Dessuten snakket kong Harald om homofile i nyttårstalen sin. Det er ikke bare historisk, men det lover godt for homoåret 2011.

Tschjueti

Dagen i dag er dagen for tilbakeblikk, for å kikke seg over skulderen på året som gikk, og for å oppsummere. Hvor har jeg vært, hvor er jeg, og hvor skal jeg? Denne dagen er jo egentlig som alle andre dager. Vi får ikke tilbake den tiden som har gått. Det ligger forandringer i neste sekund, som vi ikke kan forutse. Men nyttårsaften minner oss på dette, og fyller vel i så måte en viktig funksjon fordi vi kan gjøre opp status. Nå er det et år siden forrige gang vi drakk champagne, satte fyr på hverandres dunjakker med stjerneskudd, kysset feil folk.

I januar i fjor hadde jeg kjæreste. Men i tjueti som i totusenogni satte 22. januar en effektiv stopper for dette. Jeg har vurdert å stryke datoen fra kalenderen, eventuelt la være å stå opp denne dagen, men nå ser det ut til at det blir unødvendig, siden jeg ikke har kjæreste, og at skadeomfanget derav begrenses effektivt ved dette faktum. Så kanskje trenden vil snu. Det vil også si at jeg har vært singel i snart ett år. Dessuten var det jævlig kaldt. Jeg opplevde 42 minus. Det er særlig kaldt når fyren er tom for parafin.

Februar var kaotisk, men jeg begynte å lytte stadig oftere til Melissa Horn. Og når hun sang "hur ska det gå?" så sang vi høyt i bilen. Vi tok OL-gull, men jeg så aldri noe til medaljene. Vi dro til Trondheim på vinterdekk for å planlegge sommeren på skinner.

I mars ble årets kanskje viktigste avgjørelse tatt, nemlig den om å forlate skogen og flytte til byen. Det var en avgjørelse tatt i dyp fortvilelse over tingenes tilstand. I april kom lyspunktene litt tettere, og fortvilelsen ble etterhvert ispedd ganske mye nostalgi over at mye av det som var fint måtte forlates med alt som ikke var så fint. Jeg lærte elevene om kunsten å være homo. Og synes på den måten at jeg fullendte min misjon ved mitt opphold. Vi rakte en hel hage, som ikke hadde vært raket på 10 år, som en slags riveterapi.

I mai feiret jeg årets beste dag på værst tenkelige måte. Jeg gikk rundt i bunad sammen med feil mennesker, på feil sted, på en tid av året hvor alt som var viktig og riktig tilhørte en svunnen studenttid. Så vi dro på hoteltur til Trondheim, for å spise sushi, men ting ble ikke noe mer riktig av den grunn. Juni var begynnelsen på slutten og jeg opplevde en større sorg enn jeg på noen måte hadde kunnet forutse ved å forlate skogen. Jeg begynte å sove med vinduet åpent, og det luktet syrin, og lammene brekte, og det føltes vondt å skulle dra nå når endelig sola var kommet tilbake. Men før jeg hadde rukket å tenke så mye på det så satte jeg meg på Europatoget til den mest velfortjente ferien jeg noen gang har hatt.

August var en blanding av vemod og forventning. Av noe som er over og noe som begynner. August var flyttelass til byen, nye fjes, blanke ark og et flonka nytt fargeskrin. En mulighet til å definere en del ting på nytt, uten innarbeidede forventninger eller nedtråkkede stier. Jeg er på konsert med Melissa Horn på Operataket, og oppdager Lars Winnerbäck. September er en måned som drukner i dårlig tid. Og jeg fortsetter med å bo i ullgenserne mine langt utover oktober og drømmer om jobben om natta. Midt inni der et sted oppdager jeg til min overraskelse at det jeg trodde var noe, ikke er noe i det hele tatt. Det som er, er noe jeg ikke visste eksisterte, og dette river et visst fundament vekk. I tillegg rekonstrueres en hel historie, til noe jeg fremdeles ikke vet hva blir.

November er alltid bursdag, enda en oppsummerende tid. Og jeg kan med sikkerhet si at jeg har en av verdens fineste mennesker som bestekompis. Som ordner med ballonger, champagne, pakker og kake, og gir meg en følelse av at det faktisk er noe som er verdt å feire. Og så var jeg syk. Skikkelig syk. En hel uke. Men det bidro helt klart at batteriene ble oppladet til adventsinnspurten.

Det nye året skal bli bedre, tøffere, mykere, fullere, mer våkent og varmere. Jeg skal lese bøker, spise havregrøt hver morgen, høre mer på radio, danse i regnet, kysse mer, spise mer frukt, nakenbade minst to ganger, reise til Paris og Marokko, dra på hyttetur, ha en fest for to på taket, spise mer jordbær, tro på meg selv og ta flere bilder.

Det burde gå, det?

Julestemning er...

...når 25 elever sitter som små miniatyrbestemødre, og bryter ut i spontan juleallsang. Å kjære, da er ikke tårene i øyekroken langt unna.

Selvopplevd

Å ungdomstid, du slette tid...

Kleine komplekser og en irriterende usikkerhet som alltid er der. Leite etter seg sjøl, mens man er livredd for hva man kan finne. Jeg skal ikke påberope meg en spesielt traumatisk ungdomstid, men dog. Denne synes jeg traff.

De säger att det är kul att vara ung och fri
Fri från vadå, från förpliktelser, tjena
Man skulle va horan, madonnan
Smart och korkad på samma gång

"Best underveis"

Jeg pendler. Og trives med det. Jeg tilbringer omtrent en time hver dag, på vei til eller fra jobb. Omlag 50 minutter av denne timen er jeg reisende med NSB og Jernbaneverket. Det går stort sett fint, men jeg innser nå, i takt med kulderekordene, at det kan by på noen utfordringer.

For ikke lenge siden hadde jeg klassen med på tur. Ute var det 17 speik, og toget videre fra Oslo S var, om ikke selvfølgelig, så iallefall innstilt. Vi fikk beskjed om å henvende oss i en brakkeanordning ved spor 9. Der var det dessverre lite å hente. Venting uten informasjon om hva som skjer er en påkjenning for voksne, men gudhjelpemeg, forsøk deg med 9-åringer som venter i 17 blå, uten å vite hva som skjer...og hvorfor i all verden kan ikke lærer'n gi noe svar??? *hold kjeft unger, SÅNN er det å ta tog i Oslo om vinter'n*. Som en tåkelur i kuldedisen lød det kjærkomment over høytaleranlegget: nytt tog var satt opp på spor 11. Etter å ha telt opp riktig antall toppluehoder først ved avgang plattform 9, deretter ved ankomst plattform 11, før NSB opplyser om at vi piskadeisen skal være plattform 12 om 3 minutter. Alle mann, alle! Check! Tuuut tuut! Toget går.

I går var jeg SÅ nær ved å rekke toget. Men nesten river ingen mann av hesten. Etter en halv, helkald, time kunne jeg imidlertid la meg underholde av et Hare Krishna-orkester i full vigør - og det hele veien hjem. I tillegg fikk jeg sitte rett overfor den grinete lesba som belærte meg om idealisme, på doen på SO, fredag. Mandags-bonus.

I dag var toget innstilt på grunn av manglende togsett. Jeg ser for meg morgenmøtene i NSB og Jernbaneverket på denne måten:

-Ja, da skulle alt ligge til rette for normal trafikkavvikling. Er det noen som mangler noe?

-Ja, jeg mangler et togsett?

-Et togsett? Ja har du leita godt?

-Ja, jeg var nede ved sporet, og det var ikke der.

- Ja, men kjære - hvor hadde du det sist da?

Er det mulig å miste et togsett?

Allikevel synes jeg NSB får ufortjent mye kjeft. Jada, det er irriterende med innstilte, forsinkede, manglende togsett. I en årrekke var NSBs slagord "Det kommer alltid et tog". Det er jo, i vinterhalvåret, en sannhet med modifikasjoner. Men før dèt promoterte NSB seg med "Best underveis". Og der synes jeg de innfrir. I forrige uke kunne jeg lytte til en svært høylydt telefonsamtale, hvor skolen hadde fått slettet medpassasjerens eksamensoppgave. Dette ha vært et unikt tilfelle, og "HVORFOR i h¤%&#€ skjer dette akkurat MEG HVER GANG?". I dag var det ei som valgte å transportere et helt juletre, med lys, fot og hele stasen på, med toget. I går Hare Krishna, i dag juletre. Ikke en kjedelig dag.

Everybody’s looking for love, synger Jason Derulo, og vi går inn dørene, vrir av oss skjerfet, rundt og rundt hodet, gnir hendene mot hverandre for å få igjen varmen, vi kjenner dundringa fra bassen i brystet...

Jeg danser, men jeg blir ikke forelska, for hun jeg tenker på når Robyn synger, hun vet jeg ikke hvor er, kanskje er hun rett ved siden av meg, men jeg smiler og danser, tar imot ølen og drikker den, letter fra bakken når låta tar av, henda i været, henda på hodet, henda på hjertet, og alle de andres hender er overalt, og blikkene deres over drinkene leter etter noe, kanskje noen å ta med seg hjem, men jeg vet det, jeg vet at innerst inne, så ser vi alle sammen etter den ene å ta med seg hjem igjen og igjen. Du vet det du også, det er derfor vi er der. Hver fredag og lørdag mellom 2300 og 0300. Hele natta lang, side om side med alle de andre som leter etter noen.

10 i går, 8 i dag. Dagens karma poeng: Å støtte en eldre dame over Grønlands torg, samt bære hennes to handlenett, og plassere alle tre i en trygg taxi.

- Du var snill, finnes det snille folk i dag òg?

Jada, de er bare litt bedre gjemt.