Folk og røvere

Solidaritet - samhørighet, samhold og gjensidig ansvar. Solidaritet kommer av det latinske solidus som betyr fast, tett og massiv. Solidus er også navnet på den greske mynten ved samme navn. Du kan lese det her, i stedet for å slå opp i fremmedordboka. 

For 130 år siden krevde arbeiderne lovregulering av arbeidsdagens lengde. Det var fordi de ønsket seg fri-tid med familien. De ønsket frihet til både å beholde jobb og å beholde helsa. Trusselen mot denne friheten kom fra bedriftseiere som ville presse mest mulig ut av den enkelte. Og de hadde et pressmiddel! Den som ikke jobbet så lenge som bedriften bestemte - jobbet ikke i det hele tatt. 

Den som hadde mer bestemte villårene for at du skulle få noe som helst. Problemet den gang var at den enkelte ikke kunne fri seg fra disse vilkårene, fordi når ungene mangler mat, så tar du den inntekten som finnes på de vilkårene som finnes. Og den enkelte bedriftseier kunne heller ikke løse problemet alene. For den som tyner litt mer ut av arbeiderne sine, konkurrerer ut han som ikke gjør det.

Åttetimersdagen kom i 1919. Resultatet var styrket frihet til den enkelte, men veien dit gikk gjennom loven, fellesskap og solidaritet. Hadde den enkelte vært sin egen lykkes smed, i stedet for å bygge en arbeiderbevegelse hadde det ikke blitt noen åttetimersdag. Å være fri er å ha fri, skrev Dag Solstad i 1974. I dag er åttetimersdagen og 40-timersuka lovfestet i Arbeidsmiljøloven. Spisepauser og overtidsbetaling er også regulert av avtaler. I 1900 var det seks dagers ferie som var normen, i dag er det 25 dager. Fri i romjula og i inneklemte dager? Fagbevegelsen. Det overordnede bildet er at tariffavtalen leder an, politisk bestemte lover følger etter.

Disse folka, fagforeningsfolka - lærte oss noe viktig: folk flest må skape sin frihet i fellesskap. Der hvor hver enkelt må kjempe for sine egne rettigheter så må du ha sjefens godvilje. Og da sier du ikke nei til pålagt overtid. Da sier du ikke imot på jobben. Underdanighet - det skaper ufrihet. 

Og du må bare ikke innbille deg at pressmiddelet fra tidlig 1900-tallet ikke finnes i dag. Hva er det vi skal stå sammen om i dag? I Norge har vi et godt og trygt arbeidsliv, som er kjempet for av modige, fremsynte og kloke arbeidere. I fjor ble det gjort dramatiske endringer i arbeidsmiljøloven, hvor av det viktigste var å gjøre døren høy og porten vid for midlertidige ansettelser. Vi, lærere, står nå overfor de nylig innførte kompetansekravene. Ingen vet hvordan dette vil håndteres av myndighetene. En fattig kommune har mye å tjene på å lønne deg mindre i de timene hvor du underviser i fag du ikke har nok studiepoeng i. Eller å holde deg i midlertidig stilling som pressmiddel for å skaffe deg studiepoeng. Hva om du forbigås i ansettelsesprosesser, selv om du har mer enn nok reell kompetanse, men mangler den formelle? Sammen med kravet om etter- og videreutdanning, som man som oftest må finansiere selv, har myndighetene varslet krav om innstramninger for å gjøre tjenestepensjonene i offentlig sektor mer på linje med ordningene i privat sektor. OM de bare tenkte dette om lønna også! Du vil med andre ord kunne streve med å få nok år på deg til å tjene opp den pensjonen som frem til nå har vært en gulrot med læreryrket; en trygg og sikker pensjon. Slaget står nå. Og du må melde deg på. Ikke vær et ett-tall. Jeg er sikker på at du har vært motstander av dårlige forslag siden den dagen du ble født. 

Ikke vær en røver, - vær fagforeningsfolk!

Vask sjæl

- og ikke stjæl, og ikke jug. For deg sjøl. 

Det er kjedelig å vaske. Å tørke vekk hvite prikker fra speilet på badet, å koste vekk møkka i do, å holde hybelkaninene i sjakk. Alt sammen er kjempekjedelig. Samtidig som det går til helvete med norsk oljetilsølt økonomi, så er det en bransje som fyker rett i taket: vaskebransjen. Statens institutt for forbruksforskning forteller at 11 %, altså ca 50 000 voksne mennesker, synes at egen tid er mer verdifull enn tiden til den polske vaskehjelpen som tilbyr grønnsåpelukt på fredag ettermiddag, til den nette sum  av 180 kroner i timen. Det er bare ti kroner mer enn tarifffestet minstelønn. Av de som har mer enn en million i samlet inntekt er det 32% som velger å sette bort dritten til andre. 

(Jeg orker ikke gå inn på ideen om at det er fint at det skapes jobber. Det har aldri vært bra for noe samfunn at det skaper seg en underbetalt underklasse, - working poor, på siden av arbeidslivets regler. Det er bare 1,5 % av vaskearbeidet som tilhører det hvite markedet. Hadde alle som oppgir at de betaler for vask i hjemmet, også betalt skatt, ville omsetningen vært 6,6 milliarder. Det tilsvarer 10 600 årsverk. Så ikke kom her med arbeidsplasser. Ikke bare unndrar du deg kjedelig arbeid, du undergraver et rettferdig arbeidsliv, og snylter på staten). 

Hovedårsak til anskaffelsen oppgis å være "husfreden". To voksne menneskene som bor sammen, og for all del, sikkert har en hektisk hverdag gående, velger å løse problemet med å kjøpe seg ut av det. En kjempesolid lekse å lære den oppvoksende generasjon! - Nei, men vi får mer tid til hverandre og barna, svarer de. Det tror jeg ingenting på. Tidsbruksundersøkelser viser at kvinner bruker 17 timer mindre på husarbeid i uka enn vi gjorde på 1970-tallet. Likevel bruker kvinner dobbelt så mye tid på husarbeid som menn. 2 timer hver dag. Så den likestillingen kvinnene hevder å vinne ved å løse vaskingen med å sette det bort, gjør oss altså ikke mer likestilte. I stedet for å tvinge de udugelige mannfolka til å ta sin skjerv, har vi gitt opp og lar andre kvinner skrubbe kummen med Jif. Det krangles kanskje litt mindre rundt om i de tusen hjem når diskusjonen om hvem sin tid som er mest verdifull, kan legges død. Man beslutter bare at begges tid er mer verdifull enn Ana Maria fra Latvia sin. Saken løst. 

Så, brukes den tiden man så "får" til å være mer sammen? Nei, den gjør ikke det. Fra 1990 til 2010 har det vært en nedgang i tiden som brukes til sosialt samvær som hovedaktivitet per døgn. Det er færre som besøker slektninger, naboer og venner, og færre har samtaler med hverandre. Nedgangen i sosialt samvær gjelder alle aldersgrupper. Så her er det ingen som får mer tid sammen. Den tiden brukes på jobben, og til å trene, og den brukes til skjerm. 

Er det ikke sunt å vise for barna at voksenlivet har sine plikter, - at livet ikke bare er lek og gøy? Og jeg kan ikke tenke meg mer verdifull tid tilbrakt enn å gjøre noe kjedelig sammen. Kanskje det til og med hadde vært fristende å ha en gøyal samtale, mens man utfører den kjedelige jobben? Det provoserer meg at folk blir provosert over at jeg mener at de skal vaske selv. I lunsjen er du et romvesen for å mene at det er det naturligste i verden. Og ja, jeg bor alene. Og nei, jeg har ikke barn. Men jeg skal vaske den dritten jeg produserer til den dagen jeg dauer. Med eller uten kone, med eller uten en ungeflokk. Det er det minste jeg kan gjøre. 

Vi får jo da fire timer til husarbeid, vi da, som er to kvinner. Så det er litt urettferdig, sikkert. 

The force awakens - del 1

Det er jo lyset 
fra åpningen,
i andre enden,
eller det møtende toget
du må feste
aua på. 

Hoppe på toget
med folk og venner
i hard medfart
Eller følge skinnegangen. 
Den lengste tunnelen 
er bare 2.4 mil. 

Året setter livet på plass. Jeg har lovt meg selv dummere ting før. Kantene ligger butt i butt. Min egen promissar. Det er det bare å trøkke til i 2016. Det går fortere med lakksko i utforbakke enn med tresko i motbakke. Nå, på starten av et nytt år, har jeg marsjstøvler på. The force is stronger than ever. 

Vinteren husker jeg ikke så mye av nå. Ikke fordi den er helt begivenhetsløs, men kanskje fordi det er mange hverdager? Kanskje fordi det er like mye av livet, hele dette året egentlig, som har foregår på innsiden, og litt mindre på utsiden. Det var årsmeldinger og blyantskjørt og ikke så mye å skrive hjem om. Jeg banket på en dør for siste gang rett før jul. Spikeren i kista og alt det der. Det snødde ikke så mye i fjor vinter at sporene ikke finnes. Men det er blitt vår på nytt. Fotefaret er det nå bare jeg som vet om. Jeg bruker en del tid på å være støtteapparat. I april er det årsmøte og jeg er referent med utvidet mandat, stillingsinstruksen er vid. 18. April er det fest for at det gikk. Det kunne også sies at det var en fest for at det gikk så bra som det gikk, men jeg tror vi skal nøye oss med å si at det gikk. 

Jeg har frekventert byens teater ganske ofte i år og. Teateråret begynte med Ole Ivars musikalen. Det var en gledelig synd, en syndig glede å synge med til fem gule enker og korken i taket. I februar så jeg Revisoren på Nationalteateret. Kanskje årets dårligste teater i min bok. Det hadde litt for mange likhetstrekk med Den spanske flue. Menneskelig dårskap og byråkratiets korrumperte natur står seg, men komikken fra 1856 er foreldet. Januar, februar og mars er også revytid i Oslo. Jeg får med meg Fossrevyen, Persbråtenrevyen og Elvebakkens "Uten en tråd". Det er definitivt sistnevnte som går inn i minneboka. Vi er bare oss selv når vi er uten en tråd. Den vi er når vi er alene. Året har imidlertid handlet like mye om å øve seg på å ikke være det. Alene, altså.

Årets kanskje aller beste teateropplevelse var Are Kalvøs oppsetning: "En time av livet ditt som du aldri får tilbake". Det er lenge siden jeg har blitt så satt ut av en komiforestilling, så berørt. En lurer jo fortsatt på om vi, mennesker nå, har tid, - og evner, til storhet. Eller om trivialitetene og jaget og kosen, sluker oss alle med stor appetitt.
Rundt påsketider er det offisielt at jeg skal tilbake til å være lærer. Det er jeg glad for ennå. Alle er imidlertid ikke like fornøyd med avgjørelsen. Jeg føler meg på et eller annet vis så skuffet over at en jeg har tenkt så høyt om, enten er uprofesjonell eller kynisk. Begge deler er like nedslående. Avslutningen på sidespranget mangler musikalitet. Hele våren er egentlig litt urytmisk. Det beste jeg tar med meg er vel at jeg fan meg er brukanes til det meste. At jeg til og med er jævla god. Jeg kunne arbeidet med helt andre ting, men det er ikke det samme som at jeg verken skal eller trenger å gjøre det. Jeg husker en kollega, for langt tilbake siden, sa at det verste med å ha talent er at du hele tiden må kjempe med forpliktelsen til å utvikle det. Det er et overflodsfenomen som man ikke skal henge med huet over. 

22. april fryser jeg nesten ihjel på Sørenga med utekinoen "Ta meg med". 

Jeg går fortsatt rundt og lurer på om det finnes en som synes jeg er pen, om alle egentlig er for kjærlighet, og om kjærligheten finnes for meg. Men for oss som elsker Oslo, er filmen en helt vidunderlig påminnelse om hvorfor. 

Dette utgjør vel det største vågestykket for 2015. Jeg har fortsatt ikke funnet Blåkåpa, men om jeg gjør det vil dette være en episk barnebarnfortelling om da bestemor møtte bestemor. Og jeg håper jo fortsatt at jeg finner min blåkåpe, om jeg ikke finner akkurat den blåkåpa. 

3. mai gjør jeg kometkarriere i catringbransjen. Økonomien er trang og gjenytelsene for å være støtteapparat er kjærkomne. I år løper jeg Holmenkollstafetten for bortelaget. Jeg er tilbake på den bratteste etappen fordi jeg tar en for laget. 582. plass på tiden 10.33. Det tar jeg selvkritikk på. Å jinter, å jinter, å, hjerte mitt for dekk. Je danser litt og drekk. Tre jinter står på en vaklevoren stige. Jeg melder pass. Alle er dom litt for unge.  

I juni ser jeg historiens kjærlighetsfortelling nummer en. Romeo og Julie, i borggården på Akershusfestning. Det er kaldt, men det er en vidunderlig opplevelse når sola setter seg over hustakene og kaster gullforgylelse ned over skuespillerne fra The Shakespeare Company og en fugl på lette vinger søker make over oss.

Vi var så lure at vi greide å få billetter til akkurat den kvelden hvor bandet fra Urbane Totninger spilte opp til dans i teltet på kapp etter forestillingen. Det danses til sola når sola står opp over hedmarken. Det er så viktig å danse med veggpryden.
Da skeive dager er over går jeg rett i influensa. Det er lenge siden jeg har vært så sjuk, faktisk. Egentlig er planen å bruke siste fulle uke på jobb til å leke at man har ferie i Oslofjorden. Med katt og uten kanin. Det blir ikke sånn, når det gjør vondt å snu seg i senga. Muskatt har sitt livs siste løpetid og er så søt i hvit pysj og bandasje med dødninghode på.