Våknet opp med bittersøtt rødvinshode i går. Men med frokost i magen og sol i tilværelsen var det bare en ting som føltes riktig: å komme seg ut, i Oslos frie natur. Så gikk turen opp mot Maridalen Skole på sykkel. Noen har nemlig fått det for seg at jeg burde jobbe der. Etter å ha sett plassen så kan jeg vel forsåvidt si meg enig i det. Langt vekk fra asfaltjungelen, 4-feltstrafikk, og Karl-Johan så ser det ut til at man kan trives. Derfra svingte vi synålsdekkene inn på grusveien, opp til Kari-toppen. Skogens blåe gull stod bungnende i lyngen, så det var bare å huke seg ned og høste fra hånd til munn. Å bare sykle, suse avgårde, la blikket gli, med vidvinkel og zoom, snuse inn blomsterenga i djupe sukk, blåklokkene som duver i dragsuget fra eikene. Landskapet løfter på å hatten og ønsker oss velkommen inn. Med hjerte i halsen kom jeg meg velberget fra nedkjøringen. Jeg blir nødt til resignere og si at jeg verken er like durkdreven og djerv som da a bæssmor og je var småjinter. Sladden sitt itte dær'n skar lengre. Vell nede stod en hund og ventet på frisk luft, og både jeg og Hun var sultne som små ulver. Sommerkotelettene fikk sin renesanse på en engangsgrill nedtil Sognsvann. I det tretoppene hadde klart å krafse til seg solskiva, var vi mette, glade, og fornøyde og tilfreds. Til alt overmål stod brått og plutselig en vakker skapning i vannet, for å "hæle" seg, og jeg lot meg ikke by opp til dans to ganger. Svingte meg med det såmmå. Så ble det badet til jeg var lett blålig og helnuppete. Forfrisket og salige kom vi tilbake til sivilisasjonen...Te og ost og kjeks. Resten skal småfuglene få kviskre om i sommernatta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar