Pretty woman

Jeg har aldri hatt noen tenåringsforelskelse i noe utilgjengelig idol eller filmstjerne.  Men hver gang jeg ser en film med Julia Roberts i hovedrollen avtegner det seg et utvetydig mønster. Selv i voksen alder går jeg hen og forelsker meg når jeg ser Notting Hill. Tøysete, men sant.

En vott mot kulda - norsk nasjonsbygging anno 2017

Hva er det som forener oss og hva er det som splitter oss? I sommer så har det vært to sider av samme sak. Jeg er rivende uenig i at vafler og barne-TV er norske verdier. Det er strengt tatt nostalgi. At kristendommen er en norsk verdi er for seint. Det tror jeg til og med prestene som stirrer ut over glisne forsamlinger hver eneste søndag kan gå med på. Ost er ikke en verdi. Det er giftig å blande nasjonal sjåvinisme med defineringsmakt.  Slik jeg ser det handler sommerens verdidebatt om det er få eller mange som er en del av vi. 

Jeg mener at vi er tjent med, alle sammen, at mange føler seg hjemme her. Føler at det er plass. Da kan vi ikke skue bakover, men se oss rundt. Fortellingen om det moderne Norge er en fortelling om flaks. At vi fant olje og dermed kunne koste på oss å være rause. Rause mot oss selv med gode trygge velferdsordninger, godt politisk håndverk gav rom for at alle hadde litt flaks. Fortellingen om Norge gjennom historien har vært en fortelling om slit. Om å slite seg ut på bratte jorder, steinplukking, urenluren himmelturen, settepoteter og å fryse seg gjennom vinteren uten å havne i forsorgen. Flaksen og rikdommen satte norsk kultur langt tilbake. Å yte før vi nyter. Glem det. Og når politikerne nå mener at krybben er i ferd med å tømmes, at vi ikke lenger har råd til at alle har litt flaks, ja da bites vi som gamle as. Hvem skal med, hvem skal ut, og hvem skal ikke få slippe inn. Hvis vi skal se inn i fortiden vår må vi hvertfall ha friskt i minne at vi stort sett var fattige innvandrere hele gjengen. Vi har hatt 200 år på å lære oss teksten på "Ja, vi elsker", men kan fortsatt ikke mer enn første verset. Så ikke kom trekkende med nasjonsbygging i smålighetens navn.

Det politikerne holder opp som våre nasjonale faner er slett ikke omforent eller forenelig med det vi burde ta mål av oss å være. Det er få fellesnevnere mellom det som er blitt vanlig i Norge, altså typisk, og det som er norsk. Det er blitt helt vanlig å ha boblebad i Norge. Men boblebad er veldig lite norsk. Bading i en kald fjellbekk er norsk, men de fleste av oss hvalfarter til Syden for å få badetemperaturer vi hæler i.  Nordmenn er nordmenn, ikke mer enn det. Du bor i Norge og snakker norsk, eller holder på å lære deg norsk. Vi har jo faktisk ikke en gang blitt helt enige om hva som er det norske språket ennå. Det er typisk norsk å ikke bli ferdig med å krangle. Og i slike situasjoner har vi tradisjon for kompromiss, både-og-løsninger. På den måten har alle blitt litt fornøyd, men ingen helt fornøyd. Det er gull. Det er samarbeid og det er til beste for alle.

Vi liker når det tydeliggjøres at det ikke er stor forskjell på folk, og at maktpersoner i samfunnet vårt viser menneskelighet. Vi liker at Kongen vår gråter, og at Jens Stoltenberg introduserer seg selv som Jens. Det gir oss en følelse av nærhet og en følelse av at de som bestemmer har en forståelse for våre problemer og det gir trygghet.

Det er en norsk ting å gjøre å henge opp gjenglemte eller mista votter og luer på gjerdestolper og brøytestikker. Verdien i det er omsorg for andre, for det er ganske kaldt her mesteparten av året. Votter og varme hender, - det er noe vi bør ta mål av oss å ha og gi. Jeg synes sommerens verdidebatt og politikerne som har tatt til orde i den gjør landet vårt kaldere. De viser liten forståelse for at ulikhet er vårt største problem og at deres slepphendte omgang med norske verdier avslører at de søker avstand. Avstand mellom seg og folk. Avstand mellom folk. Det skaper utrygghet, umenneskelighet, og i verste fall hat.

Falske venner - Pride 2017

Vi i Vesten har endelig, sånn noenlunde, greid å omfavne homoseksualiteten som legitim. Samtidig som vi vet at det i en rekke andre land i sør og øst er vill vest. I Tsjetsjenia er det massearrestasjoner av homofile. Deres skjebne vet vi lite om, men vi kan ane at den er smertefull. Strenge lover mot homofili sprer seg på det afrikanske kontinentet. I Kamerun ble en ung mann nylig funnet død i sitt hjem, nakken og beina var brukket og kroppen var full av brennmerker. En etter en erklærer afrikanske ledere homofili som uafrikansk. I Uganda får du livstid. President Putin har iverksatt en lang rekke anti-homo-lover. Nazistiske grupperinger i Russland lurer unge homofile til å møtes, før de tvinges til å stå frem for åpent kamera, som igjen brukes til propaganda. Fra Iran, som har dødsstraff for homoseksuell praksis, er siste nytt at homofili er en sykdom som kan kureres. Det er lett å mene at vi har kommet lenger. Det er lett å glemme at både lovgivning og homovennlige holdninger er ganske ferskt, også i Norge, og at utviklingen i det såkalte Vesten har gått ualminnelig fort det siste halve århundret.

I 1930-årene fremstod nazistene som forsvarere av den vestlige kulturarven. Jødedommen hørte ikke hjemme i Europa. Heller ikke bolsjevismen. Når nasjonalister nå skyver homofile (og kvinner - ref .hijabdebatten) foran seg i korstoget mot islam og mot de sosialistiske kulturrelativistene og deres politiske godhetstyranni er det grunn til å være skeptisk. Her er det viktig å ha tunga i rett munn, og ikke gå til sengs med fiender og falske venner. Når "våre felles vestlige verdier" blir brukt som politisk polemikk er det mer et utrykk for "det vi tilfeldigvis mener for øyeblikket". Å påberope oss dette som våre evige verdier er selvbedrag og historieforfalskning. Dette er ikke tiden for egenartet tidsregning. Carl I. Hagen og Sylvi Listhaug er ikke på vårt parti. I 2001 stemte Frp imot stebarnsadopsjon for homofile, i 2005 jamret Hagen seg over hva han kalte "forherligelse av homofili i samfunnet. Et samlet Frp stemte imot ekteskapsloven. Her snakker Listhaug på Oslo Symposium 2017. Helt ferskt materiale. 

Problemet til disse falske vennene er ikke at muslimer og afrikanere er kvinneundertrykkende eller homofobe, -problemet er ganske grunnleggende at de er muslimer eller afrikanere. Politiske ideologier som baserer seg på å kategorisere mennesker, på å være folkeopinionens arme riddere og skape inntrykk av at det er "oss" eller "dem". Som en minoritet som ganske nylig har blitt en del av "oss", kan det fort snu. Vi kan atter en gang bli "dem", de andre. 

Juni

Juni. Lite slår juni. Juni FTW. Og dette er kanskje en av de aller beste dagene. Dagen før dagen man får sommerferie. Førtiåtte nypussa, blanke dager ligger foran deg som en uåpnet presang. Dager hvor du bare kan la humla suse, se på skyene og telle myggestikk og dine velsignelser. Fy fader.

Sort hull

Lykken kommer i korte øyeblikk, og med ujevne mellomrom. Særlig i februar. Men i dag var den der, midt i en dag som på det jevne har vært pil råtten.

Øyeblikket av lykke er fremkallet i en situasjon, som er en av de situasjonene jeg skatter aller høyest i livet. På mange måter er det nok en av grunnene til at jeg er her jeg er. Lærer. Jeg mistenker nemlig at den finnes oftere her enn i andre yrker. Nå tror du kanskje at jeg kommer til å referere til et nydelig øyeblikk med elevene. Ikke i dag. Dagen i dag har som sagt vært av det pil råtne slaget, med pluss grader, loddrett regn, som ikke faller i dråper, men i striper rett ned, - i møte med bakken treffer stripene 2-4 cm med slaps. Ikke noe lykke over den slags.

Det oppstår på en felles lunsj på salen. Langbordene er dekket med kjedsommelig tapas i plastikkemballasje. "Fingermat" uten appetitt på livet. 60 slitne lærere som har hatt utedag i ovenfor nevnte vær. Krusete lugg og baderynkete hender, frostrier over ryggen etter å ha vært henholdsvis svette, våte, varme og kalde i tilfeldig rekkefølge. To av kollegene med velutviklet gehør fremfører "The water is wide" på piano og vokal. Og så skjer dette underlig deilige. I et fellesskap så lukkes, slukes alle seksti innover i sine egne tankers svarte hull. Ikke sort hull fordi vi trekker oss inn i depresjon og mørke, men som i et sted hvor ingenting slipper unna, selv ikke lyspunkter. Øyeblikket er elektromagnetisk, strålende, stille. Vi forblir der i sangens tre minutter og tjuesju sekunder, før vi kommer ut igjen.

Jeg vil omskrive wikipedias definisjon av sort hull, til å beskrive denne tilstanden som jeg vurderer så høyt, og som hos meg fremkaller lykkefølelsen gang på gang:

Sort hull er en betegnelse på et lykkelig øyeblikk i hverdagen hvor ingenting kan slippe unna, selv ikke lys. Det er en konsentrasjon av uoppmerksomhet i en stor gruppe mennesker i en felles opplevelse, med en så stor tyngdekraft at ingen kan unnslippe. I et tilstrekkelig kompakt fellesskap vil øyeblikket deformere tilstedeværelsen til en indre supernovaimplosjon. Rundt et sort hull er det i en spesiell avstand et tenkt bånd kalt en felles horisont som utgjør den nærmeste avstanden der det er mulig å oppleve og tenke ulikt, men samtidig, uten å miste følelsen av nær forbindelse.

Det er vakkert. Og det gjør meg lykkelig. Du kan høre sangen her, men du vil neppe ha samme opplevelse, nettopp fordi du ikke befinner deg i et sort hull med kollegene dine, på en ellers grå dag.

Regelrytteri

Det er mye snakk. Prat. Tomprat. Hva er virkeligheten? Er det lov å presentere virkelighet som fiksjon? Er virkeligheten bare en individuell fiksjon, en versjon? Eksisterer det en virkelighet vi kan enes om, eller er alt sammen fake news og alternative fakta?

Hvis vi legger til grunn at dette er livet. Og etter det så skal vi alle sammen dø. Hva gjør vi med det? 

Dette er verden akkurat nå. Trump har makt, Putin hacker, folk forakter de folkevalgte, og de folkevalgte forakter folket. Det er ytterst få som snakker sammen, de fleste snakker til. Folk må bryte reglene for å komme forbi grensene, og grensene bryter sammen fordi vi i virkeligheten er i samme båt. Alle er like grenseløse når vi opplever at ingen følger reglene.   

Verden består av mange ting. Mennesker og dyr. Hus, natur, sykdommer, gamle mennesker, galskap og klin kokkos. Genetikk og biologi, sinte mennesker. Og komplekse mekanismer. Begjær og trær. Støv og død. Med så mange ting kastet sammen så burde normaltilstanden være kaos. Grunnen til at verden ikke er et komplett kaos er regler. Det finnes regler for nesten alt. Noen ganger kaller vi reglene for tradisjoner, andre ganger for skikker, avtaler eller ganske enkelt: dette er hvordan vi gjør det. Uansett hva vi kaller det er alt sammen egentlig bare regler. Det er mange mange mange regler man må lære seg. 

Det er regler for mennesker og regler for dyr. Regler for hus. Regler for krig. Det er regler for hender. Det er regler for vind og det er regler for atomene. Det er regler for døden. Reglene gjør at normaltilstanden er et minste felles multiplum av fellesskap og lys.    

Man må lære seg reglene. Når folk ser mørkt på virkeligheten, så er det fordi reglene ikke overholdes. Været holder ikke reglene om at mørketid og snøtid faller sammen, slik at det ikke blir så gudjammerlig mørkt allikevel. De som har makt synes regler er noe tull, men at grenser er gull. Jeg vet ikke hva jeg vil si, annet enn at man lett kan tenke at regler er til for å brytes. Og så innser jeg mer og mer at reglene, de må følges. For at ikke normaltilstanden skal ta oss alle, så må vi spille etter reglene. Ellers blir det for skjørt.