Å være sjuk er en veldig sånn barnslig greie. Særlig hvis det er litt sånn feber, jeg må holde sengen, man må sutte på sånne drops for man er så sår i halsen. Da blir man litt sånn barnslig. Det blir barnslig fordi man liksom går i revers, sånn aldersmessig. I forhold til når man for eksempel har omgangssyken, eller farrongen som det heter på bart, hvor man føler det er evolusjonen som går i revers og man ikke lengre klarer å gå oppreist til do, og man krymper sammen som en fisk på land, der man krøller seg rundt porselenet. Men tilbake til vanlig syk. Barnslig. Man må ligge hjemme, og helst så bør man ha en mor å mase litt på, noen må i hvert fall mases på. Man bør aldri utstyre noen som er syk med bjelle. En annen ting som er veldig barnslig er at man blir sånn ”ååå…vill ikke ta medisin”. Hostesaft smaker gjerne veldig veldig vondt. Det må det gjøre for at den skal virke noe særlig. Men da blir man som barn igjen og krymper seg og ynker seg. Motvillig svelges hestekuren ned. Og den smaken. Den smaken smaker 10 og et halvt år og forkjølet med stygg hoste. Alle minner om premiering for å ta medisin kommer tilbake og man belønner gjerne seg selv en del mer når man er voksen enn det man fikk da man var liten. Det merkelige er jo at det ikke gir helt den samme følelsen. Og så blir man litt sur for det. Og det er kjempe barnslig.
