I dag er det lørdag, men med liten lørdagsfølelse. Vi befinner oss nå i et land som går for halv maskin, og i full fart forover på noe som kan bli litt av et svalestup. 2020 har ikke brakt mye godt med seg foreløpig. Nesten 3. Verdenskrig, Australia stod i flammer, snøskred og flom, Corona-virus og pandemi. Fristende å spole fast forward til 2021.
Det er en merkelig følelse. Det var en underlig følelse å si takk for i dag og hadet til elevene på torsdag. I uvisse om hvor lenge det er til jeg ser dem igjen, i samlet flokk. Deretter ble vi kastet inn i hjemmeskole på fredag. På listen over ting jeg aldri har gjort, kan jeg nå tilføye mange ting, blant annet å undervise i stillongs. Det gikk i ett bankande kjør, rakk så vidt å smette inn en tannpuss rundt klokka 11.00. Og å stå ute på balkongen en fredags kveld, med slik en øredøvende stillhet i gatene. Ikke et menneske å se. Gresset i Slottsparken er blitt grønt, og det er noe paradoksalt over at landet legges øde, når tælan går, og det egentlig skal gjøres plass til alt som vil opp, ut og fram. Alle har satt livet litt på vent. Tempoet er skrudd ned, men turtallene i skallen tar mange ekstra omdreininger.
Bekymringene kommer og går. Og de rykkes mellom det nære og det fjerne. Påvist smitte i bekjentskapskrets, en far som ikke burde gå på apoteket for å hente ut medisiner, kollegaer som er i risikogruppen, kollegaer som har ektefeller i sydligere strøk, sydligere strøk som ikke har samme helsevesen og statsapparat som Norge, Covid-19-smitte i flyktningleirene i Hellas, - og tilbake igjen til om viruset kan smitte Muskatt og elever som ikke har det så greit hjemme og som nå er overlatt mer til seg sjøl uten avveksling og friminutt fra alt som er trist og vondt. Samt konstant overvåkning av egen organisme. En hver krise har sin egen skala. Og bekymringer har ingen objektiv skala.
