"Rør ikke ved mitt hjerte i dag. Våren har gjort det alt." - Inger Hagrup

I dag var den der. Lukten. følelsen. av mørk og fuktig mold, og barndom. Den snek seg inn i neseborene, trakk seg inn i porene. Fornemmelsen av naturens spede gjenoppvåkning. Når man trekker pusten inn får man en dose vårsmak i munnen. Dagene er merkbart lengre, og solen står høyere på himmelen. Jeg vet at jeg antakelig er værdraget som spiller meg et puss. Men jeg vil bare si at jeg er klar. Jeg er klar for sykkeldekk mot ennå grusbelagt asfalt, etter vinterens strøying, jeg er klar for hestehov, hvitveis, gåsunger og krokus, klar for å sitte med beina på balkong-bordet og være i lufta, klar for å se blåfrosne fintfolk i cabroilet, klar for klisjè og romantikk i lufta. Våren setter oss i beredskap, samtidig som lyset og varmen gjør oss mer synlige for hverandre. Blir forventningsfulle. Oppnår kontakt, nærhet og kommunikasjon. Kort sagt, glede!

Så altså, Våren: Jeg er klar, du er etterlengtet og jeg vil ha deg. Ikke noe mer snø, bare en varm vårvind ispedd litt vårregn.

Status

En helt vanlig mandag er snart over. Jeg har vært på skolen og hatt forelesning om Midtøstens geografi med vår nye foreleser fra Sri Lanka. Og så har jeg og Mari spilt squash. En heller laber omgang for min del - tap i alle tre sett. Deretter trente vi armene. Så antakelig vil jeg ha store problemer både med å knyte sko og påføre mascara tomorrow. Men så stramme, fine overarmer jeg har nå...aiaiai...

Kalenderen viser februar, og det er en sånn måned hvor det er stille før stormen. I dag er det 5 uker til jeg setter meg på flyet til Damaskus. Dagene dit kommer til å svinne henn før jeg vet ordet av det. Ute pisker regnet mot ruta og alt er helt på det jevne. Det er ufyselig å være ute - ganske godt å være inne. Det er tid for fagtekst. Temaet denne gangen er en komparativ analyse av hvorfor Syria og Israel ikke har klart å slutte fred om vannressursene i Jordanelva, mens Israel og Jordan kom til enighet i 1994. Det nærmer seg praksis, på Rosten som sist, på 10.trinn. Slikt knytter det seg alltid traurig planlegging til. Denne gangen er kommunismen og kald krig som står på agendaen, samt vinteraktivitetsuke. Dernest kommer altså turen over alle turer. Oslo-Damaskus-Amman-Oslo. Det er mange som er bekymret. Jeg skal til Midtøsten, noe som de fleste ganske stereotypt forbinder med ørken, olje, sjeikedømmer, og kameler. Ja, og i den senere tid også terrorister, islamistisk fundamentalisme, gater i brann, vilkårlige terrorangrep, krig og uroligheter. Det er jo klart at tanken har streifet meg også. Det er ikke verdens roligeste hjørne. Men for å se på de kalde harde fakta, så har det kun vært ett selvmordsangrep i Israel i 2007, mye pga. den tidligere omtalte muren. Dernest var det angrepet på hotel Serena i Kabul. Og en rekke opptøyer i Pakistan. Men i Syria og Jordan, ingen ting. Det blir litt som å si at du må ikke reise til Norge - for det er krig i Finland. Den største faren for å bli drept i utlandet er og blir i trafikken. Det er ingenting å kimse av, da vi skal tilbringe utallige timer i buss. For de som er glad i meg, anbefales det ikke å sjekke opp trafikksystemet i destinasjonslandene yttligere. Men vil helst gå godt - som Max Manus en gang sa. Og gjør det ikke dèt - er det fint lite noen kan gjøre med det.

Mari har akkurat dratt avgårde på nattevakt - jeg er aleine og sitter og ser på Top Model - mens jeg venter på at klesvasken skal bli ferdig. Det er ganske lavt - men det gir nå likevel en indre varme å høre en skrullete dommer si til en jente med minusrumpe at rumpe "is the new sex accessory". For før, som kjent, plukket de den av og la den i en skuff før de hoppet i høyet.

"Jeg kaller det mur fordi jeg har vært der" - Kåre Willoch

Palestinsk gutt med israelsk sjokkgranat

Israelske soldater fjerner "bosettere" på Hebron

I går var jeg på samfunnsmøte på Studentersamfundet hvor Kåre Willoch var hovedtaler. At han oppsummerte omtrent hele pensum på de drøye 40 min han snakket, gjorde at jeg åpnet alle læringssluser og var paralysert i samtlige 40 - i håp om å spare meg for noen lesetimer i mai. Jeg velger heretter å overse hans noe brokete fortid som høyremann og statsminister under den mest avskyelige kapitalistiske perioden i norsk historie: jappetida, og sier; han er en klok, klok mann. At MIFF (Med Israel For Fred) og israelsvennene var på plass gjorde ikke debatten noe mindre underholdende. Da de rettet kritikk mot Willoch fordi han omtalte barrieren israelere har satt opp som "mur", de synes dette var urettferdig fordi bare fem prosent er bygget i betong, svarte Willoch at han kalte det "mur" fordi han har vært der. Muren er ikke bygget langs grensen slik israelerne hevder, men den er bygget på kryss og tvers på det okkuperte området, for å skille barn fra skolen sin, menn fra arbeidsplassen, kvinner fra butikken etc. En annen ting som er var festlig var måten han snakket for. Det var som å dra tilbake i fortiden, og lytte til de heftige tv-debattene mellom kåre og gro på 1980-tallet som jeg desverre er for ung til å huske. En dekadent, høytidelig, finslepent oslo-vest-dialekt, med konsekvente -en-endinger. Og alltid korrekt. En fryd for språkfantaster. At mannen er 80 år gjør jo også dette til et historisk event. Antakelig var det siste gang han gjestet det runde huset i Elgsetergata.

Aller mest interessant var hans spådommer 50 år frem i tid. Han forespeilet et USA sunket ned i gjeld, ute av stand til å hjelpe Israel økonomisk, og et Europa på gamlehjem. At vi ikke produserer nok barn inviterer land som Kina og India til å bli verdens nye supermakter. Noe spøkefult sa han at da han gikk på skolen lærte de at "kinesere hadde større hjerner - og det kan man ha rett i" - Kinesere er dyktigere, mer moralske en Vesten har gitt de kreditt for. Det blir spennende å leve om 50 år. Hovedpoenget hans var at Israel nå må anerkjenne Hamas og begynne å snakke med fienden, den eneste måten å skape fred på. Og at de faktisk må ta inn over seg at så lenge de okkuperer palestina med de groveste folkerettslige brudd daglig, vil de gi næring til et voldsomt hat i de arabiske nabolandene som vil lede frem til det punktet at USA er blakk og Europa ikke lengre makter å unnskylde jødefolkets grufullheter, noe som vil få forferdelige konsekvenser for staten Israel og det jødiske folk. Med andre ord: de graver sin egen grav.

Et annet kuriositet var at 2 av 3 amerikanere tror at landet Israel ble gitt jødene i gave fra Gud. Jeg skal avstå fra å kommentere hva det sier om amerikanere.

Get up stand up

Det kan virke som om det min verden trenger nå er reggae.

I dag morges tikket det inn ei melding på tlf min. Der stod det som følger: "Er inne på bloggen din nå. Ser du har hatt en kjapp streik (jeg klarer ikke å holde det tilbake, vettu). Jeg koser meg med å lese, og ser deg for meg i svømmehallen og ler. Skal til å skrive en kommentar, men det kommer opp så mange teite ting jeg må fylle ut (...)" Den meldinga var fra nabo'n hjemme...Hei Beate! Så da kan jeg telle 5 lesere. Leserskaren øker og jeg føler at jeg nå kan si at jeg har lesere i alle aldre! hehe...Jeg vet at du ikke blir lei deg fordi om, faktum er jo at du drar opp snittalderen litt. Men det er jo så trivelig.

I dag har jeg vært hos veilederen på HiST, vis navn ikke skal nevnes pga av fare for injurie-søksmål. Men måtte du søle kaffe i fanget i dag! Jeg var innom for å søke om å få godkjent psykologi grunnfag som 4. studieår. Det var ikke noe problem dèt, hvis jeg hadde tatt fagdidaktikk dette semesteret. Nå har jo det toget gått for lengst, da jeg har studieplass på Samfunnsfag 2. Jeg var innom samme udugelige mann i høst også, men da falt det ham ikke inn å nevne noe om fagdidaktikk. Hvor inkompetent går det ann å bli. Du er betalt for å vite slike ting, din forbanna kvakksalver.

I svømmehallen

Her forleden var jeg i svømmehallen og ja - svømte. Det var ikke så mange mennesker i bassenget så jeg tillot meg å crawle (der ble jeg usikker på stavingen, gitt?), selv om det forårsaker mer splashing enn det som bør forekomme. Jeg synes det er gøy å svømme, selv om jeg aldri lærte meg å stupe, så har jeg hatt min andel svømmetimer, særlig på ungdomsskolen og jeg klarte det der merket, oppkalt etter et sjødyr som jeg ikke husker i farten, for å svømme langt. Jeg har en viss fremdrift i det våte element. Så plutselig dukker en eldre herre opp fra vannet, med badehette, badebriller og badebukse(når skal salg og distribusjon forbys?) som sier ”Æ e itj nåh svømmelærer, men æ kainn jo gi dæ nån tips, hvis du vil”. På det tidspunktet følte jeg veldig på meg at de tipsene ville komme for en dag enten jeg ville eller ikke, så jeg tidde, men smilte. Så begynte han å forklare meg at hovedproblemet mitt, for å få opp farten var arm-teknikken. Eller først og fremst mangel på sådann. Jeg protesterte ikke, bare lyttet og tok til meg denne kunnskapen som herren var så velvillig å dele med meg. Han forklarte om ergonomiske linjer i vannet, mostand, pusting etc. Nå følte jeg etter hvert at det var forventet at jeg skulle legge på svøm for å sette disse tipsene ut i praksis. Det følte jeg en viss motvilje for, det merket jeg raskt. Jeg hadde ingen intensjoner om å plaske i vei for å bevise for herren av jeg til tross for velmenende tips og råd er ute av stand til å koordinere disse lange kroppsdelene jeg har fått tildelt. Så jeg sa at ”Men du skjønner, jeg har linser på meg, så jeg kan ikke ha hodet under vann, for da skjærer det seg…så skulle nok hatt sånne briller som du har” og håpet at det skulle avlede han – et øyeblikk var jeg engstelig for at han skulle si at jeg kunne låne brillene hans, men det gjorde han gudskjelov ikke. Men så sier han noe som får meg til å sette spørsmålstegn ved hele hans godmodighet. ”Du e jo slank – og det må du fortsætt med å vær. Skriv opp vekta di hver nyttårsaften te du e 30 – så kainn du føll me” Jeg mener – makan!!? Det er ikke første gang noen har sagt at jeg har en svømmers kropp, men en slik ubehøvlet oppfordring til å holde fasongen fri for spor av tyngdekraft, vil jeg ha meg frabedt. Jeg er alltid veldig overbærende med eldre mennesker, fordi de som regel er søte, fordi de har levd lenger enn meg og sannsynligvis kan mye mer enn meg, om for eksempel crawling, og fordi de får frem en blanding av ærefrykt og nostalgi i meg. Men han gikk over streken. Gamle folk nå til dags! Eier ikke respekt.

Slutt å tull

For de av dere som leser bloggen. Og jeg vet nok at det er en del. Det kommer frem av samtaler jeg har med dere. Og selv om majoriteten av dere, tydeligvis, har bestemt seg for å skumme fløten av dette opplegget - bare nyte og lese...og ikke skrive igjen så mye som en hilsen, så har jeg nå vurdert å gå ut i streik. Det er et drastisk tiltak, jeg er klar over det. Men jeg trenger at dere tilkjennegir dere. Det er ikke flaut å lese Christines blogg. Jeg forsøkte å dra i gang en sangtekst-konkurranse her - men ingen respons. Dere kan rakrygget gå ut i samfunnet etterpå. Det blir mellom meg og dere. Vær så snill - Min oppfordring går nå ut til min lille, eller store - det vil vise seg - leserskare. Bekjenn deres engasjement for at denne bloggen skal fortsette å leve.

Det var dagens skjennepreken. Jeg er ikke sint. Bare bestemt. Sånn.

For de som har fulgt med på Hjelpekorpset på TV2: Vanligvis oppfordrer jeg jo til å bruke statskanalen, NRK, den Norske RiksKringkasting. Nei, ikke for å få valuta for lisensen som betales, men for å støtte opp om kanalen som har fostret generasjoner av nordmenn, i beste Einar Gerhardsen-ånd. Dette er et unntak. Altså; Hjelpekorpset på TV2 med Solveig Kloppen og Helèn Vikstvedt. To bedårende damer. En spalte som har dukket opp der et par ganger har vakt min interesse. Harald Eia's kroppsfilosofi. Jeg synes den har noe viktig å fortelle oss. Trening er ikke gøy. Det skal ikke være gøy heller. Det er vondt, smertefult og forferdelig. Det er følelsen etterpå som er det essensielle. Når du kan gå på fest med en flott kropp og vise deg frem, eller når du kan nyte de beundrende blikk folk gir deg om du skulle komme til å flekse bicepsen i en eller annen sammenheng, eller når du kan sette deg ned å vite at du har spart samfunnet og helsevesenet for noen kroner, ved å holde maskineriet ditt vedlike. Når du synker ned i sofa'n velfortjent. Det er det som er gøy. Og fint. Ikke selve treningen.

Når jeg trener så sier alt inni meg stopp. Det er her selvdisiplinen kommer inn. Selv-DI-SI-PLI-N. Ja! Det er et kjedelig ord. Et stygt ord, som ikke er på moten lengre. Hardt arbeid og gledesløs disiplin. Det er det som får en opp og frem her i verden. Ikke noe annet fjas og jåleri. Motemagasiner, dameblader, manneblader, reklame og treningsstudioer bruker hvert eneste år mange millioner, for ikke å snakke om milliarder, på å overbevise nettopp deg om at trening er gøy. For da får du lyst til å bevege deg, ikke sant? Og så forsøker du...og så oppdager du at "nææhi..dette va'kke no gøy". Man må slutte å selge den løgnen. Prosessen er vond. Trening er vondt. Resultatet er fint. Resultatet er godt. Og det er gledesløs fysisk fostring that get's you there. Ikke noe Kari Jaqueson-gøy. Gråe og triste treningstimer er kroppsforebyggende og kroppsfremmende.

Og til slutt er det viktig å huske på to ting:

1. Du ser fantastisk ut. Kroppen din er praktfull. Du vil neppe forstå dette før din ungdom er over, og du har skrumpet inn til en rosin. Men da vil du skjønne hvor vakker du er akkurat nå. Om 20 år vil se tilbake på fotografier av deg selv og gispe i det du innser akkurat hvor vakker du var.

2. Bruk kroppen din. Nyt den på alle måte du kan. Ikke bekymre deg over den, eller tenk på hva andre synes om den. Den er det flotteste instrumentet du noen gang kommer til å eie.

-Baz Luhrman-