Det ringer inn.

Vi må skru skoleklokka noen år tilbake for å forstå hvordan denne historien egentlig starter. Det var den gangen det ringte ut til friminutt for alle politikere fra alle partier (Siden har de hatt friminutt) De eneste to som ikke forlot klasserommet var ei mørkeblå streber-frøken som het Kristin Clemet og Helga Hjetland. Kristin hadde en plan. Det hadde for en gangs skyld ikke lærerne.  

For i 2004 ble forhandlingsansvaret for lærere overført fra stat til kommune. Et av skolehistoriens råeste manøvrer. Det ble gjort, med et raskt og effektivt vedtak, uten å snakke med partene først, fredag 7. februar 2003. Det er sant som de sier; alle politiske vedtak som man vet er upopulære annonseres og slenges inn fredag etter kl. 14:00, når journalistene står foran taco-hylla på butikken. Helga Hjetland skal angivelig ha vært så sint at hun gråt. Lærerne har grått siden. 

For dette var det første av en lang rekke velregisserte politiske anslag mot skole-Norge og lærerne, med ett mål for øye: Å planere veien for en markedstilpasset og konurranseutsatt skole. Clemet beskrev det slik: den eneste grunnen til å ikke overføre ansvaret til kommunene er at det er ubehagelig. Men med makt skal landet bygges, og ikkje med fellesskap ødes, som det heter i Håvamål. Videre påpeker Clemet at det er rett og rimelig at lønnsforhandlinger foregår mellom sjef og ansatt. Når i alle himmelens riker skjedde det? Har vi ikke tariffoppgjør i Norge? Er det ikke nettopp sånn at organisasjoner forhandler på vegne av lønnsmottakere slik at du ikke står aleine i den kampen? Clemet beskriver ikke virkeligheten slik den er, men slik hun ønsker at den skal bli - når fagforeningene er knust. 

Tillitskrisen alle går rundt å snakker om, begynte her. Så kom PISA-målingene, dernest Kunnskapsløftet. Mens lærerne har sittet bak kateteret og bønnfalt om tid, pusterom og arbeidsro. Mindre kontroll, byråkrati og rapportering, så kom spotlighten på oss. New Public Management, testregimer og kontroll klarte å presse seg inn. Som Handal påpekte under Arendalsuka er det mye forskning som tyder på at det motsatte ville løftet norsk skole. Slik som i Finland. 

Mens alt dette skjer har de andre politikerne fortsatt tidenes storefri. Kristin Clemet og Høyre har sørget for at rikspolitikerne kan se langt etter et viktig utdanningspolitisk verktøy. De er ikke lenger part i forhandlingene om lønn og andre arbeidsvilkår. Så derfor må Røe Isaksen nå sprette rundt med rødmussede eplekinn og forsøke å distrahere med å snakke lavt om at han ikke er part i konflikten, og skrike høyt om mer disiplin og ro i skolen. 

Dette er bakgrunnen for at KS møter så intens motstand mot flere ytre pålegg. DET HANDLER IKKE BARE OM DE JÆVLA 7,5 TIMENE! Mistilliten er ikke bare rettet mot KS. Den er også rettet mot alle de som har friminutt, stortingsrepresentantene, opposisjonen, regjeringspartiene SOM SNAKKER SÅ JÆVLIG VARMT OM BEHOVET FOR SKOLELØFT OG HØYERE STATUS FOR LÆRERNE.  

Det ringer inn for faen. 

- Nå må dere komme inn!

- Dere må inn å rydde opp det rotet som Kristin har stelt i stand. 

- Nei, hun klarer ikke det selv. 

- Hvorfor? For hun er i en tenketank. 

- Ja, nei, la oss håpe hun blir der.  

Og så: skaldetværearbeidsro!

En sommer er (snart) over.

Fra skyfri himmel har sola hatt fritt spillerom og himmelen for seg selv denne sommeren. I lufthildringer ytterst i Oslo-fjorden har lykken hengt i løse lufta. Jeg har ligget skråttslengt på solgult badehåndkle. I ettertenksomhet takker jeg for solvarmen - og regn - for det har vært nødvendig. Dager og slikt er vanskelig å holde rede på. Men jeg har hatt mang en koselig stund i sommer jeg, da jeg har sittet blant trivelige humler og høyt gress og drukket boblende lesk. Jeg tok store slurker.

Mens Gaza-krigen var i emning, malte jeg huset. Penselsvinginga gav meg en lett senebetennelse i høyre håndledd. Som konsekvens ble jeg degradert til venstrehendt liftfører, men det var godt å legge seg utlada og efta'trøtt. Muskatt benyttet seg av kollektivtransport for å gårdsferiere i to samfulle uker. Nå bærer han med seg barndomsminner fra Toten; om fluejakt og solstriper å sove i. Det er godt for en liten pus.

Et nytt bekjentskap har satt sitt preg på sommeren. En overraskende, men ikke desto mindre hyggelig invitt gav startskuddet til noe vi sannsynligvis vil være viklet inn i på livstid. Lange, lyse kvelder har blitt til pastellfargede nattetimer, som igjen har gjort at jeg har kunnet lese morgenavisa som innsovningslektyre, med rødvinsmarinert og sløret blikk. Samtalene har vært mange, tankefullt ettertenksomme, eller rare og forbausende, fine og latterboblende. Ekko kalles det når et menneske reflekteres og blir hørt på nytt.

Midt i det sorgløse livet har globusen stått i blodrød brann. Israels angrep på Gaza, som nok en gang forsøker å kvele motstandsviljen blant traumatiserte palestinere med ekstrem, og stadig fornyet brutalitet. Som De Gaulle sa i 1967: Okkupasjonen (...) vil skape den "motstanden (som Israel) kaller terrorisme". Storpolitisk spill med Russland, Ebola-utbrudd i Afrika, ISIL på fremmarsj i Irak og Afghanistan, en glemt borgerkrig i Syria. På ei så lita kule i universet finnes det så mye djevelskap. En urett som lammer meg, midt i en tilnærmelsesvis perfekt sommer.

Som vantro tilhører til radioen kom også meldinger om terror-trussel på norsk jord meg for øre. Rett før avreise til Oslo lufthavn. En lei følelse av utrygghet glei inn over meg og kastet skygge over tilværelsens letthet . Jeg dro til et av de fredeligste hjørnene av jordkloden. Brekke i Sogn. Brudeferd i Sogn er akkurat så nasjonalromantisk vakkert og storslått og jordnært som det høres ut for. En durabelig feiring av livet, lykka og kjærligheten. At livet gjør hallingkast og slår seg på hæla når du minst venter det, kan bare soloppgangen og småfuglene kviskre om. Så dro vi til fjells. Frie som fugler. Vekk fra velferdsstatens overflod, stress og sløvende statussymboler, for å prøve å se verden i panorama, og snakke litt om snøen som falt og sola som skinte over bortglemt studietid, og forsøke å ajourføre hvordan livet har fart med oss etter det. En finner ro med prima turfølge over primus.

Det har vært så mange dager som solen nesten ikke har villet slippe taket i den blanke sjøen. Sånne dager med kveldsmat ved kjøkkenbordet der brødskivene smaker himmelsk, uansett pålegg. Med varmt saltvann som plutselig renner ut av nesa. En tur på sørsida av Langøyene, en svømmetur etter vinopptrekker, en kveldstur til Båntjern for å kjøle ned et overopphetet legeme. Leiligheten har holdt jevnt 40 grader celsius og det har vært uråd å få sove med stort mer enn et laken tilforlatelig anrettet over skrotten. En veritabel sommereufori sju uker til ende.

Det blir tidsnok vindkast og regn mot ruta. Grisevær, snøslaps og utrivelighet. Regntøy og sokkebytte. Men da er det godt å være varmet opp helt inn til kjernen av ryggsøyla, slik at en kan trekke solstråler ut av hjertet når det blir kjøligere drag i lufta. Måkene går snart i stille kveldstrekk sydover. Jeg tømmer i ettertenksomhet og takknemlighet min grønne flakong, og ser at månen stiger og sola synk.

Maktesløs. Ingen vil være på det tapende laget

Kapitalismen har gitt oss en solid oppdragelse. Vi er opplært til at så lenge det er penger involvert, så er endring umulig. Den usynlige hånda fordeler godene etter markedsliberalismens forgodtbefinnende. Makta er der pengene er. De underliggende strukturene får vi ikke gjort noe med. I stedet må vi endre oss selv. Er du stressa, er svaret mindfullness eller yoga, ikke endringer i arbeidslivet. Når man som ung har vanskelig for å få en fot innenfor i boligmarkedet, så snakker man om å øke beløpet man kan spare på boligkjøpskonto. Målet er at hver enkelt skal tilpasse seg galskapen.

Om noen for eksempel vil være hjemmeværende og bake cupcakes - er ikke det så interessant på individnivå. Men man må beholde retten til å diskutere hvor vidt det å stå utenfor arbeidslivet er et godt valg for samfunnet. Hvis en person tar det valget, så er det personlig. Er det mange som tar det samme valget er det snakk om strukturer som ligger bak.

Det er seirene folk trenger. Å se at det nytter. Da vokser kampånden. Vi blir sterkere i kollektiv. Det handler ikke om individualisme, men om å ha styrke til å sikre valgfriheten.

Ta miljøproblemene. Ansvaret dyttes stadig over på forbrukerne. Om ikke annet så har jeg skjønt at jeg ikke kan redde verden aleine. Allikevel synes det som om politikere og miljøvernorganisasjoner i alt for stor grad bidrar til å skape presedens for at miljøengasjement i Norge er et spørsmål om livsstil. I mine øyne blir dette oppskriften på maktesløshet - som fører rett i uløkka - inn i apatien. Det er avmektig så det holder, og det er retningsløst. Og ikke minst pengemakta slipper fryktelig billig unna. Det er det selvfølgelig noen som har interesse av. Her står det kommersielle aktører i kø. Du kan kjøpe etiske klær, ei krone til regnskogen når du kjøper kaffe, lade el-bilen med strøm fra den leverandøren som har en strøken miljøprofil. Alt dette er vel og bra. Men for sånne aktører er miljøvern som en strategitavlebrikke- noe de kan spille på for å selge deg dritt du ikke trenger. Det er myndighetene som skal ta det ansvaret som monner. Og det er i fellesskap, koordinerte løft og via stemmeseddelen at du mobiliserer mot de økonomisk motiverte miljøødeleggelsene.

Det er bare å fortsette å vaske plastposene, pante, resirkulere, plante urter på balkongen, sykle til jobb - det er helt nydelig, men ikke legg deg med verdens reneste økosamvittighet. Det er mye mer virksomt å forby sprøytemidler som dreper biene, en bærekraftig landbrukspolitikk som holder liv i bygdene, og inndirekte; beitemark og blomsterenger, stoppe å ta opp olje og gass. Og det fikser du ikke aleine, altså - du gjør ikke det. Da jeg spilte håndball sa treneren min at laget ikke var bedre enn den dårligste spilleren på banen (det var meg. Den dårligste spilleren på banen) - og skal vi vinne må vi stramme opp det som nå er de dårligste spillerene på laget: myndighetene. Det nytter ikke å ha en liten gjeng toppscorere, vi må vinne som et lag. Faktisk er det eneste måten å vinne på.

Det er begrenset hvor mange som orker å løpe i angrep, eller hvor mange man kan forlange at skal løpe i angrep - når ballen fra sentralmidtbane aldri kommer.

Kjempenes hjem

Jotunheimen. Det lyser av ordet. Det gufser historie og harde dagsmarsjer, tinder og hytter og karer med skjegg, bukkeritt og eventyr. Tradisjon og respekt. Allerede i 1860 vandret Aasmund Olavsson Vinje i området og døpte det Jotunheimen. Jotunheimen var kjempenes hjem. Etter hvert utviklet det seg til boltreplass for vitenskapsmenn, kunstnere og tindebestigere. "Kom her upp og kjenn eit anna liv" (Aasmund Olavsson Vinje).

Målet er Fanaråken (2068 moh.). Mandag formiddag setter vi skodaen i gir innover Sognefjorden. Ei nasjonalromantisk signingsferd som byr på spektakulær utsikt og ikke så rent lite nostalgi for en Helgheimer. Etter at sjåføren avfeide forslag om diesel i Sogndal, suste vi innover Fjærlandsdalen mot Turtagrø, i vennlig lys fra ettermiddagssola. Det glitrer i grønt lauv og asurblå fjord. Vel fremme må det spikkes 38 teltplugger i solid rogn før soveplassen er klar. Ei øl seinere ligger jeg i påsan.

Neste dag er vi klare for Fanaråkken. Kaffe på primus og ernæringsriktig frokost inntas av en trøtt gjeng, mens vi ser morgentåka lette og løfte oss. Vi smører niste, men glemmer nesetippene. Vi følger grusveien innover Helgedalen, før stigningen tar til oppover mot Ekrehytta. Det er bratt, men stien er godt vedlikeholdt og vi klyver høydemeter for høydemeter oppover det som etter hvert blir mer og mer steinur. Været var varmt og vi kunne pese oss opp kun iført sportstopp på overkroppen. Oppturen er som turer flest, når du tror du ser toppen, så er det ikke toppen, men enda en topp bak der igjen. Bare 400 høydemeter igjen, nå. Men vi nådde toppen til slutt - selvsagt. Og i klarværet skuet vi utover, så små og ubetydelige som bare menneske kan være, innover kjempenes hjem. Tanker om liv, lykke og kjærlighet ekspanderte med topper så langt øyet kunne se.

Jotunheimen forstår du, er et sted for en større innsikt, for edle, ville stammer, for noe som overgår menneskelig forstand, ja mennesket selv. Hva er vel månelandingen, Leonardo da Vinci og antibiotika mot granitt og feltspatt. For et fjell, for et løft for sjelen å komme opp hit. Grensesprengende. Jotunheimens skinnende topper - et magisk teppe, fylt av hemmelige signaler; et mektig bilde på mitt eget sinn: komplisert, umulig å tolke, men uendelig dypt og mystisk.

At det seinere skulle vise seg å være overilt å ikke fylle diesel før en lang fjellovergang, og at vi neste dag ble stoppet av tåka da vi skulle opp på Kyrkja fra Leirvassbu får settes på erfaringskontoen. Vi fikk betrakte Jotunheimen ovenfra i sol og blank himmel. Det får være bra. Fin tur? blir et retorisk spørsmål der vi sitter rødkinnet over middagen på Turtagrø.