Etter den tidligere nevnte fjellturen har kneet mitt, nærmere bestemt det høyre kneet, voldt meg en del besvær. Etter 2 uker med knivstikk under kneskåla konsulterte jeg lege i dag. En myndig, østeuropeisk damelege, med et usedvanlig slappt håndtrykk, ba meg ta av meg buksa. Kunne ikke helt skjønne at dette var påkrevd, da jeg for anledningen hadde tatt på en nokså vid bukse, og dermed, uten problemer, kunne blottlegge skadeomfanget ved å dra opp buksebeinet. Men jeg svelget mine protester og strippet ned. Etter noen bøye-og-tøye øvelser kunne hun konstatere at jeg hadde svært "fleksible" ledd. Løftet ikke på øyenbrynene av den konklusjonen, da "løse" hofter var én av mine medfødte skavanker, og jeg stort sett er mer tøyelig enn det som godt er, hva leddutslag angår. I tillegg er det ingen hemmelighet at det til familien hefter en del skrøpelighet knyttet til armer og bein. Disse er konstruert lange og skranglete fra naturens side. Damelegen ville gi meg voltaren, men jeg bedyret min dårlige erfaring med disse pillene, og slapp. Jeg blir allikevel videresendt til MR for å sjekke ut om noe er alvorlig galt. Hurra. Det er dette jeg trenger nå.
I tillegg til kroppslige plager, plages jeg med at bilen min nekter å starte. Det spørs om ikke batteriet er modent for utskiftning. Dette er dritt. 1. fordi det stjeler verdifull og kjærkommen tid, og 2. fordi det er uhyre trælete å være foruten motorisk fremkomstmiddel i Sherwoodskogen.
Som om ikke det var nok, skal jeg bake kake til i morgen. (kake på lærerværelset hver fredag) Uten stekeovn. You do the math. Og internett og telenor er lite samarbeidsvillige. For å bokstavelig talt se på den lyse siden, så har vi nå fått lys på kjøkkenet. Etter 5 uker. Verden går da fremover må vite. Om jeg henger med eller har lyst til å være med på ferden, se dét er ikke så nøye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar