Min skare av kompetente kvinner

Overalt hvor jeg har jobbet har jeg alltid funnet meg en kvinne, - eller flere.

Felles for dem alle er at de er eldre enn meg, at jeg betrakter dem som voksne, -mer voksne enn meg uansett, gifte, mødre, med horisont, livskompetanse og visdom, slik at jeg trygt kan lene meg inn i deres favn. Der finnes alt jeg trenger for å hvile og for å reise meg.

Jeg har samlet dem sammen over tid. Plukket dem med meg. De er forskjellige, men like. Like levende. Livsmodige og livsglade. Smilerynkete. Og bekymringsrynkete. Med øyne som lyser opp, opplyser, opplever som meg, med meg, men i relieff til egne erfaringer. Innlevelse med perspektiver som ikke belærer. Kvinner jeg beundrer. De er mine mødre, søstre, mine kloke tanter, mine rådgivere, sparringspartnere, mentorer, og kartlesere. Lyse hoder med varme hjerter.

Ofte dreier det seg om arbeidet. Men like ofte om livet. Dette livet. Lunefullt og uforutsigbart likeledes, nå som da. Og som de med sin erfaring kan si at er en stormfull seilas, men ikke uten havn og håp. De beste stundene er de stjålne, de pratene vi egentlig ikke har tid til, men som blir vidløftige fordi de er sånne kvinner som alltid har litt tid til en aspirant.

Lune livbøyer, kloke koner, tålmodige, tindrende, praktfulle og skarpskodde. Engler. Min engleskare. Ingen er så trygg i fare, som meg, omgitt av mine kompetente kvinner.

Jeg elsker tannlegen min vol. 2

- Hvordan er det med deg?
- Det er br...
- Vi skal se på tennene dine.
- Ja, vi avtalte j...
*Er i gang med pirker, dotter og speil.
- Kan du drikke vann?
- M-m
- Iskaldt vann?
-A!
- Okei, men du når du kommer hjem du skal google "How to brush my teeth", for å si det sånn. Jeg mistenker du pusser frem og tilbake
- A-a. (Signaliserer at jeg pusser opp og ned med hånda)
- Ok, det er bra. Men du iser veldig. Du har ingen tannsten. Bruker du tanntråd?
- A!
- Fint. Du er flink. Vi skal ta bilder i dag. Det er akkurat en år siden forrige... Bli der! (Som om jeg har tenkt å gå noe sted)
*forsvinner ut av døra for å hente bildeutstyr
- Du har ikke blitt gravid eller fått hjerteproblemer siden sist?
- A-a.
- Gap opp! Bit sammen!
*løper ut av rommet og på vei inn døra:
- Gap opp! (slik at hun ikke taper tid ved at hun må gå helt frem til stolen før jeg har løsnet bittet).
*Snakker med seg selv mens hun analyserer bildene.
- Okei, vi skal ta den visdomstannen. Jeg har lyst på den høyre! Den har mest karies.
- Ja, det er en god pl...
- Ja, jeg kommer ikke til å overbehandle deg. Du har, det er veldig rent. Det er ingen nye hull forbi emaljen for å si det sånn. Det er bra. Skal du på ferie? Vil du ha ømhet i tennene i ferien?
- Nei...
- Ikke sant. Da vil vi ikke bore, vi vil trekke.
- Ja, det er helt greit.
- Jeg skal hente en Ibux 600 mgr. til deg.
- Men jeg får bedøvelse?
- Du skal få masse bedøvelse, - for å si det sånn!

Hun begynner å sette bedøvelse, noe jeg synes er ganske ekkelt.

- Denne kommer til å gjøre vondt - du kan bare skrike. Gråte hvis du vil.
Hun stikker bedøvelsessprøyta opp i ganen min.
- Ganen kommer til å bli veldig stor nå, og ekkel, men det er ikke vanskelig. Nå kan vi starte. Ikke gap så høyt, du husker at denne tannen er langt bak?!

Etter litt frem og tilbake og maktbruk på tannen.
- Yesss! Nå er den i bevegelse!

Tannen er nå på vei ut, og det kommer skumle lyder. I det den endelig er ute, så utbryter hun:

- Det kom med litt kjevebein på den!? Jeg skal vise den til en annen mann som jobber her. Bli der! (Igjen, som om jeg har tenkt meg noe sted?!)
- Du må ikke ha antibiotika. Du skal ta en ibux, ikke mer enn tre ganger om dagen. Vil du bite sammen her?! *Dytter en bomullsdott i krateret. Du kan skylle nå, du kan aldri skylle mer før det har gått tre timer. Har du spist?
- Ja, før jeg kom.
- Det er bra. Du kan ikke spise heller før det har gått tre timer.
- Ok
- Du må skylle med sånn. Alt står her. Og hvis du har veldig hevelse, og ikke kan åpne munnen mer enn litt, eller noe, du må ringe meg med en gang. Det vil ikke skje, men jeg må si det til deg. Det verste som kan skje, for å si det sånn. Men det kommer ikke til å bli sånn. Nå kan du få bore hullene etter ferien, så trenger du ikke mer i år.
- Ok, takk. God ferie!
- Du er veldig flink, men husk å google tannbørstingen. God ferie!

Og sånn trekker verdens skjønneste tannlege visdomstann på 35 minutter.

Resiprositetens apostler

Daglig ledelse av fellesskap er en kjerneoppgave som lærer. Det er helt nødvendig for en klasse å være et godt fellesskap, både for den enkeltes psykososiale arbeidsmiljø, for den enkeltes læringsutbytte, men også for lærerens egen arbeidsdag. Det er utrolig slitsomt når hverdagene i klasserommet fremstår som å ta seg frem på sparkstøting på nystrødd riksvei. Det lugger hE-ele tiden.

Laget er ikke sterkere enn det minst solidariske leddet, og fellesskapet er mer enn summen av enkeltelevenes forenede investeringer. Dagens oppvoksende generasjon beskyldes ofte for å være selvsentrerte, egoistiske, eller i det minste svært individorienterte. Forskjellen på den skolen jeg vil ha og den blå skolen vi har nå, er blant annet denne: Jeg tror ikke at individualismen er urtilstanden, at elevene er sånn, i mer fundamental forstand. Elever, oftest med foreldrenes rettferdiggjørelse i bunnen, kan selvfølgelig opptre som om deres eget ve og vel er det eneste som betyr noe, i gitte kontekster. 

Jeg tror at sjansen for at elever opptrer slik avhenger av fellesskapets tillit og posisjon i gruppa. Hvis noen slipper unna med å investere lite, eller ikke innordner seg i den moralske grammatikken, så er det vanskeligere å skape oppslutning om samarbeidet. Med andre ord er gjensidig avhengighet nøkkelen. Og det kalles resiprositet på fint. Hvordan elever oppfører seg er formet av hvordan elevene behandles av hverandre, og av læreren. Om læreren og gruppa viser enkelteleven tillit, vil den samme eleven mest sannsynlig ønske å vise seg tilliten verdig. Mine nøkler har så vidt meg bekjent aldri vært misbrukt, selv om de alltid har ligget og slengt. Det kan selvfølgelig være at det har skjedd ulovligheter uten at jeg vet det. Kostnaden ved slike regelbrudd vil i så fall utlignes og oppveies av den oppviste tillitens nytte for å bygge fellesskapet sterkere. 

En klasse vil alltid romme elever med ulik erfaring med fellesskap og samarbeid, og det har gjort dem litt ulikt orientert mot samarbeid. I velfungerende klasser stoler elevene på læreren og fellesskapet, og det gir gode, selvforsterkende sosiale koder for samarbeid og tillit. Da tror jeg også det gror frem mennesker som tror det beste om sine medmennesker, og som bidrar til fellesskapet, selv når det krever at de oppgir litt av egne ressurser og goder.

Enhet, ulikhet, og fellesskap

Finland er gode på skole. Det kan hende det er fordi de har sendt de som ikke er gode på skole til andre land?

Ryggmargrefleksen etter innslaget på dagsrevyen i går, om Filip i klasserommet, var forbannelse og avfeiing. Etter å ha tenkt meg om et døgns tid har jeg moderert meg til at avsenderen burde lånt seg et par med masaisko. Det er en utrolig viktig debatt, men kan med hell løftes med litt mer fintfølelse og balanse. 

I Norge har vi fellesskolen. Enhetsskolen. Det skal være en inkluderende fellesskole, men om det er det på ekte, - det vil nok variere fra elev til elev, fra skole til skole. Som normativ standard er enhetsskolen i mine øyne et udelt gode, - selve kjernen i det vi bør ønske at skolen skal være. Alle barn har krav på å gå på den samme skolen, og få den samme utdanningen, uavhengig av bakgrunn, forutsetninger eller væremåte. Alle skal med. Det vil vi. Det er vanskelig, men ingen har sagt at det må være enkelt. Helst ikke, faktisk. Enkle løsninger er sjelden gode løsninger.

De aller mest unike barna vi har
Det jeg først og fremst reagerer på er en holdning om at elever med downs syndrom, autisme, psykiske utviklingshemninger plager de andre elevene. Unger har så inderlig godt av å være sammen med, ta hensyn til, vise omsorg for andre unger, som har en litt annen tilnærming til livet enn dem selv. Unger som ikke har ti fingre og ti tær, eller har et bonuskromosom. Unger er forskjellige, og noen er mer forskjellige enn andre, men det kan vi ikke gjøre til et problem. Men! Disse ekstra forskjellige barna skal ikke, under noen omstendigheter, være et middel til toleranseopplæring for de andre, hvis det går ut over deres muligheter for ekte vennskap, læring og trivsel. Barn blir likere voksne etterhvert som de vokser til,  -de blir mer selektive, mindre tolerante og dårligere på å strekke ut en hånd. Det er bra at man gir barn en sjanse til å være sammen med ulike mennesker, før de kan, og vil, velge å være utelukkende sammen med folk som er lik dem selv.

Alle unger er mål i seg selv. Ingen skal være bare middel. Innimellom har jeg ønsket for de mest unike barna vi har i skolen, at de kunne få være del av fellesskap som de følte seg mer hjemme i. Hvor de fikk være seg, og ha likeverdige vennskap og lekekamerater. For jeg tror nemlig at de er mer enn smarte nok til å oppfatte at de innimellom, eller ofte, blir tatt med i ren barmhjertighet, og ikke fordi de andre barna har så fryktelig lyst. Det verste er om de blir tatt med fordi gjengen trenger noen å le av. Da veier ikke målet om om å skape tolerante folk av de normale ungene opp for målet om at de rare ungene skal ha det så bra de kan ha det.

Men jeg tror også at mange av disse rare barna har stor glede og nytte av å være sammen med andre, normale barn. De skal også lære seg å innrette seg, vise hensyn, følge regler. Jeg tror de kan strekke seg når det gjelder sosiale koder, språk og praktiske livsferdigheter når de er sammen med barn som er mer trent i disse kunstene. Jeg tror for eksempel at barn lærer å si takk, eller vaske hender før de spiser om de er omgitt av andre som gjør det. Noen med mer veiledning og hjelp enn andre, men dog. De kommer dit, bare i sitt eget tempo.

Vurderingene om dette kan ikke være generelle. De skal være individuelle, - hver enkelt rare unge skal vurderes av den beste faglige ekspertise, i samråd med foreldrene til det barnet, - kanskje bør også ungen selv få ha en mening. Det behøver ikke å være enten eller, kanskje kan undervisningstiden deles mellom normalskole og spesialskole. De er uansett ikke noe sekkebegrep, som vi kan omtale som "sånne", og som vi kategorisk skal avvise i skoleporten.

Faren ved å tenke at det ikke er rom for alle
Litt kjapp skolehistorikk. Før 1700-tallet var det ikke noe system for offentlig utdannelse. Du kunne få noe opplæring i kirkelige institusjoner om du hadde pengene. Men offentlig utdannelse, betalt over skatteseddelen, obligatorisk for alle og gratis ved levering - det var revolusjonerende sprengstoff, - opplysningstidas ektefødte barn. Det var mange som protesterte. "Det er ikke mulig! Arbeiderklassebarn har ikke noe utbytte av undervisning. de er uskikket til å lære å lese og skrive, og hvorfor skal vi bruke tid og penger på dette?" Dypt i denne overbevisningen lå en grunntanke om evner. Enten er du smart og har evner, eller så er du dum og evneveik. Dette henger fortsatt igjen. Resultatet er at mange, mange elever oppigjennom historien, og i dag, har lært hvilken kategori de tilhører av skolen. De går på skolen, og det de lærer der er de ikke hører hjemme der.

I 1975 fikk vi loven om at funksjonshemmede skulle undervises i normalskolen. I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt. I 1999 kom den nye opplæringsloven som slår fast alles rett til tilpasset opplæring, - et begrep som er fullstendig misforstått. Lærerne har, fra 1975 og fortsatt, blitt lovet at spesialpedagogisk kompetanse, psykologer, barnvernpedagoger, vernepleiere, og sykepleiere skulle spas inn i skolen etter behov. Vi venter fortsatt tålmodig. Vi lot oss lure, under inkluderingsfanen, til å akseptere reformer, som egentlig var økonomisk motivert.

Vi fikk PPT. By God. De finnes ikke på skolen, men er spesialpedagogiske kompetansesenter, ofte plassert i kommunebygget, og har lagt seg på en linje hvor de kommer innom en times tid. De vurderer hvordan eleven fungerer. Om konklusjonen er at eleven ikke fungerer, så er det lærerens oppgave å få det til å fungere. Om det er ordentlig ille får vi en ufaglært assistent til å gjøre det som krever aller størst ekspertise. Det er nesten som en skikkethetsvurdering. Er du, eller er du ikke skikket, til å motta den undervisningen vi gir deg? PPT gir råd slik at eleven kan få hjelp til å mestre hverdagen uansett hva vanskelighetene består i, og skolen får ansvar for å fordele midler man allerede har fastlagt i fjorårets budsjett. Det lukter suksess lang vei.

Omfanget av elever som angivelig ikke fungerer, øker. Det er tilsynelatende epidemisk. Det finnes helt klart elever med en hjernekjemi i ubalanse. ADHD finnes. Tourettes finnes. Men det er ikke smittsomt. Og de er ikke evneveike. Tvert imot. Det er ikke så lenge siden det var en debatt i Norge om at disse elevene, i likhet med Filip og hans like, kunne være ødeleggende for de andre, "normale", barnas læringsmiljø. De burde fjernes. Mange av dem som enkelte tok til orde for å fjerne, er elever som har tatt opp kampen. De finner seg ikke i å bli servert nederlag til frokost, middag og kvelds, i 13 år! De protesterer fordi de blir fortalt at de store deler av dagen skal sitte stille, være passive, lytte til kjedelig stoff, som oppleves høyst irrelevant for dem. Skolen passer dem ikke. Og ære være dem for at de sier fra. Livsvilkårene for disse elevene strypes ytterligere for hver dag vi har en blå-brun regjering som ser på skolen som en bedrift. De spytter inn BI-utdannede rektorer som skal forme produksjonslinjer med regimer som er helt utålelige. Som går på tvers av alt det vi holder for rett og sant, pedagogiske tradisjoner og det som er lærerens profesjonalitet. Det er påfallende at antall diagnoser i skolen har steget i takt med standardiserte prøver. Disse elevene bør ikke fjernes, ikke frarøves mulighetene, ikke bli fortalt at de ikke kan eller ikke vil, og de bør ikke få sitte i enerom med en assistent, et scenario som marginaliserer alt disse elevene synes er viktig og bra med dem selv. De bør takkes for at de sier fra om at noe er alvorlig galt med skolesystemet.

Jeg frykter for hvilke kriterier som legges til grunn om man åpner for å fjerne de brysomme. Det kan bare forsvares om skolen er for brysom for dem.

I enhetsskolen skal alle med. Bak det ligger det et grunnleggende menneskesyn om at vi alle har noe felles. I kraft av å være mennesker. Og at vi kan være til hverandres glede og berikelse. Alle ønsker å skape sine egne suksesser og mestringsopplevelser. Alle ønsker å verne om sin selvrespekt og verdighet. Det å oppleve mestring gjennom å være en likeverdig deltaker, for vi er alle like mye verdt, i et menneskelig fellesskap, - det er et behov de aller aller aller fleste av oss har. Alle har kapasitet til å lære. Og det skjer mest læring i fellesskap. Og helst bør det være mangfoldige, ulike, blandede fellesskap. Sammen med kopier av meg selv lærer jeg lite.

Gutua

Å gå opp gutua
je kænn itte forklare den
ei sammarsnatt
følelsen

Lyden ta grus under skoa
skrett
med ei takt, tyngde - et sig
så velkjent

Kumøkklufta i nåsån
fuggern speller
Mjøsa ligg i tåkedis
Og det suser i tida

Forelska i læreren

De fleste lærere jeg kjenner er helt fantastiske mennesker. De er så engasjerte og de finner på så mye gøy for elevene sine. Den siste tiden har jeg fartet litt rundt om på skoler. Skoler jeg ikke har vært på før, skoler jeg ikke har kjennskap til. Og vet du hva? Overalt så møter jeg rivjern, - praktiske, vennlige, dyktige og skinnende vesener, som elsker det de gjør.

Jeg kommer inn skoleporten, og i skolegården er det et virak uten like. Det skal tas gruppebilder, og personen vi skal snakke med er syk i dag. Uanmeldt kommer vi, og tas i mot, av en hektisk lærer. Jeg kjenner følelsen så altfor godt. Vi lukter ekstraarbeid lang vei. Klokka er halv 1 og vi får beskjed om at hun er ferdig med undervisning kl. 13.00. Når klokka er 14.00 har vi fått snakket med noen strålende eksemplarer fra elevmassen, men er fortsatt hensatt til kaffekoppen på personalrommet, som for meg, etter ett helt år utenfor skolen, fyller meg med en nærmest sakral stemning. Kaffemaskin, ubestemmelig kunst på veggene, plassbesparende møbler i furu trukket i en hyssingfarget nyanse av grønt eller rosa, metervare-gardiner fra et lagerutsalg, bonet linoleum på gulvene, hardføre blomster og en brikke på bordene. Kan du tenke deg noe vakrere?

Nuvel. Klokka var ti over to, i det den samme læreren kom inn på personalrommet, rød i toppen. I den glade, men medtatte mentale tilstanden du bare har etter en dag med undervisning. Behovet for knekkebrød med skinkeost overskygger alt annet. En kaffekopp. Og så er gløden der. Den som jeg opplever at de fleste lærere har. Hun snakket på inn- og utpust om hva elevene trenger, hva hun ser i dem når de har praktiske prosjekter. Hun hisser seg opp over læreverk som skisserer læren om frøspredning, som et scenario hvor det er betimelig at alle elevene får utlevert hvert sitt ullpledd, som de skal dra gjennom nærmeste grøftekant for å se hva de kan fange av, - ja, frø. Hun maler et bilde av 28 unger med hvert sitt ullpledd, i et vannvidd  Hun snakker om den gangen de var på resirkuleringsanlegget og lærte om sortering av avfall. Hvordan arbeiderne som jobbet der, uten et pedagogisk hårstrå, greide å snakke rett frem, slik at elevene skjønte hva de mente. Fordi det de snakket om var håndfast, konkret og elevene var tilstede i det som ble fortalt. Hun snakket om begrepstrening for tospråklige elever, om hvordan hun marinerte dem i begreper som var relevante, for at de skulle få nok repetisjoner til å lære det skikkelig. Hun snakket om dybdelæring, temabasert læring, mobilbruk i skolen, om hvor pinlig enkelt det kan være å gjøre en forskjell, bare du er, -med hjertet. Om å ha første klasse, og om å ha sjuende klasse. Om å ha erfaring. Om å kjenne elevene. Om å være streng, som en form for kjærlighet. Og det stråler. Det lyser. Det er omgitt av varme.

Ikke ett ord om tid, penger, politikk og pølsevev. Ikke ett ord om mangel på noe som helst. Ikke ett.

Og det gjør meg så lykkelig at det er akkurat sånn. Fortsatt. Selv om den blåblå regjeringen ønsker å innføre prestasjonslønn, ønsker å heve kompetanser, målstyre hele mennesker og komplekse læringsprosesser, måle, veie, tallfeste og standardisere, formalisere, byråkratisere, klassifisere, tabloidisere, ensrette og polarisere - dytte kameler gjennom nåløyer, og tvinge oss til å svelge.

Nei, kamerater. De kuer aldri oss.

Det finnes ro

Jeg angrer alltid litt akkurat i det jeg legger ut over dørstokken. Jeg angrer fortsatt litt det første kvarteret av turen også. Det er litt tungt. Hoftekammene får kjørt seg av en sekk som gnager litt på feil sted. Jeg husker at jeg har glemt avispapir. Og jeg er litt tørst, men gidder ikke å stoppe for å fylle vannflaska.

Men så trer omgivelsene frem med fugleorkester, i det jeg svinger inn på den fine stien. Fra Sørkedalen skole går det grusvei, før man klyver oppover bakkene mot Finnerudhytta. Et godt stykke følges jeg av drønnene fra ei elv Like før Finnerud går stien gjennom noe som må være et utmarksbeite. Og i liene blomstrer blåveis og hvitveis, fioler, sukkertopp og hestehov i bekkefaret. Varmen står opp fra steinheller i terrenget.

Fra Finnerud og videre er jeg litt i stuss. Jeg vet hvor jeg skal, men ikke riktig hvor jeg skal gå. Jeg velger allikevel å svinge til venstre, med kurs mot Kobberhaughytta. I skyggen ligger det ennå rester av snø. Men stien er jevnt over lett å gå. Ikke for vått. Og sollyset som sklir inn mellom furuleggene er godt å se på. Det våres også i skogbunnen. Omlag 600 meter før Kobberhaughytta svinger jeg inn på en sti mot vest. Jeg holder på å begynne å følge vinterstiene, men husker plutselig at det ofte leder inn over myrer som gjør en våt på beina.

Derfra svinger jeg oppover mot Appelsinhaugen. Et fint terreng, med store vide myrer. I krysset ved Appelsinhaugen velger jeg videre stien mot vest. Når jeg nå møter grusveien mot Kikutstua, er sola nådd middagshøyden, og jeg er mer enn sulten. Inn mot Øyvann, som er turens mål går det ikke sti, og kart og kompassferdighetene skal settes på prøve. Det kan ikke gjøres på tom mage.

Jeg er fornøyd med å ha rastet, for kart og kompassferdighetene er ikke helt stødige. Eller det vil si, kursen er riktig, men jeg misforstår terrenget. Det er som i livet forøvrig kan man si. Etter å ha virret litt frem og tilbake på stiene og veiene i nærheten tar jeg en sjanse og svinger resolutt oppover en bratt skråning. Et hogstfelt med naturlig hinderløype. Vel oppe skimter jeg noe blankt innimellom granbaret. Ved første øyekast minner det om snø. Men ved litt nærmere ettersyn er det Øyvann. Jeg er svært fornøyd, og finner raskt en velbrukt leirplass ved bredden.

Det er sant som pappa sier. Ved varmer flere ganger. Etter å ha betraktet leiren litt, kjent på gleden over at jeg fant frem, og slengt ut fiskesnøret, går jeg i gang med å gjøre i stand til kveldens bål. Det finnes allerede massevis av dødt og tørt treverk i nærheten. Den kulda som hadde sneket på etter å ha vært svett blir fort borte. Siden jeg skal sove under åpen himmel, den enkleste formen for overnatting som finnes, er det lite annet som må gjøres i stand før kveldsroen kan senke seg. Det var meldt godt vær, og uten fare for nedbør, - leiren kan være så uorganisert som det passer meg. Å lage bål er ingen stor kunst. Vi har gjort det lenge før vi løp rundt og jaktet på mammuter. Det gjelder å være tålmodig og bygge opp forsiktig. Pass på at bålet får nok luft. Våt ved tørkes i utkanten når varmen og flammene har fått skikkelig tak. Snart flyr det gnister og spraker så trygt. Ingen tanker er verdt å tenke.

For hva tenker man når man stirrer inn i flammene. Sannheten er at jeg tenker fint lite. Det finnes ingen dypere forståelse av en selv her, ei heller nøkkelen til visdom. Men det finnes fred og det finnes ro.

Det er spesielt å våkne ute om våren. Et symfoniorkester stemmer i, akkurat i det solskiva drar over åskammen. Meiser i synkron lokkesang, troster, finker, sisiker. Hundrevis av små stemmer som roper ut om varme og driftige prosjekter. Litt kjekkaseri og. Kroppen vikles sakte ut av posen. Å forsøke å formidle dette fullstendig, - Vil ikke klare det. Restene av et bål og kaffekoppen ved siden av. Det er kaldt og litt guffent, men helt riktig. Turfreden som legger seg som et teppe over tankene og fyller kroppen.Det går kanskje et kvarter. Kanskje tre. Akkurat nå spiller tida ingen rolle.

Tilstedeværelse er en banal, enkel og overomtalt filosofi. Men ute i marka blir den helt tydelig. Det spesielle er at det meste blir veldig smått, bortsett fra det du driver med akkurat nå. Og at tankene bare får komme og gå. Uten noe mer med det. En rår over det en rår over. Og resten kan man la være som det er.

Jeg angrer ikke. 

En forsvarstale for ufornuften

Mandag er fornuftens manifest. Mandag er de gode forsetters alter. Troen er enkel, og man har alt å vinne. Dagen tar oss alle som gissel med lovnader om bot, men først og fremst bedring. Hvilken dag verdsetter du høyest? Ikke mandag.

Vi bøyer stort sett nakken for fornuften og rasjonaliteten. Det å la følelsene løpe av med en, er ikke en høyt skattet egenskap. Amygdala, følelsessenteret, får skylden når noe går galt. Fornuft kommer av det tyske ordet vornuft, det å fornemme. Å fornemme betyr "å oppfatte", og avleder ordet fornem, som betyr det som bør tas, foretrekkes foran andre. Etymologisk ordbok levner ingen tvil. Fornuften er å gjøre det foretrukne. Det er veldig trygt. Jeg tråkker i glasshus med piggsko og slegge, her nå. For jeg velger ofte fornuften. Men det er veldig kjedelig.

Det er ikke mye rom levnet for ufornuften. Vi lever så kort, og vi vil gjerne trå rett. Jeg skal leve med meg selv hele livet. Og noe av det som gjør det spennende, er å studere hvordan jeg gjør det. Hva er min måte? Og hvordan fungerer den, synes jeg? Ofte så fungerer det ganske bra, særlig når jeg er fornuftig. Når jeg fornemmer hva som er det rette å gjøre. Men like ofte er fristelsen for å gjøre det helt motsatte der. Hvis jeg er helt ufornuftig, - hva skjer da?

Ofte skjer det forbausende lite. Innimellom faller selvfølgelig alt i dass, og man angrer for at man styrte mot vest, når man skulle mot øst. Men veldig ofte er skadeomfanget av å ta på tøysko i april, eller male en vegg i skarp grønn, forbausende lite. Det er ihvertfall ikke uopprettelig. En vårforkjølelse og nye fargepensler, og så er allting glemt. Det er rom for å være alvorlig vinglete. Det er slingringsmonn. Å lære av andres feil er det rimeligste alternativet. Men ikke så gøy.

Ufornuftige sko. Et ufornuftig kjøp. En ufornuftig flørt. Ufornuftige timer. Ufornuftig arbeidsdag. Ufornuftige klær. Ufornuftig mat. Ufornuftig.

Ufornuften slynger oss ut av vaner, mønstre og hverdag. Forpliktelser, ork, ansvar og god stil. Ufornuften løsner lenkene, og gjør at man letter. Hvor man lander er neimen ikke godt å si. Ufornuft er et tappert forsøk på å male himmelen blå, selv når den er helt helt grå, og det ikke er tegn til opp let. Å være ufornuftig krever ubekymret tiltro til at det vil ordne seg. Livet lærer en begge deler. At det både vil, og vil ikke, ordne seg. Oftest helt uten egen innblanding. Er det noe vi mennesker hater så er det at det ikke spiller noen rolle hva vi gjør. Allikevel er det ofte sant. Det er ihvertfall ikke usant. Så da kan man unne seg det morsomme alternativet til fornuftighet, den plettfries fristende, syndige, men søte søster: ufornuften. Innimellom.

Lykkelig er den som tar livets sjokk så lett, og glemmer så fort.

Det har begynt å bli lysere morgener, lengre kvelder, vi har tatt frem tøyskoa, tulla oss ut av hetter, votter, skjerf og luer. Vi har krøpet ut av kvisthøla og surret igang motoren. Vi har begynt å smile igjen.

Så kommer sjokket. Snø i slutten av mars. Og ikke bare sånn lett snødrev som smelter før det når bakken. Nei, ordentlig snø. Som legger seg, og kleber seg til jakker og sko. Når det er så jøsst utenfor vinduet i det jeg slår opp øynene, så er det sjelelig grunn til mistanke. Det er ikke blå himmel og sola som romsterer utafor. Det er 10 cm våt snø som har svøpt landskapet i et forrædersk skarpt lys. Djevelskapen snor sidelengs, og legger seg i digre filler på alt den treffer på vei mot bakken.

Morgenstunden svinner hen i stivt blikk ned i kaffekoppens uutgrunnelige dybder, og Muskatt løper rundt med stadige elektriske utladninger. Vi har gått rett i veggen begge to.

En kort stund reiv trassen i kroppen, og jeg vurderte å fortsette ufortrødent, mot vår, i lave sko. Men fornuften slo tilbake, og det ble vinterjakke og vintersko. Helt i tråd med vær - og føremeldinger.

På trikkeholdeplassen er det trangt om saligheta. Minst tredve nordmenn står og myser innadvendt med øynene og ser det hele for seg. Våren og sommeren 2015 er avlyst. Og da renner drittsinne bort for min del. Synet er for komisk. Humøret til alle byens beboere kreperte kollektivt da vinteren returnerte. Ingen smiler. Inger ler. Alle drømmer om hjemmekontor og tenker at skattekronene skal gå til sydenferie i år også. Vi står og skutter oss og tenker at det var frekt av Vår Herre å prøvekjøre våren på den måten, for så å trekke tilbake hele årstida. Lovprising av panelovner, og varmt undertøy av grov ull trodde vi at vi var ferdig med for denne gang.

I det trikken mister elektrisk tilgang, og alt stopper. Konduktøren vedtar å stenge hele Grünerløkka, fordi en lastebil står på tvers, og innstiller alle busser. Da er det ikke til å unngå å legge merke til at enkelte folder henda.

Jeg må le. Søkkblaut ramler jeg ut av trikken, i trygg forvissing om at dette er forbigående. Ingen grunn til å bli melankolsk. Hadde det ikke vært for disse dagene hadde vi ikke visst å nyte sommeren og ta i mot de beste øyeblikkene livet har å by på. Sommertilbudet blir best ivaretatt om vi tar snø i mars litt lett, og glemmer fort.

Stort, skummelt, og hemmelig - på fire bokstaver.

http://www.attac.no/stott-attac/

Forestill deg en verden der Coca-Cola eller McDonald’s eier skolekantinene, en verden der pakistanske selskaper diskuterer med paraguayanske bedrifter om lønnen din eller hvor mange feriedager de vil gi deg i året...

Det skumleste jeg vet på to bokstaver er IS. Det skumleste jeg vet på tre bokstaver er FrP. Det skumleste jeg vet på fire bokstaver er TISA.

Akkurat nå sitter det et knippe mennesker, - ganske få og små i seg selv, men de hevder å snakker for mange. Og det de bestemmer seg for, vil gjelde alle. Australia, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, HongKong, Island, Israel, Japan, Lichtenstein, Mexico, New Zealand, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Sveits, Sør-Korea, Taiwan, Tyrkia, og USA, og de 28 landene i EU. Og så lille Norge, som selvfølgelig er henrykt for å få være med i det gode selskap. Disse 51 kaller seg selv "The Really Good Friends of Services". Det er ikke bare navnet som stinker. 

Bakgrunnen for at disse 51 har samlet seg er at den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO) ønsket mer privatisering og liberalisering av tjenestenæringene. Men både i 2001 og 2003 satte en samlet gjeng av u-land ned foten. Og stod på den. Og hva gjør Bøygen når man ikke kan overkomme slike brysomme utfordringer, - jo han går utenom. 

Hvis vi kobler ideologien til vår blå-brune regjering sammen med dette blir det skikkelig skummelt. De leverer den politikken de har lovt. Det skal de ha. Mer konkurranseutsetting. Mer privatisering. Kapitalismens grådige hånd kan få et godt feste rundt velferdsordningene våre, med hjelp av TISA. 

Offentlige tjenester er i teorien unntatt fra TISA-avtalen, men ikke la deg lure. Kun tjenester der det ikke finnes private tilbydere, altså der det er offentlig monopol, regnes som offentlige tjenester i TISA. I Norge er fengsel, politi og brannvesen under offentlig monopol. Mens sykehjem, barnehager og skole vil konkurranseutsettes under TISA-avtalen. 

Agendaen er klar. Å rive ned arbeidsmiljølover, miljølovgivning og forbrukervern. Tjenester som en hver stat bør gjøre for hele befolkningen: helse, utdanning, postvesen osv. er i skuddlinjen.

Men det finnes vel en angre-knapp? Når det atter blir Rød-grønn-regjering så kan de rydde opp i rotet? Nei. 

TISA skal inneholde en såkalt stillstandsklausul. En regel som sier at man ikke kan lage nye hinder for tjenester. I praksis betyr det at det vil være umulig å gjøre en privatisert tjeneste offentlig igjen. 

Med TISA vil også multinasjonale selskaper ikke bare kunne kreve samme regler som nasjonale selskaper, men  også kunne angripe alle bestemmelser og standarder som gjelder tjenesten de selger. Det kan gjelde vannkvalitet, regler for drift av skoler, eller krav om læringeordninger. 

Hele poenget med avtalen er altså å beskytte de aller rikeste multinasjonale investorene mot demokrati. Og hvorfor sånn hast? Fordi hvis den blå-brune regjeringen greier å få gjennom denne avtalen nå, er de sikret på at ingen venstreregjering kan gjøre om på vedtaket. 

Hvorfor ingen snakker om TISA? - Er ikke det åpenbart? 

Spre kunnskap om TISA-avtalen til alle du kjenner. 

Alle mulige muligheter

Det finnes bare en eneste meg og en eneste deg. Men det finnes, og fantes, alle mulige slags fremtider. Og her er jeg midt i en av mulighetene.

Det kunne blitt en annen virkelighet på så mange punkt i historien om oss. Hvor mange versjoner finnes det? Og hvilke versjoner ble aldri undersøkt?

Ville vi valgt annerledes om vi fikk muligheten igjen? Hvis vi fikk spille sammen igjen, ville utfallet blitt et annet? Er noen ting uunngåelige? Hvis det finnes bare en vei, så har ikke valgene våre noen ting å si. For da finnes bare den ene veien, og uavhengig av hva vi gjør, - ja så vil det ikke kunne påvirke hvilken fremtid vi vil oppleve. Skjebne. Hvis alle valg utløser en splintret mangfold av mulige fremtider, - ja, da er dette en mulighet, på lik linje med andre muligheter.

Det finnes bare en eneste meg. Og jeg øver på å forstå at en fremtid med deg - mulighetene er forspilt. De valgene er tatt. En gang til. Det er en mulig virkelighet.

Motstander av dårlige forslag siden 1984

Politisk streik. Jeg elsker følelsen av fellesskap. Og jeg elsker at Norge og vi som bor her kan kjennetegnes ved at vi kan stå rett opp og ned og vise motstand. Vi hopper halvhjerta på oppfordring, vi klapper taktfast votteklapp når det er noe vi synes er rimelig godt sagt. Og vi buer ikke altfor mye. Buing innenfor rimelighetens grenser. Men først og fremst står vi rett opp og ned, i pissregn, som fornuftig kledte tømmerstokker, og viser motstand mot et dårlig forslag.

Nå er det ikke alle som stod der, slik rett opp og ned. De som betaler arbeidsgiveravgift, - de stod stort sett ikke der. Og kanskje ikke så mange av dem som står uten fast månedlig inntekt heller. Men de hadde heldigvis sin mann på stedet: Robert Eriksson. For han snakket nemlig på vegne av dem. I tillegg til de handikappede, de eldre og de unge.  

I Norge har vi et godt og trygt arbeidsliv, som er kjempet for av modige, fremsynte og kloke arbeidere, tillitsvalgte, og fagforeningene dertil. Det har blitt forhandlet frem i det hellige triangelet av trepartssamarbeidet. Det er blitt utvist vilje og evne til samarbeid og politiske løsninger, som vi nyter godt av hver dag. Foreløpig.

Men nå skal det være moderne, og ikke minst skal det være fleksibelt. Jeg skulle, som Lysbakken, ønske at de kunne si det rett ut: Dette gjør vi for å gi mer makt til arbeidsgiverne, dette gjør vi for at det skal være enklere å sparke folk ut, og dette gjør vi for at de som eier pengene og arbeidsplassene skal kunne kneble brysomme arbeidstakere som tør å si fra, uten å få pes for det. Og uten å bryte loven. Litt mer frihet for dem, går på bekostning av friheten til noen andre. Og det er det først og fremst de Eriksson hevder at han snakker på vegne av, som kommer til å merke på kroppen. Har du ikke fast jobb, - ja da avhenger det meste av velvilje fra arbeidsgiveren din. Og da har du ikke lengre friheten til å si nei.

Når en kamelhårsfrakkekledt Høyremann ønsker å forklare arbeidsmiljøloven for oss, og Robert Eriksson starter sin tale med Jeg har en drøm, da er jeg først indignert, så flau, og så er jeg, sammen med tusenvis av andre kamerater, motstander av alle dårlige forslag.

Hvil mellom slagene

Colombus ville til India, men fant Amerika.
Det viser seg ofte at veien blir til mens du går deg vill.
Det er alltid tungt over kneika
Livets papir er oftest ubleika.

2014 - ingen løsning, men et spor

Det ble et bedre år. "Lykkelig er den som tar livets sjokk så lett, og glemmer så fort - " (Kjell Aukrust) Alt er ikke som jeg vil det skal være, men jeg er på vei.

Januar var snøfattig. Elvebakkrevyens utendørs avslutningsnummer i en fantastisk, opplyst bakgård, med et fyrverkeri av farger. Helt nydelig. "Går alt opp, når eplet faller ned? Hent månen ned, hvis du tror, kan magiske ting få skje" (Elvebakkrevyen 2014). Seansen ble bivånet i duskregn og plussgrader, men såpeboblene gav meg frysninger. 19. januar gjennomføres klatrekurs.

Vårsemesteret som lærer preges av utallige møter om overgangen til ungdomsskolen, og forberedelser til den slags. Det skrives pedagogiske rapporter, det fattes vedtak, det tas beslutninger.
I februar setter vi opp forestilling med hele trinnet, som løfter taket. Jeg sender elevene på vinterferie som barn, og får tilbake ungdommer en uke seinere. Sånn sett skulle alt være klappet og klart for ungdomsskoleovergangen. Med et ligger det en tjukk eim av kroppslukter over pultrekkene, ispedd axe - Don't use it, if you don't mean it.

Go'værshimmel over mars og april. Vårsola huserer og det bittelille som er av snø tiner raskt. Grastustene føner seg i solsteken. Selv om jeg husker våren som varm, har vi levd i et kaldere land i år. Med blå-brun regjering. Og i marsj stiller rekordmange opp 8. mars. Erna og Bent har klart å hisse opp alle unntatt Jenny Clemet von Tetzchner, ved å fremme forslag om at leger skulle kunne ha rett til å peke moralsk pekefinger mot kvinner som vil ta abort. Seieren er søt og retretten ynkelig når Høie må snu i saken takket være all motstanden. Etter toget tiner vi opp med varm suppe og slampoetry på Mono. En fabelaktig feministisk dag.

Det bedrives personlig utviklingsarbeid på høyt nivå og det gir avkastning i en lenge forsømt tanke om å skifte beite. Planene iverksettes for alvor nå, og det settes av hele weekender for å skrive søknader og ta de kleine telefonene som skal til for å mase seg til personlig kontakt med sysselsetterne. 30. april innleveres permisjonssøknad, og deretter suser jeg avgårde for å nyte vårsola på kontinentet - nærmere bestemt København. Det er en fornøyelig tur for én. Vårgarderoben fornyes slik den aldri har blitt fornyet, i sunt og helsebringende vidsyn, blant dansker som vet å sette pris på høyt skydekke.

Det var i fjor det var bratt, så i år skifter jeg etappe i Holmenkollstafetten og løper alt jeg kan i 6. etappe som blir kalt for "lille Besserud", 1240 meter, på tiden 6.49. Formen er ikke god i år. Det kan man konstatere. Kondisjonen testes også i arbeidssammenheng. Det er ankeretappen på et maraton som nå skal avsluttes. Fire år. Det er lang tid. Nasjonaldagen feires kanskje ikke helt etter oppskriften, men avsluttes med verdighet i en båt på Oslofjorden. I strålende solskinn.

Mot slutten av måneden har klassen avslutning med foreldre tilstede. Jeg og elevene er æresgjester og kommer til dekket bord. Nå er det vi som skal underholdes. Og det blir vi. Jeg er så stolt og så rørt denne kvelden. Jeg tror det er årsaken til at jeg ikke feller en tåre. Jeg vet at etter talene som gis meg, så er det jeg som skal fremføre mine ord. Og jeg vet at hvis tårekanalens veldige sluser åpnes før den tid, vil jeg ikke kunne greie å si det jeg vil si. Jeg taler til elevene. Og budskapet står om livet - de har, på hver sin måte, gjort det mulig å stå opp på selv på de vanskeligste morgener. Og de har hver i sær bidratt til å skape det fellesskapet vi ble sammen, og som jeg er så kry av at jeg greide å lage. Men ikke alene. Aldri alene. En forelder sier at jeg kan barna deres, - større anerkjennelse vil jeg neppe motta. Så når jeg åpner esken med kort blir det for mye for meg - og alle tårene kommer på en gang. I en togkupe, mellom Høybråten og Grorud kommer alt på en gang.

Lærer

5. juni er jeg på intervju. Jeg er stiller i overført med betydning med vasskjemmet hår og spisse blyanter. Jeg er ikke nervøs - før jeg sitter i saksa. I midten av juni en uke før sommerferien tar til drar jeg til Bergen for å delta i utdrikkingslag. Det stiftes nye bekjentskaper som jeg ikke kunne komme til å ane konsekvensene av. Nå skjer ting så fort at det er uråd å holde oversikt. Mandag 16. juni får jeg beskjed om at jeg har fått ny jobb. Det er er med lettelse og sjokk at jeg mottar beskjeden. En lenge gjæret plan skal brått bli virkelighet. 17. juni ser jeg "Kondolerer" med Else Kåss Furuseth på Nationaltheateret og får i så måte feiret nyervervet jobb på høvelig vis. 19. juni er det med vedmod og jubel at jeg kan slå meg på brystet og si at jeg stod løpet ut. Nå med ny jobb i lomma, åtte uker sommerferie i horisonten, og ikke en sky å se.

Skeive dager

Det blir en historisk god sommer. Solhildring over glitrende hav, blå himmel uten ende. Om fjoråret skrev jeg at jeg hadde den beste tiden da jeg sov. Dette er en sommer jeg ikke sover bort sumarnatta. Jeg leser ikke så mye - for det er så varmt. Jeg smiler fremdeles når jeg tenker på den. Sommeren 2014. 27. august tas årets siste utendørsbad.

Jeg møter høsten fulladet. Oppstart i ny jobb går bra, og jeg finner meg til rette i ny arbeidssituasjon, men ryggen finner seg dårlig tilrette i kontorstol. Kvakksalver konsulteres.

Det har vært Prøysenår i år, og det leses lørdagsstubber, jeg ser "Trost i taklampa" på Oslo Nye, jeg møter gamle kjente på konsert med Viggo Sanvik og Inger Lise Rypdal, og når jeg får høre Knut Anders Sørum synge "Mannen på holdeplassen" så er Prøysenåret fullendt for min del. Jeg går turer i skog og mark og finner svar slik at jeg slipper å rope i skogen. Allikevel; Midt i all lykka snus alt litt opp ned igjen. Livet rykker nærmere igjen. Rart med det.

Selv om ryggen er kranglete konkluderer jeg med at jeg er for ung for en midtlivskrise. Å fylle år er (mest) stas, selv om jeg erkjenner at det ikke var her jeg trodde jeg skulle være i en alder av tredve. Det ble ikke opp til meg, men det er det mye annet som er og blir! Og dermed kan jeg ha et uforglemmelig kalas med alle de beste, som jeg har samlet og spart på. Som glimmersteiner, skjell, bruskorker og vakre knapper, - samlet litt herfra og litt derfra. Når disse ristes sammen i hånden er det så fint.

Jeg bruker mye tid dette året på å tenke på hva som får meg til å stå opp om morgenen, hva som får meg til å handle i livet. Det finnes ingen rutetabell for når toget jeg skal ta, kommer forbi. Jeg vet ikke en gang hvor toget skal, allikevel må jeg ta avgjørelsen når dørene åpnes og lukkes. Skal jeg være  med, eller skal jeg la det fare? Jeg har hoppet på et tog, antakelig fordi perrongen jeg stod på plutselig var helt ny og fremmed. Men det var ikke riktig tog, så ved neste stasjon stiger jeg av. Jeg blir ved mitt kateter. Jeg er lærer.

Muskatt er fortsatt en koselig venn å ha i hus. Når anledningen for late morgener byr seg innretter han seg for klapp. Han har i senere tid beveget seg ut i verden uten båndtvang, men har, etter et forsvinningsnummer som endte i skrubbsår på nesa, blitt holdt innendørs. Det synes han er helt ok.

Både jeg og Muskatt feirer jul heme. Og det er med en velsignet glede, over at vi er her alle fem, eller seks da, med Muskatt, at vi fester stjerna i toppen av grana og erklærer jul i Byveien. Jeg og pappa går tre ganger så mye, og tre ganger så langt på ski i år.

Året ble bedre, rikere, finere, varmere dét. Og 2015 har retning. Det står i kurs mellom at livet er for kort til å bare ha det greit, og at selv ugreit blir greit.