Kjærlighet kjem og kjærlighet går,
ingen veit vægen vi vandre,
men din vil je vara i dager og år,
je vil itte sjå på andre.

Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt,
og visa med seljelyd låter.
Min glede er din, din glede er min,
og sorgen er min når du gråter.

A for advent, B for Bredeli, E for Edin

Like sikkert som det er desember, så er det Norges håndballyndlinger å finne på skjermen. Denne gangen er det verdensmesterskap. Det er ikke advent før Harald Bredli brøler inn i stua di. Hundre kilo med bart og ekte engasjement.

"Hvis Katja Nyberg scorer på den, skal jeg gå fra København til Århus"
"Jeg bare lurer på hva som skjer med Gro Hammerseng - flotteste lesba på toten"
"Kari Mette Johansen er helt ledig ute på venstrekanten, og så er Nøstvold der... Jada! Å herlighet, jeg trodde det var en slow motion! Det gikk så sakte!"
"Jeg har kysset Katrine's. Det var deilig. Reddet Norge på tampen med tåa. Like rask i reaksjonen som en dragracer!"

At VM avholdes i Kina denne gang stikker kjepper i hjulene og julestemningen for oss vanlige arbeidstakere, med faste arbeidstider og dårlig med flexitid. Kampene går midt på høylyse dagen, og man kan verken avspasere eller sjukmelde seg midt i julestria. Men vi er løsningsorienterte vi lærere. I dag var det siste kamp i gruppespillet, Norge - Romania. Norge var om ikke avhengig av, så i hvertfall rimelig sultne på, å ta med seg alle 4 mulige poeng inn i mellomspillet. Så vi koblet like gjerne opp tv'n på klasserommet, vi. Shit - la gå - det er snart jul. Midt i en helt ordinær engelsk og rle-time. Lærte elevene noe? Ja - jeg fikk sneket inn litt om tidssoner og tidsforskjeller i pausa - noe som glei rett inn i naturfagspensumet vi holder på med nå. Var lærer'n glad og fornøyd? Ja. Ingen skade skjedd. Litt sunn, norsk sportsånd er fint å ta med seg gjennom livet.

For de av oss som ikke bare nyter synet av vakker håndballsport, men og så de lange slanke beina til kaptein Hammerseng, må med tungt hjerte innse at hun valgte å takke nei til landslaget i denne omgang - for å spare nettopp de lange, slanke beina sine (Ta godt vare på dem - for all del). Gro savnes selvfølgelig også som ankerfeste og superlim i midtrekka, men det samme kan man jo si om Katja. Hun har unektelig et tungt og godt skudd når det klaffer. Men jeg merker at jeg ikke savner Katja så mye likevell. Nå er det ikke helt feil å kvile aua på unge Herrem heller, der hun fosser inn en perfekt utført flyver fra kant. Allikevel så er det Edin som stikker av med seieren for øyesukkertøy. Det er den frekke edge'n som gjør det tror jeg. En dragning som spinner historietråder tilbake til en ungpikefascinasjon for danskenes egen Anja Andersen. Edin er jo nødt for å være skeiv? Jeg merker det er litt for lett å tilgi henne skuddbommene.

En velfortjent juleferie

For første gang i mitt liv preges ikke adventstida av pensumbøker, eksamensnerver, lesesal, klementiner, og lange dager over bøkene. Alt dette er byttet ut med konflikthåndtering, foreldreangst, klasserom, ukeplaner og rettebunker. Klementinene består. Og akkurat nå fremstår denne juleferien som mer velfortjent enn noen gang. Midt oppi alt kaoset som råder på jobben for tiden, lengter jeg vekk. Til skogen. Til kalde kick. Gleden ved å takle kulde og årets mest menneskekrympende årstid, er det eneste som kan slippe løs tilstrekkelig mengde med dopamin i hjernen. Å slå leir mellom trærne, grave seg ned, fyre bål og ligge i timesvis ved flammene er blant de vesentlige gleder som jeg savner. Uansett hvor enkelt og banalt det høres ut. Det er nesten religion. Det rykker i gamle urinstinkter og jeg dras mot følelsen av frihet og kontroll. På tur oppdager man fort hvem man er. Fasadetilpasning egner seg ikke. Det er ekte og ujålete. Avkledd og oppriktig. Jeg har lyst til å stikke til skogs med min utkårede. Du er antakelig minst like attraktiv i ullundertøy med luesveis. Kan vi få til det i romjula, kjære? Skitur...plis:) Vi skal være under stjernehimmelen. Bort fra byen. Flakk fra gatelykter, bygninger og reklameskilt stenger for sikten. 100 milliarder stjerner. Slik alle som en gang har levd før oss har stått. Lyset som har vært underveis i mange år når vi ser det. Den nærmeste stjerna ser vi slik den var for fire år siden. Kanskje har den allerede sluknet? Og når strålene som akkurat nå sendes fra de fjerneste stjernene, treffer vår klode, da er ikke vi her lenger.