skjorte, som alle tre gjør like lite for fargetonen i ansiktet mitt, som rosa. Det er heller ingen kritikk av den fabelaktige lagføreren vår som organiserer, motiverer, belønner og arrangerer treninger og sammenkomster så det er helt rørende. Det er fabelaktig på alle måter. Jeg bare klarer ikke å holde kjeft.)
Kvinner som løper er usexy og skader idrettens anseelse, dessuten...
Bildet er tatt i 1972. Det er 44 år siden Gerd Von der Lippe og Ingrid Ellingsen trosset kvinneforbudet og løp "vårens vakreste eventyr", Holmenkollstafetten, under mannlig dekknavn. Politiet tok stafettpinnen etter andre etappe, og en blomsterkvast måtte gjøre nytten resten av løpet. Kvinnene ble kalt inn på teppet i Norges Friidrettsforbund og straffet for brudd på tre regler:
- Å ha deltatt i en konkurranse forbeholdt menn
- Å ha skadet idrettens anseelse
- Å ha løpt for en klubb uten startberettigelse -
Tre år etter ble kampen kronet med seier: I 1975 stilte 30 kvinnelag, med til sammen 450 løpere, til lovlig start, og deltakerne ble jublet fram fra begeistrede tilskuere. Vi er ikke der lenger, men det finnes fortsatt mange eksempler på hvordan kvinner som bedriver idrett enten blir kritisert fordi de er litt for lite kvinnelige, eller de blir forherliget fordi de er kvinnelige selv om de bedriver idrett. Vibeke Skofterud som gikk Vasaloppet åtte minutter raskere enn noen kvinne hadde gjort tidligere, og fikk en blomsterbukett som premie. Siden toppidretten samarbeider med næringslivet når det gjelder gaver, var det en bil til beste mann. Marta Vieira de Silva, verdens beste kvinnelige fotballspiller, som "spiller fotball som en mann" i følge VGs sportskommentator. Norske Inger Bikra er 120 ganger EM-og VM-mester i vektløfting, men nesten aldri omtalt i mediene. Hun er ikke ung. Og heller ikke så pen. Sprinterhåpet Okparaebo får flere oppslag på kroppen sin, som objekt, enn det hun bruker kroppen som et redskap for å oppnå: nemlig å løpe raskest i verden. Eksemplene er mange og lista er lang. Historien er full av kvinner som har tilkjempet oss retten til å delta, og nåtiden er fortsatt full av kvinner som må rettferdiggjøre plassen. Det er to år siden man i en bergensavis kunne lese at "hvis du ikke er bygget som Florence Griffith Joyner er løpende kvinner ganske usexy". En annen bergensavis fulgte opp i år med denne artikkelen. Feminisme er ikke å applaudere sine medsøstre i ett og alt. Å lete etter årsaker til hvorfor jeg er den eneste som synes det er et lite skår i løpegleden å stille til start i et "manneløp" ikledd rosa, det er ikke å pisse i KK-milchampagnen. Det er feminisme.
Jeg er nok en typisk guttejente....
Det er dypt nedfelt i vår kultur at fysisk lek, konkurranse, og trening er en guttegreie. Det er derfor det er så mange såkalte guttejenter blant oss. De mest positive egenskapene jeg kan tenke meg er knyttet til hankjønnets "natur": tøff, modig, sporty, leken, real, morsom, avslappet, og ujålete. Rask og sterk likeså. Egenskaper man per definisjon ikke har dersom man er en jentejente. Begrepet guttejente er jo et litt hjelpeløst forsøk på å tilrive oss en flik av de kule personlighetstrekkene som gutta har fått eiendomsrett til. Et personlighetsran av oss jenter og et åpenbart paradoks som sier noe om hvilket behov som finnes blant jentene for å utvide rammene jenterollen innebærer.
Heldigvis hjelper markedskreftene guttejentene med å opprettholde vår naturlig underdanige posisjon som guds kladdverk. Om du går inn i en hvilken som helst sportsbutikk er det som å bli slengt rett tilbake til fødestua. Vi følges tett opp hele veien fra det rosa babypleddet, via klær med fantasiløse og stereotypiske fremtidsprognoser, til rosa sekk og blyanter med fjør i toppen. Når vi endelig får bestemme sjøl henstilles vi til treningsklær i ulike nyanser av rosa. Rosa er ikke bare en hvilken som helst farge på paletten. Det er den fargen som i samfunnets kontekst tilskrives de feminine, uskyldige, ufarlige og umyndiggjørende egenskapene til jentejenter.
Jeg er klar over, på den smertelige måten, at flere av mine medløpende er medløpere for fargekoding av jenter som trener. De velger rosa, fordi de liker rosa (nå er det jo ikke slik at sportbutikken gir dem noe særlig valg), -det er greit. Noen jenter elsker rosa. Jeg tror allikevel det handler om at jenter som trener seg svette og segneferdige, bustete på håret hår og grimete i ansiktet, - det er så lite feminint og antatt lite attraktivt for menn, at rosa treningstøy står som et "unnskyld ukvinneligheten, jeg går egentlig i korte skjørt og høye hæler til vanlig. Dette er bare midlertidig". For vi trener hardt. Det er ikke noe trippetur i skog og mark. Og vi har ingen betenkeligheter med å ta oss ut, være rødsprengte og dryppende av svette. Musklene synes og vi er både tøffe, modige, sporty, raske, seige, og sterke. Allikevel, som et P.S i margen, må vi minne oss selv og menn på at vi er prinsesser after all. Det er jeg i mot.
Jeg er for sexy jenter. Og i denne historien synes jeg damene som brøt reglene og løp Holmenkollstafetten vinner missekåringen.
