Undertegnede sitter på togstasjonen ved arbeidsstedet, fordypet i en Kjærstad-roman. Iransk gutt, som jeg aldri har sett før, stikker noe mellom boka og nesetippen min.

- Vil du ha en sånn?

- Ja? Takk. Hva er det for noe?

- Det er en slags...Det er bare...

- Godteri?

- Nei, det er...

- Er det en slags kake?

-Ja. Jeg ville gi deg den fordi du...Jeg vet hvem du er. Du er sliten og lærer. Du er læreren til X.

- Det er helt riktig. Tusen takk.

Jeg velger å fullstendig overse det faktum at jeg muligens så sliten ut. Jeg vil utelukkende fokusere på at dette er forskudd på den lønnen jeg er lovet utbetalt, etter utført oppdrag..., nærmere bestemt i himmelen. Jeg gleder meg skikkelig. For denne lille gesten gjorde min dag. For sure.

På tide å ta seg sammen - men er det nødvendig?

Jeg har lagt merke til hvor flinke man er med små barn, som skal begynne på noe nytt og sånn. "De er i innkjøring". Da får de være 20 minutter i barnehagen eller noe sånn, og så er det plopp ut igjen. Det hadde vært noe for meg. Yrkeslivet - 20 minutter tilbake på jobb, og DER var tiden ute. Så kan man gå hjem igjen.

Korrekt kasseetikette

Jeg har ikke for vane å legge meg oppi hvordan andre mennesker opptrer i det offentlige rom, men av og til kjenner jeg at forventer en viss standard. Middels standard bør det være, når man er på butikker som selger mat. Svarene skal komme i denne rekkefølgen, og være så kontante som dette: "ja", "nei", "værsågod", "takk". Altså; spørsmålene er: "vil du ha pose?" - Ja. Ja på spørsmålet om pose, "nei" på kvittering. Du trenger ikke kvittering vøttø. Værsågod, - pengene. Enten så har du pengene på rede hånd, eller så har du allerede satt bankkortet i automaten, i riktig ende, med chip'n på riktig sted. Noen er oppsatt med mynter, og har bestemt seg for at i dag skal jeg tømme myntboksen min, så jeg kan putte en og en mynt på apparatet. Hvorfor de har installert slike apparater? For å irritere. Og har man glemt noe? Ja, værsåsnill - gå i en annen forretning.