Ukoselig med pels

Jeg har en katt og så er jeg oppvokst på gård. Med dyr. Og har sånn sett erfart at dyr i første rekke har en nytteverdi, at dyr er dyr - og folk er folk.

Det er sjelden sånn at jeg tenker så mye på pelsdyrnæringa. Og jeg synes det sier ALT om hva slags samfunn Norge har blitt, når Anundsens rasering av 72 norske barns grunnmur i livet, møtes med et skuldertrekk. Mens det nettopp ble vedtatt omfattende rettigheter for husværets firbente venn Muskatt. Det er viktig med dyrevelferd og alt det der, men folk er folk - og vi er nå en gang på sett og vis av større verdi. Ikke for moder jord kanskje, men sånn generelt. Ja, når jeg tenker meg om så er vel akkurat vår overlegenhet bestemt av oss, i kraft av å være på toppen av næringskjeden, og en del biologi. Men i dag ble jeg slått av et veldig veldig vanskelig etisk, og filosofisk spørsmål på førstesida til NRK: Eeer det riktig å skrelle dyr som om de var bananer? Ja? eller Nei? Det blir kanskje i overkant banalt å sammenligne det med en banan, som tross alt ikke føler smerte, når du skreller av det ytterste laget. Til forskjell fra en mink som gir fra seg lyder, som minner mistenkelig mye på ubehag. 

En ny dokumentar om pelsdyrnæringa er på trappene, og næringa selv velger å møte kritikken med at det er for mye følelser involvert, og at dokumentaren i det store og det hele skaper et feil bilde. Preget av følelser? Det er jo rart med det, at å ta livet av dyr på smertefulle måter, for så å ikle oss dem, har en tendens til å vekke følelser, hos enkelte. Bortsett fra hos dem i pelsdyrnæringa. Det heter empati. 

Jeg er ingen såkalt dyrevenn, men jeg er venn med mange dyr. Særlig min aller beste venn; Muskatt. Og jeg tok også med meg fra oppveksten på gård, at det er greit å bli lei seg når det er slakting. Og glade dyr - er nyttige dyr. Og at det sier vel noe om hva du er laget av om du synes det er innafor å kvele dyr, 8888888888888888\ <---det antakelig="" enn="" er="" meg.="" mer="" muskatts="" nbsp="" oppr="" p="" rt="" signatur.="" siste="">

Beske kvinnfolk

Du finner dem mange steder. Og i dag kom jeg over ei på trikk 11 fra Birkelunden. Ei dame, pent antrukket, - det er de ofte. Ulastelig antrukket. Her skal intet kunne kritiseres.

Dette var ei sånn ei. Litt pregløs selv, men bare fordi hun da kan ha alt sitt på det tørre. Hun lener seg fortrolig inn mot venninnen som sitter rett overfor henne i trikken. Og med hviskende stemme meddeler hun smålige betraktninger om felles bekjente. Med misbilligende mine og karikert mimikk. I klam intimitet skapes denne fortroligheten som er så eksklusivt ekskluderende. Av dette som tilsynelatende kan høres velmenende ut, spinnes et søtt vev av selvgodhet og fremhevelse av egen moralske overlegenhet. Om man skreller hovmodighetens lagdelte tåkespinn, som en løk, vil man til slutt finne en kjerne av, ikke bitterhet, men beskhet som bare et bittelite menneske kan inneha. Det kan minne om fromhet, men er umiskjennelig bare selvforakt.