Pinnsvinets år

Det er allerede blitt en utslitt klisjé, men dette året har vært annerledesåret. Det begynte bra. Optimistisk skue fra toppen av en blokk, fyrverkeri og champagneglass. På terskelen til et nytt tiår. Januar var mild, og selv om vi kom et knepp nærmere tredje verdenskrig da lederen av den frie verden fornærmet generaler i fjerne ørkenstrøk, gikk verden i kuleformet bane rundt sola. Vi drev med friluftsopplæring og fylkessammenslåing. Så begynte det å komme foruroligende nyheter fra et hittil helt ukjent sted i Kina. Wuhan. Det var noe med flaggermus og beltedyr, men i Kina er det natt når det er dag her. Selv når fargeglade reise-brosjyrer med sol og blått Middelhav tok til å ulme føltes det relativt trygt her på nordkalotten. Hasardiøse italienere på skyggefulle ristoranter overgrodd med grønske og cypresser, - folk som viser storslagen entusiasme i edru tilstand, hva vet vel de om smittevern og viruspandemier. Så kom det urovekkende rapporter fra Nordens paris. Verden rykket stadig nærmere. Den sjuke ble resolutt putta i karantene, og man kunne jo ikke regne med annet. Man reiste ikke til Midtens rike just nu. Det kunne en hver forstå.

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, og så kom det et fly til Gardermoen i mars. Skiturister fra alpene. Nå knakkade det på døren her hjemme også. Jeg kan huske en tiltagende uro. Hendene ble sårere og tørrere og det ble spekulert og kritisert, man visste lite og VG fikk en egen rubrikk øverst på nettavisen, med smittetall, som man fulgte med argusøyne. Argusøyne var knapt tilstrekkelig for hvordan man begynte å overvåke egen helse og kropp, for ikke å si andres. Nys og host, ble ikke lengre møtt med prositt og unnskyld meg, det ble gått i buer og man satte øynene i folk som så mye som kremtet på toget. Å være ute blant folk begynte mer og mer å minne om fallskjermhopping, hvor man ikke var heeelt sikker på om skjermen ville åpne seg. Så stod statsministeren på TV og sa at nå stenger vi ned. 12.mars, en dato for historiebøkene. Nå var det farlig. Livet skulle foregå hjemme i uoverskuelig fremtid. Herfra og ut har vi opptrådt som pinnsvin. Vi rullet oss sammen, i påvente av at krisen skulle gå over. 

Mars måned var det 30 påmeldte i kappløpet mot vår. Selvberging var aktualisert og det skulle ikke stå på tomater. Vi bygde kjærlighetspalass på vår lille balkong, som vi i takknemlighet har utbygd til den reineste edens hage. I all forlegenhet stod vi faktisk å klappet for helsearbeiderne våre. Ikke at de ikke fortjener både akklamasjon og lønnspålegg i år, men så unorskt dro det seg til. At vi stod rett opp og ned og klappet på hver vår lille altan. Det var en slik øredøvende stillhet i gatene, Oslos gater ved tømt for folk. Jeg kan huske at jeg krysset gata hvis det kom folk i motgående fil på fortauet. 

I mai hadde vi slått ned utysket, og vi skulle smått om sen åpne samfunnet igjen, som det het. Vi dro på kortreist ekspedisjon i telt, som vi i anledning Norgesferie hadde skaffet. For å hermetisere smaken av sommer, som i år ble kort, og prematur i juni, fant vi utømmelig kilde til vinterens solforråd og sommerens eliksir midt på i krysset. Kan nok ikke røpe hvor det står, da må jeg drepe leseren. Pride ble i år feiret på skjerm i det gamle Deichmanske bibliotek, jeg dristet utpå med en pils, men savnet å kunne danse stolt og fri i Oslos gater og være i en sky av regnbuer, glitter og kjærlighet. Sakte, og ytterst beskjedent utvidet vi nedslagsfeltet for ekskursjon. Det nye hovedbiblioteket i Bjørvika, Lutvann, Toten, Hadeland.